Rt-1979-1099

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1979-09-28
Publisert:	Rt-1979-1099
Stikkord:	Grense mot sjøen
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 111/1979
Parter:	Olaf P. Borøy (høyesterettsadvokat Jørgen Øslebø) mot Egil Amundsen (høyesterettsadvokat Per Urdahl).
Forfatter:	Holmøy, Tønseth, Skåre, Michelsen, Stabel
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §176, §180, Vassdragsloven (1940) §4

Dommer Holmøy: Eier av gnr. 25 bnr. 2 i Søgne, Olaf P. Borøy, begjærte i 1973 grensegang mellom på den ene side denne eiendom og på den annen side gnr. 25 bnr. 22 som tilhørte Olav Jørgensen, og gnr. 25 bnr. 29 og 68 som den gang begge tilhørte Egil Amundsen. Begge de to sistnevnte eiendommer er utskilt fra bnr. 22, som igjen er utskilt fra bnr. 2. Utskillelsen av bnr. 22 fra bnr. 2 skjedde i 1920. Daværende eier av bnr. 2, far av den ankende part, solgte da bnr. 22 til sin svoger, Jørgen Olsen. Bnr. 29 ble utskilt fra bnr. 22 i 1946 og solgt av Jørgen Olsen til Andreas Pettersen. I 1967 ble denne eiendom kjøpt av Egil Amundsen som feriested. I 1968 kjøpte så Amundsen det nyutskilte bnr. 68 av Olav Jørgensen, som da hadde overtatt bnr. 22 etter sin far.

Det areal som i 1920 ble utskilt fra bnr. 2 og solgt til Jørgen Olsen, utgjorde en markert halvøy. Grensen på land skulle ifølge skylddelingsforretningen gå fra en bolt innerst i den søndre del av Svanevågen i syd-sydvestlig retning til en bolt innerst i Sandviga. Resten av den utskilte eiendom skulle etter grensebeskrivelsen «begrændses af Søen i hele sin Udstrækning».

Om grensen på land ble det inngått forlik under grensegangsforretningen.

Side:1100

retningen. Det ble derimot tvist om grensen i sjøen i Svanevågen og om eiendomsretten til to holmer, Guleskjæret og Regevigholmen. For ordens skyld nevnes at den ankende part har overdradd sin eiendom innerst i Sandviga til sin bror. Grenseforholdet i denne bukta er derfor ikke omfattet av saken.

Den ankende parts utgangspunkt har så vidt forstås vært at grensen mot sjøen følger strandkanten, og at eiendomsretten til sjøgrunnen derfor fortsatt hører under bnr. 2. Dette syn er dog ikke hevdet konsekvent. Ifølge jordskifterettens rettsbok har han presisert sitt standpunkt slik at «Han kunne gå med på at bnr. 22,29, og 68 kunne eie sjøgrunnen ut for sin eiendom så langt denne var underlagt privat eiendomsrett unntatt innerst i Svanevågen der han skulle være eneeier. Regevigholmen og Gulskjæret hørte også til bnr. 2. Her måtte grensa gå etter midtlinjen mellom holmen (skjæret) og øya».

Egil Amundsen, som er eneste motpart i den del av tvisten som gjelder Svanevågen, har hevdet at grensen i sjøen må følge midtlinjeprinsippet. Han har videre hevdet at han eier Guleskjæret, som ligger utenfor hans eiendom lenger ut i bukta. Olav Jørgensen har hevdet at han eier Regevigholmen som ligger utenfor den del av øya som fortsatt hører under bnr. 22.

Olaf P. Borøy fikk medhold i jordskifteretten. Marnar jordskifteretts kjennelse av 17. oktober 1975 har denne slutning:

«Grensa mellom gnr. 25, bnr. 2 og 68, 29 og 22 fastlegges å gå fra bolt i stein i vegskråningen innerst i Svanevågen langs nordkanten av vegfyllinga til denne slutter. Herfra nordaustlig etter strandkanten og videre ut i bukta. Bnr. 2 er eier av Guleskjæret og Rægevigholmen.»

Olav Jørgensen og Egil Amundsen anket til Agder lagmannsrett og fikk der medhold. Lagmannsrettens dom av 4. august 1977 har denne domsslutning:

«1. Grensen i Svanevågen mellom gnr. 25 bnr. 2 og gnr. 25 bnr. 68 går midt i bukta til kommunevegen og videre derfra til bolt nr. 1 nevnt i skylddelingsforretning av 29. juli 1967.

2. Regevigholmen tilhører gnr. 25 bnr. 22, og Guleskjær tilhører gnr. 25 bnr. 68.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser vises til jordskifterettens kjennelse og lagmannsrettens dom.

Olaf P. Borøy har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt gjelder grensen i Svanevågen. Ankemotpart for Høyesterett er således bare Egil Amundsen.

Til bruk for Høyesterett har begge parter og ni vitner forklart seg ved bevisopptak. Et av disse vitner har ikke forklart seg for de tidligere retter. Den del av saken som anken gjelder står i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

For Høyesterett har Borøy i det vesentlige gjort gjeldende:

Det aksepteres at beskrivelsen i skylddelingsforretningen av 1920

Side:1101

av grensen mot sjøen «ikke er entydig» slik lagmannsretten sier i sine domsgrunner. Partene den gang tenkte neppe gjennom om det syn på grensen som Borøy hevder for Svanevågen, kunne gjennomføres konsekvent for hele strandlinjen rundt bnr. 22. At grensen - etter analogi fra vassdragsloven - skal følge midtlinjen, er ikke mer enn en presumpsjonsregel. Hvilken grense som ble fastsatt i 1920 må vurderes ut fra forholdene den gang, da bruken av landet og sjøen var en annen enn den som er aktuell i dag.

Både selger og kjøper drev fiske, med jordbruk ved siden av. For begge var det viktig at de hadde atkomst til sjøen. For eieren av bnr. 2 var det naturlig å bruke Svanevågen, hvor hans hus lå. For eieren av det utskilte bnr. 22 vaf det naturlig å bruke Regeviga, hvor han oppførte sine hus. Eieren av bnr. 2 fortsatte da også å bruke Svanevågen alene. Han brukte begge sider av bukta, til leilighetsvis fortøyning av fiskebåter og i forbindelse med annen båttransport til og fra eiendommen. Senere brukte han også hele den indre del av bukta til tømmeropplag. Han hadde sag på eiendommen fra 1946, og påtok seg også en del saging for andre. Etter at kommunevegen ble lagt i 1946, foretok han en oppfylling i hele den innerste del av bukta.

Den ankende part har for Høyesterett ikke opprettholdt anførselen om at hans bruk gir grunnlag for hevd. Men det anføres at bruken av Svanevågen etter 1920 må ses som uttrykk for den rettsoppfatning partene hadde. Det er også vist til forklaringer fra vitner som har gitt uttrykk for at tidligere eier av bnr. 2, som foretok utskillelsen i 1920, mente han hadde enerett til Svanevågen.

At grensen på land skulle gå fra den søndre enden av bukta, og ikke fra midten, trekker etter den ankende parts mening også i retning av at hele den indre del av bukta skulle høre under bnr. 2.

Om det ble akseptert fra Borøys side at Pettersen ved kjøpet i 1946 fikk rett til sjøgrunnen utenfor det fraskilte bnr. 29, kan dette ikke tillegges betydning for rettighetsforholdet i bukta innenfor som denne sak gjelder.

Det er heller ikke riktig at den rett til veg som Pettersen fikk, kan ses som uttrykk for at Jørgensen den gang mente han hadde rett til sjøgrunnen innenfor. Ved «kjøpekontrakt og skjøte» fikk Pettersen «rett til vei fra sin eiendom i vest langs en fjellups». Dette må forstås slik at vegen skulle gå over heia, ikke langs stranden slik det hevdes fra den annen side. Da vegen senere ble lagt langs stranden, gav Borøy samtykke til den bruk av sjøgrunnen som var nødvendig.

Amundsen kan ikke påberope seg passivitet og god tro som grunnlag for rettighetserverv slik lagmannsretten har lagt til grunn. Amundsen har ikke utøvet noen rådighet over sjøgrunnen som har gitt den ankende part grunn til å si fra. Han mener for øvrig at han snakket med Amundsen om rettighetsforholdet allerede i 1968, etter at Amundsen hadde kjøpt bnr. 68.

Den ankende part har fremhevet at eiendomsretten til indre del av Svanevågen vil ha stor betydning for den fortsatte bruk av hans eiendom.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

Side:1102

«Jordskifterettens kjennelse stadfestes forsåvidt angår grensen i Svanevågen mellom gnr. 25 bnr. 2 og gnr. 25 bnr. 29 og 68 i Søgne.

Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten har i det vesentlige gjort gjeldende:

Borøy har tidligere - under henvisning til skylddelingsforretningen i 1920 - hevdet at retten til sjøgrunnen langs hele det tidligere bnr. 22 skulle høre under bnr. 2. Tvisten i denne sak gjelder bare den indre del av Svanevågen. Det foreligger ikke spesielle forhold som tilsier en særløsning av eiendomsforholdet her. Det må være den ankende part som har bevisbyrden for at det er grunnlag for å fravike den alminnelige regel om deling etter midtlinjen. Da Borøys standpunkt til eiendomsforholdet først gjøres gjeldende så lang tid etter skylddelingen som her, må det stilles strenge krav til beviset. Kravet kan ikke anses oppfylt i dette tilfelle. - Ankemotparten hevder at Borøy først gav uttrykk for sitt standpunkt i 1975, under grensegangsforretningen.

Det er etter ankemotpartens syn ikke holdepunkter for at partene ved overdragelsen i 1920 tok sikte på en særordning av grensen mot sjøen. Det må antas at de ville dele eiendommen på en praktisk måte. At grensen på land tok utgangspunkt i den søndre enden av bukta, og ikke midten, kan naturlig forklares ved at dette gav en hensiktsmessig løsning av grensen på land, blant annet ble gjerdeholdet kortest mulig.

Partenes bruk av eiendommene i 1920 tilsa heller ingen spesiell ordning av grensen mot sjøen. Den bruk det var spørsmål om fra eierne av bnr. 2, var ikke mer omfattende enn at den kunne utøves fra den ene siden av bukta. Det er misvisende når det hevdes at eierne av de to eiendommer hadde behov for hver sin bukt. Det er også å overdimensjonere den bruk som har funnet sted når det fremstilles som om denne belastet hele bukta. Fiskebåter la naturlig til ved Borøys egen brygge. Båttransporten i forbindelse med gårdsbruket var svært beskjeden, og også de båter det her var spørsmål om, la til ved denne brygga. Om båtene tok en sving inn på den andre siden av bukta, sier det ikke noe om oppfatningen av eiendomsforholdet, da ferdselen er fri. Om båter av og til også la til på denne side, kan det heller ikke ses som uttrykk for en rettsoppfatning. Det har ikke vært spørsmål om mer enn hva som tåles i naboforhold. Det samme gjelder bruken av bukta til tømmeropplag. Den saging som fant sted var meget beskjeden. Først i 1969 fikk Borøy egen sag. Tidligere hadde han hatt en sagbenk i sjøbua, og det ble bare saget drivtømmer. Det var først etter at grensegang var begjært at Borøy, angivelig av hensyn til tømmeropplag, spertet bukta med en trosse.

At Borøy etter at kommunevegen var lagt, foretok en oppfylling av den innerste del av bukta, sier heller intet om oppfatningen av eiendomsforholdet. Jørgensen hadde ingen interesse av den oppfylte del som lå på hans side, og avstod dertor det lille grunnstykke det her var spørsmål om.

Side:1103

Den vegrett som Pettersen fikk i 1946, viser at Jørgensen for sin del gikk ut fra at han hadde vanlig rett til sjøgrunnen. Den veg det var spørsmål om, måtte gå langs stranden. Han mener også at det må anses bevist at Pettersen bare spurte Jørgensen, ikke Borøy, om rett til å bygge en trebro over sjøen et mindre stykke.

Ankemotparten mener videre at det er grunnlag for å anse en eventuell særrett fra Borøys side som tapt ved den passivitet han har vist overfor ham. Amundsen kjente for sin del ikke til at det skulle gjelde noen særordning, og han spurte seg også for hos en jurist om hvor grensen etter skylddelingsforretningen gikk.

Ankemotparten hevder endelig at partenes fremtidige bruk må være uten betydning for saken.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Agder lagmannsretts dom stadfestes, - dog således at:

2. Den ankende part betaler saksomkostninger for så vel lagmannsrett som for Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men ser saken ellers noe annerledes.

Jeg legger som utgangspunkt til grunn at en ordning av eiendomsretten til sjøgrunnen som avviker fra det normale, i dette tilfelle midtlinjeprinsippet, må ha støtt en klar avtale eller bygge på forutsetninger som var kjent for begge parter. Kravet til bevis for at det gjelder en særordning, er strenge, og bevisbyrden må påhvile den som gjørkravet gjeldende. Jeg viser til Høyesteretts avgjørelser i Rt-1928-835, Rt-1932-367 og Rt-1971-596.

Noen klar avtale foreligger ikke. Beskrivelsen i skylddelingsforretningen av 1920 gir i seg selv lite eller intet grunn,lag for den rettsoppfatning Borøy hevder. Denne beskrivelse gjelder for øvrig sjøgrensen for hele det tidligere bnr. 22. At grensen skulle gå langs strandkanten rundt hele eiendommen, må imidlertid være åpenbart uholdbart, og er da heller ikke Borøys standpunkt i denne sak. - At grensen ellers tok utgangspunkt i den sydvestlige ende av bukta, kan naturlig forklares ved at dette gav en hensiktsmessig grense på land.

Jeg kan heller ikke se at de momenter som ellers er påberopt, gir holdepunkt for å legge til grunn at selger og kjøper i 1920 skulle ha forutsatt noen særordning av grensen mot sjøen. Borøy har til dels støttet seg til forklaringer fra sin nærmeste familie om hva som var selgerens - farens - forutsetninger ved overdragelsen. Selv om selgeren skulle hatt slike forutsetninger, har man ikke tilstrekkelige holdepunkter for at kjøperen var enig i dem.

De opplysninger som foreligger om partenes behov i 1920 og deres senere bruk, gir ikke tilstrekkelig støtte for å fravike den alminnelige grenselinje. Jeg er således også enig med ankemotparten i at den bruk som har vært utøvd av eierne av bnr. 2 ikke kan ses som utslag av en bestemt rettsoppfatning om enerett til hele bukta, selv om den tidvis kan ha omfattet også den del som hørte under det tidligere bnr. 22. Jordskifteretten synes å ha forutsatt at Borøys bruk

Side:1104

av bukta, spesielt til tømmeropplag, har vært av vesentlig større omfang enn det er faktisk grunnlag for etter de opplysninger som er fremkommet for Høyesterett. For Høyesterett er det heller ikke gjort gjeldende at bruken gir grunnlag for hevd.

Eieren av bnr. 22 har på sin side måttet bygge på at han hadde eiendomsrett til sjøgrunnen da han i 1946 gav Pettersen vegrett. Jeg forutsetter da at vegen etter kontrakten skulle gå langs stranden. Jeg legger dog ikke noen vesentlig vekt på forholdene omkring denne vegretten.

Jeg finner etter dette at det ikke er ført bevis for at kjøperen av bnr. 22 ikke fikk en eiers vanlige rett i Svanevågen ved utskillelsen i 1920. Av dette må følge at også Amundsen har en slik rett. Det blir etter dette ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til om Borøys eventuelle rett er falt bort ved passivitet overfor Amundsen, og hvilken vekt det må legges på Amundsens oppfatning av rettighetsforholdet.

Jeg peker på at etter lagmannsrettens grensebeskrivelse skal grensen følge midtlinjen helt til kommunevegen, til tross for at grensen på land tar utgangspunkt i den sydvestlige ende av bukta. Dette må ses i sammenheng med oppfyllingen av bukta. Så vidt forstås har Borøy akseptert lagmannsrettens grensebeskrivelse under forutsetning av at midtlinjeprinsippet legges til grunn.

Anken har etter dette ikke ført fram. Den ankende part må betale saksomkostninger for Høyesterett etter hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd. Under tvil finner jeg ikke grunn til å gjøre noen endring i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

Ankemotpartens advokat har fremlagt omkostningsoppgave som nevnt i tvistemålslovens §176. På grunnlag av denne oppgave fastsettes den ankende parts omkostningsansvar til kr. 12.300, hvorav kr. 1.292,45 dekker utlegg.

Jeg stemmer for slik

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Olaf P. Borøy til Egil Amundsen 12.300 - tolvtusentrehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Skåre, Michelsen og Stabel: Likeså.

Av jordskifterettens kjennelse (jordskiftedommer T. T. Hoven med jordskiftemenn): - - -

Jordskifteretten skal bemerke:

Ved avgjørelse av grensetvisten har jordskifteretten lagt vesentlig vekt på dok. nr. 3, skylddelingsforretning dat. 26. januar 1920, der bnr. 22 under gnr. 25 blir skilt ut fra bnr. 2 og partsforklaringene.

Side:1105

Etter jordskifterettens syn må en rekne med at en såpass stor holme som Regevigholmen ville vært nevnt om den hadde fulgt med i salget i 1922. En finner det også bevist at eier av bnr. 2 har nyttet holmen til garntørkeplass m.m. Han har også av og til hatt båt liggende mellom holmen og øya.

Med omsyn til Svanevågen så har eier av bnr. 2 i forbindelse med saga på nordsida av bukta nytta indre delen til opplag av tømmerflåter. Disse har til sine tider dekket hele den grunne bukta med fortøyning også på sydsida. Saga har vært i bruk i ca. 30 år og opplagsplassen i bukta nytta uten innsigelser fra eieren av bnr. 22 og 68 helt til grensetvisten kom opp. En må rekne med at eier av bnr. 2 har vært i god tro. Sjøl om jordskifteretten skulle ha kommet til det resultat at grensa i Svanevågen skulle trekkes etter vanlige regler om grenser i vassdrag (vassdragsl. §4 må anvendes analogisk på grenser i sjøen) må eier av bnr. 2 kunne ha hevdet rett til tømmeropplag i indre del av vågen. Sagbruksdrifta kunne ikke utøves uten plass for opplag av tømmer i sjøen.

Av partsforklaring og framlagt dok. nr. 4 går det fram at Thomas P. Borø, som selger av bnr. 22, seinere har gitt eier av bnr. 29 rett til å legge veg under fjellet langs søre kant av Svanevågen. Dette skulle tyde på at eier av bnr. 29 anså bnr. 2 som eier av sjøgrunnen i den grunne delen av bukta. Bnr. 29 er skilt ut fra bnr. 22. Vegen måtte for den østligste del gå over bnr. 22 så det var naturlig også å spørre eieren av bnr. 22 om lov. Vegen har tidligere gått over heia. Nåværende eier av bnr. 2 var med og hjalp eier av bnr. 29 med bygging av vegen. Jordskifteretten legger også vekt på at da bnr. 22 ble skilt ut fra bnr. 2 i 1920 var der ikke behov for brygge, sjøbod eller andre rettigheter som skulle legge beslag på sjøgrunnen i Svanevågen for det fraskilte bruk. Denne del av eiendommen skulle nyttes til beite for husdyr som kunne føs på bruket. Hus, sjøbod, brygge m.m. ble bygd i Rægeviga.

Thomas P. Borø har etter dok. nr. 3 forbeholdt seg «Rett til at benytte Jørgen Olsens Vei til Rægevikens gamle Båtplads, naar Isforholdene paabyder det». Han hadde som tidligere nevnt, til sine tider båten liggende her.

Når det gjelder de saksøktes påstand om at grensa mellom bnr. 2 og 22, 29 og 68 skal fastlegges etter reglene i vassdragslovens §4 (anvendes analogisk på grense i sjøen med utgangspunkt middels vannstand) så er jordskifteretten enig i dette prinsipp. Grunnen til at det blir fraveket er som nevnt rettens tolking av dok. nr. 3, partsforklaringene og forholdene i indre del av Svanevågen. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Guri Sunde, kst. lagdommer Grete Gørvell Halvorsen og ekstraordinær lagdommer William Fareth): - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Avgjørende for spørsmålet om hvor grensene går for den del av gnr. 25 bnr. 2 som ble fraskilt og solgt i 1920, er hva som ble avtalt mellom partene - og om det senere har skjedd noe som kan ha endret det forhold som da ble etablert.

Da hverken kjøpekontrakt eller skjøte har vært fremlagt for lagmannsretten har man for om mulig å bringe på det ene hvilken avtale som ble inngått, vært henvist til å bygge på skylddelingsforretningen av 26. januar 1920, og de opplysninger som foreliggger om selger og kjøpers forutsetninger på avtaletiden.

Side:1106

Lagmannsretten er imidlertid enig med partene i at uttrykket «begrændses af Søen» ikke er entydig. Man er imidlertid kjent med at uttrykksmåten er benyttet i tilfelle hvor det er meningen at tilstøtende sjøgrunn etter vanlige skal følge med ved overdragelsen. Ønsker man en annen ordning ville å ta uttrykkelig forbehold om det. Lagmannsretten har bemerket at uttrykket «begrændses af Søen» går igjen ved beskrivelsen av grensene for hele den fraskilte eiendom der den går til sjøen - og ikke bare for de strekninger hvor det har vært av særlig interesse for selgeren å holde isen sjøgrunnen.

Spørsmålet blir om det på annet vis er gjort klart at den omtvistede sjøgrunn ikke på vanlig måte skulle omfattes av salget.

Etter å ha hørt parter og vitner finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at Thomas Pedersen selv mente at han ved salget i 1920 hadde solgt holdt igjen såvel Svanevågen som Guleskjær og Regevigholmen og at denne oppfatning er bragt videre til hans barn. Denne oppfatning synes dels å ha støtte i den bolting som er foretatt og dels gjennom den bruk som har funnet sted.

Når det gjelder grensen i Svanevågen har retten festet seg ved at bolten på land er plassert på den ene side av bugten, i sydenden, og ikke midt på. Dette kan bety at det var meningen å beholde hele den indre del av Svanevågen for bnr. 2 så langt den er privat eiendomsrett undergitt.

Det må imidlertid anses godtgjort at eierne av bnr. 2 fra 1920 av jevnlig har brukt bukten og at de har vært alene om bruken der.

Ved salget i 1920 må de to bruk antas å ha hatt noenlunde samme behov for havn og sjøgrunn. Eierne drev begge med fiske og hadde et visst støttejordbruk ved siden av. Bnr. 22 brukte Regeviga - mens bnr. 2 brukte Svanevågen der husene lå.

Befaringen ga også inntrykk av at Svanevågen måtte ha vært av liten interesse for den nyfraskilte eiendom i 1920. I den innerste del av bukten gikk den ut i vannet i en bratt fjellskråning. - For bnr. 2, hovedbølet, syntes den imidlertid å ha vært en naturlig del av bruket. Det er også opplyst at den innerste del av bukten senere er blitt dyrket opp og lagt til br. 2, uten noen innvending fra naboens side.

Etter de opplysninger som foreligger for lagmannsretten fremstiller det seg som høyst tvilsomt om Svanevågen var omfattet av salget i 1920.

Spørsmålet er imidlertid om det senere har skjedd noe som har medført at mulig eiendomsrett til en del av bukten er gått tapt for eieren av bnr. 2.

Lagmannsretten finner å kunne legge til grunn at Egil Amundsen, da han kjøpte bnr. 68 av Olav Jørgensen i 1967, ikke hadde kjennskap til - eller var blitt orientert om - at Svanevågen i sin helhet tillå bnr. 2. Kjøpet av tomten var dels motivert av ønske om å skaffe mer strandlinje og båtplass og å forhindre at denne gikk til andre. - At selgeren, Olav Jørgensen, mente å være eier også av den tilstøtende sjøgrunn, fremgikk av Olaf P. Borøys egen forklaring under ankeforhandlingen der han refererte en samtale de to hadde hatt etter salget til Amundsen. Olav Jørgensen hadde da gitt uttrykk for uro over at han skulle ha disponert over noe som ikke var hans.

Den foreliggende grensebeskrivelse - som Amundsen hadde anledning til å gjøre seg kjent med - inneholdt heller ikke opplysninger som var egnet til å gi ham inntrykk av at sjøgrunnen ikke som vanlig fulgte tomten.

I de første årene Amundsen var på Borøy foregikk det etter de

Side:1107

opplysninger som foreligger for lagmannsretten heller ikke noen slik bruk av Svanevågen fra Olaf P. Borøys side at der var egnet til å skape noen tvil hos Amundsen forsåvidt gjaldt eiendomsforholdene i bukten. Den besto i det vesentlige av transport til og fra eiendommen. Båtene la til ved Borøys egen brygge. Den sag som Borøys hadde drevet siden 40-årene stod inne i et båthus på samme side som bryggen. På bakgrunn av den relativt beskjedne drift som har funnet sted, og at Amundsen bare oppholder seg på Borøy i skoleferiene, da Borøy ofte vil være opptatt med annen virksomhet, finner lagmannsretten det sannsynlig, som hevdet av Amundsen, at han ikke har sett at hele bukten har vært tatt i bruk som opplagsplass for tømmer. Slik bruk har han bare iakttatt etter at nærværende sak kom opp.

Det hadde etter det opplyste gått 6 år før Olaf P. Borøy tok opp spørsmålet vedrørende eiendomsforholdene i Svanevågen med Amundsen. Han var nærmeste nabo i denne tiden og hadde flere ganger foranledning til å si fra at han selv mente å være eier av hele bukten. Særlig har retten festet seg ved at han ikke benyttet anledningen til å rette opp eventuelle misforståelser da han i 1960-årene hjalp Amundsen med å få utbedret vegen langs bukten som Pettersen tidligere hadde lagt. Istedet for aktivt å gripe inn lot han Amundsen i lengre tid forbli i den oppfatning at han ved kjøpet av bnr. 68 var blitt eier av halve Svanevågen og innrettet seg deretter. - På bakgrunn av at det ikke forelå noe uttrykkelig forbehold om en særordning av eiendomsforholdene i Svanevågen som ble formidlet til Amundsens kunnskap - gjennom dokument, underretning fra selger eller påstått eier - gjennom bruk eller på annen måte, finner lagmannsretten at eiendomsretten til halve Svanevågbukten i samsvar med «midtlinjeprinsippet» gikk over til ham ved kjøpet av bnr. 68. En slik begrensning av Borøys eiendomsrett skulle etter lagmannsrettens syn heller ikke behøve å gå ut over driften av hans eiendom eller den virksomhet forøvrig som den har naturlig forutsetninger for å bære.

Spørsmålet om eventuell hevd av eiendomsrett på Borøys hånd vil etter dette ikke bli drøftet.

Også når det gjelder de to andre tvisteområdene, Guleskjær og Regevigholmen, er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn jordskifteretten.

Når det gjelder Guleskjær - som forøvrig er helt ubetydelig av utstrekning - ligger det så nær fastlandet på sydsiden av bukten (bnr. 68 - tidligere bnr. 22) at det naturlig synes å høre til - og bare praktisk kan utnyttes i forbindelse med dette. Avstanden til land i syd er bare et par meter og dybden i rennen mellom skjæret og fastlandet neppe noe sted såvidt meget som 2 meter.

Skjæret ble ikke uttrykkelig unntatt ved salget i 1920 og har etter de opplysninger som fremkom under saken ikke vært undergitt slik bruk av eierne av bnr. 2 at det ga uttrykk for en eiers eksklusive rådighet.

På bakgrunn av den grensebeskrivelse som forelå i skylddelingsforretningen fra 1920 - og at det kom til en kjøper utenfra som man ikke kunne regne med var kjent med mulige særordninger på stedet, hadde Olaf P. Borøy også i dette tilfelle foranledning til å si fra om eiendomsforholdene om han ville bevare sin rett. Guleskjær må etter dette tilhøre gnr. 25 bnr. 68.

Forsåvidt gjelder Regevigholmen følger det også av en naturlig fortolkning av skylddelingsforretningen av 1920 at den hører til fastlandet innenfor - gnr. 25 bnr. 22. Denne fortolkning har også støtte i holmens beliggenhet - ca. 4-5 meter fra fastlandet på det smaleste. - - -