LA-1994-855

Instans:	Agder lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1995-05-18
Publisert:	LA-1994-00855
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nedre Telemark herredsrett Nr: 94-37 - Agder lagmannsrett LA-1994-00855 B
Parter:	Saksøker: Sveinung Skoe Erikstein, Bø (Prosesfullmektig: Advokat Nils Juel, Ulefoss). Saksøkt: Sveinung H. Skoe, Bø (Prosesfullmektig: H.r. advokat Thorstein Vale, Gvarv).
Forfatter:	Lagdommer John Årseth, skjønnsstyrer med skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§53, Tvistemålsloven (1915) §15, §16, §356, Skjønnsprosessloven (1917) §54a, Sameigelova (1965) §10, §11, §1, §3, Sameigelova (1965), Servituttlova (1968) §5

Sveinung Skoe Erikstein er eier av eiendommen gnr. 34, bnr. 3 i Bø, og har fra rv 36 for en del felles gårdsvei med eiendommene gnr. 34, bnr. 1 og bnr. 2. Det oppsto tvist om omfanget av førstnevntes veirett, idet han påsto at han hadde en uinnskrenket rett til kjørevei etter nevnte gårdsvei, mens eierne av bnr. 1 og bnr. 2 hevdet at veiretten var begrenset til bare å gjelde trafikk i retning til eller fra Seljord, i henhold til en "foreningscontrakt" av 11. juli 1857. Skoe Erikstein begjærte 15. april 1993 jordskifte ved Aust-Telemark jordskifterett til klarlegging og fastsetting av bruksrett til omhandlede gårdsvei. Aust-Telemark jordskifterett avsa 15. desember 1993 dom i tvisten, om at gnr. 34, bnr. 3 bare har bruksrett til nevnte vei "når de skal i retning mot eller fra Seljord." De nærmere omstendighetene i saken fremgår av nevnte dom.

Sveinung Skoe Erikstein anket jordskifterettens dom til Agder lagmannsrett, men begjærte samtidig skjønn ved Nedre Telemark herredsrett etter vegloven §53 for å erverve full bruksrett til nevnte gårdsvei. De saksøkte i skjønnsbegjæringen var eier av gnr. 34, bnr. 1, Sveinung H. Skoe, og eier av gnr. 34, bnr. 2, Anne Margrete Berentsen. Begge de saksøkte gjorde innsigelser mot fremme av skjønnet og påsto det avvist. I utenrettslig forlik mellom saksøkeren og eier av bnr. 2, ga sistnevnte "for sin del Sveinung Skoe Erikstein og rettsetterfølgere rett til for hans eiendom gnr. 34, bnr. 3 å nytte gårdsveien over hennes eiendom gnr. 34, bnr. 2 som regulær adkomstvei", jfr. avtale av 8. juni/4. juli 1994. Av avtalen fremgår at Skoe Erikstein betalte et omforent beløp på kr 4000,- for nevnte rettighet. På dette grunnlaget ble skjønnssaken ved herredsrettens kjennelse 14. juli 1994 hevet som forlikt for så vidt den gjaldt de to nevnte partene. Ved lagmannsrettens kjennelse 11. juli 1994 ble også ankesaken på samme grunnlag hevet for så vidt den gjaldt tvisten mellom de samme to partene.

Eier av bnr. 1, Sveinung H. Skoe hevdet at gårdsveien ligger i sameie mellom de to eiendommene bnr. 1 og bnr. 2, og gjorde overfor eier av bnr. 2, og i henhold til sameieloven §11, en forkjøpsrett gjeldende til den sameieandelen i gårdsveien som ved forannevnte forlik ble overdratt til eier av bnr. 3, og overførte det forannevnte avtalte beløpet på kr 4000,- til Skoe Erikstein. Sistnevnte hevdet imidlertid at den innløsningsretten som slik ble gjort gjeldende ikke var hjemlet i loven, og det nevnte beløpet ble nektet mottatt.

Nedre Telemark herredsrett tok saksøkerens påstand om fremme av skjønnet til følge, og avsa 7. september 1994 skjønn med slik skjønnsslutning:

"Sveinung Skoe Erikstein gis bruksrett til gårdsveg beliggende på gnr. 34, bnr. 1, Bø, eier Sveinung H. Skoe, fra Rv 36 og frem til grense med egen eiendom, gnr. 34, bnr. 3, Bø, som beskrevet i premissene og mot slik betaling som fremgår av disse.

I saksomkostninger betaler Sveinung Skoe Erikstein til saksøkte v/h.r.advokat Thorstein Vale kr 20304,- - tjuetusentrehundreogfirekroner- innen 2 -to- uker fra skjønnets forkynnelse."

Herredsretten fant at vilkårene for ekspropriasjon av veirett etter vegloven §53 klart er tilstede, og i samsvar med saksøkerens begjæring ble det gitt alternative takster, for tilfelle av at saksøkte 1) får medhold -, og 2) ikke får medhold i at han har ervervet den veiretten som saksøkeren fikk overdratt av eieren av bnr. 2. Erstatningen ble fastsatt til henholdsvis kr 8000,- og kr 4000,-.

De nærmere enkelthetene ved skjønnet, partenes anførsler og påstander for herredsretten, samt dens begrunnelse og vurdering, fremgår av skjønnspremissene.

Sveinung H. Skoe med h.r.advokat Thorstein Vale som prosessfullmektig begjærte 13. oktober 1994 overskjønn ved Agder lagmannsrett. Overskjønnsbegjæringen er angitt å gjelde såvel herredsrettens saksbehandling som dens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Sveinung Skoe Erikstein med advokat Nils Juel som prosessfullmektig har imøtegått begjæringen. Sveinung Skoe Erikstein begjærte forannevnte ankesak utsatt inntil skjønnet ble rettskraftig. Lagmannsretten fant imidlertid at ankesaken måtte behandles først. Den ankende part trakk senere anken tilbake og ankesaken ble deretter hevet ved lagmannsrettens kjennelse 14. februar 1995. Jordskifterettens forannevnte dom er således rettskraftig.

Overskjønnsforhandling ble holdt i Bø 25. og 26. april 1995. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger, og forklarte seg. Dessuten ble avhørt 3 vitner. Det ble foretatt befaring av de omhandlede veiene, og partene fikk anledning til å påvise det de mente var av betydning for skjønnet.

Saksøkeren er enig i herredsrettens begrunnelse for at interesseovervekten etter vegloven §53 er tilfredsstilt. Han driver aktivt gårdsbruk med ca 80 da kornareal og leier dessuten ca 100 da. Han driver intensivt med svineavl og har 50-60 avlspurker, 600-700 slaktegris og 200 smågris. Dessuten driver han med gårdsturisme om sommeren, med utleie til 3 familier (12 sengeplasser) og leier ut 2 hybler til skoleelever om vinteren. Gjennomsnittlig har han av hensyn til gårdsdriften behov for å få frem 2 trailere pr. uke til gården, hovedsaklig fra Bø. I tillegg kommer ordinær trafikk med traktor, privatbiler o.l. Han driver dessuten et annet gårdsbruk, som ligger noe lenger oppover mot Seljord. Den omhandlede gårdsveien er rett og oversiktlig, og godt vedlikeholdt. Vedlikeholdet har i stor utstrekning vært foretatt av Sundsbarm kraftverk.

Den andre adkomstveien går dels over naboeiendommen, gnr. 34, bnr. 4, og også gjennom dennes tun. Veien er uframkommelig med trailere og annen tungtrafikk. Dersom den skulle benyttes for den nødvendige trafikken til saksøkerens gård, måtte den delvis legges om og bygges ut. Det er i denne forbindelsen vist til et fremlagt kostnadsoverslag på kr 235000,-.

Saksøktes ulemper ved noe mer trafikk vil bli små og overstiger ikke den tålegrense som en vanligvis opererer med.

I kraft av den rett som følger av jordskifterettens dom, samt av den avtalen som er inngått med eieren av bnr. 2, har saksøkeren allerede en betydelig rett til bruk av omhandlede vei, og dette har betydning ved interesseavveiningen etter vegloven §53. Det er dessuten et relevant tema i dette tilfellet at det her gjelder bruksrett til en eksisterende vei, hvor omkostningene er små, og situasjonen er således ulik det tilfellet som er omhandlet i Rt-1969-285.

Det foreligger ikke noe sameie mellom bnr. 1 og bnr. 2 av omhandlede veistrekning, heller ikke for så vidt gjelder bruken av veien. Hvert av disse brukene har imidlertid en rett til å ferdes på det andre brukets veigrunn. Brukene har således en gjensidig servitutt på hverandres eiendommer. Dette er også innholdet i saksøkerens avtale med eieren av bnr. 2, og en slik rett har bnr. 2 full anledning til å gi. Saksøkte har ingen rett til innløsning av den rett saksøkeren har ervervet ved avtalen med bnr. 2. På grunn av saksøktes anførsler om å ha overtatt (innløst) denne retten, fremmes et subsidiært krav, jfr. påstanden.

Erstatningen skal fastsettes etter vanlig erstatningsrettslige prinsipper. I dette tilfellet burde det ikke vært gitt noen erstatning, fordi saksøktes ulemper ikke vil bli større enn det han må akseptere etter de vanlige tålegrenser. Det gjelder her en gammel vei og det er uklart når den er anlagt og hvem som har deltatt i anleggskostnadene. I et slikt tilfelle må erstatningen bare omfatte merslitasjen og ulempen ved økt trafikk, og ikke andel i anleggskostnadene, jfr. Gauer: Vegloven, 241.

Når det gjelder saksomkostningene, bør lagmannsretten vurdere å benytte skjønnsloven §54a, tredje ledd, idet det må anses som åpenbart urimelig av saksøkte å begjære overskjønn.

Det er nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt:

Overskjønnet fremmes og herredsrettens skjønn stadfestes.

Subsidiært:

1. Overskjønnet fremmes og saksøkeren gis i medhold av vegloven §53 tillatelse til å erverve bruksrett til gardsvegen beliggende på gnr. 34, bnr. 1 og 2, fra Rv. 36 og frem til grense med saksøkerens eiendom gnr. 34, bnr. 3 i Bø.

2. Tillatelsen gis under disse forutsetninger:

Retten gjelder veg med kjørebane slik den ligger der i dag med tillegg for nødvendige kanter og skjæringsog/eller fyllingsskråninger. Retten omfatter også adgang til i nødvendig utstrekning å avlede vann langs, under og fra vegen.

3. Erstatning fastsettes etter gjeldende ekspropriasjonserstatningsregler, men med fullt fradrag for den vegrett saksøkeren allerede har.

4. Skjønnsretten avgir alternative takster for det tilfelle at saksøkte får medhold, alternativt ikke medhold, i at han rettmessig har ervervet den vegrett som saksøkeren i h.h.t. avtale tinglyst 5. juli 1994 er gitt av Anne-Margrete Berentsen, eier av gnr. 34, bnr. 2 i Bø.

I begge tilfeller:

Saksøkeren tilkjennes saksomkostninger hos saksøkte både til juridisk og teknisk sbistand for lagmannsretten."

Saksøkte har i hovedtrekk anført:

Vilkårene for ekspropriasjon av veirett for saksøkeren er ikke til stede, idet inngrepet klart vil være mer til skade enn til gagn, jfr. vegloven §53. Det er ved jordskifterettens dom rettskraftig fastslått at den bruk eieren av bnr. 3 har gjort av omhandlede gårdsvei er en såkalt tålt bruk, og at han bare har rett til å bruke veien til og fra Seljord. Det følger forøvrig av jordskifterettens rettskraftige avgjørelse at bnr. 3 ellers har rett til å bruke den andre adkomstveien, som fra gammelt av er den veien som bnr. 3 og bnr. 4 har hatt som sin adkomstvei til Bø. Det er således ikke tvilsomt at bnr. 3 har annen adkomstvei enn den som det kreves ekspropriert rett til. På bnr. 4 har det ikke bodd noen på mange år, og saksøkeren har unnlatt å vedlikeholde den adkomstveien som han har sammen med bnr. 4. Han kan ikke nå ta seg inn på saksøktes vei, når han i en årrekke har unnlatt å vedlikeholde sin egen vei slik at den av den grunn er blitt mindre tjenlig. Bnr. 4 kan ikke nekte bnr. 3 å vedlikeholde deres felles vei, og bnr. 4 kan eventuelt kreve den omlagt mot å bekoste dette, jfr. servituttloven §5.

Rett til bruk av en gårdsvei er en behovsrett, jfr. RG-1967-138, RG-1967-218, og Rt-1981-832. Saksøkeren får en like god og kortere vei til Bø ved å bruke den andre adkomstveien. En opprusting av veien vil koste ca kr 48000,-, og en eventuell omlegging ca kr 21000,-, jfr. fremlagt kostnadsoverslag fra Haukeli Maskin A.S. Noen behovsrett for saksøkeren til saksøktes vei foreligger således ikke her.

For ekspropriasjon av veirett kreves en betydelig fordel i forhold til de ulemper det medfører. Fordelen for saksøkeren kan ikke påvises, mens saksøktes ulemper i form av støy, støvplager m.v. ved økt trafikk vil bli betydelige. Det vises dessuten til at saksøkte har byggeplaner for utvidelse av gårdens hovedbygning til brukbar generasjonsbolig. Byggeplanene blir stadig mer presserende, og tilbygget vil bli liggende 3 m fra gårdsveien, og økt trafikk vil da bli til stor sjenanse.

Vilkårene for ekspropriasjon etter vegloven §53 er således ikke til stede.

Den omhandlede gårdsveien går langs grensen mellom bnr. 1 og bnr. 2, med en halvdel på hver av eiendommene. Hver av disse to grunneierne har for sine respektive eiendommer veirett til hele veibredden, og veiretten i fellesveien representerer et tingsrettslig sameie, jfr. sameieloven §1. Eieren av bnr. 2 kan ikke, selv om han er grunneier, ensidig forføye over den felles veiretten ved rettshandler med utenforstående. Veiretten ligger til eiendommen og kan ikke avhendes uten sammen med eiendommen, jfr. sameieloven §10, og da ikke mer enn det som svarer til hans part, jfr. §3. Den eller de øvrige sameierne kan nekte enhver ny rettighetshaver i sameiet. Avtalen mellom eierne av bnr. 3 og bnr. 2 er således lovstridig og derfor uten betydning.

Det hevdes således at det verken er faktisk eller rettslig grunnlag for den ekspropriasjon som kreves, heller ikke etter den subsidiære påstanden.

Hvis ekspropriasjon tillates, må erstatningen tilsvare en forholdsmessig andel i veiens kostende, med tillegg for grunn, skader og ulemper, jfr. Rt-1976-1362. Det erstatningsbeløp herredsretten har fastsatt representerer ingen forholdsmessighet og er uten forankring i de rettslige forholdene. Erstatningen skal ellers fastsettes etter verdien på skjønnstidspunktet, jfr. fremlagt kostnadsoverslag fra Haukeli Maskin AS, og må omfatte såvel erstatning for en ferdig opparbeidet gårdsvei av høy standard, som for ulempene som saksøkte påføres ved økt transport og trafikkbehov og som er av klart erstatningsbetingende art.

Det er nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt:

Skjønnskravet tas ikke til følge.

Subsidiært:

Saksøkte tilkjennes full erstatning for andel i grunn og opparbeidelse av vegen, samt for ulemper ved trafikk og sjenanse i forhold til eiendommens bruk og beboelse. Det tilkjennes også erstatning for særlige tiltak for å be- grense støv, trafikkfare og trafikkulemper.

I begge tilfelle:

Saksøkte tilkjennes erstatning hos saksøkeren for utgifter til juridisk bistand, samt for rettsgebyrer og utgifter til skjønnsmenn."

Lagmannsretten skal bemerke:

Saken gjelder privat veiskjønn i henhold til vegloven §53. Som nevnt innledningsvis ble skjønnet opprinnelig begjært overfor eierne av gnr. 34, bnr. 1 og 2, men ble hevet for sistnevntes vedkommende. Underskjønnet går således bare ut på å gi saksøkeren bruksrett til gårdsvei beliggende på bnr. 1, d.v.s. til halve veien. Skjønnskravet og herredsrettens avgjørelse bygger på en forutsetning om at saksøkeren ved avtale med eieren av bnr. 2 har ervervet bruksrett til den del av gårdsveien som ligger på bnr. 2.

Gårdsveien til bnr. 1 og bnr. 2 ligger i grenseskillet mellom disse eiendommene og med ca halve veibredden på hver av dem. Bruksretten til gårdsveien ligger til de to nevnte eiendommene. Det kan likevel neppe betegnes som noe jordsameie hvor sameieloven bestemmelser kan komme til direkte anvendelse. Etter lagmannsrettens oppfatning må veifellesskapet mellom disse to eiendommene ses som et bruksfellesskap, og slik at det ene bruket, i analogi med sameieloven §10, ikke kan overdra noe av sin bruksrett uten sammen med eiendommen eller del av den. Avtalen mellom bnr. 2 og 3 gjelder ikke en slik situasjon, og lagmannsretten legger da til grunn at i forhold til saksøkte har den omhandlede avtalen ikke stiftet noen slik rett for bnr. 3 som skjønnskravet og herredsrettens skjønn bygger på. For så vidt avtalen pretenderer å være rettsstiftende for saksøkeren, må den således i relasjon til saksøkte anses som en nullitet. Avtalen medfører derfor heller ingen innløsningsrett for bnr. l. Mellom eierne av bnr. 2 og 3 er imidlertid forholdet klarert ved omhandlede avtale, i den forstand at disse to partene ikke anser det nødvendig med noe skjønn dem i mellom for å gi bnr. 3 full bruksrett til gårdsveien. Lagmannsretten kan ikke se at det er noe rettslig til hinder for at disse partene i forbindelse med skjønnssaken inngår avtale med et slikt innhold og med virkning dem i mellom. Hvilken betydning eller virkning avtalen forøvrig måtte ha for rettsforholdet dem i mellom, eller i forhold til saksøkte, behøver lagmannsretten ikke ta standpunkt til.

Eiendomsinngrep etter vegloven §53 har som forutsetning at det må anses "klårt" at inngrepet vil være "meir til gagn enn til skade", og resultatet må bero på en helhetsvurdering hvor fordelene ved å få nytte veien skal vurderes mot den skaden inngrepet medfører. Det gjelder her en eksisterende vei, hvor saksøkeren allerede har en begrenset bruksrett. Vilkårene for å kunne gi full bruksrett er imidlertid de samme i et slikt tilfelle som ved nyanlegg, jfr. §53 første ledd i.f.

Den omhandlede gårdsveien er rett og oversiktlig og godt vedlikeholdt. Det legges til grunn at en vesentlig del av vedlikeholdet har vært bekostet av Sundsbarm kraftverk som har skaffet frem grus til veien. B.nr. 3 har også opp gjennom årene deltatt i vedlikeholdet sammen med bnr. 1. Det vises til at de har hatt delvis felles vedlikeholdsutstyr.

Den andre veien til bnr. 3 går dels over naboeiendommen bnr. 4, og også gjennom dennes tun. Denne veien har en del stigning, er smalere og mer uoversiktlig, delvis på grunn av kurvatur, og delvis på grunn av bergnabber inntil veien. Den anses heller ikke overalt å ha et underlag som tåler helårs trafikk til bnr. 3. Selv om denne veiens nåværende tilstand i ikke liten utstrekning må skyldes manglende vedlikehold, finner lagmannsretten at denne veien - selv med et ajourført vedlikehold - ikke på langt nær gir den samme bruksnytten for bnr. 3 som den veien skjønnet gjelder.

Ulempene for bnr. 1 ved en utvidet bruksrett for bnr. 3 kan ikke anses som særlig store i forhold til det gagnet en slik utvidet bruksrett innebærer for bnr. 3. Den utvidede retten for bnr. 3 medfører noe mer trafikkstøy og støvplage. Støvplagen kan imidlertid reduseres ved støvdempende tiltak. Det er dessuten anført at saksøkte har byggeplaner for utvidelse av gårdens gamle hovedbygning til generasjonsbolig og at dette bare er mulig ved et tilbygg mot veien, og at ulempen ved økt bruk da vil bli betydelig. Det er imidlertid ikke avklart om saksøkte får oppføre tilbygg til det gamle huset. Huset er svært gammelt, og avklaring om eventuelt tilbygg er heller ikke foretatt i forhold til antikvariske myndigheter. Lagmannsretten må derfor tillegge dette momentet begrenset vekt.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at full bruksrett for bnr. 3 vil være klart mer til gagn enn til skade, og at vilkåret for slikt inngrep etter vegloven §53 således er til stede.

Spørsmålet om saksøktes overskjønnsbegjæring tilfredsstiller verdikravet i tvistemålsloven §356 ble reist under skjønnsforhandlingen. Lagmannsretten har med henvisning til tvistemålsloven §16 første ledd, jfr. §15 første ledd, funnet at skjønnet må fremmes uansett verdien.

Ved fastsettelse av erstatningen finner lagmannsretten at det ikke bør tas hensyn til anleggskostnadene. Veien er svært gammel og det er ikke fremlagt opplysninger om hva det kostet å anlegge den. Det er også uklart hvem som i sin tid har deltatt i anleggskostnadene. Det har for lagmannsretten ikke vært noen egentlig bevisføring om dette. Veien må antas gradvis å ha blitt rustet opp til den standard den har i dag. Siden veien i lang tid tilbake rent faktisk har vært brukt også av eieren av bnr. 3, og som i en viss utstrekning også har hatt rett til å bruke den, er det nærliggende å anta at også denne eieren har deltatt i anlegget. Lagmannsretten finner således at det i dette tilfellet ikke bør tas hensyn til anleggskostnader ved erstatningsfastsettelsen. Det vises i denne forbindelse til Arnulf/Gauer: Vegloven med kommentarer, 241, hvor det er uttaltt at fordeling av anleggskostnadene er mest praktisk der veien er ny.

Etter en samlet vurdering hvor det er tatt hensyn til de ulempene som en utvidet bruk for bnr. 3 medfører for bnr. 1, herunder behovet for støvdempende tiltak, finner lagmannsretten at erstatningen passende bør settes til kr 12000,-.

Saksomkostninger. Overtaksten er begjært av saksøkte, som har oppnådd en bedre avgjørelse enn ved underskjønnet. I medhold av skjønnsloven §54a pålegges saksøkeren å erstatte saksøktes omkostninger ved overtaksten. Saksøktes prosessfullmektig har inngitt omkostningsoppgave på kr 40554,- hvorav kr 38800,- er prosessfullmektigens salærkrav, mens resten er diverse omkostninger. Saksøkerens prosessfullmektig har protestert mot salærkravet. I lys av at det her dreier seg om et overskjønn og at de samme rettslige problemstillingene ble behandlet for underskjønnet, finner han det forbausende at salærkravet ligger ca kr 10000,- høyere enn hans eget salærkrav. Saksøktes prosessfullmektig har fastholdt sitt krav.

Overskjønnsforhandlingen varte i 2 rettsdager, og i tillegg kommer nødvendig tid til forberedelse. Lagmannsretten finner at salærkravet etter omstendighetene må godtas og legger det til grunn. I tillegg til omkostningsoppgaven kommer utgiftene til rettsgebyr på kr 7275,-, samt utgiftene til skjønnsmenn på kr 16225,-. Saksøktes samlede omkostninger ved overtaksten blir da kr 64054,-, som avrundes til kr 64000,-.

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

Sveinung Skoe Erikstein gis bruksrett til gårdsvei beliggende på gnr. 34 bnr. 1 i Bø, eier Sveinung H. Skoe, fra rv 36 og frem til grense med egen eiendom, gnr. 34, bnr. 3 i Bø, som beskrevet i premissene og mot et vederlag på kr 12000,- -kronertolvtusen-.

Sveinung Skoe Erikstein plikter innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dette overskjønnet å betale til Sveinung H. Skoe kr 64000,- -kronersekstifiretusen- som erstatning for saksomkostninger ved overskjønnet.