LA-1994-843
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-06-15 |
| Publisert: | LA-1994-00843 |
| Stikkord: | Jordskifte |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Grenland jordskifterett Nr 93-9 - Agder lagmannsrett LA-1994-00843 A. |
| Parter: | Ankende part: Elin Mathisen Skoglund, Sannidal (Prosessfullmektig: Adv. Geirr Midgaard, Kragerø). Motpart: Edith Krømke m.fl (totalt 6 parter) (Prosessfullmektig: H.r.adv. Asbjørn Kaasen, Ulefoss). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Ola Rygg, formann 2. Lagdommer Steinar Thomassen 3. Eks.ord. lagdommer Birger Lassen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §16, §180, §356, §377, §94 |
Grenland jordskifterett avsa 6. mai 1994 dom i grensegangssak mellom Elin Mathisen Skoglund og Frank Mathisen som eiere av gnr. 4 bnr. 20 Stølestrand og Edith Krømke, Ragnar Westgaard, Thore Westgaard, Else Marie Bjørkkjær, Berit Bjørkkjær og Asbjørn Westgaard som eiere av gnr. 4 bnr. 3 Westgaarden i Kragerø. Dommen, som var i samsvar med påstand fremsatt av eierne av bnr. 3, har slik domsslutning:
"Grensen mellom gnr 4 bnr 3 og gnr 4 bnr 20, begge i Kragerø kommune tar utgangspunkt i omforent punkt foreløpig merket 5 i kanten av Stølstrandjordet. Herfra går grensa 25 m i retning 167,54 g, vinkler så og går i retning ytterste punktet på Kolbergtangen, ca 140 g, så langt privat eiendomsrett gjelder."
Eierne av bnr. 20, søsknene Elin Mathisen Skoglund og Frank Mathisen, har v/advokat Geirr Midgaard påanket jordskifterettens dom til Agder lagmannsrett. De 6 forannevnte eierne av bnr. 20 v/h.r.advokat Asbjørn Kaasen har i tilsvar prinsipalt påstått anken avvist etter tvistemålsloven §356, idet verdien av ankegjenstanden påstås å være mindre enn kr 20 000,-. Subsidiært har de påstått jordskifterettens dom stadfestet.
Lagmannsretten har ved kjennelse av 20. januar 1995 med to mot en stemme i første omgang fremmet anken. Ankeforhandling ble holdt i Kragerø 15. mai 1995. Av partene møtte Elin Mathisen Skoglund, Frank Mathisen, Edith Krømke, Ragnar Westgaard, Else Marie Bjørkkjær og Berit Bjørkkjær. Elin Mathisen Skoglund, Edith Krømke og Else Marie Bjørkkjær forklarte seg. Det ble videre avhørt 10 vitner, alle nye for lagmannsretten. Det ble foretatt befaring til Levang-halvøya, hvor eiendommene og den omtvistede grensestrekning - ca 18 m strandlinje - ble påvist. En del av parts- og vitneforklaringene ble gitt i forbindelse med befaringen.
De ankende parter, Elin Mathisen Skoglund og Frank Mathisen, v/advokat Midgaard, har i hovedsak anført:
Anken gjelder jordskifterettens bevisbedømmelse. Bnr. 3 eier ikke nede på stranden ved Stølestrandjordet. Tidligere eiere og brukere av bnr. 3 har heller aldri ment å eie noe her. Stranden tilhører i sin helhet bnr. 20. De ankende parter har ikke vært i noen som helst tvil om dette før jordskifteretten avsa sin dom.
Verdien av den omtvistede strandstrekningen er etter de ankende parters mening i hvert fall ikke mindre enn kr 50 000,-.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Grensen mellom gnr. 4 bnr. 3 og gnr. 4 bnr. 20 i Kragerø går fra pkt. 13 i Grenland jordskifteretts sak 9/1993 langs fjellfoten frem til anmerket pkt. 6 i strandkanten i vestkanten av en liten bukt.
2. Elin Mathisen Skoglund og Frank Mathisen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Ankemotpartene v/h.r.advokat Kaasen har henholdt seg til jordskifterettens domsresultat og begrunnelse som de mener er riktig og fyldestgjørende.
Ankemotpartene er fortsatt av den oppfatning at verdien av den omtvistede strandstrekningen er mindre enn kr 20 000,-, men overlater til lagmannsretten eventuelt å avvise anken av eget tiltak, jfr. tvistemålsloven §94 sammenholdt med §377.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
"1. Jordskifterettens dom stadfestes.
2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger."
Lagmannsretten skal bemerke:
Tvisten gjelder en strekning på ca 18 m strandlinje som til nå ikke har vært gjenstand for noen form for økonomisk utnyttelse. Det er etter lagmannsrettens mening tvilsomt om det ved et tenkt salg av bnr. 20 ville gitt et prisutslag på kr 20 000,- eller mer om strandstrekningen hørte med til eiendommen eller ikke. Etter tvistemålsloven §16 sammenholdt med §377 skal imidlertid saken som regel realitetsbehandles når ankeforhandling først er innledet, selv om det under ankeforhandlingen viser seg at anken egentlig skulle ha vært avvist etter §356. Da det heller ikke kan anses åpenbart at verdien av tvistegjenstanden er under kr 20 000,-, finner lagmannsretten å burde realitetsbehandle anken.
Det eneste skriftlige dokument som sier noe om tvistespørsmålet i saken, er en skylddeling fra 1868 da en del av nåværende bnr. 3 - "Skovstykket Kolbergmarken" - ble utskilt. I dette dokumentet er grensen beskrevet slik at den "modstøder Eilert Thomasen Ejendom følger denne Ejendom efter Vejen ned til Kloovejen ved Søen, følger Søen til Stølestrandjordet, følger det til en Røs i en Haug ved Helleren ved Elven og følger denne Elv til fornævnte Kolbergvadet." I jordskifterettens dom er "Kloovejen" kalt "Storveien", men lagmannsretten legger - i samsvar med en fremlagt avskrift fra Statsarkivet i Kongsberg av 3. mai 1995 - til grunn at det er benevnelsen "Kloovejen" (i betydningen "kløvveien") som er brukt i dokumentet.
For jordskifteretten var partene enige om grenseforløpet fra delet med gnr. 4 bnr. 2 og langs 5 punkter merket nr. 1-5 "fram til nåværende ende av Stølestrandjordet ved sjøen." Det er sagt i rettsboken at "På strekningen 4-5 følger grensa en omforent fjellfot. Fra punkt nr. 5 og videre til sjøen var partene uenige om grensa." Pkt. 5 er identisk med det som nå benevnes som pkt. 13.
Under ankeforhandlingen har de ankende parter påvist et punkt oppe på berget som de mener kan være et grensepunkt. Det har også vært ført vitner som angivelig skal ha sett en bolt på et sted hvor det nå står en bjørk og som kan stemme med det som er kalt "Kloovejen ved Søen" i skylddelingen fra 1868. Ingen av disse punktene var påberopt for jordskifteretten. Det er tilnærmet rett linje fra det påviste punktet oppe på berget gjennom punktet der bolten skal ha stått og til jordskifterettens pkt. 6, som er knekkpunktet i de ankende parters påstandslinje. De ankende parter er nå kommet i tvil om det er riktig at grensen mot bnr. 3 følger fjellfoten nordover fra pkt. 13 (pkt. 5), slik det var enighet om for jordskifteretten. Alternativt kan grensen etter deres mening gå oppe på berget, med et forløp som antydet foran fra det nye påviste punkt til pkt. 6. Et slikt grenseforløp synes imidlertid etter lagmannsrettens mening vanskelig forenlig med grensebeskrivelsen for øvrig i skylddelingsdokumentet fra 1868. Hvis den bolten som vitner har forklart å ha sett i nærheten av bjørka nordvest for pkt. 6 er en grensebolt, er det etter lagmannsrettens mening mest sannsynlig et punkt i grensen mot det som er kalt "Thomasens Ejendom" i skylddelingsdokumentet fra 1868 - og som etter beskrivelsen må være eiendommen sørvest for den eiendom skylddelingen gjaldt, og ikke noe punkt i grensen mot bnr. 20.
Det som etter dokumentet fra 1868 er uomtvistelig, er at grensen "følger Søen" fra et sted som er kalt "Kloovejen ved Søen" til Stølestrandjordet. Denne strekningen må etter beskrivelsen være de ca 18 meter som er omtvistet i saken. Spørsmålet blir da, slik det også er stillet av jordskifteretten, hva som skal forstås med formuleringen "følger Søen". Skal dette forstås slik at stranden og sjøgrunnen utenfor tilhører den innenforliggende eiendom - bnr. 3, eller omfatter bnr. 20 også denne strandstrekningen og den utenforliggende sjøgrunn ? - De ankende parters påstand innebærer at grensen skal trekkes fra pkt. 13 (identisk med pkt. 5) til pkt. 6, og at den skal følge fjellfoten på denne strekningen. Slik forholdene er på stedet, kan en slik forståelse ikke sies å være uforenlig med beskrivelsen fra 1868. Det kan etter lagmannsrettens mening forsåvidt komme ut på ett om man sier at grensen følger fjellfoten eller at den følger "Søen" (i betydningen "strandkanten") - noen realitetsforskjell av betydning innebærer dette ikke.
Det fremgår av skylddelingsdokumentet av 1868 at forretningen gjaldt deling av en eiendom (matr. nr. 37, lnr. 136, 137 og 133 b) som var i sameie mellom brødrene Anders og Halvor Madsen Støle, hvorav den ene da fikk skogstykket Kolbergmarken, nå en del av bnr. 3 og avgrenset slik som beskrevet i skylddelingsdokumentet. Spørsmålet i saken nå er med andre ord om den omtvistede strandstrekningen med sjøgrunn i 1868 tilhørte den eiendom som da ble delt mellom de to brødrene, eller om den tilhørte det som nå er bnr. 20. Hvis nemlig strandstrekningen tilhørte det som nå er bnr. 20, må grensen fra "Kloovejen ved Søen" til Stølestrandjordet falle sammen med en allerede dengang eksisterende grense mellom nåværende bnr. 20 og den eiendommen som da ble delt mellom de to brødrene. Grensen kunne i så fall på denne strekningen ha vært beskrevet med en henvisning til den allerede eksisterende grensen mot nåværende bnr. 20 langs stranden eller langs fjellfoten.
Som påpekt av jordskifteretten er det en særdeles konsekvent og fast praksis for å tolke grensebeskrivelser slik at sjøgrunn (og grunn i vassdrag) tilhører innenforliggende eiendom på land. Det må være sagt nokså utvetydig hvis en grensebeskrivelse skal forstås på annen måte, jfr. de rettsavgjørelser om spørsmålet som jordskifteretten har vist til. Beskrivelsen i nærværende sak gir ikke noen slik tydelig indikasjon på at grensen var ment å skulle trekkes i strandkanten. Tvertimot kan det anføres at hvis dette var meningen, ville det ha vært naturlig å si at grensen fra "Kloovejen" til Stølestrandjordet skulle følge den gamle grensen mot nåværende bnr. 20, eventuelt at den skulle følge fjellfoten. I stedet sies det altså at den "følger Søen" - en formulering som det ligger nokså nær å oppfatte som en henvisning til de alminnelige regler om grenser mot sjø, og som også i rettspraksis regelmessig er blitt oppfattet slik, jfr. som eksempel dom i Rt-1979-1099 - omtalt på 8 i jordskifterettens dom.
Slik lagmannsretten vurderer saken, gir grensebeskrivelsen i skylddelingsdokumentet fra 1868 ingen holdepunkter for at den omtvistede strandstrekningen tilhører bnr. 20. Den bruk av stranden som det er vist til - bading og tillatelse til uttak av skjellsand - er ikke av en slik art at den etter lagmannsrettens mening sier noe om hvem som var eier av stranden - særlig når det ses hen til at stranden og sjøgrunnen lenger øst jo tilhørte bnr. 20. Riktignok må vitneførselen i saken sies å gi en viss støtte for de ankende parters syn med hensyn til hva den alminnelige oppfatning blant beboerne på stedet har vært. Men også det som er fremkommet om dette må sammenholdes med at strandstrekningen videre østover tilhørte og tilhører bnr. 20, og at det neppe kan ha hatt noen stor aktuell interesse om også de omtvistede ca 18 m lengst i vest tilhørte bnr. 20 eller om denne strekningen tilhørte bnr. 3. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge noen særlig vekt verken på den tilfeldige og lite betydningsfulle bruk av strekningen som det foreligger opplysninger om, eller på det noen av vitnene sier har vært deres oppfatning. Det må etter lagmannsrettens mening noe mer til for å fravike det som har vært og er hovedregelen etter norsk rett - at strand og sjøgrunn tilligger den innenforliggende eiendom på land.
Jordskifterettens dom blir etter dette å stadfeste, idet det ikke er reist noen innsigelser mot den konkrete beskrivelsen av grensen i jordskifterettens domsslutning.
Avgjørelsesgrunnlaget i saken er uhyre spinkelt, og domsresultatet tilsvarende usikkert. Lagmannsretten er på denne bakgrunn blitt stående ved at saksomkostninger i ankesaken ikke bør tilkjennes, jfr. unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §180 første ledd i.f.
Dommen er enstemmig. Domsavsigelsen er blitt noe forsinket fordi en av dommerne har vært sykmeldt.
Domsslutning:
1. Jordskifterettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger i ankesaken idømmes ikke.