LA-1995-19
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-02-14 |
| Publisert: | LA-1995-00019 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn namsrett Nr: 94-01471 C - Agder lagmannsrett LA-1995-00019. |
| Parter: | Kjærende part: Eva Olsen, Stathelle (Prosessfullmektig: Adv. Tone Kleven, Porsgrunn). Motpart: Den norske Bank AS, Oslo (Prosessfullmektig: Adv. Hege K. Rønning, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer John Årseth, lagmann Ola Rygg, kst. lagdommer Jan Villum |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §11-4, §6-3, Tvistemålsloven (1915) §180, §384, §403, Dekningsloven (1984) §2-10, §11-12, §11-34, §11-48, §11-50, §11-7, §11-8, §2-12, §3-3, §4-18 |
Den norske Bank A/S har 15. august 1994 begjært tvangssalg av eiendommen gnr. 25, bnr. 365 i Bamble. Saksøkt etter begjæringen, og hjemmelshaver til eiendommen, er Ole J. Tovsen. Tvangsgrunnlaget er 5 pantobligasjoner, tinglyst henholdsvis 22. oktober 1975, 25. mai 1979, 22. oktober 1982, 26. august 1985, og 8. juni 1986, til rest med kr 1.567.256,06 med tillegg av renter og omkostninger. Skien og Porsgrunn namsrett avsa 2. desember 1994 beslutning med slik slutning:
"1. Begjæring om tvangssalg av gnr. 25 bnr. 365 i Bamble tas til følge.
2. Tvangssalget gjennomføres med bistand av medhjelper, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §11-12.
3. Avgjørelsen om tvangssalg blir å tinglyse på eiendommen gnr. 25, bnr. 365 i Bamble."
De nærmere omstendighetene i saken fremgår av namsrettens beslutning.
Eva Olsen med advokat Ranveig Sem v/advokat Tone Kleven som prosessfullmektig har påkjært beslutningen til Agder lagmannsrett. Den norske Bank AS med advokat Hege Rønning som prosessfullmektig har imøtegått kjæremålet.
Den kjærende part har i hovedsak anført:
Omhandlede eiendom var ferdigstilt ved årsskiftet 1972/73. I 1983 ble Ole Johan Tovsen skilt fra tidligere ektefelle. I forbindelse med skiftet overtok han den faste eiendommen mot overtakelse av gjeld på den, tilsvarende eiendommens verdi. Etter ca 6 måneder flyttet Eva Olsen inn hos Ole Johan Tovsen, og partene har vært samboende etter dette tidspunkt.
Det hevdes at omhandlede eiendom er i sameie mellom samboerne med en halvpart på hver. Selv om eiendommen i grunnboken står oppført på Ole Johan Tovsen alene, er det likevel på det rene at Eva Olsen rent faktisk er medeier i eiendommen. Partene har en sammenfiltret økonomi, og Eva Olsens inntekt har vært nødvendig for at partene har kunnet beholde den felles bolig. I henhold til rettspraksis må domstolene i den enkelte sak foreta en konkret vurdering av om det foreligger et sameie eller ikke. I denne vurderingen er det av sentral betydning om anskaffelsen av et formuesgode er resultat av et økonomisk fellesskap mellom partene. Andre momenter kommer også inn ved vurderingen, så som samlivets varighet og hvilke formuesgode det dreier seg om. Eva Olsen og Ole Johan Tovsen har vært samboere siden 1983, og hun har bidratt til finansiering av eiendommen ved arbeidsinnsats og arbeid i hjemmet. Det er i denne forbindelsen vist til en fremlagt avtale datert 9. januar 1988, hvoretter Eva Olsen for sin arbeidsinnsats i Ole Johan Tovsens transportfirma ikke skulle motta lønn, men at hennes arbeidsinnsats skulle gi uttelling i form av medeiendomsrett i den faste eiendommen. Videre er vist til fremlagt kopi av bekreftelse fra Systemregnskap AS, datert 11. januar 1995, om at Eva Olsen i årene 1985 - 1991 ikke har mottatt noen form for lønn fra Tovsen Transport. Det har formodningen mot seg at hun skulle sitte i en slik posisjon og ikke betinge seg medeiendomsrett i et formuesgode som en felles eiendom.
Hvor et sameie etableres i kraft av den måten eiendommen er anskaffet på, kan kreditorene ikke ta beslag i mer enn debitors sameieandel, jfr. prinsippet uttalt i Rt-1978-871. Selv om samboerne har inngått avtale om sameie, medfører ikke dette at kreditorenes stilling blir en annen. Banken har hele tiden vært orientert om at Eva Olsen har hatt en ideell eierandel i eiendommen. I denne anledning ble hun forelagt pantsettelseserklæring av 23. januar 1990 med underretning om hvilke panteheftelser banken hadde sikret i Tovsens ideelle eierandel. Motparten kan således ikke høres med at avtalen ikke inneholder forutsetning om at vederlag skal skje til fortrengsel for kjæremotparten, eller at kjæremotparten har vært kjent med eller gitt samtykke til avtalen.
Med henvisning til dette hevdes at Eva Olsen burde blitt betraktet som saksøkt på linje med Ole Johan Tovsen ved tvangssalget. Selv om hun ikke formelt er gjort til saksøkt, må hun likevel betraktes som rammet av beslutningen om tvangssalg, og således kunne påkjære beslutningen, jfr. Rt-1976-762 flg.
Følgen av at Eva Olsen ikke er betraktet som saksøkt er at hun verken er blitt underrettet om begjæringen om tvangssalg, eller blitt varslet i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven §4-18. Hun ble først gjort oppmerksom på disse forholdene, og anledningen til å gjøre innsigelser gjeldende, ved konferanse hos sin prosessfullmektig 13. januar d.å.
I forhold til kreditor er Ole Johan Tovsen alene ansvarlig for gjeldsforpliktelsene. Det hevdes at et tvangssalg under enhver omstendighet må begrenses til hans ideelle halvpart. Eva Olsen burde ha fått anledning til å uttale seg om tvangssalget, og til å fremsette innsigelser til kravet, herunder dets størrelse.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Begjæringen om tvangssalg av gnr. 25, bnr. 365 i Bamble tas ikke til følge.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger."
Kjæremotparten har i hovedtrekk anført:
I henhold til tvangsfullbyrdelsesloven §11-4 skal begjæring om tvangssalg rettes mot den som er registrert som eier av formuesgodet, i dette tilfellet Ole Johan Tovsen. Videre skal begjæringen rettes mot den som helt eller delvis eier formuesgodet dersom saksøkeren har kunnskap om slike eierforhold. Den kjærende part har ikke dokumentert eller sannsynliggjort at hun helt eller delvis eier formuesgodet. Den fremlagte dokumentasjonen kan ikke anses som fyldestgjørende. De fremlagte bekreftelsene dokumenterer ikke størrelsen på det bidraget den kjærende parten har ytt og som i henhold til avtale av 9. januar 1985 skal utregnes som part i eiendommen. De gir heller ikke uttrykk for at vederlaget skal skje til fortrengsel for kjæremotparten, og heller ikke at kjæremotparten har vært kjent med eller samtykket i en slik avtale. Avtalen har ingen form for rettsvern og kan forøvrig ikke danne grunnlag for den kjærende parts anførsler. Forøvrig bemerkes at den kjærende part 23. januar 1990 har undertegnet pantsettelseserklæring der samtlige heftelser på eiendommen ble spesifisert. All den tid erklæringen ble undertegnet etter avtaleinngåelsen av 9. januar 1985 er det bemerkelsesverdig at den kjærende part ikke på dette tidspsunktet påberopte seg eventuelle rettigheter i eiendommen. Det er forøvrig vist til innberetning i Eidanger Bilsenters konkursbo hvor det er opplyst at virksomheten i Tovsen Transport ble avviklet i 1989. På denne bakgrunn må antas at bekreftelsen fra Systemregnskap AS i tillegg til å ha begrenset betydning, også er direkte villedende.
Den kjærende part har etter dette ikke krav på å bli betraktet som saksøkt, og heller ikke krav på å bli varslet i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven §4-18 og §11-4.
Bestemmelsene i lovens §11-7 og §11-8, som skal ivareta saksøktes husstand, er i denne saken ikke relevante, idet det ikke er grunnlag for å kreve erstatningsbolig i henhold til dekningsloven §2-10. Tvangssalg er i dette tilfellet iverksatt for å inndrive renter og forfalte terminer på lån som er sikret ved pant i eiendommen, jfr. Rt-1992-421. Den kjærende part vil derfor ikke bli annerledes stilt enn om hun hadde fått anledning til å fremme innsigelser etter disse bestemmelsene.
Da den kjærende part ikke har dokumentert noe eierforhold i eiendommen, avvises at tvangssalget må begrenses til en ideell andel. Hun må selv bære risikoen for at hun eventuelt har understøttet Tovsen økonomisk uten noen formalisert motytelse eller sikkerhet.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Namsrettens beslutning stadfestes.
2. Den norske Bank AS tilkjennes sakssomkostninger."
Lagmannsretten skal bemerke:
Grunnlaget for bankens begjæring om tvangssalg er som nevnt 5 pantobligasjoner på omhandlede eiendom, hvorav 3 er tinglyst før Tovsen og Eva Olsen i 1983 etablerte et samboerforhold, mens de to siste er tinglyst henholdsvis i 1985 og 1986, d.v.s. under samboerskapet. Alle pantobligasjonene er tinglyst før avtalen om medeierskap av 9. januar 1988.
Etter tvangsfullbyrdelsesloven §11-4 skal begjæring om tvangssalg rettes mot den som er registrert som eier av formuesgodet. Begjæringen kan i tillegg rettes mot den som kan antas helt eller delvis å eie formuesgodet. Har saksøkeren kunnskap om at en annen helt eller delvis eier formuesgodet, skal begjæringen også rettes mot denne.
Begjæringen er i dette tilfellet rettet mot Ole J. Tovsen som er hjemmelshaver til eiendommen. Det er ikke i noen av obligasjonene tatt noen som helst reservasjon for at pantsettelsen ikke skulle omfatte hele eiendommen, og det fremgår verken av hjemmelsdokument eller av pantobligasjonene at den kjærende part er delvis eier av den pantsatte eiendommen, og det er heller ikke på annen måte sannsynliggjort at banken har hatt kjennskap til slik eiendomsrett. Uansett hvordan det forholder seg med hensyn til hennes påståtte medeierskap i omhandlede eiendom, så har hun 23. januar 1990, sammen med Tovsen, undertegnet erklæring om at de nevnte obligasjonene skal tjene til sikkerhet for enhver forpliktelse som Tovsen har eller måtte få til banken. Det er heller ikke i denne erklæringen tatt noe forbehold som nevnt foran. Det må etter dette legges til grunn at panteretten er bindende for henne og at den omfatter hele eiendommen. Det samme må for øvrig følge av at obligasjonene er påheftet eiendommen før det ble avtalt noe medeierskap for Eva Olsen.
Den kjærende parts anførsel om at det foreligger saksbehandlingsfeil ved at det ikke er gitt anledning for henne til å uttale seg før kjennelsen ble avsagt, kan ikke føre frem. Etter tvangsfullbyrdelsesloven §6-3 annet ledd foreligger ikke noe absolutt krav om uttalerett, jfr. uttrykket "så vidt mulig" i bestemmelsen. Den kjærende part har ikke formalisert sitt eventuelle medeierskap, og har heller ikke sørget for at det ved pantsettelsene i 1985 og 1986 eller ved forannevnte erklæring av 23. januar 1990, ble inntatt reservasjon som nevnt foran. Hun må derfor selv bære risikoen ved og følgene av at hun ikke er blitt varslet.
Det er forøvrig et vilkår for at en saksbehandlingsfeil kan komme i betraktning at retten har funnet det sannsynlig at feilen kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, jfr. tvistemålsloven §403 annet ledd og §384 første ledd, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §2-12. Lagmannsretten kan ikke se at det er anført noe som gjør det sannsynlig at unnlatelsen av å gi den kjærende part uttalerett kan ha virket bestemmende på kjennelsens innhold. Unnlatelsen er derfor under enhver omstendighet ikke en saksbehandlingsfeil som kan komme i betraktning.
En eventuell sameierett gir ikke noen hjemmel for den kjærende part til å nekte tvangsauksjonen avholdt, jfr. foran om omfanget av panteretten. Det foreligger heller ikke noen annen hjemmel for henne til å motsette seg auksjonsbegjæringen. Som eventuell medeier i eiendommen har imidlertid den kjærende part derimot visse rettigheter under tvangsauksjonen, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §11-48 - om rett til å uttale seg om auksjonsvilkårene, §11-50 - om rett til å uttale seg om budene, og §11-34 - om rett til å anke over stadfestelsen av auksjonsbudet.
Namsrettens beslutning blir etter dette å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves, og den kjærende parten bør erstatte motpartens saksomkostninger, i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §3-3. I mangel av inngitt omkostningsoppgave fastsettes erstatningen til kr 2.000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens beslutning stadfestes.
2. Eva Olsen plikter innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen å betale kr 2.000,- -kronertotusen- til Den norske Bank A/S som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.