LA-1994-612
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-02-27 |
| Publisert: | LA-1994-00612 |
| Stikkord: | Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Vest-Telemark herredsrett Nr: 93-146 - Agder lagmannsrett LA-1994-00612 A. Anket til Høyesterett - anken nektet fremmet, se HR-1995-00516. |
| Parter: | Ankende part: Kim M. Krohn (Prosessfullmektig: Advokat Liv Clemetsen). Ankemotpart: Kviteseid kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Kristin Bjella). |
| Forfatter: | 1. Førstelagmann Arne Christiansen, formann 2. Lagdommer Erling Strand 3. Eks.ord. lagdommer Bjørn A. Paulson |
| Lovhenvisninger: | Grunnskolelova (1969) §8, Tvistemålsloven (1915) §180, Grunnskolelova (1969), Skadeserstatningsloven (1969) §21, Foreldelsesloven (1979) §9 |
Saken gjelder krav på erstatning for mangelfull opplæring i grunnskolen. Saken ble reist av Kim Krohn ved Vest-Telemark herrredsrett mot Kviteseid kommune. Han mener at han ikke har fått den spesialundervisning han hadde krav på for sine lese- og skrivevansker. Han er født i 1972 og fullførte grunnskoleutdanning ved Kviteseid skole i 1988. Han har etter videregående skole, yrkesfaglig retning, og læretid bestått fagprøve i kokkefaget i 1992. Han tar sikte på videre utdannelse på høyskolen i Stavanger innenfor hotell- og restaurantfaget. Han mener at han med den nødvendige spesialundervisning i grunnskolen ville ha kunnet komme inn på videregående skole, almenfaglig studieretning, som ville gitt kompetanse for direkte inntak på høyskolen. Derved ville han ha spart inn 4 år i forhold til den aktuelle utdannelsesvei han har fulgt.
Herredsretten avsa 27. mai 1994 dom med slik domsslutning:
"Kviteseid kommune frifinnes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Herredsretten bygget sin frifinnelseskonklusjon på at det fra kommunens side ikke var utvist noen erstatningsbetingende forsømmelighet. Nærmere om sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens begrunnelse for avgjørelsen fremgår av herredsrettens dom.
Kim Krohn har påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder både bevisvurderingen og rettsanvendelsen. Ankeforhandling ble holdt i Skien 21. - 23. februar 1995. Kim Krohn møtte sammen med sin prosessfullmektig og forklarte seg. Skolesjef Kåre Hafskjold møtte med fullmakt fra kommunen sammen med kommunens prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt 8 vitner, hvorav to var nye for lagmannsretten. Den sakkyndige for herredsretten, pedagogisk/ psykologisk rådgiver Arne Kjellstad møtte som oppnevnt sakkyndig også for lagmannsretten. Det ble fremlagt en del skriftlig bevismateriale som vil bli omtalt i det følgende i den utstrekning det er nødvendig. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.
Kim Krohns anførsler kan sammenfattes slik:
Det fastholdes at det fra kommunens side er utvist forsømmelighet som må lede til ansvar etter erstatningsloven §21, ved at det ikke ble søkt om spesialundervisning etter grunnskoleloven §8 nr. 1 som kunne gitt ham slik likeverdig undervisning som bestemmelsen gir rett til.
Det anføres at kommunen ikke kunne fri seg fra sitt ansvar ved å engasjere logoped Aud Kvaale fra det interkommunale PP-kontor. Hun var utenfor det ordinære undervisningsopplegg, og man hadde ingen sikkerhet for hvor lenge hun kunne engasjeres. Allerede den omstendighet at Kvaale ble engasjert innebærer en innrømmelse fra kommunens side om at Kim Krohn hadde problemer.
Allerede Kvaales første rapport av desember 1985 burde ha gitt støtet til at skolen burde ha medtatt Kim i den liste som ble satt opp i januar/februar 1986 over de elever som trengte spesialundervisning kommende skoleår. At dette ikke har skjedd må skyldes en intern kommunikasjonssvikt som kommunen bør bære ansvaret for.
I Kvaales første rapport desember 1985 er nevnt 17 problemområder for Kims vedkommende, og i hennes sluttrapport juni 1986 er det meldt om fremgang på bare 5 av områdene. Det er uforsvarlig av Kvaale å tilrå at Kim skulle bearbeide sine problemer ved selvstudium og selv si fra hvis han mente han trengte ytterligere spesialundervisning. Kims foreldre ble ikke orientert om behandlingen og hvordan Kvaale så på sønnens situasjon i juni 1986. Klassestyreren, Eivind Aasmundtveit, ble ikke gjort kjent med sluttrapporten fra Kvaale.
Det var videre uforsvarlig å følge opp Kims problemer gjennom alminnelig gruppeundervisning der det deltok hele 15 elever og hvor det ikke var muligheter til å ta hensyn til Kims problemer på en relevant måte. Hans problemer kunne bare behandles gjennom separatundervisning.
Hvis den nødvendige speialundervisning var blitt gitt, har det formodningen for seg at Kim ville ha kommet inn på videregående skole, almenfaglig studieretning, og derved oppnådd å komme inn på høyskole 4 år tidligere enn gjennom den utdannelsesmessige omvei han nå har måttet gjennomføre.
Kim Krohn har nedlagt slik påstand:
"1. Kvitseid kommune dømmes til å betale erstatning til Kim Krohn for manglende rettidig undervisning.
Beløpet begrenses oppad til kr 500000,-.
2. Kvitseid kommune dømmes til å betale sakens omkostninger for Vest-Telemark herredsrett og lagmannsrett."
Kommunen har i hovedsak anført følgende:
Grunnskoleloven §8 nr. 1 gir rett til spesialundervisning som fyller visse minstekrav, bl.a. sett hen til hvilke økonomiske midler som står til disposisjon for kommunen. Loven gir ikke rett til en en ideell eller optimal grad av undervisning. Domstolene kan bare etterprøve om minstekravet er oppfylt eller ikke. Det skal relativt mye til for å konstatere at det fra kommunens side er utvist forsømmelighet. Ved rettens bedømmelse må det også være anledning til å ta hensyn til de budsjettmessige konsekvenser som en avgjørelse vil få for andre saker.
Kim Krohn fikk spesialundervisning av Aud Kvaale første halvår 1986 med en time i uken, og hun vurderte det etterhvert slik at det ikke var spesielt behov for ytterligere separattimer. Kim selv ønsket ikke og var ikke motivert for fortsatt særbehandling. Kims problemer var kjent av de ansvarlige ved skolen, og hans behov ble vurdert også de følgende år, men med de stramme økonomiske rammer som kommunen var undergitt, ble det antatt at gruppeundervisning var det mest relevante for Kim, bl.a. sett på bakgrunn av at andre elevers behov for spesialundervisning var større enn Kims.
At skolens vurdering var riktig bekreftes av den senere utvikling, som viste at Kim gjennomførte videregående skole med gode resultater og har skaffet seg en utdannelse som skulle gi ham normalt godt utkomme.
Den sakkyndiges uttalelser synes å bygge på den feilaktige oppfatning at grunnskoleloven §8 nr. 1 gir rett til spesialundervisning på et optimalt nivå. Det bemerkes også at den sakkyndige har trukket sine konklusjoner etter en dags test, mens Kvaale dannet seg sin oppfatning etter en behandling som strakk seg over et halvt år.
Det fastholdes at Kims foreldre, i hvert fall muntlig, var orientert om innholdet av Kvaales rapporter.
Subsidiært anføres at den utdannelsesmessige "omvei" som Kim har valgt kunne vært en del innkortet. Med de karakterer han fikk i ungdomsskolen, ville han forøvrig ha kunnet komme inn på almenfaglig studieretning ved Ingolfsland videregående skole på Rjukan.
Atter subsidiært anføres at det ikke kan sies å foreligge et relevant tap når Kim har kunnet skaffe seg en normal og god yrkesutdannelse uten den spesialundervisning han mener han burde hatt.
Ytterligere subsidiært gjøres gjeldende at det ikke foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng mellom den påståtte forsømmelse og det angivelige tap. Det påpekes at Kims problemer ikke var tatt opp under hans skolegang i Valdres før han kom til Kviteseid i 1985, og at Kim etter det opplyste arbeidet lite med hjemmelekser og med skoleoppgaver forøvrig.
Endelig gjøres det subsidiært gjeldende at et eventuelt erstatningsansvar er foreldet etter treårsfristen i foreldelsesloven §9. Fristen begynte å løpe i 1988 fra det tidspunkt karakterene i 9. klasse forelå.
Kommunen har nedlagt slik påstand:
"1. Vest-Telemark heradsretts dom 27.5.1994 i sak 9300146 A punkt 1 vert stadfesta.
2. Kviteseid kommune vert tilkjent sakskostnader for Vest-Telemark heradsrett og Agder lagmannsrett."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten. Også lagmannsretten er blitt stående ved at det fra kommunens side ikke er utvist forsømmelighet som kan lede til erstatningsansvar.
Grunnskoleloven har vært oppfattet som en såkalt rettighetslov, og grunnskolelovens §8 gir den enkelte elev som trenger det, krav på spesialundervisning. Retten for den enkelte gjelder imidlertid bare tilbud som oppfyller visse minstekrav, og ved vurderingen av hva som representerer et minstekrav for den aktuelle elev, må det bl.a. ses hen til såvel det behov vedkommende har for spesialundervisning i forhold til andre elever som til de økonomiske rammer som gjelder for den elevgruppe vedkommende tilhører, selv om det nok kan tenkes et minstekrav som må gjelde uansett størrelsen av de midler som er stilt til disposisjon. I den utstrekning man legger til grunn at undervisningen for vedkommende elev skal være likeverdig med det tilbud andre elever får, innebærer det her nevnte synspunkt at man innenfor de gitte økonomiske rammer som gjelder for vedkommende elevgruppe, må fordele midlene slik at alle elever såvidt mulig får et tilbud på samme kvalitative nivå tilpasset den enkeltes evner og forutsetninger forøvrig. Grunnskoleloven §8 gir således ikke noe krav på spesialundervisning som ligger på et optimalt nivå. Hvorvidt det foreligger et tilbud som fyller lovens krav beror på en skjønnsmessig avgjørelse. Domstolene kan overprøve det skjønn som skoleforvaltningen utøver, men gode grunner taler for at det utvises noe tilbakeholdenhet ved en slik overprøvelse og at tilsidesettelse av skjønnet først og fremst er på sin plass i de klare tilfeller. Som støtte for de synspunkter som her legges til grunn, vises bl.a. til Rt-1990-360 og 874 og til Justisdepartementets lovavdelings uttalelse inntatt i Innst. O. nr. 4 1982-83 33-35.
Lagmannsretten kan ikke finne at det fra skolens side er utvist slik forsømmelighet ved skjønnsutøvelsen at det er grunnlag for et erstatningsansvar.
Det er på det rene at det fra skolens side ble foretatt en undersøkelse av Kim, og han ble vurdert for hvert skoleår med sikte på om det skulle settes i verk tiltak overfor ham. Han ble undersøkt av logoped Aud Kvaale samme år familien flyttet til Kviteseid, såvidt skjønnes etter initiativ fra faren. Han hadde en ukentlig time med Kvaale i første halvår 1986 frem til juni. Hun vurderte det slik at Kims vansker tildels kunne være rent emosjonelt betinget og ikke var så store som de først syntes å være og at det ikke var hensiktsmessig eller nødvendig med ytterligere separattimer for ham, bl.a. fordi Kim selv ikke ønsket dette. Også andre forhold kan tilsi at Kims skrive- og lesevansker måtte fremstå som relativt begrensede. Det forelå intet i materialet fra Reinli skole, der Kim hadde vært elev før familien hadde flyttet til Kviteseid, om slike problemer. Karaktermessig lå Kim fra 7. til 9 klasse på et gjennomsnitt uten at karakterer som man skulle tro ville bli særlig påvirket av hans vansker, skiller seg påtagelig ut fra de øvrige karakterer. Bedømmelsen av hans karakterer må ta hensyn til at Kim, også ifølge egne uttalelser, la lite arbeid i lekser og annet hjemmearbeid. Hans karakterer i videregående skole ligger forøvrig stort sett på verdien 4. Han har fått denne karakteren bl.a. i norsk med samfunnsfag.
Undersøkelser som har vært gjort av Kim i ettertid, således av logoped Oppebøen i 1993 og av Bredtvedt kompetansesenter og den sakkyndige i 1994, kan riktignok tyde på at hans problemer var større enn det som ble lagt til grunn av logoped Kvaale og skolen i Kviteseid. Ved bedømmelsen av den vurdering som ble foretatt må man imidlertid legge til grunn hvordan saken fremstilte seg for logoped Kvaale og andre ved Kviteseid skole. Det foreligger etter lagmannsrettens oppfatning ikke noe som tilsier at den løsning man den gang ble stående ved, fremstår som resultat av en erstatningsbetingende uforsvarlig bedømmelse. Det foreligger riktignok en uttalelse fra skolen, datert 22. juni 1992, om at Kims problemer fortsatt var store da han gikk ut av skolen. Uttalelsen ble avgitt på anmodning fra Kim Krohns far og skulle brukes som en del av grunnlaget for en søknad fra Kims side om å slippe eksamen i fransk, som var en betingelse for å bestå fagprøven i kokkefaget, eller om å få visse lettelser under eksamen. Det er grunn til å anta at uttalelsen fra skolen er blitt en del fargelagt ut fra et ønske om å hjelpe Kim til å få en fordelaktig ordning.
Det har fra den sakkyndiges side blitt bemerket at det synes lite hensiktsmessig å gi spesialundervisning som ledd i den alminnelige gruppedeling av klassen. Gruppedeling foregikk på den måte at de to parallellklasser ble delt i tre grupper med omkring 15 elever i hver. Etter skolens oppfatning ga gruppedeling muligheter for en mer individuell behandling av den enkelte elev, herunder for å bearbeide slike vansker som Kim hadde, og det var dette alternativ som ble valgt fra og med 8. klasse i skoleåret 1986/87. Det foreligger her forskjellige syn på nytten av gruppeundervisning mellom den rettsoppnevnte sakkyndige på den ene side og skolens ansatte og logoped Kvaale på den annen side. Lagmannsretten har ikke grunnlag for å underkjenne skolens syn, etter de opplysninger skolen hadde, som faglig uforsvarlig. Et moment som støtter den løsning som ble valgt, var at Kim selv ikke ønsket og ikke var motivert for separatundervisning.
Det er opplyst at Kviteseid skole for skoleårene 1986/87 og 1987/88 - de årene Kim gikk 8. og 9. klasse - gjennom skoledirektøren ble tildelt 27 såkalte B-timer i uken mens det var søkt om ca tre ganger så mange timer. Det er slike timer som i praksis kan brukes til separatundervisning. Fra kommunens side er det opplyst at det var en rekke andre elever med større behov enn Kims, bl.a. noen mongoloide elever som la beslag på store deler av de tildelte timer. Det foreligger ingen opplysninger som tyder på at skolen har prioritert tildelingen av det begrensede antall B-timer på en måte som innebærer en uforsvarlig forbigåelse av Kim Krohn.
Fra den ankende parts side er det fremhevet at Kims foreldre ikke fikk tilsendt rapportene fra Aud Kvaale og heller ikke på annen måte ble nærmere orientert om Kims problemer og hvilke tiltak som var satt inn fra skolens side. Det har formodningen mot seg at Kims lese- og skrivevansker, som Kims far selv tok opp høsten 1985, ikke skulle ha vært et tema under konferanser som ble holdt hvert skoleår mellom klassestyrer og foreldre. Lagmannsretten kan vanskelig se at det er grunnlag for å anta at det foreligger et slikt brudd på en orienteringsplikt overfor Kims foresatte at dette kan spille noen rolle for bedømmelsen av forsvarligheten av den måte skolen valgte å takle Kims problemer på.
Sammenfatningsvis er lagmannsretten blitt stående ved at skolen har gitt Kim en slik behandling som for skolen måtte fremstille seg som å oppfylle grunnskoleloven minstekrav og prinsippet om likeverdighet, når det tas hensyn til hvor alvorlige hans problemer fremstilte seg og hvordan han måtte prioriteres i forhold til andre grupper innenfor de begrensede økonomiske rammer som sto til rådighet. En slik totalbedømmelse må også ses i lys av at Kim Krohn, med de kunnskaper og ferdigheter han ervervet seg i grunnskolen, har lyktes i skaffe seg en yrkesutdannelse som sikrer ham et livsutkomme som svarer til en normalinntekt i det norske samfunn.
Anken har vært forgjeves, og spørsmålet om saksomkostninger reguleres av tvistemålsloven §180 første ledd. I medhold av unntaksregelen i denne bestemmelse fastsettes at begge parter bærer sine omkostninger for lagmannsretten. Det er i denne forbindelse lagt vekt på at de sakkyndige undersøkelser av Kim Krohn i 1993 og 1994 viser at hans problemer kan ha vært større enn hva som ble lagt til grunn fra skolens side, og at dette forhold var egnet til å gi ham en begrunnet foranledning til å få sin sak prøvet for domstolene, også ved anke til lagmannsretten. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre herredsrettens omkostningsoppgave.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
Herredsrettens dom stadfestes. Erstatning for saksomkostninger ved lagmannsretten idømmes ikke.