Rt-1976-1362

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1976-11-29
Publisert:	Rt-1976-1362
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 172B/1976
Parter:	Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (advokat Hans Bendiksby - til prøve) mot Olav T. Eikeland m.fl. (32 parter) (høyesterettsadvokat Bjørn Dalan).
Forfatter:	Endresen, Bølviken, Holmøy, Schweigaard Selmer, Heiberg
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4, Grunnloven (1814) §105, Veiloven (1912) §92, Tvistemålsloven (1915) §180, Lov om avstaaelse av bruksret til husrum (1917) §5, Vassdragsreguleringsloven (1917) §9, Bygningsloven (1924) §49, Vassdragsloven (1940) §20, §26, §31, §40, Friluftsloven (1957) §4, §5, Oreigningsloven (1959) §21, §2, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§53, Bygningsloven (1965) §55, §1, §2, §3, §5, §6, §9

Dommer Endresen: I medhold av bemyndigelse fra Industridepartementet gav Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen - senere kalt NVE - Direktoratet for statskraftverkene tillatelse etter lov om oreigning av fast eigedom av 23. oktober 1959 §2 nr. 19 til å kreve avstått grunn og rettigheter i forbindelse med anlegg av en 275 kV kraftledning over to etapper innen Songdalen, Vennesla og Birkenes kommuner. Blant disse rettigheter var også rett til å bruke grunneiernes private veier under anleggsarbeidet og ved senere ettersyn og vedlikehold. Skjønn til fastsettelse av erstatningene ble avhjemlet ved Setesdal herredsrett 7. desember 1973. NVE og en del av grunneierne forlangte overskjønn. Av de skjønnsforutsetninger som etter forslag fra eksproprianten ble oppstilt for overskjønnet, nevner jeg punkt 9 i de alminnelige skjønnsforutsetninger, som lyder:

«Eksproprianten skal ha rett til overalt å komme frem til og langs etter linjen for bygging, ettersyn og vedlikehold av overføringsanlegget, og i det øyemed benytte alle over eiendommen førende nåværende og fremtidige veier. Om nødvendig skal eksproprianten ha adgang til å forbedre adkomstveiene eller bygge

Side:1363

nye veier samt klopper og bruer over elver, vann og myrer, eller trapper, stiger, taubaner eller lignende ved fjellstyrtninger eller gjerder. Slike nyanlagte veier, bruer m.v. blir å betrakte som varige hvor intet annet spesielt er anført.

Skader og ulemper som følger av nye veianlegg m.v. og transporten forøvrig frem til byggestedene og den senere strekking av linene, holdes utenfor skjønnet. Slike skader og ulemper blir å erstatte senere, enten ved minnelig overenskomst eller ved skjønn, som blir å påstevne av eksproprianten etter begjæring av vedkommende grunneier.

Ved dette senere skjønn blir da også å vurdere hvorvidt og i hvilken utstrekning mulige fordeler for de saksøktes eiendommer ved at ekspropriantens anleggsveier kan benyttes som skogsveier, skal føre til reduksjon av erstatningene.

Hvor eksproprianten gjør skade på veier, blir skaden å utbedre av eksproprianten innen 12 måneder etterat anleggsarbeidet er ferdig.

Erstatning for Vassdragsvesenets bruk av bestående veier i anleggstiden og senere, for så vidt angår vedlikehold, ettersyn og reparasjoner av anlegget, fastsettes av skjønnet i de tilfelle hvor dette er spesielt anmerket i rettsboken. Forøvrig blir erstatningen for bruken av bestående veier å fastsette ved minnelig overenskomst eller senere skjønn som blir å påstevne av eksproprianten etter begjæring av vedkommende grunneier.

Nærværende skjønn tar i betraktning skader og ulemper som følger av senere vanlig ettersyn og vedlikehold. Det forutsettes herunder at vedlikeholdsarbeider i dyrket mark foretas i tiden etter innhøstningen.

Må slike arbeider foretas før innhøstningen, blir skaden å erstatte hver enkelt gang etter overenskomst, eventuelt ved skjønn som blir å påstevne av eksproprianten etter begjæring av vedkommende grunneier.»

Overskjønnet ble avhjemlet ved Setesdal herredsrett 3. september 1975. Om erstatningsfastsettelsen vedrørende ekspropriantens bruk av grunneiernes veier anføres i skjønnsgrunnene:

«Eksproprianten erverver rett til å benytte eksisterende veianlegg m.v. under anleggsarbeidet og senere. Ifølge pkt. 9,4. avsnitt i de foran under II a refererte alminnelige skjønnsforutsetninger blir skade som eksproprianten måtte gjøre på slike veier, å utbedre av eksproprianten, og er derfor ikke gjenstand for vurdering av retten. Derimot skal retten fastsette erstatning for ekspropriantens rett til bruk av private veier. I den anledning er det av eksproprianten anført at de saksøkte bare har krav på erstatning for mulige skader og ulemper, men at det ikke er påvist slike skader og ulemper. Noe grunnlag for å tilkjenne erstatning foreligger da ikke etter ekspropriantens mening idet den såkalte «forhandlingsmaksime» er opphevet ved loven av 26. januar 1973. På den annen side er det av grunneierne gjort gjeldende at ekspropriantens bruk av veiene selvsagt har medført ulempe for dem og at det vil være åpenbart urimelig om

Side:1364

eksproprianten skulle ha anledning til vederlagsfritt å nyttiggjøre seg grunneiernes investeringer i veiene.

Retten skal bemerke at loven av 26. januar 1973 §4 nr. 2 avskjærer rett for grunneierne til å kreve erstatning for hva de kunne oppnådd som betaling ved forhandling med eksproprianten om det ikke hadde foreligget ekspropriasjonsadgang. Når en sammenholder lovens §4 nr. 2,3. setning med §53 annet ledd, 2. setning i veiloven av 21. juni 1963 nr. 23 finner retten imidlertid at det ville være klart urimelig og ikke forutsetningen at eksproprianten skulle kunne kreve vederlagsfritt å gjøre bruk av grunneiernes investeringer i veianleggene og bare erstatte direkte skader og ulemper. Retten legger derfor til grunn at grunneierne for ekspropiantens bruk av de private veier tilkommer erstatning fastsatt i samsvar med de retningslinjer som er trukket opp i veiloven, men at det skal sees bort fra hva de ved forhandling kunne ha oppnådd i vederlag utover dette på grunn av ekspropriantens særlige behov for å benytte veiene. I tillegg hertil blir å gi erstatning for den ulempe som etter rettens mening åpenbart er påført. Ved fastsettelsen av erstatningen er tatt i betraktning alle relevante forhold, således bl.a. veienes standard og lengde samt omfanget av den bruk eksproprianten har gjort og kommer til å gjøre av veiene. Det er i hvert enkelt tilfelle anført under vedkommende takstnummer når erstatning er vurdert og tilkjent. Dersom det ikke er gjort, har retten ikke vurdert spørsmålet.»

I henhold til dette fastsatte overskjønnsretten erstatning for ekspropriantens bruk av grunneiernes private veier, dels under egne takstnummer, dels som ledd i en post vedrørende den enkelte eiendom som samlet angav erstatningen for forskjellige arter skader og ulempe som ekspropriasjonsinngrepet har medført.

Om saksforholdet ellers vises til skjønnsgrunnene.

NVE har påanket overskjønnet til Høyesterett for så vidt angår 15 takstnummer omfattende 32 grunneiere. For åtte takstnumres vedkommende gjelder det fellesveier som har fått særskilt takstnummer. Erstatning er tilkjent eierne for bruken av veien og for ulemper ved veibruken, mens skader skal utbedres. Syv av takstnumrene gjelder grunneiere som er eneeiere av veier, og som har fått erstatning for bruken av disse inkludert i en samlet ulempeerstatning. Anken retter seg mot overskj ønnsrettens rettsanvendelse og saksbehandling.

Anken over rettsanvendelsen gjelder det forhold at overskjønnsretten har tilkjent erstatning for selve bruken av de private veier - utover erstatning for skader på veiene og ulemper ved ekspropriantens bruk av dem.

NVE gjør gjeldende at overskjønnsretten derved har satt seg ut over de ekspropriasjonsrettslige regler som nå gjelder. Ekspropriasjonserstatningsloven av 26. januar 1973 fastsetter i §4 nr. 2 siste punktum uttrykkelig at det ved erstatningsfastsettelsen ikke skal tas hensyn til hvor meget den det eksproprieres til

Side:1365

fordel for, på grunn av sitt særlige behov kunne tenkes å være villig til å gi for eiendommen om det ikke hadde foreligget ekspropriasjonsadgang. Dermed er det bestemt at den såkalte forhandlingsmaksime ikke lenger skal anvendes ved erstatningsfastsettelsen. Hva grunneierne kan kreve erstattet, er det tap de lider ved ekspropriantens bruk av deres veier, men utover skade og ulempe som bruken volder, foreligger intet tap. Ifølge skjønnsforutsetningenes punkt 9 skal all skade utbedres innen 12 måneder etter at anleggsarbeidet er ferdig, mens alle fremtidige skader og alle ulemper som følge av bruken skal erstattes. Dermed er alt tap dekket, og grunneierne har fått full erstatning. Det fremgår - hevdes det - av forarbeidene til ekspropriasjonserstatningsloven - «Husaasutvalget's» innstilling side 129 og 153, Ot.prp. nr. 56 (1970-71) side 32 og Innst. O. XXI (1971-72) side 12 - at lovgiverne med bestemmelsen i §4 nr. 2 siste punktum nettopp tok sikte på å hindre et slikt resultat som overskj ønnsretten her er kommet til.

Skal en ekspropriat kunne kreve mer enn tapet - anføres det videre - må det foreligge uttrykkelig hjemmel. Slik hjemmel foreligger i vegloven av 21. juni 1963 §53 annet ledds annet punktum som overskjønnsretten viser til. Men denne bestemmelse får ikke anvendelse her hvor ekspropriasjonen er foretatt med hjemmel i en annen bestemmelse - oreigningslovens §2 nr. 19, og dette lovvalg må være avgjørende, sml. Rt-1970-192, særlig side 195. Hertil kommer at nevnte bestemmelse i veglovens §53 er en unntaksregel som ikke kan gis anvendelse utenfor sitt formål. Den ekspropriasjon det her gjelder, faller utenfor bestemmelsens formål slik dette fremgår av veglovens forarbeider. Videre må det følge av dom inntatt i Rt-1956-109 at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse ved ekspropriasjon av rett til bruk av vei i forbindelse med anlegg av kraftlinje.

Endelig bestrider NVE at det er urimelig om grunneierne i et tilfelle som det foreliggende ikke får erstattet en andel av veiens anleggskostnader. Ekspropriantens bruk er begrenset til en kortere anleggsperiode og deretter en meget sjelden bruk av veiene til inspeksjon og vedlikehold av kraftlinjen. Det ville også være forbundet med praktiske vansker å beregne en andel i anleggs- og vedlikeholdskostnadene i slike tilfelle. Veglovens bestemmelser passer i det hele ikke.

I tilknytning til overskjønnsrettens henvisning til bestemmelsen i veglovens §53 ankes det subsidiært over saksbehandlingen - uklare skjønnsgrunner. Det fremgår ikke om retten har ment at bestemmelsene anvendes direkte, analogisk eller som utslag av et overordnet prinsipp. Det er heller ikke foretatt noen reell vurdering av den andel som er belastet eksproprianten, og det kan ikke ses å være foretatt slik avveining som angis i veglovens §53, som gir en fakultativ adgang til å ta hensyn til anleggs- og vedlikeholdskostnader.

Som en prinsipal anke over saksbehandlingen gjør NVE gjeldende at det er i strid med skj ønnsforutsetningenes punkt 9

Side:1366

at overskjønnsretten har tatt i betraktning ulemper under anleggstiden. Erstatning for slike ulemper skal etter nevnte punkt 9 utstå til et etterfølgende oppgjør - ved mlnnelig overenskomst eller senere skjønn. Det er også uklart hvilke ulemper som er tatt med ved erstatningsfastsettelsen. Det tilføyes imidlertid at denne ankegrunn bare gjøres gjeldende for tilfelle av at NVE får medhold i anken over rettsanvendelsen, i motsatt fall frafalles den.

Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen har nedlagt slik påstand:

«1. Setesdal herredsretts overskjønn av 3. september 1975 oppheves og hjemvises til nytt overskjønn for så vidt angår takstnr.1A, 4A, 8A, 36 A, 44 A, 47 A, 49A og 54 A.

2. Setesdal herredsretts overskjønn av 3. september 1975 oppheves og hjemvises til nytt overskjønn for takstnr. 7, 8, 11, 12, 19, 45 og 49 for så vidt angår ulempeserstatning, henholdsvis post 2, post 1, post 2, post 2, post 2, post 1 og post 1 i rettens avgjørelse vedkommende de enkelte takstnr.

3. Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Olav T. Eikeland og de 31 andre grunneiere som anken gjelder, har tatt til gjenmæle og har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett.

Grunneierne har gjort gjeldende at det er et fast rettsprinsipp at den som gjennom investeringer har skapt et anlegg eller en innretning som andre gjennom bruk kan gjøre seg nytte av, også har krav på å få en forholdsmessig utmålt erstatning for bruken. Bygger bruken på avtale, vil eieren kunne betinge seg et rimelig vederlag, og han kan ikke stilles dårligere om en bruksrett er etablert gjennom tvangsavståelse. Dette prinsipp er da også kommet til uttrykk i en rekke lovbestemmelser.

En annen ordning vil etter grunneiernes mening være høyst urimelig. Som en parallell nevnes det tilfelle at det gjennom ekspropriasjon erverves bruksrett til hytter på høyfjellet til husrom for anleggsarbeidere ved dambygging på tider da hyttene ikke kan brukes av andre. Det må anses aldeles uantakelig at eierne ikke skulle få erstatning for bruken, men måtte nøye seg med å få påførte skader erstattet. På samme måte ville det fremtre som helt uforståelig om den som eksproprierer rett til å bruke en vei hvor det ellers betales bompenger, skulle kunne bruke veien uten å måtte betale for bruken.

Adgangen til å bruke eksisterende private veier innebærer en stor fordel for eksproprianten, som derigjennom slipper å måtte bygge vei selv. Etter punkt 9 tredje avsnitt i skj ønnsforutsetningene kan ved erstatningsutmålingene gjøres fratrekk i erstatningene for mulige fordeler for grunneiernes eiendommer ved at ekspropriantens anleggsveier kan brukes som skogsveier. Det vil da samsvare dårlig med likhetsprinsippet om ikke eksproprianten på sin side må betale for sin bruk av grunneiernes veier.

Side:1367

Grunneierne hevder at ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 2 siste punktum bare utelukker en merpris som følge av ekspropriatens gunstige forhandlingsposisjon. Adgangen til å ta i betraktning veiens kapital- eller substansverdi, dens tekniske verdi ble derimot stående. Det fremgår ikke av lovens ordlyd og heller ikke av dens forarbeider at meningen var å utelukke også dette. Loven opphever da heller ikke lovbestemmelser hvor det uttrykkelig er bestemt at erstatningen ved ekspropriasjon av bruksrett til kapitalgoder også skal innbefatte en forholdsmessig del av anleggskostnadene, således som forholdet for eksempel er i veglovens §53 annet ledds annet punktum.

Når det gjelder sistnevnte bestemmelse, kan bruken av ordet «kan» etter grunneiernes mening ikke tillegges den betydning at grunneierne ikke har krav på vederlag. Ordbruken går bare på utstrekningen av adgangen til fordeling av anleggs- og vedlikeholdskostnader. For plikten til å betale vederlag for bruken kan det heller ikke tillegges betydning om det dreier seg om en omfattende eller mer beskjeden bruk. Og det er ikke vanskeligere å fastsette erstatning for en beskjeden bruk enn for en mer omfattende.

Grunneierne har også vist til at det ved et flertall av de skjønn som er avhjemlet etter ekspropriasjonserstatningslovens ikrafttreden - ved 10 av i alt 15 skjønn - er tilkjent vederlag for ekspropriantens bruk av grunneiernes veier til tross for at ekspropriasjonshjemmelen ikke har vært veglovens bestemmelse. Anker over slike skjønn er imidlertid blitt stilt i bero i påvente av Høyesteretts avgjørelse i denne sak. Det foreligger også avtaler hvor en ekspropriant frivillig har gått med på å betale en viss godtgjørelse pr. tonnkilometer for bruken av grunneiernes veier.

Fra grunneiernes side er det imidlertid også gjort oppmerksom på at ekspropriater undertiden kan ha fått godtgjørelse for vei i en annen form enn ved erstatning for bruken av veien, for eksempel ved at veieieren på grunn av veiforbindelsen har fått høyere erstatning for avstått grunn. Det erkjennes at grunneieren under slike omstendigheter ikke har krav på særskilt vederlag for bruken av veien; ellers ville han få dobbelt erstatning.

Som en subsidiær anførsel til anken over rettsanvendelsen har grunneierne gjort gjeldende at det vil være i strid med grunnlovens §105 å unnlate å tilkjenne erstatning for ekspropriantens bruk av deres veier.

Når det gjelder den subsidiære anke over uklare og ufullstendige skjønnsgrunner, anfører grunneierne at det ikke kan ses å være noen uklarhet. I relasjon til ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 2 siste punktum er skjønnet klart, og om veglovens §53 annet ledds annet punktum er anvendt direkte eller analogisk, må være uten betydning.

Heller ikke den prinsipale anke over saksbehandlingen kan etter grunneiernes mening føre frem. Det er ikke i strid med de alminnelige skjønnsforutsetninger at overskjønnsretten har fastsatt

Side:1368

erstatning for bruken av veier, jfr. forutsetningenes punkt 9 femte avsnitt. Bruken må også omfatte erstatning for ulemper. For øvrig kan eksproprianten her ikke binde skjønnsretten. Grunneierne har påstått erstatning for ulemper, og dette krav må skjønnsretten avgjøre, jfr. oreigningslovens §21 første ledds annet punktum.

Grunneierne har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Setesdal herredsretts overskjønn av 3/9-1975 stadfestes.

2. Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett.»

Til bruk ved Høyesteretts behandling er det fremlagt en del dokumenter som imidlertid ikke har brakt saken i annen stilling enn for overskjønnsretten.

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Ekspropriasjonserstatningsloven bestemmer i §4 nr. 2 siste punktum at ved erstatningsutmålingen skal det ikke tas hensyn til hvor meget eksproprianten på grunn av sitt særlige behov kunne tenkes å ha vært villig til å gi for eiendommen om det ikke hadde foreligget ekspropriasjonsadgang. NVE har gjort gjeldende at lovgiverne med denne bestemmelse nettopp tok sikte på å hindre et slikt resultat som overskjønnsretten her er kommet til - at erstatning ble tilkjent for selve bruken av private veier. Etter forarbeidene til loven er det imidlertid ikke klart hva bestemmelsen innebærer.

I Husaasutvalgets innstilling om skjønnsordningen og erstatningsutmålingen ved ekspropriasjon, avgitt i 1969, finnes den bestemmelse som senere ble lovens §4 nr. 2 siste punktum i utvalgsutkastets §5 tredje ledd. Om denne bestemmelse uttaler utvalget på side 152-153 i innstillingen:

«Det er etter gjeldende rett på det rene at det ved fastsetting av omsetningsverdien ikke skal tas hensyn til hva eksproprianten ut fra sitt særlige behov kan antas å ville gi for ekspropriasjonsgjenstanden. Dette er en regel som samsvarer med de alminnelige ekspropriasjonsrettslige prinsipper. Den er slått fast i tredje ledd i paragrafen.

I denne forbindelse skal imidlertid utvalget bemerke at Høyesterett i enkelte dommer har slått fast at erstatning for visse bruksrettigheter skal gis ut fra de muligheter som ekspropriaten kan tenkes å ha hatt om ekspropriasjonen ikke hadde funnet sted, til å forhandle seg til en gunstigere pris med eksproprianten enn med andre, fordi denne har særlig bruk for rettigheten (den såkalte «forhandlingsmaksime»), jfr. kap. IV 129 flg. Utvalget finner ikke grunn til å lovfeste en slik regel. Den medfører at ekspropriaten i virkeligheten får erstatning utover den skade og ulempe som påføres ham ved ekspropriasjonen, og den antas ikke å samsvare med det gjeldende prinsipp i ekspropriasjonsretten om at ved erstatningsfastsettingen skal ses bort fra den nytte og interesse eksproprianten måtte ha av ekspropriasjonsgjenstanden og erstatningen fastsettes til det økonomiske tap som ekspropriaten påføres ved ekspropriasjonen.»

Side:1369

Det eneste som her direkte er sagt om bestemmelsen, er at den slår fast at det ved fastsetting av omsetningsverdien ikke skal tas hensyn til hva eksproprianten ut fra sitt særlige behov kan antas å ville gi for ekspropriasjonsgjenstanden, en regel - anføres det - som samsvarer med de alminnelige ekspropriasjonsrettslige prinsipper. Videre sies det at man ikke vil lovfeste en regel som svarer til den såkalte forhandlingsmaksime. Denne angis å gå ut på at erstatningen for visse bruksrettigheter skal gis ut fra de muligheter som ekspropriaten kunne tenkes å ha hatt om ekspropriasjonen ikke hadde funnet sted, til å forhandle seg til en gunstigere pris med eksproprianten enn med andre, fordi denne har særlig bruk for rettigheten. Disse bemerkninger synes alene å ta sikte på å avskjære ekspropriaten muligheten for ved erstatningsfastsettelsen å skaffe seg fordeler ved å utnytte§. ekspropriantens særlige behov for den rettighet som eksproprieres. Det fremgår derimot ikke - i alle fall ikke på noen klar måte - at meningen også var å avskjære adgangen til å tilkjenne erstatning svarende til hva andre som måtte ha interesse av å nyttiggjøre seg vedkommende gode, måtte være villige til å betale.

Etter at Husaasutvalget hadde avgitt sin innstilling, men før lovproposisjon var fremsatt, ble det i tidsskriftet Lov og Rett (1969 467 og 1970 287 og 458) inntatt en replikkveksel mellom kommuneadvokat Audvar Os og professor Carl August Fleischer som viste et åpenbart behov for en klargjøring i lovteksten dersom lovgiveren ønsket å gå lenger enn det som direkte var uttalt i Husaasutvalgets forslag til §5 tredje ledd (lovens §4 nr. 2 siste punktum).

Noen endring ble imidlertid ikke foretatt i lovproposisjonen. I Ot.prp. nr. 56 (1970-71) ble utvalgsutkastets §5 tredje ledd inntatt i proposisjonsutkastets §8 tredje ledd. Det anføres i bemerkningene til denne bestemmelse (proposisjonens side 32 annen spalte) bare at den svarer til utvalgsutkastets §5 tredje ledd, og at det var foretatt enkelte redaksjonelle endringer som ikke endret noe med hensyn til realiteten.

I Justiskomiteens innstilling fikk bestemmelsen sin endelige plass som §4 nr. 2 siste punktum. Komiteens flertall viste i sine bemerkninger i Innst. O. XXI (1971-72) side 12 annen spalte bare til første avsnitt i de uttalelser fra Husaasutvalgets innstilling som jeg foran har gjengitt, om at det etter gjeldende rett er uten betydning hva eksproprianten ut fra sitt særlige behov kunne antas å ville gi for ekspropriasjonsgjenstanden. Disse bemerkninger i lovforarbeidene må ses i lys av uttalelser i Husaasutvalgets innstilling om at ekspropriasj onserstatningsloven bare løser hovedspørsmål, og at dens regler forutsettes utfylt ved rettspraksis. Det heter i utvalgets generelle bemerkninger på side 140:

« Noen detaljregulering kan det ikke bli spørsmål om. Det er heller ikke mulig å lovfeste normer for alle påkommende ekspropriasjonstilfelle. Det må således fortsatt være gjennom rettspraksis at mange erstatningsspørsmål i ekspropriasjonsretten finner

Side:1370

sin løsning. Det som det kan komme på tale å gi regler om er hvordan enkelte hovedspørsmål som regelmessig melder seg i disse saker, bør løses.»

Så vel departementet (proposisjonen side 10) som Justiskomiteen (innstillingen side 9) har gitt sin tilslutning til disse synsmåter.

Anken i denne sak gjelder spørsmålet om en ekspropriant kan pålegges å betale erstatning for bruken av en vei utover hva han måtte svare for tilføyelse av skader og ulemper. På bakgrunn av hva jeg foran har gjengitt fra lovens forarbeider, antar jeg at ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 2 siste punktum ikke regulerer spørsmålet. Heller ikke kan jeg seg at bestemmelsene i ekspropriasjonserstatningsloven for øvrig inneholder regler som løser spørsmålet. Lovens §3, jfr. §2 bokstav c fastslår at det skal betales erstatning for avståelse av bruksrett over fast eiendom. §4 nr. 1 fastslår at verdsettingen ved avståelse av grunnarealer skal skje på grunnlag av den bruk som gjøres av eiendommen. Etter §6 skal det ved verdsettingen av bygning, anlegg eller annen innretning tas hensyn til hva en naturlig og påregnelig utnytting etter forholdene på stedet gir grunnlag for. §9 bestemmer at verdsetting skal skje på grunnlag av salgsverdi eller bruksverdi med de begrensninger som følger av §4, §5, §6 Ingen av disse bestemmelser er etter min oppfatning til hinder for at eksproprianten pålegges å betale erstatning som nevnt.

Både i tidligere og i gjeldende lovgivning er det lagt til grunn at det må betales erstatning eller gis vederlag i annen form når en annen enn eieren ved tvangsforføyning eller med hjemmel i lovforskrift får rett til å bruke tidligere bygd anlegg eller innretning, eller vil få nyte godt av anlegg eller innretning som bygges av andre.

Av tidligere gjeldende lovbestemmelser hvor dette prisipp er kommet til uttrykk enten direkte eller som underliggende lovmotiv, er under prosedyren i Høyesterett nevnt veiloven av 21. juni 1912 §92 annet ledd, hvor det bestemmes at ved ekspropriasjon av bruksrett til andres private vei, skulle erstatningen fastsettes «under hensyntagen til utgiftene ved veiens oparbeidelse». Videre bygningsloven av 22. februar 1924 som i §49 bestemte at en grunneier som opparbeidet gate, i tilfelle hvor bebyggelse bare kunne skje ved opparbeidet gate, kunne kreve refusjon for utlegg til grunn og opparbeidelse av gaten hos andre som drog nytte av opparbeidelsen.

Prinsippet er kommet til uttrykk - direkte eller som underliggende lovmotiv - i en rekke gjeldende lover. I lov om tvungen avståelse av husrom av 25. mai 1917 §5 bestemmes at det ved tvangsavståelse av husrom skal betales erstatning i form av et visst beløp pr. måned. Vassdragsreguleringsloven av 14. desember 1917 bestemmer i §9 post 5 at vannfalls- og brukseiere som ikke har deltatt i utførelsen av et regnleringsarbeid, har rett til senere å bli medeiere mot etter nærmere bestemte regler å erlegge

Side:1371

en andel av onikostningene ved utførelsen; gjør en vannfalls- eller brukseier uberettiget bruk av driftsvannet, skal han etter paragrafens post 6 anses som medeier og må betale i samsvar med reglene i post 5. Vassdragsloven av 15. mars 1940 inneholder en rekke bestemmelser om plikt til å betale andel av anleggsomkostningene eller vederlag beregnet på annen måte når det gjøres bruk av andres anlegg eller innretninger. Det gjelder §20 (rett til å gjøre bruk av andres tidligere utførte vassforsyningstiltak), §26 punkt 2 (ledning av vann ut i annenmanns opparbeidede grøft), §31 punktene 1 og 2 (plikt for grunneier eller rettighetshaver til å yte tilskudd til tørrleggingsarbeid som vil komme vedkommende til gode) og §40 punktene 1 og 3 (ledning av kloakkvann inn på annens kloakkledning). Etter friluftsloven av 28. juni 1957 §4 kan eier av privat vei forby ferdsel med hestekjøretøy og motorvogn, og etter §5 kan eieren etter løyve av kommunestyre eller formannskap kreve bompenger for ferdsel på privat bru eller på privat vei med hest eller kjøretøy. Vegloven av 21. juni 1963 fastsetter i §53 annet ledds annet punktum at «Skjønnet kan fastsette at vederlag for bruksrett til veg som alt ligg der, skal omfatte ein forholdsmessig part av utgiftene til anlegg og vedlikehald av vegen». I den gjeldende bygningslov av 18. juni 1965 §55 nr. 1 fastsettes at grunneier som har lagt vei, vann eller kloakk i tilfelle hvor det ved bebyggelse er påbudt, etter nærmere regler kan kreve refusjon av andre som kan nyttiggjøre seg anlegget. Det er ubestridt på det rene at disse bestemmelser fortsatt gjelder, jfr. ekspropriasjonserstatningslovens §1 annet ledd.

Som jeg ser det, er det en etablert rettsregel at det ved tvangsavståelse av rett til å bruke anlegg og innretninger skapt ved kapital- og arbeidsinnsats også skal betales erstatning for selve bruken. Jeg finner imidlertid grunn til å presisere at det må dreie seg om foretatte investeringer som har verdi, og verdi utenom den som er skapt ved ekspropriasjonsformålet. Det må dreie seg om bruksrett til et kapitalgode som representerer en aktuell økonomisk verdi uavhengig av hva eksproprianten ut fra sitt aktuelle behov kunne være villig til å betale. Jeg legger da til grunn at det ved erstatningsfastsettelsen i dette tilfelle på den ene side skal tas hensyn til veiens standard og lengde og kostnader ved bygging av veien - dens rent tekniske verdi, på den annen til brukens omfang og arten av den transport det er tale om. Dreier det seg om en beskjeden og kortvarig bruk, vil dette også gi utslag ved erstatningsfastsettelsen, og jeg antar at det ikke byr på praktiske vansker å få fastsatt en passende godtgjørelse. Forutsetningen må imidlertid være at det ikke blir betalt dobbelt erstatning for veibruken. Ved fastsettelsen av erstatningen må det således også tas hensyn til at eksproprianten særskilt skal erstatte eller utbedre skader og ulemper ved bruken. Det er ikke påstått at de erstatningsbeløp som her er tilkjent, innebærer dobbelt erstatning.

Jeg er således kommet til at anken over rettsanvendelsen ikke

Side:1372

kan føre frem. Som jeg allerede har nevnt, har NVE anført at den prinsipale anke over saksbehandlingen ikke opprettholdes dersom Høyesterett skulle komme til dette resultat. Begrunnelsen for dette er at det som i første rekke ønskes klarlagt, er hvilke rettsregler om erstatning som gjelder når det eksproprieres bruksrett til vei, og at mulige feil ved saksbehandlingen ikke i seg selv tillegges den betydning at de bør føre til opphevelse av overskjønnet når anken over rettsanvendelsen ikke fører frem. Grunneierne har samtykket i at anken på dette punktet i tilfelle trekkes tilbake. Etter dette går jeg ikke inn på den prinsipale anke over saksbehandlingen.

Når det gjelder den subsidiære anke over saksbehandlingen, finner jeg at den ikke kan føre frem. Skj ønnsgrunnene har gitt Høyesterett et fyllestgj ørende grunnlag for å prøve om overskj ønnsrettens rettsanvendelse er riktig.

Anken har ikke ført frem, men saken gjelder spørsmål av prinsipiell interesse på et område hvor det har vært uklart hvilke rettsregler det er som gjelder. Jeg antar derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Holmøy, Schweigaard Selmer og Heiberg: Likeså.