LA-1995-217

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-08-29
Publisert:	LA-1995-00217
Stikkord:	Familierett, Barnevern
Sammendrag:
Saksgang:	Tinn og Heddal Herredsrett Nr: 94-00143A - Agder lagmannsrett LA-1995-00217 A. Anket til Høyesterett - HR-1996-00086 B - Herredsrettens dom stadfestet.
Parter:	Ankende part: A. og B (Prosessfullmektig: Advokat Tore Ihlebæk) Ankemotpart: X kommune (Prosessfullmektig: Advokat Jahn Knapstad)
Forfatter:	Lagdommer Erling Strand, formann, Lagdommer Inge Hobæk Ekstraord. lagdommer Birger Lassen med meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-21, Tvistemålsloven (1915) §483, Barneloven (1981) §44, Barneloven (1981), Barnevernloven (1953) §48

Saken gjelder overprøving av vedtak truffet av fylkesnemnda for sosiale saker i Telemark den 25. mars 1994. Fylkesnemnda vedtok da å opprettholde omsorgen for C født xx.xx.1981, D født xx.xx.1983 og E født xx.xx.1985. Omsorgen for F født xx.xx.1980 ble vedtatt tilbakeført foreldrene.

A, født xx.xx.1963 og B, født xx.xx.1960 brakte fylkesnemndas vedtak inn for Tinn og Heddal herredsrett, som den 21. november 1994 avsa dom med slik domsslutning:

"1. X kommune frifinnes.

2. A og B gis rett til samvær med C, D og E etter barneverntjenestens nærmere bestemmelse, minimum hver 4. helg samt feriesamvær."

Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten fremgår av dommen.

A og B har anket herredsrettens dom inn for Agder lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. X kommune v/Helse- og sosialkontoret, barneverntjenesten, har imøtegått anken ved tilsvar av 13. mars 1995.

Ankeforhandling ble holdt 8. - 10. august 1995. A og B møtte og avga forklaring. For X kommune møtte G, leder av barneverntjenesten på X, og H, barnevernskonsulent. De fikk tillatelse til å overvære forhandlingen i sin helhet. De avga forklaring. I tillegg ble avhørt ni vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Som sakkyndig for lagmannsretten har vært oppnevnt Tove-Lill Binsted Lyng Bolstad, spesialpsykolog i barne- og ungdomspsykiatri ved Vest-Agder sentralsykehus. Hun har avgitt en skriftlig uttalelse og var til stede andre og tredje dag av ankeforhandlingen. Hun har i forbindelse med sin undersøkelse hatt samtaler med C og D.

Lagmannsretten har vært satt med fire meddommere, hvorav 2 fagkyndige.

Lagmannsretten skal treffe sin avgjørelse ut fra de faktiske forhold slik disse er i dag. Det er derfor nødvendig å redegjøre for hva som er skjedd etter at herredsretten avsa sin dom.

C og D er fortsatt i de samme fosterhjem hvor de ble plassert høsten 1992. E har flyttet til et nytt fosterhjem, hvor han har vært siden 1. april 1995. Dette er et forsterket fosterhjem, og fostermor som er utdannet sykepleier, har vært hjemme siden E kom til dem.

I forbindelse med at F flyttet hjem til foreldrene sommeren 1994 ble miljøarbeider I oppnevnt som tilsynsfører. Til å begynne med hadde hun tilsyn 2 ganger i uken. Dette er nu redusert til 1 gang i uken.

C, D og E har hatt samvær med foreldrene i deres hjem hver tredje helg og i ferier. Samværet ble med virkning fra 1. februar 1995 redusert til hver fjerde helg. Begrunnelsen for reduksjonen fremgår av brev fra X kommune, barneverntjenesten, til adv. Tore Ihlebæk, datert 25. januar 1995, og går i hovedsak ut på at de hyppige samværene skaper for mye uro i barnas hverdag. Ordningen anses som en prøveordning.

A og B har i det vesentlige anført:

Spørsmålet om vedtaket om omsorgsovertakelse skal oppheves, må avgjøres etter barnevernloven §4-21. Hovedvilkåret for opphevelse er at foreldrene kan gi barna forsvarlig omsorg. Hvis det er fare for at barna vil ta skade på lengre sikt, skal tilbakeføring likevel ikke skje. Hvis det er mangler ved omsorgen må det vurderes i hvilken grad dette kan avhjelpes ved å sette inn hjelpetiltak.

Herredsretten har lagt til grunn at B har forgått seg seksuelt overfor ett eller flere av barna, noe også fylkesnemnda gjorde. Psykolog Sverre Bjørnstad som var oppnevnt som sakkyndig i barnevernsaken, anmeldte B til X politikammer for seksuelle overgrep. Han var også tilstede under dommeravhør av barna i forbindelse med straffesaken. Psykolog Bjørnstad har således hatt en svært uheldig dobbeltrolle, som utvilsomt gjør det vanskelig for den samme psykolog senere å opparbeide seg tillit til de biologiske foreldrene, en tillit som må være en forutsetning dersom sakkyndigarbeidet skal bli velykket.

Undersøkelsen av alle fire barn som ble foretatt på barneavdelingen ved Telemark Sentralsykehus konkluderte med at det ikke kunne dokumenteres holdepunkter for at det har foregått seksuelle overgrep eller fysisk vold.

Herredsretten har også lagt til grunn at A ser ut til å ha en begrenset omsorgsevne, og at hjelpetiltak ikke vil være tilstrekkelig for å avhjelpe dette. I tråd med det som er anført av den sakkyndige Tove-Lill Bolstad fremholdes at nærværende barnevernsak ikke oppfyller de krav som må stilles til anvendelse av mulige hjelpetiltak. Det er en forutsetning for å lykkes at man setter inn hjelpetiltakene i forståelse med de biologiske foreldre. Familien A/B har aldri og vil heller ikke i fremtiden motsette seg iverksettelse av hjelpetiltak i forhold til en situasjon hvor alle barna eller noen av dem tilbakeføres.

Den evnetest som psykolog Bjørnstad foretok av A ble tatt 2 mnd. etter at hun var innlagt med hjerneslag. Den kan ikke tillegges vekt.

Herredsretten har målt fosterhjemmet opp mot de biologiske foreldre. Lovens vilkår er imidlertid at foreldrene skal kunne tilby barna forsvarlig omsorg, og det er tilfellet i denne saken. Det vil ikke bli anført at de biologiske foreldrene er bedre egnet enn fosterforeldrene.

Anvendelsen av det biologiske prinsipp må føre til at barna tilbakeføres til foreldrene.

Det er situasjonen slik den er nu som skal legges til grunn. Oppstartingstidspunktet for saken var svært ugunstig, spesielt for A. Hun var i 1991 svært alvorlig syk i lang tid, hvilket også preget henne i forhold til utredningsarbeidet knyttet til den pågående barnevernsak. B var arbeidsløs, og familien var i en stresset økonomisk situasjon.

Situasjonen er langt bedre i dag. Mor er frisk og far er i arbeid. F er kommet hjem, og tilsynsordningen som ble iverksatt ved hennes tilbakeføring er trappet ned. Barneverntjenesten har ikke hatt noe å utsette på de samvær som har vært avholdt hver 3. helg med de barna som ikke er kommet hjem. Foreldrene har vist at de er kompetente omsorgspersoner.

Det faktum at både barneverntjenesten og fylkesnemnda har gått inn for en tilbakeføring av F, tyder også på at holdningen til eventuelle tidligere seksuelle overgrep fra fars side ikke kan være avgjørende for tilbakeføringspørsmålet. Det samme gjelder barnevernets tidligere forslag om en tilbakeføring av både F og D i tråd med psykolog Bolstads tilråding, og deretter helomvendingen etter at det ble avklart at E ikke kunne fortsette i fosterhjemet. Da foreslo man at F og E skulle tilbakeføres. I alle fall må dette bety at barneverntjenesten fant at vilkårene i lovens §4-21 var til stede for opphevelse av omsorgsvedtaket for disse barna.

C og D har sagt at de ønsker å flytte hjem. Det må legges stor vekt på barnas ønsker. De er i dag henholdsvis 13 3/4 og 12 år gamle. Psykolog Bolstad legger vekt på barnas ønsker, psykolog Bjørnstad gjør det ikke.

Det er i tillegg et moment i seg selv at en tilbakeføring vil skape ro i saken.

De ankende parter slutter seg i det vesentlige til den beskrivelse av barna som psykolog Bolstad gir i sine skriftlige uttalelser. De hjelpetiltak som er nødvendige vil i hovedsak være tiltak knyttet til hjelpeinstanser utenfor hjemmets fire vegger og er således uavhengig av om barna bor i fosterhjem eller hos sine biologiske foreldre.

De ankende parter har vist til Rt-1984-289, Rt-1991-668 og Rt-1992-1303.

Dersom barna eller noen av dem ikke skulle bli tilbakeført til de biologiske foreldre, anføres det at det må legges opp til en ordning med hyppige samvær tilnærmet barneloven normalordning. Når det legges sterke begrensninger i samværet, vil de biologiske foreldrene aldri lykkes i å komme i posisjon igjen. Dette har sammenheng med vilkårene for en tilbakeføring.

A og B har lagt ned slik påstand:

"1. Den daglige omsorgen for C, født xx.xx.81, D, født xx.xx.83 og E, født xx.xx.85 tilbakeføres de biologiske foreldrene, A og B, jfr. lov om barneverntjenester §4-21.

2. Subsidiært: A og B innrømmes samvær med de av barna som ikke tilbakeføres hver annen helg i hjemmet."

X kommune har i det vesentlige gjort gjeldende:

Herredsrettens dom er riktig både hva angår bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. Mellom partene er det enighet om at barnevernloven §4-21 er sakens tema. Herredsretten har korrekt lagt vekt på mors svake omsorgsevne og at far kan forgripe seg igjen. Vilkåret om at foreldrene skal være i stand til å gi barna forsvarlig omsorg er derfor ikke oppfylt.

I tillegg trenger disse barna spesiell omsorg som foreldrene ikke er i stand til å gi. En tilbakeføring ville derfor medføre fare for langsiktige skadevirkninger.

Det må også vurderes subsidiært om ikke særlig C har fått en slik tilknytning til mennesker og miljø at en tilbakeføring vil være til skade for henne.

Det er ikke tvil om at de tidligere vedtak som er truffet i saken var riktige og nødvendige. Både fylkesnemnda og herredsretten deler ankemotpartens syn på disse vedtak.

Det er sannsynlig at det er begått seksuelle overgrep og vold mot barna fra fars side. Tre av barna har, uavhengig av hverandre og til ulike personer, fortalt om seksuelle overgrep og vold fra fars side. Også kommunens sakkyndige for fylkesnemnda, psykolog Tove-Lill Bolstad er blitt fortalt av de to største jentene om seksuelle overgrep fra fars side. Hun har derfor lagt til grunn at seksuelle overgrep har funnet sted. Ankemotparten finner dette faktum så graverende i relasjon til omsorgsutøvelse at det isolert sett berettiger til det sterkeste inngrep fra barnevernets side.

Avgjørelsen om eventuell tilbakeføring skal imidlertid bygge på dagens situasjon. I den forbindelse legges det vekt på at far ikke har erkjent overgrepene, og han har derfor heller ikke fått bearbeidet dette forholdet. En av de sakkyndige domsmenn i fylkesnemnda har pekt på at det derfor kan foreligge betydelig fare for gjentagelse. Herredsretten har lagt vekt på den særlige usikkerhet som dette skaper. Ankemotparten legger også vekt på dette. I tillegg kommer at mor ikke vil være i stand til å skjerme barna mot nye overgrep. Hun har gitt uttrykk for at hun tror på far.

Det foreligger i dag ingen vesentlige endringer i omsorgsevnen eller -potensialet.

Mors forståelse av barnas situasjon, hennes oppfattelsesevne, kunnskapsnivå, evner og omsorgsnivå generelt har vært et usikkerhetsmoment i saken. Herredsretten oppsummerer sitt inntrykk av henne etter rettsforhandlingene som en "forsiktig, engstelig, passiv og noe ressurssvak kvinne." Tidligere evnetester har slått meget negativt ut, og hun har vegret seg for å reteste seg etter sykdommen. Evnetesten som er foretatt den 30. mai 1995 viser at hun befinner seg i en situasjon som gjør det betydelig vanskeligere å gi forsvarlig omsorg. Under alle omstendigheter har hun en begrenset omsorgsevne således at hun ikke vil være i stand til å gi forsvarlig omsorg til alle barna. Foreldrene har nok med F.

Foreldrene har tidligere avvist hjelpetiltak. Under alle omstendigheter vil det ikke være mulig å avhjelpe manglene ved omsorgsevnen ved å sette inn hjelpetiltak.

Man må måle foreldrenes omsorgsevne opp mot disse barnas omsorgsbehov. C og D har psykososiale problemer på grunn av tidligere overgrep. Begge er sårbare for påkjenninger, som for eksempel en tilbakeflytting. E har behov for trygge og rolige omsorgspersoner. Han trenger i dag spesialundervisning.

C og D synes å trives i fosterhjem og har etter forholdene en god utvikling. E har nylig flyttet til et nytt fosterhjem, og han synes allerede å trives der. Alle barna trenger hjem som kan gi tett oppfølgning, god omsorg og mye støtte. Selv med omfattende støttetiltak vil de biologiske foreldrene ikke ha mulighet for å gi forsvarlig omsorg.

De biologiske foreldrene svikter på alle punkter som er vesentlige i forhold til omsorgsevnen: De makter ikke å gi barna fysisk gode oppvekstrammer, så som bolig, mat, beskyttelse mot vold og overgrep. De mangler den psykologiske forutsetning for å oppleve barna realistisk. De har ikke evnen til realistiske forventninger til barnas behov og prestasjoner. De mangler evnen til å engasjere seg positivt i samspill med barna. De har problemer med mestring av stress som kan oppstå ved en tilbakeføring. De har ikke evnen til å dekke barnas behov før egne behov og til å bære egen smerte og aggresjon uten å la det gå ut over barna.

Det er for øvrig et sparsomt nettverk rundt familien.

Man kan ikke uten videre tolke utsagnene fra C og D om at de vil hjem som et uttrykk for det de egentlig mener. Et slikt utsagn vil bl.a. avhenge av hvem som eventuelt stiller spørsmålet og i hvilken situasjon man befinner seg. For Cs vedkommende må man dessuten ha in mente evnetesten som er foretatt av henne den 25. juli 1995. Den viser en jente som fungerer på 9-10 års stadiet. Ankemotparten mener man bør se bort fra barnas ønsker.

Uenigheten mellom de sakkyndige Bjørnstad og Bolstad skyldes at de er representanter for hvert sitt syn på hvor listen skal legges i forhold til hva som er forsvarlig omsorg. Ankemotparten holder seg til Bjørnstads uttalelse. Uttalelsen fra Bolstad går på fragment og ikke på helheten. Dessuten bygger Bolstad på foreldrenes utsagn om seg selv.

Ankemotparten har vist til Rt-1984-289, Rt-1991-668 og Rt-1992-1303.

Barnas samvær med de biologiske foreldrene er trappet ned på grunn av at både fosterhjem og skole har registrert uro og konsentrasjonssvikt etter samvær. Det er nødvendig å opprettholde denne reduksjonen inntil saken er endelig avgjort. Deretter bør det opprettes en samværsordning etter barneverntjenestens nærmere bestemmelse.

X kommune har lagt ned slik påstand:

"X kommune frifinnes."

Lagmannsrettens flertall, formannen, lagdommerne og tre meddommere, er kommet til et annet resultat enn herredsretten slik at vedtaket om omsorgsovertakelse for C og D oppheves, mens det for Es vedkommende blir stående. Lagmannsrettens flertall skal bemerke:

Retten skal i en barnevernsak prøve alle sider ved saken, også de skjønnsmessige, jfr. tvistemålsloven §483. Denne prøvingen skal skje på grunnlag av den situasjon som foreligger i dag. Dette innebærer at foreldrenes omsorgsevne og barnas forhold må vurderes på selvstendig grunlag av lagmannsretten ut fra situasjonen i dag.

Kravet om tilbakeføring skal avgjøres etter barnevernloven §4-21. Grunnvilkåret for en opphevelse av et vedtak om omsorgsovertakelse er at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Det må kunne antas at dette er en situasjon som vil være varig. Tilbakeføring skal likevel ikke skje, dersom barna har fått en slik tilknytning til mennesker og miljø der de er, at det kan føre til alvorlige problemer for barna om de blir flyttet.

Rettspraksis etter den tidligere barnevernloven §48, annet ledd er aktuell også i forhold til den nye lovens §4-21, jfr. Rt-1992-1303. Spørsmålet er da om en tilbakeføring etter en samlet vurdering vil kunne medføre skadevirkninger av betydning i et kort eller lengre tidsperspektiv.

Da avgjørelsen skal skje ut fra situasjonen i dag, er det ikke nødvendig å ta stilling til om vilkårene for omsorgsovertakelse var oppfylt da vedtaket ble truffet. Situasjonen slik den var ved omsorgsovertakelsen er beskrevet i psykolog Tove-Lill Bolstads sakkyndige rapport til fylkesnemnda og er gjengitt i herredsrettens dom på side 11 og 12.

A er nu 31 og B 35 år. Forholdet mellom dem er beskrevet som godt og stabilt. Far har fortsatt sitt arbeid som sjåfør og mor er frisk. Økonomien er bedret, men fortsatt stram.

Boligen består av 2 soverom, stue, kjøkken og bad, og den er beskrevet som velstelt og hyggelig. F disponerer det ene soverom, og under samværene deler F rom med C, og D og E må sove i køyesenger på foreldrenes soverom. Slik må situasjonen også bli, dersom barna flytter tilbake til sine foreldre. Flertallet ser ikke dette som noen avgjørende hindring for en tilbakeføring. Under samværene har dette gått bra, og etter det opplyste har barna selv ikke sterke innvendinger mot å bo på samme rom.

Familien ønsker seg imidlertid en noe større bolig og har vært på utkikk etter dette uten å lykkes. Slik flertallet ser det, bør det offentlige være behjelpelig med å skaffe en større bolig til familien.

Den sakkyndige for lagmannsretten, psykolog Tove-Lill Bolstad skriver i sin rapport av 26. juli 1995 vedrørende foreldrene som omsorgspersoner i dag:

"Foreldrene som omsorgspersoner idag.

Både mor og far opplyser at de har det svært mye bedre med seg selv enn før omsorgsovertagelsen, og at de idag lever som en ganske alminnelig familie hvor far har lange arbeidsdager og mor er hjemmeværende og rundt F på dagtid. Når far er hjemme, i helger og ferier deltar far i forhold til barna og hus sammen med mor. Når jeg var besøk hadde far f.eks. stått tidlig opp og laget 2 store kjeler med hjemmelaget kjøttsuppe som ble servert til middag. Far sier han trives med å være i arbeid, og mor at hun trives med å være hjemme. De gir også uttrykk for at de trives i hverandres selskap, at de har gode venner og at mor har såpass overskudd at hun passer barna til venninner når det faller seg slik.

I løpet av mine 5 timer sammen med familien kunne jeg overhodet ikke registrere noe som var bekymringsfullt i forhold til foreldrene som omsorgspersoner. Det var meget lett å registrere at begge foreldrene i dag har det bra med seg selv og hverandre. Jeg antok i min forrige vurdering at omsorgsovertagelsen ville medføre at foreldrene mobiliserte de ressurser de har i sitt sterke ønske om å få barna tilbake. Det ser idag ut som denne antagelsen var riktig.

Foreldrene har endret seg i positiv retning på flere måter siden jeg foretok min forrige sakkyndige vurdering. De er mere sikre og avslappete som foreldre, de viser mere overskudd og glede i omgangen med barna, og de har en ungdommelighet og kameratslighet i forhold til barna som barn flest setter stor pris på. Når foreldrene er slik er de svært hyggelig å være sammen med for både barn og voksne.

Foreldrene demonstrerte også stor åpenhet og ærlighet når det gjaldt å ta opp og drøfte de utfordringer som ligger i å oppdra barna, og da spesielt F som de har daglig ansvar for. Disse drøftingene fant sted med alle barna til stede, noe som er svært gunstig for barn om de holdningene foreldre framviser er slik at de er gode for barna. De holdningene disse foreldrene presenterte var blandt andre:

- Det er foreldre som har ansvaret for barna i en familie. I dette ansvaret ligger det både at det er de som setter grenser for hva barn skal få lov til, og at det er de som skal sørge for at barna får dekket sine grunnleggende behov. Jeg har heller ikke denne gang hørt eller sett noen tendenser til at foreldrene overlater til barna å sette grenser for seg selv eller dekke sine grunnlaggende behov alene.

- Det er godt for barn å få utfolde seg, leke og være sammen med venner både ute og inne i eget hjem. Barn bør ikke overkontrolleres eller begrenses slik at de mister de gledene dette innebærer.

- Foreldrene bør være slik at barna kan si sin mening til dem, selv om den meningen barna har er anderledes enn foreldrenes og foreldrene kanskje ikke liker den.

- Det er ikke bra for noen, og heller ikke deres barn å være ubehagelige, slemme uhøflige mot andre, skulke unna plikter (lekser o.l.), misbruke alkohol, bli foreldre for tidlig o.l.

Så langt jeg kan se samsvarer mitt inntrykk av foreldrene som omsorgspersoner i dag med det jeg har kunnet lese ut av tilsynsførers rapporter fra hjemmebesøkene både når de har dreiet seg om F og når alle barna har vært til stede.

Jeg har ikke funnet noe i disse rapportene som tilsier at tilsynsfører har vært bekymret for at foreldrene idag utsetter noen av barna for omsorgssvikt eller mishandling.

Jeg oppfatter de problemstillinger som har vært reist i forbindelse med F og de øvrige barna som vanlige oppdragelsesproblemstillinger. Reduksjonen i tilsynsbesøkene fra regelmessig 3 ganger i uken til 1 bør vel også oppfattes dit hen at barnevernet var mere bekymret for hvordan det skulle gå i begynnelsen av hjemflyttingen, enn de har blitt etterhvert. Foreldrene sier at bakgrunnen for reduksjonen ikke kan skyldes at de har protestert.

Saksbehandler i barnevernet bekrefter at det er barnevernet som har besluttet at tilsynsbesøkene skal reduseres."

Psykologen konkluderer vedrørende dette på 11 i sin rapport:

"Så langt jeg har kunnet se er det ingenting ved foreldrenes nåværende egentrivsel og fungering som tilsier at foreldrene vil utsette barna for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen, mishandling eller andre alvorlige overgrep, eller at de vil skade barnas videre utvikling og helse alvorlig. Jeg vurderer det heller ikke sannsynlig at foreldrene i framtiden vil fungere slik i forhold til barna."

Lagmannsrettens flertall er på bakgrunn av bevisene i saken kommet til samme konklusjon som psykolog Bolstad. Inntrykket er styrket gjennom foreldrenes forklaringer og forklaring fra tilsynsfører I. Hun forklarte blant annet at foreldrene nu hadde struktur på dagen. Det gikk bra med F, og tilsynet var redusert. Foreldrene har aldri vært bedre foreldre enn de er i dag, sa hun. Hun mener imidlertid at det kan bli for meget for foreldrene om de får flere barn hjem.

Det er reist spørsmål ved mors evnemessige forutsetninger for å være daglig omsorgsperson. I forbindelse med sin sakkyndige rapport til fylkesnemnda foretok psykolog Bjørnstad en evnetest av mor, som viste at hun lå betydelig under normalområdet. Psykolog Eivind Mo har 30. mai 1995 foretatt en ny test av mor, som også viser et resultat betydelig under gjennomsnitt.

Psykolog Bolstad skriver om dette på side 10 i sin rapport:

"Jeg er kjent med at mor ble evnetestet av psykolog Eivind Mo ved Psykiatrisk enhet/X sykehus i mai 1995, og at hun på denne testen skåret betydelig lavere enn gjennomsnittet. I sin uttalelse presiserer imidlertid Eivind Mo at en slik test kun skal gi supplerende opplysninger til en langt mere grundig utredning og at den alene ikke kan si noe om en persons omsorgsevne.

I min forrige sakkyndige vurdering uttalte jeg meg slik om mors evnemessige utrustning: "vil tro hun fungerer innenfor normalområdet" (normalområde = IQ skala fra 85 til 115).

Bakgrunnen for at jeg trakk denne konklusjonen var at mor i de situasjoner jeg observerte henne løste dagliglivets problemer på en måte som lå innenfor normalområdet.

Betegnelsen evnemessig utrustning omfatter også disse ferdighetene. Jeg observerte det samme denne gang.

Mor viste f.eks. ingen problemer når det gjaldt å planlegge måltider, turer o.l., og hun kan lese og forstå matoppskrifter og andre skriftlige instruksjoner. Hun kan lage mat og lære barna å lage mat. Hun kan disponere penger og gjøre adekvate innkjøp. Hun kan oppfatte når barna trenger spesiell hjelp, og hun kan gi denne hjelpen adekvat. Hun kan registrere når barna er på vei til å bli på kant med hverandre, og hun kan løse dette problemet på en klok måte. Hun kan reflektere bakover i tid, og gjengi hva hver av barna har gjort og hva hun tror de har følt.

Hun kan tenke seg inn i nye ukjente situasjoner, og reflektere adekvat over hvordan hun vil løse problemer som måtte dukke opp. Hun kan konversere om løst og fast på en helt upåfallende måte. Jeg kan gi eksempler på alt dette.

Alt dette kan mor gjøre i familiesettingen uten å få veiledning eller hjelp fra far eller noen av barna.

Mor kan noen ganger lete etter de riktige ordene for det hun vil ha sagt, og hun kan bruke lengre tid enn vanlig når hun f.eks. skal huske og fortelle når hennes 4 barn er født. Hun forstyrres i konsentrasjonen og hun strever mere med slike ting når hun føler seg stresset av mangel på tid, forventningspress eller når situasjonen er svært uvant for henne, slik et rettsmøte f.eks. vil være. Mor vil også åpenbart ha problemer når hun skal handtere mere intellektuelle abstrakte problemstillinger og når samtaletemaene dreier seg om ting som hun ut fra sitt liv og hverdag ikke har kunnskaper om eller har hatt bruk for.

Jeg har ikke spesiell nevropsykologisk kompetanse. Jeg drister meg likevel til å mene at det faktum at mor fortsatt i så stor grad evner å løse dagliglivets oppgaver og problemer etter at hun har hatt et hjerneslag, taler for at hennes betydelig lave skåre på evnetestene er knyttet til hjerneslaget. Har mor opprinnelig hatt bedre evner i forhold til de som måles på en evnetest, vil hun før hjerneslaget inntraff ha tilegnet seg mange ferdigheter og erfaringer som hun fortsatt kan ta i bruk.

Jeg har svært vanskelig for å se at en mor som evner å løse dagliglivets oppgaver og problemer som denne moren gjør ikke kan fungere som daglig omsorgsperson for barn. Mors begrensninger på dette området går på at hun som språkmodell vil ha svakheter, at hun kan komme til å glemme ting som hun kanskje burde husket, at hun vil ha vanskeligheter med å bidra i forhold til intellektuelle abstrakte problemstillinger og at hennes kunnskaper og interesser i hovedsak dreier seg om nære ting. Dette er, slik jeg ser det, ingen grunn til at foreldre ikke skal kunne være daglige omsorgspersoner."

Flertallet kan i det vesentlige slutte seg til det som her er sagt. Inntrykket av mor, slik hun fremsto under hovedforhandlingen samsvarer i store trekk med psykolog Bolstads oppfatninger. Psykolog Bjørnstads konklusjon vedrørende mors evnemessige utrustning stemmer ikke med det inntrykk flertallet fikk av henne under hovedforhandlingen hvor hun nok til å begynne med forklarte seg noe forsiktig, men etterhvert av seg selv fortalte om dagligdagse forhold i familien. Hun svarte dessuten adekvat og resonnerende på spørsmål.

De sakkyndige Bolstad og Bjørnstad har begge lagt til grunn at far sannsynligvis har begått seksuelle overgrep mot noen av barna, og at han sannsynligvis har utsatt dem for fysisk avstraffelse. Under sitt vitneprov for lagmannsretten fastholdt Bjørnstad at barna hadde vært utsatt for alvorlige overgrep, mens Bolstad i sin forklaring fastholdt sine skriftlige uttalelser om at det sannsynligvis var tale om seksuell berøring og milde fysiske avstraffelser.

Flertallet finner at det er usikkert om det har forekommet seksuelle overgrep fra fars side, og hvilket omfang slike overgrep eventuelt har hatt. Etter det som er fremkommet under hovedforhandlingen kan ikke flertallet se at det er noen særlig fare for at eventuelle overgrep vil gjenta seg. Flertallet legger blant annet vekt på at F nu har bodd hjemme siden sommeren 1994, og at det ikke har vært noen merknader fra tilsynsførers side som tyder på at noe slikt skulle forekomme nu. Samværshelger og ferier med alle barna hjemme har også forløpt uten problemer. F har til den sakkyndige for lagmannsretten uttalt at hun trives og har det bra hjemme. Dette var i tråd med tilsynsfører, Is vitneuttalelse.

Det som hittil er sagt kan sammenfattes slik at flertallet ser det slik at de biologiske foreldre i dag er skikket som omsorgspersoner, og at forholdene også ellers ligger til rette for en tilbakeføring.

Foreldrenes omsorgsevne må imidlertid vurderes i forhold til barnas ulike fungering og behov, og også i forhold til foreldrenes kapasitet til å ha omsorg for flere barn.

Psykolog Bolstad har i sin rapport til lagmannsretten gitt en beskrivelse av barnas fungering og utvikling i perioden. C beskrives som det barnet i familien som fortsatt er mest temperamentsmessig avdempet, fåmelt, sky og forsiktig med å hevde seg selv eller sine meninger. Hun er fortsatt lett sårbar, hvilket vil si at hennes fungering vil variere etter som hun føler at hun har det. Dette vil være mest tydelig i forhold til skolearbeidet. C fungerer fortsatt jevnt best sosialt i forhold til jevnaldrende. Hun er en populær venninne.

Cs fostermor, J, som er lærer av yrke, bekreftet stort sett det ovennevnte. C er nu en typisk tenåring, er opptatt av klær, musikk, gutter, utseende o.l. Hun skravler om mange ting, sier ifra hva hun vil, men snakker lite om det som er vanskelig for henne. Hun er veldig arbeidsom med lekser, men hun strever. Fostermor uttalte at hun ble forskrekket over utfallet av den evnetest som psykolog Bjørnstad hadde tatt av henne, og som man må tolke slik at C karakteriseres som psykisk utviklingshemmet. Fostermor tror ikke at C er det. Hun er imidlertid ikke god til å se sammenhenger og vil ikke greie vanlig ungdomsskole. Hun får støttetimer på skolen.

D beskrives av psykolog Bolstad som en fortsatt noe tilbakeholden pike som synes å være uavhengig og selvstendig. Hun er lekeglad og liker å utfolde seg fysisk. Hun er mer selvhevdende og verbal enn C.

Ds fostermor, K, forklarte bl.a. at D da hun kom til henne var veldig stiv, forskremt og stille. I dag beskrives hun som vekselvis sprudlende glad og lei seg og deprimert. Hun har ikke lenger behov for støttetimer på skolen.

E har hatt en vanskelig periode. Han ble flyttet til et nytt fosterhjem i april i år. Psykolog Bolstad beskriver ham som mere stille og mere "klengete" i forhold til sine foreldre enn sist hun så ham. Han synes fortsatt å streve noe i omgang med jevnaldrende. På skolen har han fortsatt behov for støttetimer.

Es fosterforeldre, L og M fortalte at de opplevde E som en gøyal gutt, snill, tillitsfull, aktiv i måten å være på og med en uvanlig stor spørrelyst. Adferdsmessig opplever de ikke store problemer med ham. Han trenger mye oppfølgning, spesielt i matematikk. Han bruker veldig lang tid på å lære seg ting og sitter ofte 1 1/2 til 2 timer med lekselesing. Fosterforeldrene sier at de har grei kontakt med de biologiske foreldrene.

Psykolog Bolstad har hatt samtaler med C og D alene. Begge sa at de ville flytte tilbake til foreldrene og sammen som familie. De begrunnet det med at de "kunne se" at både far og mor hadde det bedre og var mere fornøyde enn før omsorgsovertakelsen, at F trivdes og hadde det bra hos foreldrene og at de selv hadde hatt det fint hver gang de hadde vært hjemme hos foreldrene. I tillegg savnet de søsknene sine.

Alle 3 barna hadde også sagt at de lengtet hjem til sine foreldre når de var i sine fosterhjem.

Cs forstermor sa også i sin forklaring at C har lyst til å flytte hjem. Hun savner mest F, og fostermor tror det har sammenheng med at hun nu er tenåring.

Flertallet har på denne bakgrunn kommet til at vilkårene for oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse av C og D er til stede. Flertallet har lagt til grunn at begge trives i sine fosterhjem, men at de lengter hjem til foreldrene og familien. Flertallet har ved den helhetsvurdering som er foretatt lagt særlig vekt på barnas uttrykte ønske.

De hjelpetiltak som bør settes inn knytter seg først og fremst til skolesituasjonen. Det bør imidlertid også settes inn andre former for hjelpetiltak i tråd med det som var tilfellet da F flyttet hjem.

Flertallet har kommet til at vilkårene for en tilbakeføring av E i dag ikke er til stede. Flertallet legger vekt på at E nylig er flyttet til et nytt fosterhjem, hvor han har det bra. En ny flytting, selv om det er tilbake til de biologiske foreldrene, vil etter flertallets vurdering kunne føre til alvorlige problemer for ham. Den sakkyndige, psykolog Bolstad gir også uttrykk for tvil, selv om hun konkluderer med at en flytting sannsynligvis ikke vil medføre alvorlige problemer for ham.

Flertallet mener også at det kan bli for meget for foreldrene om de får alle barna tilbake. E er, slik det er fremstilt, den som trenger mest støtte og oppfølgning. Det er en reell risiko for at foreldrene ikke vil makte dette på nuværende tidspunkt.

Flertallet har vurdert virkningen av en splittelse av søsknene. Det er ikke tvilsomt at de fire søsken er nært knyttet til hverandre, og at det kan være uheldig å la E forbli i sitt fosterhjem, mens de andre flytter hjem. Flertallet finner imidlertid ikke å kunne legge avgjørende vekt på dette slik situasjonen er nu. Barna har siden omsorgsovertakelsen vært i hvert sitt fosterhjem. Es mangelfulle kontakt med søsknene, kan avhjelpes noe med en mer omfattende samværsordning slik lagmannsretten kommer tilbake til nedenfor.

Lagmannsrettens mindretall, den fagkyndige meddommeren, Randi Kroken, er kommet til et annet resultat, og skal bemerke:

Omsorgsovertakelsen bør opprettholdes for alle tre barna.

Det synes å være dokumentert at foreldrene selv er i en bedre situasjon enn ved omsorgsovertakelsen i 1991. Barnas far er kommet inn i et stabilt arbeidsforhold og barnas mor er i betydelig bedre form etter en svært alvorlig sykdomstilstand som fant sted noe forut for omsorgsovertakelsen. C og D har også gitt uttrykk for at de ønsker å flytte hjem.

Til tross for denne positive utvikling, finner mindretallet at foreldrenes evne til å gi forsvarlig omsorg i aktuell situasjon ikke er til stede. Den omsorg som foreldrene ga før omsorgsovertakelsen i 1991 var begrenset, og det kan ikke bare tilskrives en situasjonsbetinget omsorgssvikt, som følge av bl.a. mors alvorlige sykdom og fars arbeidsledighet. Den omsorgssvikt som barna ble utsatt for pågikk over lengre tid før selve omsorgsovertakelsen, og må anses å være av en slik karakter at det ikke bare kan tilskrives de omstendigheter som nevnt ovenfor. Skole og barnehage har dokumentert at omsorgen sviktet på sentrale punkter ved gjentatte anledninger, som det å sørge for dekning av barnas grunnleggende behov for adekvat bekledning og grunnleggende behov for trygghet.

Det synes godtgjort at særlig far avreagerte fysisk på barna. Dette var forhold barna uavhengig av hverandre ved flere anledninger ga uttrykk for. Videre har de sakkyndige i saken funnet det godtgjort at far skal ha utsatt begge jenter for seksuelle tilnærmelser.

Det at alle tre barna framstår med konsentrasjonsforstyrrelser og innlæringsvansker, om enn i ulik grad, må ikke bare tilskrives arvemessige forutsetninger, men også tilskrives den omsorgssituasjon de har levd under i flere år. Det understrekes fra barnas fosterforeldre og deres lærere at alle barna har vansker med å oppfatte situasjoner og å se sammenhenger. Dette gjør at mindretallet er svært skeptisk til en tilbakeføring til hjemmet som baserer seg på nye hjelpetiltak. Barna antas å være best tjent med at det bygges videre på den stabilitet som er opparbeidet omkring fosterhjemmene. Men at en parallellt styrker forholdet til biologiske foreldre gjennom veiledning av fosterforeldre med vekt på den betydning nettopp denne tilknytning har.

Det at C og D er hhv. (snart) 14 og 12 år gjør at deres ønske skal tillegges vekt. Under vitneforklaringene kom det fram fra fosterforeldre og skole at barna, i særlig grad C, framstår som noe usikre barn. Barna har riktignok vunnet mer erfaring med å være i biologiske hjem under samvær. Og det betviles ikke at de har en tilknytning til sine foreldre og at de lengter hjem. Men tatt i betraktning den labilitet de synes å være preget av, legges til grunn at de kan ikke overskue konsekvensene av sine egne ønsker.

Tilbakeføringen av F, vurderes av barneverntjenesten som positiv, men det anføres at hun beveger seg på "ytterkanten av grensene". Idet foreldrene tidligere har strevd med struktur og grenser i familien vil trolig oppgaven med å dra omsorg for flere barn nå være for utfordrende for dem. Alle tre barn er snart i tenårene. Dette i seg selv vil være en egen utfordring.

Samværsordningen bør imidlertid være mer omfattende enn den som praktiseres nå.

Mindretallets konklusjon.

En tilbakeføring av barna til deres biologiske hjem vil innebære en større risiko for deres videre utvikling enn et fortsatt opphold i barnas respektive fosterhjem. På tross av en positiv utvikling hos foreldrene, synes det ikke godtgjort at deres evne til innlevelse og grunnleggende omsorgsevne er endret så betydelig at deres omsorg kan bli forsvarlig ved en tilbakeføring. De faktiske muligheter for bedring av boligforholdene synes små. Disse ytre forhold kombinert med en tidligere belastet situasjon i familien utgjør en betydelig risiko for den samlede omsorgssituasjon ved en tilbakeføring.

For alle tre barna bør det være en samværsordning av samme omfang som den flertallet er kommet til for E.

- - - - - -

Den samlede lagmannsrett finner at det for Es vedkommmende bør være en hyppigere samværsordning, og minimum hver annen helg samt feriesamvær.

Dommen er avsagt med den dissens som er angitt.

Domsslutning:

1. Den daglige omsorgen for C, født xx.xx.81 og D, født xx.xx.83 tilbakeføres de biologiske foreldrene, A og B.

2. Omsorgsovertakelsen for E, født xx.xx.85 opprettholdes.

3. A og B gis rett til samvær med E minimum hver annen helg samt feriesamvær som nevnt i barneloven §44 fjerde ledd.