LA-1994-709
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-02-15 |
| Publisert: | LA-1994-00709 |
| Stikkord: | Skatterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Larvik herredsrett Nr: 94-00071 - Agder lagmannsrett LA-1994-00709 A. |
| Parter: | Ankende part: Jan Nordahl (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Sørlie) Ankemotpart: Larvik kommune (Prosessfullmektig: Advokat Ole A. Rasmussen). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Trude Sæbø, formann. 2. Lagdommer Tore-Jarl Christensen. 3. Eks.ord. lagdommer Martin Beer |
| Lovhenvisninger: | Ligningsloven (1980) §8-2, Skatteloven (1911), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forvaltningsloven (1967) §17, §4-8 |
I sak mellom Jan Nordahl og Larvik kommune om gyldigheten av skjønnsligning av Nordahl for inntektsåret 1992 avsa Larvik herredsrett den 25. juli 1994 dom med slik domsslutning:
"1. Larvik kommune frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."
Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Jan Nordahl v/advokat Steinar Sørlie har påanket dommen til Agder lagmannsrett. Larvik kommune v/kommuneadvokat Ole A. Rasmussen har imøtegått anken og har påstått herredsrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling i saken ble holdt i Tønsberg den 17. januar 1995. Jan Nordahl møtte og forklarte seg. For den ankende part møtte konsulent ved Larvik ligningskontor Gunnar Andreassen, som også avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner, hvorav to var nye for lagmannsretten. Videre ble det dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning for saken.
Jan Nordahl v/advokat Sørlie har i hovedsak anført:
Saken gjelder spørsmålet om opphevelse av ligningen av Nordahl for 1992. Nordahl ble ved vedtak av 24. september 93 av Larvik ligningsnemnd skjønnslignet i medhold av ligningsloven §8-2 nr. 1 bokstav c. Hans næringsinntekt ble forhøyet med kr 75000,-, og han ble dessuten ilagt tilleggsskatt med kr 9942,-.
Det anføres at ligningsnemndas vedtak er ugyldig. Det er ikke påvist at Nordahl har gitt gale opplysninger eller at det er feil ved regnskapet hans. Det er ligningsmyndighetene som må godtgjøre at vilkårene for å anvende skjønnsligning er til stede. Retten kan prøve ligningsnemndas saksbehandling, rettsanvendelsen og det faktiske grunnlag nemnda har bygd på. Når det gjelder nemndas skjønn, kan retten prøve om det bygger på uriktig faktisk grunnlag, og om det er vilkårlig eller urimelig.
I dette tilfellet har nemnda bygd på et uriktig faktum når den har sett bort fra at Nordahl i 1992 fikk en gave fra moren på kr 24000,-, samt at han solgte mynter for kr 37000,-. Dette har betydning for om vilkårene for skjønnsligning etter ligningsloven §8-2 nr. 1 bokstav c var til stede, og for selve det skjønn ligningsnemnda utøvet da den fastsatte inntektstillegget.
Når det gjelder gaven fra moren, er den ankende part enig i herredsrettens bevisvurdering om at gaven var mottatt av Nordahl. Ligningsnemnda skal avgjøre hvilket faktum den skal legge til grunn ut fra skattyters opplysninger og øvrige opplysninger i saken. Det er en fri bevisbedømmelse. Selv om fru Nordahls forklaring i lagmannsretten var noe mer uklar enn forklaringen i herredsretten, er det ingen grunn til å tvile på at Nordahls opplysning om å ha fått kr 24000,- av henne i 1992 var riktig. Det kan ikke være avgjørende at det ikke var svart ja på spørsmålet på første side i selvangivelsen for 1992 om Nordahl hadde mottatt gave på over kr 10000,-. I denne forbindelse anføres at det i tidligere år ikke var presisert på forsiden av selvangivelsen at det skulle oppgis gaver på til sammen mer enn kr 10000,-, og etter den ankende parts syn hadde det festnet seg en oppfatning blant folk flest om at det bare var oppgaveplikt dersom man hadde mottatt en enkeltgave på over kr 10000,-. Det bestrides ikke at det må kreves sterkere bevis for at en gave virkelig er gitt når det er tale om gaver fra nærstående. Men i dette tilfellet har Nordahl oppfylt dette kravet. I de dommer som ankemotparten har vist til i denne forbindelse, lå faktum annerledes an.
Når herredsretten fant at gaven fra moren på kr 24000,- måtte tas i betraktning, burde retten kommet til at ligningsnemndas vedtak måtte oppheves. Det erkjennes at det selv om man legger gaven til grunn fortsatt var hjemmel for å foreta skjønnsligning av Nordahl, dersom myntsalget ikke ble akseptert. Men dersom ligningsnemnda hadde lagt til grunn at han hadde hatt kr 24000,- mer til disposisjon for privat forbruk i 1992, kan man ikke se bort fra at inntekten ved skjønnsligningen ville blitt satt lavere.
Dernest anføres at det var uriktig ikke å legge til grunn at Nordahl hadde hatt en inntekt på kr 37000,- ved salg av mynter. Den ankende part er her uenig i herredsrettens vurdering. Kjøperen av myntene er dessverre avgått ved døden etter forhandlingene i herredsretten, slik at det ikke har vært mulig for den ankende part å føre noe vitne for lagmannsretten om myntsalget. Lagmannsretten bør imidlertid etter en samlet vurdering godta at salget faktisk fant sted.
Kommunen har anført at retten ikke har adgang til å ta i betraktning opplysninger om myntsalget som er fremkommet etter ligningsnemndas vedtak. Den ankende part erkjenner at skattyter har opplysningsplikt. Det vises til ligningsloven §4-8. Det erkjennes også at Høyesterett i dom inntatt i Rt-1988-539 flg. går langt i å avskjære opplysninger som skattyteren kommer med etter avsluttet ligningsbehandling. I dette tilfellet hadde Nordahl før ligningsbehandlingen var avsluttet opplyst at han i 1992 hadde solgt mynter for kr 37000,-, og også oppgitt navn og adresse på kjøperen. Det er ikke tale om å avskjære nye faktiske opplysninger som supplerer denne opplysningen, men spørsmål om å avskjære nye bevis for det tidligere opplyste faktum. Det vises for så vidt til dom inntatt i Utvalget 1981 118 (Trondheim byretts dom av 9. desember 80). Det erkjennes at skattyteren har bevisbyrden for at de faktiske opplysninger han gir er riktige, og også at han må komme frem med disse bevisene før ligningen er avsluttet dersom han har oppfordring og anledning til å gjøre dette. Det bestrides at Nordahl i dette tilfellet hadde slik oppfordring. Han hadde ingen skriftlige bevis å komme med. Herredsretten har lagt til grunn at han burde innhentet en erklæring fra myntkjøperen. Nordahl hadde imidlertid fått opplyst fra ligningskontoret at erklæringen fra hans mor vedrørende gaven ikke ble godtatt. Han hadde derfor forstått det slik at erklæringer satt opp i ettertid ikke hadde noen betydning. Dersom ligningskontoret mente at en erklæring fra myntkjøperen kunne komme i en annen stilling, burde kontoret bedt om en slik erklæring. Dette var også grunnen til at Nordahl valgte å reise sak om ligningens gyldighet fremfor å påklage ligningsnemndas vedtak, da de bevis han hadde for sine opplysninger var vitneforklaringer fra moren og myntkjøperen, bevis som normalt ikke kan føres under den skriftlige behandling for ligningsmyndighetene.
Når ligningsnemnda unnlot å ta i betraktning såvel gaven på kr 24000,- som kjøpesummen for myntene på kr 37000,-, har den bygd på et uriktig faktum, som klart har hatt betydning for vedtaket både når det gjelder grunnlaget for skjønnsligning overhodet og for den skjønnsmessige ansettelse av inntekten. Ligningen må derfor oppheves.
Når det gjelder ankemotpartens anførsel om at den ankende part ikke i noe tilfelle kan tilkjennes saksomkostninger fordi han ikke har benyttet seg av klageadgangen før han reiste sak for retten, anføres at det ikke er riktig indirekte å pålegge en skattyter å klage før han går til sak ved å la dette få betydning ved avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet. Det er ganske klart at skattyteren har rett til å gå til domstolene uten å uttømme klagemulighetene. Dessuten vurderte Nordahl det slik at de bevis han hadde, nemlig muntlige vitneprov, bare kunne føres for domstolen.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. Ligningen av Jan Nordahl for 1992 oppheves.
2. Larvik kommune tilpliktes å betale sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten."
Ankemotparten v/advokat Rasmussen har i hovedtrekk anført:
Kommunen vil anføre at grunnlaget for skjønnsligning av Nordahl for 1992 var til stede, og at ligningsnemndas vedtak er gyldig. Det er to hovedspørsmål i saken, nemlig om det var uriktig av ligningsnemnda å ikke legge til grunn at Nordahl hadde mottatt en gave på kr 24000,- fra moren, og at han hadde solgt mynter for kr 37000,-.
Når det gjelder gaven, anføres at det må kreves en spesiell dokumentasjon når det er tale om overføringer fra venner og kjente eller familie. Beviskravene her er strenge. Normalt bør slike gaver kunne dokumenteres med bank- eller postoverføringer, innskudd/uttak av bank eller lignende. Særlig når det er åpenbart at inntektsgrunnlaget ifølge selvangivelsen er lavt, har skattyteren oppfordring til å dokumentere hva han har levd av. I dette tilfellet hadde Nordahl ikke krysset av på første side i selvangivelsen for mottak av gave over kr 10000,-. Det er ikke tvil om at i hvert fall i selvangivelsen for 1992 var det uttrykkelig angitt at det skulle opplyses om gaver på til sammen over kr 10000,-. Ligningskontoret måtte mase på Nordahl for overhodet å få en erklæring fra moren avgitt i ettertid.
Når det gjelder morens vitneforklaring, har ankemotparten forståelse for at hun som en eldre kvinne kunne være noe nervøs og forvirret da hun avga forklaring i lagmannsretten. Det fremgikk imidlertid av forklaringen at de kr 24000,- var knyttet til en spesiell hendelse, og i så fall burde det ha vært mulig å dokumentere gaven bedre. For øvrig aksepteres det at hun ved besøk hos sønnen la igjen småbeløp av varierende størrelse.
Når det gjelder kravene til dokumentasjon ved gaver fra familie, vises til dommer inntatt i Utvalget 1983 385 (dom av 24.3. 82 av Bergen byrett), Utvalget 1988 595 (dom av 27. juni 88 av Hardanger herredsrett) og Utvalget 1988 606 (dom av 30. juni 88 av Hålogaland lagmannsrett). Det vises også til Larvik byretts dom av 12. desember 94. Det var på bakgrunn av de strenge beviskrav som fremgår av rettspraksis at ligningskontoret uttalte til Nordahl at erklæring fra moren i ettertid neppe ville bli godtatt som bevis for at han hadde mottatt gave fra henne.
Når det gjelder myntsalget, står Nordahl enda svakere. Han har overhodet ikke gjort noe forsøk på å dokumentere riktigheten av opplysningen om å ha solgt mynter for kr 37000,-. Det kan virke som han ble irritert over at ligningskontoret ba ham om å dokumentere myntsalget. Det er ikke riktig at ligningskontoret ga uttrykk for at en erklæring fra myntkjøperen ikke kunne godtas. En slik erklæring ville isolert sett kanskje ikke ha vært tilstrekkelig, men en erklæring i sammenheng med visse andre opplysninger, så som for eksempel beskrivelse av de solgte mynter og en takst som kunne vise at de var verdt ca kr 37000,- eller lignende, ville ha vært av interesse. Det er her ikke tale om helt små beløp, og det synes merkelig at det overhodet ikke skulle være mulig å dokumentere salget ved bankoverføringer eller lignende eller kvittering for mottatt kjøpesum.
Når det gjelder domstolenes prøvelsesrett, anføres at ligningsmyndighetenes fri skjønn ikke kan prøves, og heller ikke kan domstolene ta i betraktning nye faktiske opplysninger som kunne ha foreligget på ligningstidspunktet, eller bevis for påstander som forelå på ligningstidspunktet, dersom bevisene kunne vært ført tidligere. Det vises til ligningsloven §4-8 om opplysningsplikt. Selv om ligningsmyndighetene må ta hensyn til opplysninger de kjenner til, er det innlysende at skattyteren er nærmest til å gi opplysninger. Det vises til Rt-1988-539 flg. Herredsretten har bygd på denne dommen når den er kommet til at myntsalget ikke kan tas i betraktning. Ankemotparten slutter seg til herredsrettens vurdering på dette punkt. Det skal for øvrig bemerkes at Høyesterett i ovennevnte dom ikke tok stilling til om retten kan bygge på nye opplysninger selv når skatteyteren ikke har hatt foranledning eller mulighet til å fremkomme med dem på et tidligere tidspunkt.
I tillegg til at Nordahl i dette tilfellet var lite aktiv før ligningsnemnda traff sitt vedtak, har han heller ikke benyttet seg av den ordinære klageadgangen. Hadde han gjort dette, ville han under klagebehandlingen ha kunnet komme frem med nye opplysninger og bevis. Når han valgte å gå til sak, ble imidlertid denne muligheten avskåret.
Når det gjelder adgangen til å ta i betraktning nye opplysninger, vises også til Utvalget 1988 606 (dom av 30. juni 88 av Hålogaland lagmannsrett) og Utvalget 1981 244 (dom av 16. februar 81 av Frostating lagmannsrett).
Subsidiært, dersom lagmannsretten skulle være enig med herredsretten i at det ved ligningen burde ha vært lagt til grunn gave fra moren på kr 24000,-, anføres at herredsrettens dom likevel er riktig. Også i et slikt tilfelle ville det være adgang til skjønnsligning, idet Nordahls inntekt etter selvangivelsen og under hensyntagen til gaven ville være ca 0. Det kan hevdes at den fastsatte inntekt ville ha blitt lavere hvis ligningsnemnda hadde lagt til grunn gaven. Domstolen kan imidlertid bare prøve om skjønnet er helt urimelig eller vilkårlig. Det er ikke tilfelle her. Skjønnet er ikke uriktig, selv om det kanskje ville ha blitt litt annerledes. Selv om man tar gaven i betraktning, ligger den fastsatte inntekt under det gjennomsnittlige forbruk som følger av Statistisk Sentralbyrås forbruksundersøkelse i 1988. Det anføres også at selv om både gaven og myntsalget skulle ha vært tatt i betraktning, ville det ha vært grunnlag for skjønnsligning.
Når det gjelder saksomkostningene, anføres at selv om den ankende part skulle få fullt medhold, bør det få betydning for omkostningsavgjørelsen at han ikke benyttet seg av klageadgangen. Dersom han vinner saken så klart at det er grunnlag for å tilkjenne ham saksomkostninger, må det være tilsvarende klart at han under en klagebehandling ville ha kunnet godtgjøre gaven og myntsalget og dermed ha fått medhold.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom pkt. 1 stadfestes.
2. Larvik kommune tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten."
Lagmannsretten skal bemerke:
Saken gjelder ligningsnemndas vedtak om skjønnsligning av Jan Nordahl for 1992. Lagmannsretten må for det første ta stilling til om ligninsmyndighetene hadde lovlig adgang til å foreta skjønnsligning etter ligningsloven §8-2 nr. 1 bokstav c. Når det gjelder lovanvendelsen, har domstolen full prøvelsesadgang. For det andre må retten prøve det skjønn som er utøvet ved det inntektstillegg som er fastsatt. Retten kan her prøve saksbehandlingen og om skjønnet bygger på et uriktig faktisk grunnlag. Når det gjelder selve skjønnet, er prøvelsesadgangen begrenset til å prøve om skjønnet er åpenbart urimelig eller vilkårlig.
Nordahls angrep på ligningen bygger på at ligningsnemnda har sett bort fra hans opplysning om å ha mottatt kr 24000,- i gave fra moren i 1992, samt å ha solgt mynter for kr 37000,-. Han hevder således at ligningsnemndas vedtak bygger på et uriktig faktisk grunnlag. Ved avgjørelsen har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet - lagdommer Christensen og ekstraordinær lagdommer Beer - er kommet til anken må føre frem. Etter bevisførselen legger flertallet til grunn at likningsnemnda ikke har bygget på et riktig faktum når den har sett bort fra Nordahls opplysning om at han i 1992 fikk en gave fra moren på 24000 kroner og dessuten solgte mynter for 37000 kroner.
Det er på det rene at en skattyter selv skal sørge for å fremlegge alle opplysninger av betydning. Han har også bevisbyrden for at de opplysninger han gir er riktige, og han må komme frem med sine bevis før ligningen er avsluttet dersom han har oppfordring og anledning til å gjøre dette, jf Rt-1988-539. Særlig når det er åpenbart at inntektsgrunnlaget ifølge selvangivelsen er lavt, har skattyteren oppfordring til å dokumentere hva han har levd av.
Ligningsmyndighetene er imidlertid ikke uten plikt til å medvirke til at de faktiske forhold blir klarlagt, slik at likningen blir korrekt. Dette innebærer bl a etter flertallets syn, en veiledningsplikt. De har likevel en mer begrenset undersøkelsesplikt enn forvaltningsmyndighetene i sin alminnelighet har.
Når det gjelder gaver, er det på det rene at det må kreves sterke bevis når det er tale om gaver fra nærstående venner eller familiemedlemmer, jf de dommer som ankemotparten har vist til. Som anført av kommunen, bør slike gaver normalt dokumenteres med bank- eller postoverføringer eller lignende. Det kan imidlertid ikke slik flertallet ser det, være slik at andre former for bevis er utelukket. Ligningsnemnda skal på grunnlag av en fri bevisbedømmelse avgjøre hvilket faktum som skal legges til grunn.
Når det gjelder gaven på 24000 kroner fra moren, svarte Nordahl i selvangivelsen for 1992 nei på spørsmålet om han hadde mottatt gave til en verdi av 10000 kroner eller mer. Hvor vidt dette som Nordahl har anført skyldtes en oppfatning om at det bare var oppgaveplikt dersom man hadde mottatt en enkeltgave som oversteg dette beløpet, eller om han av en eller annen grunn hadde oversett rubrikken, finner flertallet ikke avgjørende. Fru Nordahls forklaring i lagmannsretten var noe mer uklar enn forklaringen synes å ha vært i herredsretten. Flertallet er likevel enig med herredsretten i at det er tilstrekkelig sannsynliggjort at Nordahls opplysning om at han fikk 24000 kroner av henne i 1992 medfører riktighet, og tiltrer dens begrunnelse.
Når gaven på 24000 kroner legges til grunn, har Nordahl i 1992 hatt ett tusen kroner disponibelt til privat forbruk. Dette er så lite at det gir grunnlag for skjønnsligning etter ligningsloven §8-2 nr 1 bokstav c. Flertallet ser det imidlertid slik at en slik økning av det beløp som sto til disposisjon for privat forbruk, må føre til endring av den skjønnsmessig fastsatte inntekten på 75000 kroner. Likningen vil således bli å oppheve uansett hvorledes salget av myntsamlingen vurderes.
Når det gjelder myntsalget, har Nordahl erkjent at retten ikke har adgang til å ta i betraktning opplysninger om myntsalget som er fremkommet etter ligningsnemndas vedtak, jf ligningsloven §4-8. I dette tilfellet hadde imidlertid Nordahl før ligningsbehandlingen var avsluttet opplyst at han i 1992 hadde solgt mynter for 37000 kroner og oppgitt navn og adresse på kjøperen. Han hadde imidlertid ingen skriftlige bevis i form av post- eller bankoverføringer eller liknende, slik likningskontoret forlangte. Han hadde også fått opplyst fra ligningskontoret i forbindelse med gaven fra moren, at erklæringer satt opp i ettertid ikke ville bli godkjent. Det kom ingen opplysning fra ligningskontoret om at en erklæring fra myntkjøperen kunne komme i en annen stilling. Det er da etter flertallets syn forståelig at Nordahl ikke så noen annen mulighet enn å reise sak om ligningens gyldighet for domstolene. De bevis han hadde for riktigheten av de gitte opplysninger - forklaring fra moren og eventuelt fra myntkjøperen; bevis som fremsto som uakseptable for likningskontoret - kunne da bli ført.
Kjøperen av myntene er død etter forhandlingene i herredsretten, og det har ikke vært mulig for den ankende part å føre noe vitne for lagmannsretten som kan bekrefte at de gitte opplysningene medfører riktighet. Flertallet er imidlertid blitt stående ved å anse det som tilstrekkelig sannsynliggjort at Nordals opplysninger om salget medfører riktighet.
Flertallet er etter dette kommet til at ligningsnemnda med urette unnlot å ta i betraktning både gaven på 24000 kroner og salgssummen for myntene på 37000 kroner. Den har dermed bygd på et uriktig faktum som har hatt betydning for vedtaket, både når det gjelder grunnlaget for skjønnsligningen og den skjønnsmessige ansettelse av inntekten. Ligningen må derfor oppheves.
Mindretallet - lagdommer Sæbø - skal bemerke:
Når det for det første gjelder myntsalget, er mindretallet kommet til samme resultat som herredsretten. I samsvar med rettspraksis og teori på området legger mindretallet til grunn at retten ikke kan bygge på opplysninger og bevis som skattyteren kommer med under domstolsbehandlingen, forutsatt at han hadde oppfordring og anledning til å komme med dem under ligningsbehandlingen. I denne saken ble Nordahl i brev av 11. juni 1993 fra ligningskontoret gjort oppmerksom på at ligningskontoret ved å sammenholde oppgavene for inntektsåret 1992 og foregående år, var kommet til at disponibelt beløp til dekning av levekostnadene i 1992 var negativt. Han ble bedt om forklare dette forholdet, og i brev av 25. juni 1993 fra hans regnskapsfører ble det opplyst at han dessverre hadde glemt å notere i selvangivelsen at han hadde fått kr 24000,- i gave fra sin mor. I brev av 8. juli 1993 ba ligningskontoret om nærmere dokumentasjon for gaven. Det ble gitt varsel om skjønnsligning og tilleggsskatt. Brevet ble ikke besvart, og ligningskontoret sendte nytt brev 18. august 1993. I brev av 19. august 1993 besvarte regnskapsføreren forespørsel fra ligningskontoret vedrørende feil ved balanseoppstillingen i regnskapet, og vedla ny næringsoppgave. Videre ble det uttalt at Nordahl hadde solgt sin myntsamling for kr 37000,- til Ingvald Waaler, Skiensveien, Larvik. Etter dette skal det ha vært en telefonsamtale hvor lignigskontoret ba om nærmere dokumentasjon for salget av myntsamlingen, samtidig som det ble gitt beskjed om at gaven fra moren ikke var tilstrekkelig dokumentert ved den skriftlige erklæring fra henne som var innsendt. Noen nærmere dokumentasjon for myntsalget ga ikke Nordahl.
Nordahl har ikke bestridt at dokumentasjon som han hadde oppfordring og anledning til å komme med under ligningsbehandlingen, ikke kan fremlegges som nye opplysninger under behandlingen for domstolene. Han har imidlertid anført at han ikke hadde noen ytterligere dokumentasjon for myntsalget ut over vitneforklaring fra kjøperen, og at slik forklaring bare kan gis muntlig for domstolene. Han hadde forstått det slik at skriftlige erklæringer satt opp i ettertid uansett ikke ville bli godtatt.
Mindretallet finner at Nordahl hadde oppfordring til å gjøre forsøk på å dokumentere myntsalget bedre enn ved en blott og bar påstand om at han hadde solgt myntene til Waaler. Selv om en skriftlig erklæring fra et nærstående familiemedlem som moren ikke uten videre ble godtatt, burde det være nærliggende å tro at det kunne stille seg annerledes med en erklæring fra en utenforstående person som myntkjøperen. Nordahl har opplyst at det ikke forelå noen kvittering for mottatt kjøpesum i forbindelse med myntsalget, og at kjøpesummen ble betalt kontant ved to anledninger, først kr 20000,- våren 1992, og deretter kr 17000,- om høsten. Ettersom Waaler ikke har kunnet forklare seg for lagmannsretten, er det uklart for mindretallet om han hadde de forholdsvis store beløp det her er tale om liggende hjemme, eller om han for eksempel hadde foretatt større uttak fra sin bankkonto på de tidspunkter myntsalget skal ha skjedd. I så fall kunne en erklæring fra ham ha vært støttet av dokumentasjon for slike uttak av penger. Etter mindretallets syn kunne Nordahl også ha gitt en nærmere beskrivelse av de mynter som var solgt, og for eksempel ha innhentet en takst som viste at myntene hadde en verdi på ca kr 37000,-. Nordahl forholdt seg imidlertid helt passiv overfor kravet om ytterligere dokumentasjon.
Etter mindretallets syn kan man ikke kreve at ligningskontoret ut fra opplysningen om hvem som var kjøper av myntene, selv skulle ha foretatt ytterligere undersøkelser. I skatteforvaltningen er det ikke slik som i forvaltningen ellers at forvaltningsmyndighetene skal sørge for sakens opplysning (jfr. forvaltningsloven §17 første ledd). Skatteloven ordning er at den enkelte selv skal sørge for å fremlegge alle opplysninger av betydning. Det vises til Zimmer og Omholt: Ligningsforvaltningsrett side 42 - 43. Det betyr ikke at ligningsmyndighetene er helt uten plikt til å sørge for opplysninger, men de har altså en mer begrenset undersøkelsesplikt enn forvaltningsmyndighetene i sin alminnelighet har. I denne saken ble Nordahl oppfordret til å komme med nærmere dokumentasjon, og etter mindretallets syn var han nærmest til å gjøre dette.
Når det gjelder gaven fra Nordahls mor, fant herredsretten at gaven på kr 24000,- måtte legges til grunn som bevist, idet Nordahl før ligningsnemnda fattet sitt vedtak hadde dokumentert gaven så langt det lot seg gjøre. Morens muntlige vitneforklaring er en form for bevis som tradisjonelt ikke føres for forvaltningsorganer.
Mindretallet er enig med herredsretten i at man når det gjelder gaven ikke bør se bort fra morens forklaring for retten. Ut fra hennes forklaring for lagmannsretten er imidlertid mindretallet i noen tvil om hva man skal legge til grunn. Mindretallet betviler ikke at moren har gitt Nordahl pengegaver i en periode på flere år. Både hun og Nordahl forklarte seg om en gave i form av nedbetaling av gjeld på kr 50000,-. Etter det mindretallet forstår ligger imidlertid dette i tid forut for 1992. Videre har moren forklart at hun en gang ga sønnen kr 24000,- i forbindelse med at hun hadde mottatt utbetaling av utbytte og derfor ga større pengebeløp til flere av sine barn. Det synes imidlertid uklart om dette var i 1992. Videre har hun forklart at hun når hun besøkte sønnen la igjen beløp på kr 500,- - kr 1000,-. Dette skjedde minst en gang i måneden i 1992. Hun har ingen oversikt over hva hun samlet ga ham dette året. Nordahl på sin side har forklart at han i 1992 fikk beløp på kr 1000,- til kr 3000,- og en gang kr 6 - 7000,-, og han er kommet til at han dette året fikk ialt kr 24000,- ut fra notater som han selv gjorde. Disse har han ikke fremlagt, og han har gitt uttrykk for at slik dokumentasjon kunne imøtegås med at den kunne være satt opp i ettertid.
På denne bakgrunn finner mindretallet at Nordahl nok har fått noen tusen kroner av moren i 1992, men er i tvil om det ialt kan beløpe seg til så mye som kr 24000,-. Det skal også bemerkes at Nordahl i selvangivelsen for 1992 svarte nei på spørsmålet om han hadde mottatt gave til en verdi av kr 10000 eller mer, til tross for at han burde ha all mulig oppfordring til å forklare hva han hadde levd av. Selv om man legger til grunn kr 24000,- i gave, ville Nordahl i 1992 bare ha kr 1000,- til privat forbruk. Dette er så lite at det åpenbart uansett ville være grunnlag for skjønnsligning etter ligningsloven §8-2 nr.1 bokstav c.
Ved den skjønnsmessige fastsettelse av inntekten for 1992 la ligningsnemnda til grunn at Nordahl ikke hadde fått penger fra moren. Inntekten ble på dette grunnlag satt til kr 75000,-, som ut fra den negative inntekt på kr 23000,- som fremgikk av selvangivelsen og næringsoppgaven ville føre til at Nordahl hadde kr 52000,- til privat forbruk i 1992. Dette er klart under det gjennomsnitt som fremgår av Statistisk Sentralbyrås forbruksundersøkelse i 1988. Dette tallet er på kr 80300,- når det er korrigert for gjeldsrenter til bolig, som i Nordahls tilfelle er ført i regnskapet for hans næringsvirksomhet. Under ligningsbehandlingen fremkom Nordahl ikke med noen opplysninger om at han hadde et spartansk levesett, selv om han fikk flere oppfordringer til å forklare det lave disponible beløp til privat forbruk. Når mindretallet legger til grunn at han i 1992 neppe fikk så mye som kr 24000,- av moren, finner mindretallet at selv om det ved ligningen var lagt til grunn at han hadde mottatt noen pengegaver av moren, ville det neppe gi særlig utsalg i den skjønnsmessige fastsettelse av inntekten.
Mindretallet er etter dette kommet til at herredsrettens dom bør stadfestes.
Anken har ført frem, og flertallet finner at den ankende part bør tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten, jf tvistemålsloven §172 første ledd jf §180 annet ledd. Ankemotpartens anførsel om at den ankende part ikke kan tilkjennes saksomkostninger fordi han ikke har benyttet seg av klageadgangen før han reiste sak for retten, kan etter flertallets syn ikke føre frem. Det er på det rene at en skattyter har rett til å gå til domstolene uten først å benytte seg av klageadgangen. At Nordahl benyttet denne adgangen i dette tilfellet, kan ikke begrunne unntak etter lovens §172 annet ledd.
Beløpet settes i samsvar med inngitt arbeidsoppgave til 45255 kroner. Av dette utgjør salærene i hver av de to sakene 15000 kroner.
Dommen er avsagt under slik dissens som fremgår ovenfor.
Slutning:
1. Ligningen av Jan Nordahl for 1992 oppheves.
2. Larvik kommune tilpliktes innen to uker å betale til Jan Nordal 45255 - førtifemtusentohundreogfemtifem - kroner i saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.