LA-1994-845
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-06-03 |
| Publisert: | LA-1994-00845 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett Nr: 93-00477 - Agder lagmannsrett LA-1994-00845 A. |
| Parter: | Ankende parter: 1. Tone Solberg Eilertsen m.fl. (i alt 10 parter) (Prosessfullmektig: H.r.advokat Christopher Frøstrup). Ankemotpart: Morten Thorbjørn Kvam, Bjørg Sissel Kvam (Prosessfullmektig: Advokat Stein Martin Helland). |
| Forfatter: | 1. Førstelagmann Arne Christiansen, formann 2. Lagdommer Åse Berg 3. Lagdommer Asbjørn Nes Hansen |
| Lovhenvisninger: | Fylkeskommuneloven (1961)5-§11, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Saken gjelder krav om riving av en brygge ut til et skjær ved Siktesøya i Eidangerfjorden i Porsgrunn. Søksmål ble reist for Skien og Porsgrunn byrett av ektefellene Bjørg Sissel Kvam og Morten Thorbjørn Kvam, eiere av hytteeiendommen gnr. 31 bnr. 65, mot eierne av gnr. 65 bnr. 5, i alt 10 personer. Eierne av bnr. 5 satte opp brygga i 1989, og ektefellene Kvam hevder at de er eiere av skjæret og at brygga til dels ligger inne på deres eiendom. Bnr. 65 er utskilt fra bnr. 5, og brygga er satt opp til bruk bl.a. for utskilte hytteeiendommer som ikke har strandlinje. Landfestet for brygga ligger uomtvistet på bnr. 5.
Byretten avsa 2. september 1995 dom i saken med slik domsslutning:
"1. Saksøkte - aktuelle eiere av Siktesøya gnr. 31, bnr. 5 i Eidanger, Porsgrunn, dømmes til å fjerne brygge bygget fra denne eiendom fram til et skjær på gnr. 31, bnr. 65 i Eidanger, Porsgrunn.
2. Saksøkte betaler innen 2 - to - uker etter forkynnelse av dommen til saksøkerne saksomkostninger med i alt kr 24590,- - kronertjuefiretusenfemhundreognitti 00/100 -."
Nærmere om sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for byretten og byrettens begrunnelse for resultatet fremgår av dommen.
Eierne av bnr. 5 har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder både den rettslige og faktiske side ved dommen. Ankeforhandling ble holdt i Skien den 19. mai 1995. Fra de ankende parters side møtte Knut Fosse sammen med den felles prosessfullmektig og forklarte seg. Ektefellene Kvam møtte sammen med sin prosessfullmektig, og Morten Thorbjørn Kvam avga partsforklaring. Det ble avhørt to vitner som er nye for lagmannsretten. Det ble fremlagt en del dokumenter og foretatt befaring. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.
De ankende parters anførsler kan sammenfattes slik:
En forlengelse av de aktuelle eiendomsgrenser ut i sjøen gir som resultat at skjæret bare for en del faller innenfor bnr. 65.
Ut til skjæret har det tidligere stått en eldre brygge, som falt sammen i 1970-årene. Denne bryggen er omtalt i en grunnseddel fra 1933 der Johan Gunnarsen ble gitt festerett til en hytteeiendom nord for bnr. 65. Ifølge grunnseddelen ble Gunnarsen gitt rett til å anlegge brygge på grunneiernes eiendom fra et skjær i den sydøstre side av tomten. Bnr. 65 ble opprinnelig utskilt som en festetomt i 1955, og i grunnseddelen heter det at festeren har rett til brygge og strand nord for tomten. Dette indikerer at skjæret ikke hører til bnr. 65.
Bnr. 65 ble utskilt som eiendomstomt i 1969. Av oppmålingskartet fremgår at skjæret ikke er tatt med. Som nye bevis for lagmannsretten er fremlagt oppmålingskart fra nærliggende strandeiendommer utarbeidet i perioden 1965 - 75. I disse kartene er utenforliggende skjær tatt med.
Byrettens bemerkninger om rimeligheten av om skjæret skal tilhøre bnr. 65 eller ikke, er uten betydning når det, som her, foreligger klare holdepunkter for at det skal holdes utenfor.
Byrettens bemerkninger om frihevd er irrelevante, bl.a. fordi dette rettsinstitutt er aktuelt bare ved bortfall av begrensede rettigheter, mens byretten har anvendt dette grunnlag ved avgjørelsen av om en eiendomsrett fortsatt er i behold.
I Agder lagmannsretts dom 10. mai 1983 om eiendomsretten til holmer og skjær utenfor en nærliggende eiendom har lagmannsretten begrunnet resultatet på en måte som etter de ankende parters oppfatning støtter deres syn.
Den omtvistede brygge inngår i en stadfestet reguleringsplan for området, og fra ankemotpartenes side ble det ikke protestert mot denne planen. Først etter at bryggen ble satt opp er det gjort innsigelser. Et krav om fjerning av brygga ble avslått av fylkesmannen i 1991 etter at bygningsrådets vedtak om slik riving var påklaget av Knut Fosse.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
"1. De ankende parter frifinnes.
2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Ektefellene Kvam har i det vesentlige anført følgende:
Ut fra de stedlige forhold og de alminnelige regler om eiendomsretten til sjøgrunn fremtrer skjæret som en naturlig del av bnr. 65. Det er denne eiendommen skjæret ligger nærmest. Ved en forlengelse av de aktuelle grenselinjer på stedet, faller det aller meste av skjæret innenfor grensene for bnr. 65. Det påhviler de ankende parter en streng bevisbyrde med hensyn til å godtgjøre at det foreligger avtale eller forutsetninger som kan gi grunnlag for å fravike de vanlige regler om eiendomsgrenser i strandsonen, jfr. Rt-1979-1099, særlig 1103.
Det kan ikke utledes noe sikkert av de fremlagte grunnsedler som er påberopt fra den annen side. Heller ikke oppmålingskartet fra 1969 er avgjørende. Det forhold at skjæret ikke er medtatt på dette kartet gir ikke grunnlag for noen annen slutning enn at det ikke ble tatt stilling til eiendomsretten til skjæret ved oppmålingen, og at man derfor må falle tilbake på de alminnelige regler. At skjær er medtatt i oppmålingskart for nærliggende eiendommer kan ikke være avgjørende. Det har forøvrig formodningen mot seg at skjæret ikke skulle tilhøre bnr. 65. Den nåværende utnyttelse av skjæret er til stor sjenanse for eierne av bnr. 65. Den brygge som er anlagt gir plass til og er ment til bruk for en rekke hytte-eiendommer og ligger nær inntil hytten og uteplassen på bnr. 65. Den eldre bryggen forsvant senest i 1960årene, og var borte da ankemotpartene overtok bnr. 65 i 1985.
Dommen av Agder lagmannsrett fra 1983, som de ankende parter har påberopt seg, er bygget bl.a. på det syn at holmer og skjær naturlig hører til det innenforliggende land, og denne avgjørelse støtter således ankemotpartenes anførsler og ikke de ankende parters oppfatning.
Ankemotpartene er enige med de ankende parter i at et frihevdssynspunkt ikke er relevant i den foreliggende sak.
Det ble protestert mot reguleringsplanen da forslag til denne ble fremlagt. Bryggen er forøvrig på reguleringsplanen inntegnet langs forlengelsen av eiendomsgrensen, men ble utført slik at den skrår over denne linje. Fylkesmannen avgjørelse av klagesaken i 1991 har ingen betydning i den foreliggende privatrettslige konflikt.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
"1. Skien og Porsgrunn byretts dom i sak A 93-00477 stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten skal bemerke:
Arealet for bnr. 65 er på oppmålingskartet angitt til 569,0 m2. Tomten smalner av ned mot strandkanten, og strandlinjen utgjør omkring 15 meter. Nord for tomten strekker bnr. 5 seg ned til sjøen i en korridor mellom bnr. 65 og bnr. 90, den tomten Gunnarsen festet i 1933. På den annen side mot sjøen i sydøst grenser bnr. 65 mot bnr. 5 tomt nr. 1, en hytte på festet tomt som tilhører Bjørg Sissel Kvams bror. Det omtvistede skjær utgjør antagelig mellom 10 og 20 m2. Det har en minsteavstand til bnr. 65 på omkring 5 meter. Minsteavstandene til bnr. 5 og bnr. 5 tomt nr. 1 er omkring henholdsvis 10 meter og 7 meter. Mellom det omtvistede skjær og bnr. 5 tomt nr. 1 ligger det noen mindre skjær. Innenfor skjærene er det så grunt at det vanskelig lar seg gjøre å komme innenfor disse selv med små båter, ihvertfall ved fjære sjø. Den brygge saken gjelder går fra strandlinjen på bnr. 5 og ut til ytterste kant av skjæret. Den skjærer en forlenget grenselinje mellom bnr. 5 og bnr. 65 slik at den ytterste del av bryggen i sin helhet ligger syd for den forlengede grenselinje.
Lagmannsretten er enig med ankemotpartene i at det omtvistede skjær etter de stedlige forhold mest naturlig fremtrer som en del av bnr. 65. Vel er det så at deler av skjæret kanskje ligger nærmere bnr. 5 eller bnr. 5 tomt nr. 1 og at noe av skjæret ved en forlengelse av grenselinjene innenfor ville bli liggende til de to andre eiendommer. I hovedsak har imidlertid skjæret nærmest tilknytning til bnr. 65, og ville i kraft av de alminnelige regler om eiendomsrett i strandsonen måtte anses å tilhøre denne eiendom. Kravene til bevis for at det foreligger en særordning som avviker fra de alminnelige regler, er strenge, og bevisbyrden påhviler den av partene som hevder at det gjelder en slik ordning, jfr. bl.a. Rt-1979-1099, særlig 1103.
Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Åse Berg og Asbjørn Nes Hansen, finner at de ankende parter ikke har oppfylt den strenge bevisbyrde som påhviler den som hevder at det foreligger en ordning i strid med disse alminnelige regler.
Det er mye som tyder på at Aksel Norlings festerett i henhold til grunnseddelen fra 1955 ikke omfattet det omtalte skjær. Etter flertallets oppfatning er det imidlertid forholdene ved utstedelsen av målebrevet i 1969 som må være avgjørende for saken. På denne tid var brygga, som bare hadde strakt seg ut til den nærmeste del av skjæret, mer eller mindre borte eller ihvertfall sterkt til nedfalls. Flertallet kan på denne bakgrunn ikke se at eierne skulle ha noen grunn til fortsatt å sikre seg rettigheter til skjæret. Man ville under enhver omstendighet fremdeles ha adgang til å anlegge brygge med landfeste på den korridor ned mot sjøen som hovedeiendommen ble sittende igjen med.
Ut fra skjærets nærhet til bnr. 65 og dets beskjedne størrelse, samt den omstendighet at det er ytterligere noen små skjær like utenfor strandkanten til bnr. 65, hadde eierne av hovedbølet foranledning til å ta opp spørsmålet ved oppmålingen av bnr. 65, hvis det var så at eiendomsretten til skjæret fortsatt skulle følge hovedbølet. På den annen side må også Norling sies å ha hatt foranledning til å klargjøre forholdet, på bakgrunn av den rettssituasjon som forelå i henhold til grunnseddelen og den omstendighet at han hadde anlagt brygge ut til et annet skjær. Begge parter hadde således foranledning til å avklare hva som skulle være løsningen, uten at dette ble gjort.
Den omstendighet at skjæret ikke er medtatt på oppmålingskartet, kan ikke være avgjørende for den ene eller annen løsning. Flertallet kan i denne forbindelse ikke finne grunnlag for å trekke noen bindende slutning ut fra de øvrige oppmålingskart som er framlagt i saken. Det dreier seg om for få tilfelle til at de kan sies å utgjøre et representativt utvalg. Videre nevnes at de fremlagte grensebeskrivelsene viser at man ikke har vært konsekvent med hensyn til positivt å nevne om det hører med skjær til den enkelte eiendom. Det er tilfellet når det gjelder gnr. 31 bnr.66. På det tilhørende oppmålingskart er det imidlertid inntegnet et skjær som synes å være forbundet med land med en brygge. Om skjæret er medtatt i den oppgitte arealangivelsen, er uvisst. Under enhver omstendighet må spørsmålet undergis en konkret bedømmelse bl.a. ut fra skjærets størrelse og avstanden til land.
Slik saken etter dette foreligger, må man falle tilbake på de før nevnte alminnelige regler om nabogrenser i sjøen. Dette fører til at den omstridte brygga må anses å krenke ankemotpartenes rettigheter til skjæret og en del av den sjøgrunn som brygga er lagt over. På dette grunnlag er det hjemmel i granneloven §11 første ledd 1. punktum for å kreve brygga fjernet, og flertallet stemmer etter dette for at byrettens dom stadfestes med den begrunnelse som er gitt ovenfor.
I samsvar med flertallets standpunkt blir byrettens dom, domsslutningens pkt. 1, å stadfeste.
Anken har vært forgjeves, og spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten reguleres av tvistemålsloven §180 første ledd. Etter flertallets oppfatning har saken frembudt slik tvil at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger, heller ikke for byretten, jfr. §172 annet ledd og unntaksbestemmelsen i §180 første ledd.
Mindretallet, førstelagmann Arne Christiansen, er kommet til at de ankende parter må sies å ha oppfylt den bevisbyrde som følger av rettspraksis. Mindretallet har ved sin avgjørelse lagt særlig vekt på to forhold, dels bakgrunnen for og bruken av den gamle brygge som gikk ut til skjæret og dels oppmålingskartet for bnr. 65 fra 1969.
Som det fremgår av gjengivelsen av de ankende parters anførsler foran, er den gamle brygga antagelig satt opp Johan Gunnarsen med hjemmel i grunnseddelen fra 1933 der han som fester var gitt rett til på grunnen til bnr. 5 å bygge en brygge ut til skjæret. Etter det opplyste strakte den gamle brygga seg bare ut til den nærmeste del av skjæret og ikke så langt utover som den brygge som nå ligger der. Skjæret måtte på dette tidspunkt udiskutabelt være en del av bnr. 5. Bnr. 65 ble ikke bortfestet før i 1955. I grunnseddelen fra 1955 til Aksel Norling, Bjørg Sissel Kvams far, heter det at "leieren har adgang til brygge og strand nord for tomten". Den brygge som her er nevnt må være den brygge som Gunnarsen hadde satt opp. Ordlyden i grunnbrevet tyder på at festeretten ikke omfattet det område der bryggen lå. Det er mest naturlig å se det slik at eieren av bnr. 5 holdt tilbake hele skjæret av hensyn til den rett som var gitt Gunnarsen i 1933 og som måtte gå foran de rettigheter som ble gitt ved grunnseddelen fra 1955.
Fra Johan Gunnarsens side ble det protestert da Aksel Norling ønsket å utøve den rett til å bruke Gunnarsens brygge som han var blitt tilsagt i grunnseddelen. Norling resignerte overfor Gunnarsen, og i forståelse med grunneieren bygget han i 1959 egen brygge ut til et av de mindre skjær, som etter de stedlige forhold nærmest fremtrer som en del av bnr. 5 tomt nr. 1. Dette forhold indikerer at Norling har sett det slik at han ikke hadde noen rettigheter til det omtvistede skjær. Det bemerkes dessuten at man fra bnr. 65 ikke har forsøkt å utnytte skjæret etter at den gamle brygge falt sammen, hvilket ifølge ankemotpartene skjedde i 1960-årene.
Den forståelse av grunnseddelen som det er redegjort for ovenfor, bestyrkes i avgjørende grad av oppmålingskartet som i 1969 ble satt opp i forbindelse med at det område som var bortfestet i 1955, ble overskjøtet som eiendomstomt til Norling. Skjæret er ikke medtatt på kartet, og inngår åpenbart heller ikke i den arealoppgave som er inntatt på kartet. Den nøyaktige arealangivelse - 569,0 m2 - er i seg selv et indisium for at skjæret ikke skulle følge med. Som nytt bevismateriale for lagmannsretten har de ankende parter fremlagt fire oppmålingskart fra nærliggende hytteeiendommer på Siktesøya der utenforliggende skjær er medtatt, i et tilfelle slik at et grensepunkt er plassert på selve skjæret, som således er delt mellom to eiendommer. De nye kart skriver seg fra 1965, 1970 og 1975, og tre av dem er utformet av de samme personer fra oppmålingsvesenet som foretok oppmålingen av bnr. 65. Pensjonert landmåler Thorleif Skautvedt, som ledet sistnevnte oppmåling, har som vitne forklart at han antok at han ville ha spurt om skjæret skulle være en del av eiendommen, og at grunnen til at skjæret ikke ble medtatt i det aktuelle tilfelle, antagelig har vært at det ble svart benektende på dette. Oppmålingen fra 1969 må etter dette ses som et uttrykk for at partenes rettsforgjengere også på dette tidspunkt har vært av den samstemmige oppfatning at skjæret ikke var fraskilt bnr. 5 og at det ikke har vært meningen å gi eiendommen større rettigheter i strandsonen enn da grunnen ble utskilt som festetomt i 1955.
Med de strenge bevisbyrdekrav som gjelder i en sak som den foreliggende finner mindretallet at saken har frembudt slik tvil at hver av partene bør bære sine saksomkostninger for begge instanser, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172 annet ledd.
Domsslutning:
1. Byrettens dom, domsslutningens pkt. 1, stadfestes.
2. Erstatning for saksomkostninger for byretten og lagmannsretten idømmes ikke.