Rt-1978-871
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1978-01-27 |
| Publisert: | Rt-1978-871 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 15 K/1978 |
| Parter: | Gerda Storhaug (høyesterettsadvokat Atle Helljesen) mot Walther og Oddbjørg Larsen (advokat Hans Nygaard). |
| Forfatter: | Blom, Bølviken, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Ektefelleloven (1927), Tvistemålsloven (1915) §384, §403, §404, Ektefelleloven (1927) §22, §30, §33, Skifteloven (1930) §50 |
I ektepakt var det bestemt at innbo og løsøre og den bil ektefellene hadde skulle være hustruens særeie. Videre skulle hustruens senere erverv være særeie for henne, og ting som ble ervervet til erstatning for særeiegjenstander, skulle være særeie. Senere fikk ektefellene først én, deretter en annen boligeiendom. Disse ble anskaffet i hustruens navn, og hun alene sto ansvarlig for lånene. Mange år senere ble den gamle bilen byttet i en ny bil, som ble kjøpt på avbetaling i hustruens navn. Det var mannen som hadde ektefellenes vesentlige inntekter.
Da mannens kreditor søkte utlegg, fant namsmannen at han intet eide. Sandnes namsrett ga avsetning i boligeiendommen og bilen, idet retten fant at disse erverv i forhold til ektepakten var skjedd i fellesskap. Gulating lagmannsrett stadfestet namsmannens beslutning, idet lagmannsretten fant at hustruen alene hadde ervervet såvel boligeiendom som ny bil. Lagmannsrettens avgjørelse ble av kreditor påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg som bemerket:
Side:872
«Spørsmålet i denne sak er om Oddbjørg Larsen alene eller om ektefellene i fellesskap har ervervet den felles bolig samt bilen. Dersom hun alene har ervervet eiendelene, vil de i henhold til ektepaktens punkt 4 være hennes særeie. Dersom de er ervervet av ektefellene i fellesskap, vil hennes andel være særeie, mens Walther Larsens andel vil være felleseie tilhørende hans rådighetsdel.
Gerda Storhaugs kjæremål er rettet mot lagmannsrettens tolking av ektefellelovens ervervsbegrep i lovens §22,§30 §33. For så vidt dreier det seg om hvilke rettslige prinsipper ektefelleloven bygger på når det gjelder ektefellers eiendomsrett, og utvalget vil ha prøvelsesadgang etter tvistemålslovens §404 nr. 3.
Utvalget finner imidlertid ikke lagmannsrettens kjennelsesgrunner tilstrekkelige til at utvalget kan prøve om avgjørelsen bygger på riktige rettslige prinsipper. Det er etter kjæremålserklæringen noe uklart om den kjærende part subsidiært angriper lagmannsrettens saksbehandling, kjennelsesgrunnene, jfr. tvistemålslovens §404 nr. 2. Men under enhver omstendighet finner utvalget at lagmannsrettens kjennelse må oppheves med hjemmel i tvistemålslovens §384 annet ledd nr. 5, jfr. §403 annet ledd.
Utvalget er når det gjelder forståelsen av ektefellelovens ervervsbegrep i det vesentlige enig i det syn som den kjærende part gjør gjeldende, og som namsretten har bygget sin avgjørelse på. Det må når det er spørsmål om en ektefelle alene eller om ektefellene i fellesskap har ervervet en gjenstand, og da særlig den eiendom som under ekteskapet er anskaffet til bruk som ektefellenes felles bolig, foretas en vurdering som ikke bare kan bygge på rent formelle forhold. Utvalget viser i denne forbindelse særlig til Høyesteretts dom i Rt-1975-220. Denne dom bygger på en tolking av skiftelovens §50 etter lovendring i 1970. Men de synspunkter som Høyesterett tilla vekt, hadde også vært tillagt betydning i tidligere rettspraksis. Jfr. blant annet Høyesteretts dommer i Rt-1956-264 og 1966 874. I tilfellet i Rt-1975-220 ble det lagt til grunn at en boligeiendom var ervervet av ektefellene i fellesskap, idet det for hustruens vedkommende ble lagt vekt på indirekte medvirkning gjennom stell av hjem og barn. Det må ved vurderingen selvsagt legges vekt på direkte arbeidsinnsats under bygging av den bolig det gjelder. Og det må være klart at det må tillegges vekt at en ektefelle har bidratt til familiens økonomi med kontante inntekter.
Om i det foreliggende tilfelle denne forståelse av ektefellelovens bestemmelser er lagt til grunn for lagmannsrettens avgjørelse, sies ikke uttrykkelig i kjennelsen, og fremgår heller ikke av kjennelsesgrunnene.
Når det gjelder boligeiendommen, tar lagmannsretten utgangspunkt i at Oddbjørg Larsen fikk de kr. 7000 som den første tomten ble kjøpt for av sin far. Den har videre lagt vekt på at Oddbjørg Larsen alene sto ansvarlig for lånene til den første boligeiendommen, og også alene står ansvarlig for lånene til den eiendom det nå er spørsmål om. Endelig har lagmannsretten funnet at Oddbjørg Larsen fra og med 1973 selv har tjent tilstrekkelig til å kunne betjene lånene, og at Walther Larsens tidligere betjening av lånene ikke har ført til
Side:873
noen endring i eierforholdet. Det kan imidlertid ikke av kjennelsesgrunnene ses om lagmannsretten har foretatt den samlede økonomiske vurdering som i følge Høyesteretts dom i 1975 220 er nødvendig for å avgjøre om en boligeiendom som er anskaffet til ektefellenes felles bruk, er ervervet av en ektefelle alene eller av begge ektefeller i fellesskap. Det fremgår blant annet ikke om lagmannsretten har vurdert Walther Larsens innsats under byggearbeidene, eller hvilken betydning hans inntekter har hatt for innvilgelse av de nødvendige lån. Vurderingen av eierforholdet må bli den samme enten spørsmålet oppstår i forbindelse med separasjon eller skilsmisse eller i forbindelse med en kreditors beslagsrett.
Når det gjelder bilen, har lagmannsretten bygget både på ektepaktens punkt 4 - at hustruens senere erverv skal være hennes særeie - og punkt 6 - at ting som erverves til erstatning for særeiegjenstander, skal være særeie. For så vidt angår punkt 4 er det en mangel ved lagmannsrettens kjennelsesgrunner at det ikke kan ses om den har vurdert verdiforskjellen mellom den minst 14 år gamle innbyttebilen og den nye bil og betydningen av denne verdiforskjell for ervervsspørsmålet. I relasjon til punkt 6 er det en mangel at lagmannsretten ikke har vurdert betydningen av ektefellelovens §33 annet ledd. I det hele er det en mangel ved lagmannsrettens premisser at det ikke kan ses om den har foretatt en nærmere vurdering av hvilken betydning en bestemmelse som ektefellelovens §33 annet ledd må få i en sak som denne.
Etter dette blir det utvalgets resultat at lagmannsrettens kjennelse må oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.
Til slutt finner utvalget grunn til å bemerke at en avgjørelse av saken i Gerda Storhaugs favør ikke, som namsretten kom til, kan føre til at det gis avsetning i hele boligen og hele bilen. Dersom disse eiendeler er ektefellenes felles eiendommer, eier de dem i sameie, og da er det bare den ideelle andel debitorektefellens kreditor kan få avsetning/utlegg i.
Den kjærende part har påstått seg tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Slik denne sak ligger an, finner utvalget ikke at det er grunnlag for å tilkjenne saksomkostninger for utvalget. Omkostninger for lagmannsretten må vurderes i forbindelse med denne retts fortsatte behandling av saken.
Kjennelsen er enstemmig.»
Side:874