LA-1995-120
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-17 |
| Publisert: | LA-1995-00120 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1995-00120 |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet mot A (Aktor: Statsadvokat Per Halsbog Forsvarer: Advokat Jens S. Røegh, Kragerø Bistandsadvokat: Advokat Geirr Frønes, Porsgrunn) |
| Forfatter: | 1. Lagdommer John Årseth, formann 2. Eks.ord.lagdommer Birger Lassen 3. Byrettsdommer Jahn Mydland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, §212, Løsgjengerloven (1900) §17, §270, §326, §329, §62, §63, §64, Skadeserstatningsloven (1969) §3-3, §3-5, Straffeprosessloven (1981) §436 |
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark satte 15. mars 1994 A under tiltale ved Agder lagmannsrett for overtredelse av straffeloven §195 første ledd, 1. straffalternativ, av §212 første ledd nr. 3, av §270 første ledd nr. 1, jfr. annet ledd, av §326 første ledd nr. 1, av §329 første ledd, og 3 overtredelser av drukkenskapsloven §17.
Ved lagmannsrettens dom 2. mai 1994 ble han dømt for overtredelsene av straffeloven §195, §212, §270, §326, samt to overtredelser av drukkenskapsloven §17. Han ble frifunnet for tiltalen om overtredelse av straffeloven §329 og en overtredelse av drukkenskapsloven §17. Han ble dessuten dømt til å betale erstatning til - - - - - Sparebank med kr 21950, i forbindelse med overtredelsene av straffeloven §270, og oppreisning med kr 20000, til fornærmede B.
Domfelte anket over saksbehandlingen og påsto dommen opphevet når det gjelder domfellelsen etter straffeloven §195 og §212 og i tilknytning til det - oppreisningen.
Høyesterett avsa 2. desember 1994 dom med slik domsslutning:
"1. Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves når det gjelder domfellelsen etter tiltalebeslutningens punkt I, II og VI bokstav a, og når det gjelder oppreisningen.
2. Straffen for de øvrige forhold settes til fengsel i 90 nitti dager."
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har deretter 18. januar 1995 på nytt satt A under tiltale ved lagmannsretten for overtredelse av
"I.
Straffeloven §195 første ledd, 1. straffalternativ for å ha hatt utuktig omgang med et barn under 14 år, ved at han lørdag 24. juli 1993 ca kl. 03.30 på C s bopel på X, ved en eller flere anledninger førte en finger inn i skjeden på B, født xx.xx.79.
II.
Straffeloven §212 første ledd nr. 3 for ved utuktig adferd i handling å ha krenket ærbarhet, og krenkelsen er skjedd i overvær av eller overfor barn under 16 år, ved at han til tid og på sted som nevnt under post I, blottet sin penis overfor B, født xx.xx.79.
III.
Drukkenskapsloven §17 for forsettelig eller uaktsomt å ha hensatt seg i en beruset tilstand, hvorunder han forulempet eller voldte fare for andre, ved at han til tid og på sted som nevnt under post I og II, i beruset tilstand forholdt seg som der beskrevet overfor B."
Tiltalen svarer til de tiltalepunktene som er nevnt i Høyesteretts domsslutning. Det er anført i tiltalen at straffeloven §62 første ledd og eventuelt §63 annet ledd får anvendelse, og at §64 får anvendelse i forhold til Høyesteretts forannevnte dom. Det er tatt forbehold om å nedlegge påstand om at tiltalte i medhold av skadeserstatningsloven §3-5 jfr. §3-3 blir dømt til å betale erstatning (oppreisning) for skade av ikke-økonomisk art til B.
A er født xx.xx.1967. Han bor på X, er ugift og har ingen å forsørge. Han har gått vanlig 9-årig grunnskole og har forøvrig ingen teoretisk utdannelse, bortsett fra noen kortvarige kurser for anleggsmaskinførere. Han har hatt forskjellige og for det meste kortvarige arbeidsforhold, men har gått arbeidsledig i de siste ca 1 1/2 år. Han har opplyst at han i disse dagene skulle ha begynt i et arbeidstreningsopplegg hos et firma i Y. Han har ikke avtjent verneplikt, men er overført til Sivilforsvaret. Han har i ledighetsperioden mottatt attføringspenger og får f.t. utbetalt kr 4600, netto pr. mnd. Han har ingen formue av noe slag.
Han er tidligere straffedømt 4 ganger. Tiltalte har ikke erkjent seg straffskyldig etter tiltalen.
Lagretten er forelagt et spørsmålsskrift med 3 hovedspørsmål som svarer til tiltalepunktene. Lagretten har svart ja på alle tre spørsmålene, og retten legger lagrettens kjennelse til grunn. Tiltalte blir således å dømme i samsvar med tiltalen.
Lagmannsretten legger følgende faktiske forhold til grunn for straffutmålingen:
Natt til lørdag 24. juli 1993, ca kl. 0300, oppsøkte tiltalte C i hennes bolig på X. Han kom dit sammen med en venn, D. Tiltalte og D hadde tidligere på kvelden og natta oppholdt seg flere steder på X og tiltalte hadde drukket store mengder pilsnerøl. Hos C ble det også drukket hjemmelaget øl, og tiltalte ble etter hvert sterkt beruset. C hadde tre barn som alle lå og sov i huset. Den eldste av disse, E på ca 10 år, hadde overnattingsbesøk av B, som er født xx.xx.1979, og disse to lå på Es rom i husets underetasje. Sent på natta, da de voksne skulle legge seg, ble tiltalte bedt om å legge seg på sofaen i stuen i husets hovedetasje. Etter en stund gikk han ned i underetasjen og inn til de to jentene på Es rom, og vekket dem. Han satte seg først på senga til E, og senere på madrassen hvor B lå. Han begynte å beføle henne, først på bena og på maven, seneere befølte og klemte han henne på brystene, og dro ned hennes pyjamas og truse. Etter å ha holdt på slik en stund, tok han henne i skrittet og førte en finger inn i hennes skjede og rullet med fingeren i skjeden, og slik at det gjorde henne vondt. Fornærmede ba han holde opp, men han tok ikke hensyn til dette. E hentet så sin mor som kom ned og tok tiltalte med seg opp i stuen i gjen. Straks etter gikk tiltalte imidlertid ned til jentene igjen og forgrep seg på nytt på samme måte overfor B. Es mor ble på nytt hentet, og tok tiltalte med seg opp i stuen igjen. De to jentene fikk nå beskjed av Es mor om å legge seg i peisestua. Tiltalte kom enda en gang ned og la seg under dyna med B, og tok henne på nytt i skrittet og førte en finger inn i hennes skjede. De to jentene flyttet så inn på Es rom igjen, men tiltalte kom etter og la seg hos B. Han dro ned buksene sine og viste henne sin stive penis, og holdt henne nede og forsøkte å kysse henne. Hun ba han gjentatte ganger om å holde opp, men han holdt henne fast. Hun kom seg imidlertid unna, og sprang opp i hovedetasjen og ringte til sine foreldre og fortalte hva som hadde skjedd. De reiste straks for å hente datteren. Da Bs far kom opp i huset, lå tiltalte og sov. Faren som var ute av seg på grunn av det som hadde skjedd tømte en vannbøtte over tiltalte, dro han ut på verandaen og ga ham en omgang juling ved å slå ham flere ganger bl.a. mot hodet.
Fornærmede har epilepsi av typen grand mal. Tiltalte var ikke kjent med hennes sykdom. Da hun ble vekket og ble spurt av tiltalte hvordan formen var, opplyst hun at hun ikke var bra, men ikke hva sykdommen gikk ut på. Etter det som er opplyst har hennes sykdom forut for tiden for disse overgrepene vært relativt stabil, men i tiden etter disse overgrepene har hennes mentale situasjon endret seg. Hun er blitt mer likegyldig, innesluttet og deprimert, og har dårlig selvbilde. Hun har etter det opplyste også fungert dårligere på skolen. Epilepsianfallene har også endret karakter fra typiske epileptiske anfall til mer funksjonelle og langvarige anfall med kramper og rykninger av opptil flere timers varighet. Kommunelege Fjerdingstad har som vitne opplyst at han har funnet endringene påfallende og utelukker ikke en sammenheng mellom dette og de overgrep hun har vært utsatt for, og antar at hun vil trenge en relativt langvarig og omfattende behandling. Ut fra det som ellers er kjent i slike overgrepssaker legges til grunn at fornærmede vil bære med seg og plages av minnene på det som har skjedd. Retten ser heller ikke bort fra at opplevelsene kan ha satt varige spor i hennes sjelsliv og som vil kunne vise seg i senvirkninger. Ved straffutmålingen legger retten i skjerpende retning vekt på at seksuelt misbruk av barn er et samfunnsproblem av alvorlig karakter og det er derfor av almenpreventive grunner nødvendig å reagere strengt på slike overgrep som i dette tilfellet. I samme retning legges også vekt på at tiltalte har vist stor iherdighet for å oppnå sin hensikt, ved at han oppsøkte fornærmede flere ganger denne natten og forgrep seg mot henne. Han visste at hun ikke var i form, selv om han ikke var klar over hennes sykdom, og han holdt henne fast da hun forsøkte å komme seg unna. I samme retning legges vekt på at tiltalte tidligere er straffedømt flere ganger, jfr. foran. I formildende retning foreligger ingen momenter av særlig betydning. Retten leggger noe vekt på den fysiske avstraffelsen tiltalte ble påført av fornærmedes far kort tid etter overgrepene. Den omstendighet at det har gått noe tid før saken kom til endelig pådømmelse, kan heller ikke tillegges særlig vekt.
Etter en samlet vurdering finner lagmannsrettens flertall som består av fagdommerne Årseth og Mydland samt meddommerne Karl E. Gran, Kjetil Marumsrud og Eva Hovi at det bør fastsettes en fellesstraff for de nevnte forholdene samt for de forholdene som ble pådømt ved Høyesteretts dom av 2. desember 1994, jfr. straffeloven §64, og at fellesstraffen passende bør settes til fengsel i 1 år. Mindretallet som består av fagdommeren Lassen og meddommer Torbjørn Holm mener at fellesstraffen ikke bør settes høyere enn 9 måneder, i samsvar med aktors påstand.
Ved straffutmålingen er straffeloven §62 første ledd anvendt, samt §63 annet ledd i relasjon til overtredelsen av drukkenskapsloven §17, idet denne overtredelsen isolert sett bare ville ha medført en bot. I straffen fragår 13 dager for utholdt varetekt i anledning saken.
Lagmannsrettens flertall det samme som nevnt foran finner også at tiltalte i samsvar med hovedregelen i straffeprosessloven §436 bør idømmes erstatning for saksomkostninger, og fastsetter beløpet til kr 5000,-. Mindretallet som nevnt ovenfor finner at saksomkostninger etter omstendighetene ikke bør ilegges.
Statsadvokaten har med tilslutning av fornærmedes bistandsadvokat nedlagt påstand om at tiltalte dømmes til å betale erstatning til fornærmede for ikkeøkonomisk skade (oppreisning) begrenset oppad til kr 40000,. Retten dens tre juridiske dommere finner at vilkårene for å tilkjenne fornærmede slik erstatning er til stede, jfr. skadeserstatningsloven §3-5 jfr. §3-3. Ved utmålingen av erstatningen legger retten vekt på de forhold som er tillagt vekt ved straffutmålingen, jfr. foran, og ellers det som generelt skal tas hensyn til ved slik erstatningsutmåling, jfr. Rt-1988-532. Erstatningen fastsettes til kr 30000,.
Dommen er avsagt med slike dissenser som nevnt foran.
Dom:
1. A, født xx.xx.1967, dømmes for overtredelse av straffeloven §195 første ledd, 1. straffalternativ, av samme lovs §212 første ledd nr. 3, og av drukkenskapsloven §17 alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd til en straff av fengsel i 1 ett år som fellesstraff med den straff som ble idømt ved Høyesteretts dom 2. desember 1994, jfr. straffeloven §64.
2. A dømmes til innen 2 to uker fra forkynnelsen av denne dom å betale kr 5000, kronerfemtusen til statskassen som erstatning for saksomkostninger.
3. A dømmes til innen 2 to uker fra forkynnelsen av denne dom å betale kr 30000, kronertrettitusen til B v/verge som erstatning for ikke-økonomisk skade.