LA-1994-735
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-07-28 |
| Publisert: | LA-1994-00735 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedenes herredsrett Nr: 93-00017 - Agder lagmannsrett LA-1994-00735 A. Anket til Høyesterett - HR-1996-00027K - Anke nektet fremmet. |
| Parter: | Ankende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Edmund Asbøll). Ankemotpart: Aust-Agder Fylkeskommune (Prosessfullmektig: Advokat Pål Christensen). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Trude Sæbø, formann 2. Eks.ord.lagdommer Håkon Børresen 3. Byrettsdommer Rolf Nielsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, Psykisk helsevernloven (1961) §3, §5, Psykisk helsevernloven (1961), Alkoholistinstitusjonsloven (1984) |
I sak mellom B og Aust-Agder fylkeskommune avsa Nedenes herredsrett den 11. juli 1994 dom med slik domsslutning:
"1. Aust-Agder fylkeskommune v/fylkesordføreren frifinnes.
2. B betaler innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne dom kr 28750,- - tjueåttetusensyvhundreogfemti - i saksomkostninger til Aust-Agder fylkeskommune v/fylkesordføreren."
Sakens bakgrunn og partenes anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens domsgrunner.
B ved advokat Edmund Asbøll har påanket dommen til Agder lagmannsrett. Aust-Agder fylkeskommune ved advokat Pål Christensen har imøtegått anken, og har påstått herredsrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling i saken ble holdt i Eydehavn den 27. og 28. juni 1995. Den ankende part møtte og forklarte seg. Det ble avhørt syv vitner, hvorav to var nye for lagmannsretten. Det ble videre dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning for saken.
Den ankende part ved advokat Asbøll har i hovedsak anført: Saken gjelder erstatning for personskade som den ankende part ble påført da han den 23. august 1988 ble angrepet av A, som oppholdt seg på institusjonen Haslatun på Fevik. Det anføres at det var uaktsomt å anbringe A på denne institusjonen, og at fylkeskommunen har arbeidsgiveransvar.
Fylkeskommunen har bestridt at den er rette adressat for et eventuelt erstatningskrav. Haslatun er en privat institusjon for behandling av rusmisbrukere, som i medhold av den da gjeldende lov av 30. mars 1984 nr. 13 om fylkeskommunalt ansvar for alkoholinstitusjonene m.v. var inntatt i den plan fylkeskommunen i medhold av loven hadde utarbeidet for behandling og omsorg for rusmisbrukere. Ved fylkestingsvedtak av 11.-12. desember 1984 hadde fylkeskommunen opprettet et team som skulle treffe beslutninger vedrørende inn- og utskriving fra Haslatun. To av de tre medlemmene av teamet var leger ansatt ved Aust-Agder sentralsykehus, som åpenbart utførte arbeidet i teamet som en del av sine arbeidsoppgaver som ansatte i fylkeskommunen. Dersom lagmannsretten kommer til at det var uaktsomt å plassere A på Haslatun, må derfor fylkeskommunen bli ansvarlig som arbeidsgiver.
Spørsmålet er dernest om det ble utvist uaktsomhet ved inntaket av A på Haslatun. Det avgjørende her blir en vurdering av As person sammenholdt med den type institusjon Haslatun er, nemlig en helt åpen institusjon. Uenigheten mellom partene gjelder først og fremst hva slags person A er.
A var kjent for fylkeskommunen, idet han gjennom en årrekke hadde flere opphold på fylkeskommunale institusjoner, både Aust-Agder sentralsykehus og psykiatriske sykehjem. A hadde også flere ganger vært på Vest-Agder sentralsykehus, i henhold til en avtale mellom Aust-Agder og Vest-Agder om at Vest-Agder sentralsykehus skulle motta særlig vanskelige og voldelige psykiatriske pasienter. Doktor Stausland, som tidligere har arbeidet ved Vest-Agder sentralsykehus, har for lagmannsretten opplyst at A blir rabiat i fylla og mister kontrollen. Stausland har også gitt uttrykk for at det var modig gjort å ta inn en person som A på Haslatun. Den ankende part vil derfor hevde at inntaket var uaktsomt. Haslatun er en åpen institusjon som ikke er beregnet på voldelige og kriminelle personer. På Haslatun var det mulig for A å gå ut og ruse seg. Han burde ha vært på en annen institusjon med mer tilsyn. Før A ble tatt inn på Haslatun, hadde han sommeren 1988 vært hjemme hos foreldrene. Han hadde da drukket en del, og foreldrene ba om hjelp. A var deretter 14 dager på AustAgder sentralsykehus. Det anføres at man etter dette kunne ha brukt §3 i lov om psykisk helsevern for å holde A på sykehuset, eller han kunne eventuelt ha blitt innlagt på et sykehjem med bedre bemanning enn Haslatun.
Spørsmålet er dernest om en slik plassering ville ha hindret den aktuelle voldsepisoden, det vil si om det er årsakssammenheng mellom den utviste uaktsomhet ved plasseringen på Haslatun og den skade A påførte den ankende part. I Nils Nygaards bok "Skade og ansvar" er dette kalt "hindringssammenhengen". Ifølge Nygaard er det slik at mens skadelidte har bevisbyrden for så vidt angår den faktiske årsakssammenheng, vil nivået i skadelidtes vern være av betydning når det gjelder hindringssammenhengen. Hvor skadelidte har et sterkt vern, kan resultatet være at skadevolderen må ha risikoen for å klargjøre om den alternative handling ville ha hindret skaden. Det vises også til Nygaard: Aktløysevurderinga side 245. Videre vises til Rt-1984-466 og Rt-1962-994, samt Frostating lagmannsretts dom av 5. oktober 1990. Selv om man ikke har noen garanti for at skaden ville ha vært forhindret dersom A hadde vært plassert på en annen institusjon, må bevistvil på dette punkt gå ut over fylkeskommunen.
Når det gjelder erstatningskravet, kreves for det første ménerstatning. Det vises til utregning foretatt av aktuar Haugland. Selve beregningen er grei, spørsmålet er hvilken invaliditetsprosent som skal legges til grunn. Ettersom den ankende part var uføretrygdet før han ble påført den aktuelle skade, kan det også være et problem å skille mellom den tidligere skade og den som skyldes angrepet fra A. Hauglands beregning bygger på 50 % varig invaliditet som kan tilskrives den skade fylkeskommunen er ansvarlig for. Dersom man legges til grunn en invaliditetsprosent på 32, som en annen lege har kommet til, blir kravet på ménerstatning halvert. Den ankende part vil prinsipalt påstå at det skal legges til grunn 50 % invaliditet.
Videre kreves erstatning for tapt inntekt. Den ankende part var 100 % uføretrygdet fra 1979 på grunn av problemer med rygg og hofte etter et fall på isen. I 1988 kom han i kontakt med A/S Nymo mekaniske verksted i Grimstad, som produserte den såkalte Grimstadgrabben. Problemene med rygg og hofte hindret ham ikke å arbeide med markedsføring og salg av denne grabben, og dette arbeidet forsatte han også med etter et han var blitt overfalt av A. I 1990 inngikk han en avtale med Nymo som ga ham enerett til salg av grabben i USA og Canada. Han hadde kontakt med norske eksportmyndigheter i San Fransisco om opplegget for markedføring av grabben. I 1992 la imidlertid den ankende part prosjektet på is, og dette skyldes forverret helse og problemer med nakke og armer, som gjorde at han ikke lenger kunne drive forretningsvirksomhet.
Selve erstatningsfastsettelsen må bli skjønnsmessig, ettersom salg av grabben i USA og Canada aldri kom i stand. Det må antas at den ankende part kunne ha tjent så mye på prosjektet at han ikke lenger ville ha vært berettiget til uføretrygd. Anslagsvis kan hans tap settes til kr 150000,- pr. år netto i en tiårsperiode frem til pensjonsalderen.
Til slutt kreves dekket merutgifter til bil som den ankende part har behov for på grunn av sine nakke/skulderplager og hofteplager. Det er innhentet prisoverslag for en Starcraft amerikansk bil med høyt tak og firehjulstrekk, med en pris som etter fradrag av innbyttebil beløper seg til kr 480000,-.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. Ankemotparten dømmes til å betale til den ankende part kr 2905000,-.
2. Ankemotparten dømmes til å betale det offentlige/den ankende part sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Ankemotparten ved advokat Christensen har i hovedtrekk anført:
Herredsrettens dom er riktig både i resultatet og i begrunnelsen. Det foreligger i denne sak ingen uaktsomhet hos noen som fylkeskommunen svarer for. Ankemotparten er ikke uenig i at fylkeskommunen har en aktsomhetsplikt når det gjelder å beskytte almenheten mot farlige personer. Men enhver faregrad gir ikke plikt til aksjon. Det er naturlig å trekke en parallell med lov om psykisk helsevern §5. Det kan ikke anvendes tvangsmidler overfor sinnslidende personer dersom de ikke er til vesentlig fare for seg selv eller andre. Fylkeskommunen kan således ikke være ansvarlig dersom A ikke ble ansett å utgjøre en vesentlig fare for andre da han ble tatt inn på Haslatun. Det er situasjonen ved inntaket i august 1988 som her er avgjørende. Ved vurderingen må man derfor se bort fra overfallet på den ankende part, og også angrepet på doktor Stausland i 1989. Før inntaket på Haslatun i august 1988 ble A ikke regnet som farlig. Før dette tidspunkt hadde han flere opphold på diverse institusjoner fra midten av 70-tallet. Han hadde en tvangsnevrose, og hadde vært på åpen avdeling ved sentralsykehuset, på sykehjem og også en del hjemme hos foreldrene på Fevik. Bestyreren på Haslatun hadde kjent A i en årrekke, og han vurderte ikke A som farlig. Dersom han hadde gjort det, ville det ikke ha vært aktuelt å ta imot A på Haslatun. Før A kom til Haslatun, hadde han vært et par uker på åpen avdeling på Aust-Agder sentralsykehus. Han ble imidlertid vurdert som for frisk til å oppta en plass der. Bakgrunnen for oppholdet var at foreldrene trengte avlastning, etter at A hadde vært hjemme hos dem om sommeren og drukket en god del alkohol. Dersom A hadde vært bedømt som farlig, ville man ha brukt §5 i lov om psykisk helsevern. Bakgrunnen for oppholdet på sykehuset og deretter overføringen til Haslatun, var foreldrenes avlastningsbehov.
Det er ikke opplyst om noen tilfelle av vold fra As side før inntaket på Haslatun. Han kunne være verbalt agressiv og gå løs på inventar o.l., men dette er noe annet enn voldelig adferd mot person.
Videre må man se på hvilke alternativer som sto til rådighet for myndighetene i august 1988. Den ankende part har under henvisning til teori og praksis anført at det må være nok at overfallet kanskje ikke ville ha skjedd dersom A var blitt plassert et annet sted. Spørsmålet er imidlertid om plasseringen på Haslatun var uforsvarlig. Det var den ikke, fordi A ikke ble ansett for å være farlig. Dessuten ville man ikke ha redusert faren ved å plassere A på en bedre bemannet institusjon. Poenget er at det ikke var grunnlag for å anvende tvang overfor A. På alle aktuelle institusjoner ville han ha hatt mulighet til å gå ut og ruse seg.
Den ankende part har også vist til §3 i lov om psykisk helsevern. Til dette anføres at A allerede var undersøkt under oppholdet på Aust-Agder sentralsykehus, og man vurderte det slik at han kom "under vern" på Haslatun.
As oppførsel ved overfallet på den ankende part er for øvrig ikke spesielt oppsiktsvekkende. Utagering i fylla er ikke noe ekstraordinært fenomen. Man tar ikke i forvaring alle personer som gjør dette. Det vises igjen til at for å benytte tvang etter §5 i lov om psykisk helsevern må en person være psykotisk, og videre må han være til vesentlig fare for andre. Det er problemer med å finne passende plasser for personer som er plagsomme og til dels voldelige, men som ikke tilfredsstiller kriteriet i §5.
Konklusjonen er at det ikke ble utvist uaktsomhet verken i forbindelse med at A skulle tas ut av Aust-Agder sentralsykehus, eller i forbindelse med at man valgte Haslatun som oppholdssted.
Ankemotparten erkjenner at dersom det foreligger uaktsomhet ved inntaket på Haslatun, kan det få konsekvenser for fylkeskommunens ansvar. Ankemotparten vil imidlertid hevde at dersom det i denne saken overhodet er utvist noen form for uaktsomhet, må det være fordi Haslatun ikke passet godt nok på A. Her har fylkeskommunen ikke noe ansvar. Haslatun er en privat institusjon, og ved overføringen av A til Haslatun gikk tilsynsplikten over på institusjonen. Fylkeskommunens ansvar for Haslatun etter den da gjeldende lovgivning begrenset seg til organisatoriske og økonomiske forhold.
Når det gjelder det fremsatte erstatningskrav, anføres vedrørende det påståtte inntektstap at man her står overfor et ualminnelig løst fundert krav. Det er ikke påvist fortjenestemuligheter i forbindelse med salg av Grimstadgrabben i USA og Canada, i hvert fall ikke på kort sikt. Det beste bevis for dette er at ingen har gjennomført prosjektet etter at B la det på is.
Når det gjelder krav på erstatning for merutgifter til bil, anføres at det ekstrautstyr B kan ha bruk for på grunn av de skader han ble påført ved overfallet, begrenser seg til servostyring og automatgear. Han har allerede en bil som er utstyrt med dette. Han har derfor ikke behov for noen annen bil på grunn av skader som fylkeskommunen eventuelt svarer for.
Når det gjelder ménerstatning må man vurdere hvor stor del av Bs invaliditet som skyldes den aktuelle skaden. Han har tidligere falt og slått ryggen, er blitt påkjørt bakfra med mulig nakkeslengskade, og har i den senere tid fått psoriasis og leddgikt. Lagmannsretten må vurdere om kravet til 15 % invaliditet for overhodet å få ménerstatning er tilfredstilt. En invaliditetsgrad på 50 % på grunn av de skader han ble påført ved overfallet, er i alle fall for mye.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. B tilpliktes å erstatte AustAgder fylkeskommune dens saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan for en stor del vise til herredsrettens begrunnelse. Lagmannsretten er således enig med herredsretten i at det ikke ble utvist uaktsomhet i forbindelse med inntaket av A på Haslatun i august 1988. Ved vurderingen her må det tas i betraktning hva man visste om A på dette tidspunkt. A hadde en sykehistorie som gikk tilbake til midten av 70-tallet. Han led av tvangsforestillinger som dels er blitt karakterisert som tvangsnevrose, og som enkelte leger har ment grenset mot det psykotiske med tidvis manglende realitetskontakt. Det synes således som det har vært en viss uenighet om den nøyaktige diagnose, men antagelig kan man karakterisere ham som et borderline-tilfelle. Han hadde hatt flere opphold ved psykiatrisk avdeling på såvel Aust-Agder sentralsykehus som Vest-Agder sentralsykehus (tidligere Eg sykehus), og også på psykiatrisk sykehjem. Han hadde også bodd hjemme hos foreldrene, og til dels vært dagpasient på Aust-Agder sentralsykehus. Han fikk medisiner for sin sykdom, og brukte også alkohol fordi han mente det dempet de tvangsforestillinger og den angst han hadde. Etter det opplyste kunne han bli aggressiv når han var full. En gang hadde han for eksempel rasert taket på Aust-Agder sentralsykehus og revet ned takplater. Han kunne også opptre truende. Det er imidlertid ikke fremkommet noen opplysninger om fysisk vold fra hans side før august 1988. Sommeren 1988 hadde han bodd hjemme hos foreldrene, men ettersom han brukte mye alkohol følte de behov for avlastning. Han fikk da et opphold på ca to uker på Aust-Agder sentralsykehus. Sykehuset mente imidlertid han var for frisk til å være der, og opptok plass for pasienter som hadde større behov for behandling. Dette var bakgrunnen for at han ble tatt inn på Haslatun. Dette er en institusjon for rusmisbrukere, og på dette tidspunkt fremsto det slik at han hadde særlig behov for behandling for sitt tiltagende alkoholmisbruk sommeren 1988. Ut fra det man på dette tidspunkt visste om A, må inntaket etter lagmannsrettens syn karakteriseres som forsvarlig. Man hadde på det tidspunkt ikke noe grunnlag for å karakterisere ham som farlig for andre, og det var åpenbart ikke grunnlag for noen tvangsinnleggelse etter lov om psykisk helsevern §5, eventuelt innleggelse etter §3. Lagmannsretten kan ikke se at det ville ha vært tryggere å overføre ham for eksempel til psykiatrisk sykehjem. Han ville likevel ha hatt mulighet til å forlate institusjonen og ruse seg. Det skal bemerkes at As angrep på doktor Stausland i 1989 skjedde mens han var innlagt på Vest-Agder sentralsykehus. Han forlot da avdelingen om kvelden, og kom tilbake neste morgen i beruset tilstand.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse. Anken har ikke ført frem, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør den ankende part erstatte ankemotpartens omkostninger for lagmannsretten. Advokat Christensen har inngitt omkostningsoppgave på kr 24000,- i salær. Oppgaven legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B til Aust-Agder fylkeskommune kr 24000,- - kronertjuefiretusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.