LA-1994-668

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-03-08
Publisert:	LA-1994-00668
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Larvik herredsrett Nr: 93-00618 A - Agder lagmannsrett LA-1994-00668 A
Parter:	Ankende part: Finn Rygg (Prosessfullmektig: Advokat Torgeier Kjær). Motparter: 1. Glasservice Larvik A/S 2. Norsk Termo Isolerglassfabrikk A/S (Prosessfullmektig: Advokat Dag Johnsen) 3. Norsk Termo A/S' konkursbo (Prosessfullmektig: Advokat Erik Blaauw Evensen)
Forfatter:	1. Lagdommer Trude Sæbø, formann 2. Lagdommer Åse Berg 3. Eks.ord. lagdommer Martin Beer
Lovhenvisninger:	Åndsverkloven (1961), Markedsføringsloven (1972) §7, §8, §9, Tvistemålsloven (1915) §180, Avtaleloven (1918) §36, Husleieloven (1939) §34, Husleieloven (1939), Markedsføringsloven (1972), Avhendingslova (1992) §3-4, §3-5

I sak mellom Finn Rygg på den ene side og Glasservice A/S, Norsk Termo Isolerglassfabrikk A/S og Norsk Termo A/S' konkursbo på den annen side avsa Larvik herredsrett den 23. juni 1994 dom med slik domsslutning:

"1. Glasservice Larvik A/S v/styreformannen og Norsk Termo Isolerglassfabrikk A/S v/styreformannen frifinnes.

2. Norsk Termo A/S' konkursbo v/bobestyreren frifinnes.

3. Finn Rygg dømmes til å erstatte Glasservice Larvik A/S v/styreformannen og Norsk Termo Isolerglassfabrikk A/S v/styreformannen saksomkostninger med kr 35520 - kronertrettifem- tusenfemhundreogtjue -, og til å erstatte Norsk Termo A/S' konkursbo v/bobestyreren saksomkostninger med kr 30362 - kronertrettitusentrehundre- ogsekstito. Saksomkostningene forfaller til betaling 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom."

Sakens bakgrunn og partenes anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens domsgrunner.

Finn Rygg v/advokat Gunnar Gustavsen påanket dommen til Agder lagmannsrett. Glasservice Larvik A/S og Norsk Termo Isolerglassfabrikk A/S v/advokat Dag Johnsen og Norsk Termo A/S' konkursbo v/bobestyreren advokat Erik Blaauw Evensen imøtegikk anken og påstod herredsrettens dom stadfestet.

Under ankeforberedelsen har advokat Torgeier Kjær overtatt som prosessfullmektig for den ankende part. Videre ble det klarlagt at korrekt partsbenevnelse for den ankende part var firma R.J. Rygg ANS.

Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg den 7., 8., og 9. februar 1995. For den ankende part møtte Finn Rygg, som avga foklaring. For ankemotpart nr. 1 og 2 møtte styreformannen, Johan L. Andersen, samt daglig leder Petter Gran etter fullmakt. Begge avga forklaring. For ankemotpart nr. 3 møtte bobestyreren, som avga forklaring. Videre ble det avhørt 6 vitner, hvorav 3 var nye for lagmannsretten. Det ble dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning for saken.

Den ankende part v/advokat Kjær har i hovedsak anført:

Leieavtalen mellom den ankende part og Norsk Termo A/S gjaldt en igangværende fabrikk. Som det fremgår av avtalen var den årlige leie for maskiner og utstyr meget lav de første par årene. Bakgrunnen var at partene var klar over at fabrikken trengte en viss opprustning. Videre fremgår det av kontraktens punkt 11 at ved leieforholdets opphør skulle alt utstyr som leietakeren hadde anbragt i lokalene, tilfalle utleieren. Dette må sees som et vederlag for den lave maskinleien de første par årene.

Etter at Norsk Termo A/S gikk konkurs 29. juli 1993, solgte den midlertidige bobestyreren den 30. juli 1993 en del utstyr til Glasservice Larvik A/S. Det anføres at konkursboet var uberettiget til å selge dette utstyret, bortsett fra en mobiltelefon og to programstativ. Det samme gjelder en gulvfeiemaskin som ble solgt noe senere. Disse gjenstander tilhørte den ankende part. Dette følger av leiekontraktens punkt 11, jfr. punkt 4 og 5. Ifølge punkt 11 skulle produksjonslinjen være i operativ stand ved tilbakelevering ved leieforholdets opphør. Av de gjenstander som ble solgt, må stativene sees som en del av produksjonslinjen. Selv om de 45 stativene for transport av glass brukes for forsendelse av glass til kunder, er det klart at de også kan brukes og blir brukt internt i bedriften under produksjonen av termoglass. Det er imidlertid ikke avgjørende om stativene kan sies å tilhøre produksjonslinjen. Det følger nemlig av punkt 11 at alt utstyr i lokalene tilhørte den ankende part. Ordet "fast" som står foran inventar, gjelder bare inventar, og ikke utstyr. Punkt 11 gjelder således alt løst utstyr. Dette er en ny anførsel for lagmannsretten.

Det bestrides at avtaleloven §36 får noen anvendelse i denne saken. Leieavtalen ble inngått mellom profesjonelle parter.

Glasservice Larvik A/S har ikke vunnet noen rett ved godtroerverv.

Bobestyreren opptrådte uaktsomt ved ikke å avklare hva som tilhørte utleieren.

Den ankende part vil kreve erstatning for urettmessig salg av hans eiendeler. Ankemotpartene må være solidarisk ansvarlige for erstatningsbeløpet. Det anføres at stativene er verd kr 1200,- pr. stk. Når det gjelder det øvrige løsøre som ble solgt, godtas den pris man gikk ut fra i avtalen mellom bobestyreren og Norsk Termo A/S, nemlig kr 10500,-. Avrundet kreves en erstatning på kr 60000,-. Den ankende part kan akseptere å ta tilbake stativene i stedet for å få erstatning, men det øvrige løsøre må ansees forbrukt i den tiden som er gått etter konkursåpningen, og har derfor liten verdi. Den ankende part har også vært nødt til å anskaffe tilsvarende gjenstander etter at han startet opp produksjonen i lokalene.

Når det gjelder konkursboets anførsel om at den ankende parts krav ikke har rettsvern i konkurs, anføres at han ble eier av de enkelte gjenstander etter hvert som Norsk Termo A/S kjøpte dem, og at han derfor var eier før selskapet gikk konkurs.

Videre kreves erstatning av ankemotpart nr. 1 og nr. 2 for ulovlig bruk av sprosser som var en del av varelageret som de kjøpte av den banken som hadde varelagerpant hos Norsk Termo A/S. Den ankende part har nedlagt en betydelig innsats for å utvikle falske sprosser til bruk i termoglassproduksjon. Det verktøy som ble brukt til å produsere sprossene, eies av den ankende part. I tillegg til utviklingskostnadene har han også hatt store markedsføringsutgifter. Gjennom en periode på ca 15 år var han ledende når det gjaldt produksjon av sprosseglass i Norge. Det erkjennes imidlertid at i de senere år har flere begynt å produsere sprosser, og det aksepteres at andre ved bruk av eget verktøy lager sprosser som ligner på den ankende parts. Det bestrides imidlertid at ankemotpart nr. 1 og 2 har rett til å bruke de sprosser som er produsert med Ryggs verktøy, og det kreves erstatning for den sprosse- glassproduksjon de har hatt med disse sprossene. Selve metoden for produksjon av sprosseglass hevder ikke den ankende part å ha noen enerett til.

Den ankende part påberoper seg at sprossene har beskyttelse som åndsverk etter åndsverksloven, selv om det erkjennes at det kan være tvilsomt om sprossene har den nødvendige verkshøyde.

Hovedgrunnlaget for den ankende parts krav er markedsføringsloven. Det vises her til markedsføringslovens §8, og det hevdes at sprossene må sees som "modeller".

Videre vil den ankende part påberope seg markedsføringsloven §9. Det vises her til Karnov 1451-52, særlig note 79 og note 86. Når det gjelder rettspraksis, vises til Rt-1985-612, Rt-1990-607, RG-1991-579 og RG-1992-359.

Det godtas at andre lager lignende sprosser, men ved å bruke de sprossene som ankemotpartene kjøpte av varelagerpanthaveren, har de spart utgifter til å lage eget verktøy for sprosseproduksjon.

I tillegg til at ankemotpartene må forbys å bruke sprossene, vil den ankende part kreve erstatning for det han har tapt ved at man ved produksjonen av sprosseglass i Larvik brukte akkurat hans sprosser i stedet for andre sprosser. Det antas at sprossene hans ble brukt i tiden fra 1. august 1993 til mars 1994. Et erstatningskrav på kr 10000,- pr. måned må være rimelig, og den ankende part krever derfor kr 60000,- i erstatning.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

"1. Det avsies dom for at ankemotpartene nr. 1 og 2 forbys å produsere og omsette sprosseglass med profiler utviklet av den ankende part.

2. Ankemotpartene nr. 1 og 2 dømmes in solidum til å betale en godtgjørelse til den ankende part som fastsettes etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 10000,- pr. måned, regnet fra 1. august 1993 og inntil omsetning av den ankende parts profiler opphører.

3. Ankemotpartene nr. 1, 2 og 3 dømmes til in solidum til å betale erstatning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 60000,-.

4. Ankemotpartene nr. 1 og 2 dømmes in solidum til å betale sakens omkostninger vedrørende de deler av saken som er omtalt i punktene 1 og 2.

Alle 3 ankemotparter dømmes in solidum til å betale sakens omkostninger for det av saken som refererer seg til punkt 3 foran.

Det som her er nevnt under dette punkt gjelder saksomkostninger både ved byrettens og lagmannsrettens behandling."

Norsk Termo A/S' konkursbo v/advokat Evensen har i hovedtrekk anført:

Det bestrides at det løsøre konkursboet solgte går inn under det som etter leiekontraktens punkt 11 skulle tilfalle utleier ved leieforholdets opphør. Det står i punkt 11 at produksjonslinjen skal være i operativ stand. Konkursboet vil hevde at stativene ikke tilhører produksjonslinjen, selv om de rent faktisk kan brukes til å transportere glass internt i bedriften. De inngår ikke i bransjens egen definisjon av produksjonslinjen. Da leieavtalen ble inngått, ble fabrikken drevet av Rygg, og han greidde seg med langt færre stativer. Det var 3-4 stativer av den aktuelle type der da leieforholdet begynte, og de er ikke solgt. De stativene som ble solgt, ble innkjøpt av Norsk Termo A/S. For øvrig må en eventuell uklarhet på dette punkt gå ut over den ankende part, som formulerte leieavtalens punkt 11. Det vises også til herredsrettens dom.

Ordet "fast" i punkt 11 i leieavtalen refererer seg ikke bare til inventar, men også til utstyr. Formuleringen er ganske typisk for leieavtaler, og formålet er å forhindre at leietakeren tar med seg nagelfast utstyr - dette blir tilbehør til eiendommen. Man ville ødelegge lokalene ved å fjerne dette.

Hvis retten skulle være i tvil om tolkningen av punkt 11, vises til husleieloven §34 samt Kobbes kommentar til husleieloven, og avhendingsloven §3-4 og særlig §3-5. Den ankende part har formulert punkt 11 og ved eventuell tolkningstvil har han tvilsrisikoen. Dersom punkt 11 skulle tolkes slik som den ankende part anfører, ville alt driftstilbehør innkjøpt av Norsk Termo A/S tilfalle den ankende part ved leieforholdets slutt.

Subsidiært, dersom retten skulle komme til at den ankende parts tolkning er riktig, anføres at avtaleloven §36 må få anvendelse.

Uansett hvordan leieavtalen er å forstå partene imellom, anføres at en forutsetning for den ankende parts krav er at han har separatistrett i konkursboet. En mulighet for å få separatistrett ville ha vært om boet hadde trådt inn i leieavtalen, jfr. Andenæs: Konkurs 285. Det er imidlertid enighet om at boet ikke har trådt inn i avtalen.

En annen mulighet ville ha vært om den ankende part hadde skaffet seg rettsvern, jfr. Andenæs 301 og Sandvik: Konkursrett 81. Rettsvern kan man få for driftstilbehørpant eller varelagerpant, eventuelt i form av håndpant. Det vises til Brækhus: Omsetning og kreditt 2 46.

Den ankende part har i denne saken ikke noe rettsvern for sitt krav. Han overtok ikke rådigheten over gjenstandene før konkursåpningen. Gjenstandene var ikke innkjøpt av ham, og det er ikke han som har gitt Norsk Termo A/S tillatelse til å bruke de ting selskapet selv hadde kjøpt. Den ankende part har ikke regnskapsført gjenstandene som sine.

Konklusjonen blir at den ankende part ikke har noe rettsvern og ingen separatistrett, og at han i beste fall har et dividendekrav.

Endelig bestrides at boet har noe erstatningsansvar, ettersom det ikke er utvist noen uaktsomhet. Før salget av de aktuelle løsøregjenstander leste bobestyreren leiekontrakten, men gikk ikke nærmere inn på tolkningen av denne ettersom den ankende part uansett ikke hadde rettsvern for et eventuelt krav på utlevering av løsøregjenstander. Videre undersøkte han med bransjefolk hva som kunne ansees å gå inn i produksjonslinjen. Ikke noe av det som tilhører produksjonslinjen, ble solgt.

Videre ble det i avtalen med Glasservice Larvik A/S tatt inn et forbehold om at kjøper hadde risikoen for eventuelle heftelser som måtte hvile på de solgte eiendeler, eventuelt at eiendomsretten ble bestridt. Alle gjenstandene er i behold, og kan utleveres av Glasservice Larvik A/S dersom selskapet blir dømt til dette. I så fall har ikke den ankende part lidt noe tap, og har dermed ikke noe erstatningskrav overfor boet. Den ankende part kan ikke kreve penger i stedet for gjenstandene bare fordi han foretrekker dette.

Atter subsidiært bestrides den ankende parts erstatningsberegning. Stativene ble solgt for kr 16000,- og var kjøpt for kr 450,- pr. stk. Den ankende part kan da ikke kreve kr 1200,- pr. stativ.

Endelig vises også til den ankende parts passivitet. Rygg var delvis til stede ved registreringsforretningen, og påviste gjenstander som tilhørte ham. Disse er ikke solgt. Først den 20. august 1993 bestred hans advokat boets rett til å selge de aktuelle gjenstander. Det erkjennes imidlertid at ut fra bostyrerens vurdering av de rettslige forhold ville det neppe hatt noen betydning om Rygg hadde bestridt boets rett til gjenstandene på et tidligere tidspunkt.

Subsidiært, for tilfelle av at boet skulle bli dømt til å betale erstatning, fremmes et regresskrav mot Glasservice Larvik A/S.

Konkursboet har nedlagt slik påstand:

"1. Prinsipalt:

Larvik byretts dom stadfestes.

2. Subsidiært:

Glasservice Larvik AS dømmes til å erstatte Norsk Termo AS konkursbo det tap dette har lidd ved idømmelse av erstatningsansvar overfor R.J. Rygg ANS.

3. I begge tilfeller:

Norsk Termo AS' konkursbo tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

Glasservice Larvik A/S og Norsk Termo Isolerglassfabrikk AS v/advokat Johnsen har i hovedtrekk anført:

Når det gjelder den ankende parts krav på grunnlag av konkursboets salg av løsøregjenstander til Glasservice Larvik A/S, vises til advokat Evensens anførsler. I tillegg anføres at heller ingen representanter for Larvik Glasservice AS opptrådte uaktsomt ved kjøpet. Med hensyn til sprossene anføres at sprosser opprinnelig hadde en funksjonell betydning. Ved produksjon av termoglass har sprosser i dag kun kosmetisk betydning. Man lager sprosseglass i et forsøk på å etterligne historie og tradisjon. Det er ikke tale om nyskaping. Det er mange som lager sprosser, og variasjonsmulighetene er ikke så store, slik at sprossene ligner hverandre. Sprosser kan kjøpes, eller man kan bestille egenutviklede sprosser. Det er ikke tale om noen bedriftshemmeligheter. Metoden for å feste sprossene på glasset er velkjent.

Kjøperne av sprosseglass er stort sett profesjonelle. Selgerne av sprosseglass konkurrerer stort sett på pris og leveringsbetingelser, fordi glasset er nokså likt. Det bestrides at den ankende parts sprosser er spesielt anerkjent eller at han har nedlagt noen særlig betydelig markedsføringsvirksomhet.

Da Norsk Termo A/S startet sin virksomhet i 1990, oppfattet Petter Gran det slik at selskapet hadde kjøpt sprossene av den ankende part. Når han gikk med på å betale en lisensavgift ved produksjon av sprosseglass, trodde han dette hadde sin årsak i at sprosseglasset ble produsert etter den samme metode som den ankende part hadde brukt. Den ankende parts brosjyrer anga at han hadde patent. Etter hvert ble Gran klar over at andre produserte sprosseglass på samme måte, og tok dette opp med den ankende part, men den ankende part gjorde ikke noe for å stoppe konkurrentenes produksjon. Gran besluttet da å ikke betale lisensavgift lenger.

Etter konkursen kjøpte Glasservice Larvik A/S den del av varelageret som det ikke var salgspant i, herunder sprossene. Såvel tidligere Norsk Termo A/S som nå Larvik Glasservice A/S har markedsført sprosseglasset som sitt eget, ikke som den ankende parts. Markedsføringen har bygd på Grans egen gode kundekontakt. Ankemotpart nr. 1 og 2 er i tvil om hva den ankende parts krav egentlig bygger på. Den ankende part har solgt sprossene, og dermed gitt fra seg eiendomsretten. Sprossene er ment å være en etterligning av gamle tresprosser, og metoden for produksjonen er velkjent.

Det er åpenbart at sprossene ikke har noen beskyttelse etter åndsverkloven. Det er ikke tale om et litterært, vitenskapelig eller kunstnerisk verk, og heller ikke om noen individuell og skapende åndsinnsats fra den ankende parts side, jfr. Stray Vyrje: Opphavsrettens ABC 94. Heller ikke innebærer sprossene noen nyhet. Dette er ikke engang meningen, idet formålet er å etterligne. Det vises til Opphavsrettens ABC 95. Kravet til verkshøyde er ikke tilfredsstilt. Det vises til Opphavsrettens ABC 127 og den der omhandlede Rye-dommen.

Den ankende part kan heller ikke fremme noe krav på grunnlag av markedsføringsloven §7, §8 eller §9. For at §7 skal få anvendelse, må det kreves beskyttelse for noe som er nytt, og man må vise en viss aktivitet for å beskytte hemmeligheten. I den foreliggende sak er såvel sprossene som metoden for å produsere sprosseglass allment kjent, og den ankende part har heller ikke utvist noen aktivitet for å beskytte sine eventuelle rettigheter overfor andre sprosseglassprodusenter.

Heller ikke markedsføringsloven §8 kommer til anvendelse. Sprossene kan ikke betegnes som modeller eller tekniske hjelpemidler. Videre har den ankende part selv solgt sprossene uten å ta noe forbehold.

Endelig bestrides at det foreligger noen etterligning som rammes av markedsføringsloven §9. Når det gjelder sprosser og sprosseglass, kan man spørre hvem som etterligner hvem. Det finnes mange like produkter i markedet. Da ankemotpartene nr. 1 og 2 begynte å produsere sprosseglass i Larvik, var det tale om allment tilgjengelige produkter. For å få beskyttelse etter §9, må man selv ha prestert en original innsats. Dersom man selv har plagiert, har man ingen beskyttelse. Det vises til Gundersen og Bernitz: Norsk og internasjonal markedsrett 458.

Det forhold at Rygg har betalt for det verktøyet som er brukt til å produsere, gir ham ingen spesiell beskyttelse. Han har forøvrig selv solgt sprosser og tillatt andre å bruke dem i produksjon av sprosseglass.

Glasservice Larvik A/S og Norsk Termo Isolerglassfabrikk A/S har nedlagt slik påstand:

"1. Byrettens dom stadfestes.

2. Ankemotpart nr. 1 og 2 tilkjennes saksomkostninger i ankesaken."

Lagmannsretten skal bemerke:

Når det gjelder den ankende parts krav om erstatning på grunnlag av konkursboets salg av diverse løsøregjenstander til Larvik Glasservice A/S, er det som ny anførsel for lagmannsretten fremholdt at punkt 11 i leiekontrakten mellom den ankende part og Norsk Termo A/S omfatter alt utstyr som leietakeren hadde latt anbringe i lokalene i leietiden. Ut fra denne tolkningen av leieavtalen har den ankende part anført at det ikke er nødvendig å ta stilling til om det er tale om fastmontert utstyr, eller om utstyr som må ansees å være en del av produksjonlinjen.

Lagmannsretten er ikke enig i denne tolkning av leieavtalen. Etter sin ordlyd kunne klausulen kanskje forståes slik, selv om ordet "fast" foran inventar ikke passer med den ankende parts forståelse som går ut på at løst inventar så som kontorpulter skal gå inn under ordet utstyr, og altså omfattes av punkt 11. Klausulen er i alle tilfelle uklar, og retten finner at den bør tolkes slik at ordet "fast" også refererer seg til ordene utstyr, lamper og ledninger, og ikke bare ordet inventar. Dette er i samvar med det som er vanlig å avtale i leiekontrakter, og også i samsvar med husleielovens §34, og for så vidt avhendingsloven §3-5. Leieavtalen ble på dette punkt utformet av den ankende part, og dersom han hadde ment å uttrykke noe annet enn det som er vanlig i slike avtaler, burde han uttrykt seg klarere. Klausulen ble ikke nærmere diskutert partene imellom.

Den ankende part har videre anført at 45 stativer for transport av glass og 4 stativer av typen Løfler må ansees å gå inn under produksjonslinjen, og derfor ikke kunne selges av konkursboet fordi det heter i punkt 11 at produksjonslinjen skal være i operativ stand ved tilbakelevering. Retten legger til grunn at de 45 transportstativene primært brukes til transport av glass til kunder etter at glasset er ferdig produsert, og derfor ikke går inn under produksjonslinjen. Det forhold at det også er mulig å bruke slike stativer til forflytting og lagring av glass i bedriften under produksjonen, medfører etter rettens syn ikke at stativene var nødvendige for at produksjonslinjen skulle være i operativ stand ved leieforholdets opphør. Det er fullt mulig å produsere glass uten bruk av disse stativene. Det vises for så vidt til at produksjonslinjen også skulle være i operativ stand da leieavtalen ble inngått, og at det ikke er anført fra den ankende parts side at noen av de stativer som fantes i bedriften på det tidspunkt senere er fjernet. Dette får også betydning for stativene av type Løfler. Disse stativene brukes internt i bedriften under glassproduksjonen, men den ankende part har forklart at han ikke hadde noen slike stativer da leieavtalen ble inngått. De kan da ikke antas å være nødvendige for glassproduksjonen.

Uansett hvordan leieavtalens punkt 11 skal forståes partene imellom, er det for øvrig etter rettens syn helt avgjørende at den ankende parts eventuelle krav på å overta utstyr i medhold av punkt 11 i leieavtalen ikke har rettsvern overfor leietakerens kreditorer. Den ankende part har anført at han ble eier av alt løsøre som leietakeren kjøpte og anbrakte i fabrikklokalene etter hvert som utstyret ble plassert der. Han ble således eier av utstyret før konkursåpningen. Dette er en lite naturlig tolkning av punkt 11, som omhandler opphør av leieforholdet, og hvor det heter at utstyret ved leieforholdets opphør tilfaller utleieren. Selv ut fra den ankende parts forståelse av avtalen på dette punkt kan for øvrig retten ikke se at han har rettsvern for sitt krav på eiendomsrett til gjenstandene. Det er tale om løsøre som er kjøpt av leietakeren og bokført i leietakerens regnskap, og som leietakeren har hatt den fulle rådighet over. Det er etter dette klart at den ankende part ikke kan kreve erstatning på grunnlag av konkursboets salg av løsøre, som må ansees som rettmessig.

Dernest har den ankende part krevd erstatning fordi saksøkte nr. 1 og 2 har produsert sprosseglass ved bruk av sprosser som han anser å ha rettigheter til. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at heller ikke dette kravet kan føre frem, og kan forsåvidt vise til herredsrettens begrunnelse. Etter lagmannsrettens syn er det åpenbart at sprossene ikke er et åndsverk i åndsverksloven forstand. Sprossene er en ren etterligning av eldre tresprosser, og slik de er utformet kan de ikke sies å representere noen individuell skapende åndsinnsats. Den ankende part har også erkjent at andre produserer sprosser som er til forveksling like. Dersom sprossene hadde hatt beskyttelse etter åndsverkloven, ville den ankende part hatt rett til å protestere mot slik etterligning.

Heller ikke kan den ankende part påberope seg markedsføringslovens bestemmelser. §7 gir beskyttelse for bedrifts- hemmeligheter. Sprossen kan ikke ansees som noen hemmelighet. Som det fremgår av Løchens kommentar til markedsføringsloven 120 kan ingen i medhold av §7 kreve beskyttelse for noe som er allment kjent. Så vel sprosser av den type det her er tale om, som måten man lager dem på og måten man bruker dem på ved produksjon av sprosseglass, er etter det som er kommet frem i retten allment kjent. Heller ikke markedsføringsloven §8 får anvendelse. Sprossene kan ikke sees som modeller eller lignende tekniske hjelpemidler, som er betrodd noen i anledning av et tjenste-, tillitsvervs- eller forretningsforhold. Det verktøy som ble brukt til å lage sprossene, og som etter det opplyste eies av den ankende part, kunne kanskje gå inn under "modell eller lignende tekniske hjelpemidler". Ankemotpartene nr. 1 og 2 har imidlertid ikke fått laget nye sprosser ved hjelp av dette verktøyet. De sprossene det er tale om, er produsert med den ankende parts samtykke og inngikk i varelageret til Norsk Termo A/S, som etter konkursen ble solgt.

Det er heller ikke tale om etterligning av en annens produkt som rammes av markedsføringsloven §9. Som nevnt godtar den ankende part at det produseres sprosseglass med sprosser som er til forveksling like de sprosser det er tale om. Den ankende parts sprosser og sprosseglass har ingen slik originalitet, som er et vilkår for beskyttelse etter §9, jfr. Løchens kommentar til markedsføringsloven 131. Dette må den ankende part sies å ha erkjent, ettersom han ikke har protestert mot andres produksjon av sprosseglass med til forveksling like sprosser.

Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i herredsrettens saksomkostningsavgjørelse.

Anken har ikke ført frem, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør den ankende part erstatte ankemotpartenes saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Evensen har inngitt omkostningsoppgave pålydende kr 43008,- hvorav kr 41000,- er salær. Oppgaven legges til grunn. Videre har han krevd 12% rente av de tilkjente saksomkostninger for Larvik byrett kr 30362,- fra forfallstidspunktet 8. juli 1994 til betaling skjer. Kravet tas til følge.

Advokat Johnsen har inngitt omkostningsoppgave på kr 53805,-, hvorav kr 48000,- er salær. I tillegg til salæret har han krevd dekket utgiftene til vitne Arly Felthaus med kr 5805,-. Felthaus har fått dekket reiseutgifter fra Danmark, diett og hotell. Oppgaven legges til grunn forsåvidt angår salæret. Derimot finner ikke lagmannsretten at utgiftene til vitne Felthaus kan ansees å ha vært nødvendig i saken. Ifølge advokat Johnsen var det nødvendig å føre ham som vitne direkte for lagmannsretten for å imøtegå den ankende parts påstand om at hans produkt og produksjonsmåte var så spesielle at de fortjente beskyttelse. Videre hadde vitnet kunnskap om produksjonslinjen hos den ankende part og maskiner og utstyr innen bransjen generelt. Etter lagmannsrettens vurdering ble de forhold Felthaus forklarte seg om tilstrekkelig godtgjort ved annen bevisføring, herunder andre vitneforklaringer. Etter rettens syn var det ikke nødvendig å føre ham som vitne i saken.

Videre har advokat Johnsen krevd 12% rente av tilkjente saksomkostninger for Larvik herredsrett kr 35520,- fra forfallstidspunktet 8. juli 1994 til betaling skjer. Kravet tas til følge.

Dommen er enstemmig.

Dom:

1. Herredsrettens dom, domsslutningens pkt. 1 og 2, stadfestes.

2. I herredsrettens saksomkostningsavgjørelse gjøres den endring at det skal betales 12 - tolv - % årlig rente av saksomkostningsbeløpene fra 8. juli 1994 til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler R. J. Rygg ANS til Glasservice Larvik A/S og Norsk Termo Isolerglassfabrikk A/S kr 48000,- - førtiåttetusen - og til Norsk Termo A/S konkursbo kr 43008,- - kronerførtitretusenogåtte -. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.