LA-1995-521
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-09-24 |
| Publisert: | LA-1995-00521 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett Nr. 94-00827 - Agder lagmannsrett LA-1995-00521. Anke nektet fremmet for Høyesterett, se HR-1997-00163K . Saksomkostingsavgjørelsen påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, HR-1997-00287 K. Kjæremålet forkastet. |
| Parter: | Ankende part: Reidar Knutsen (Prosessfullmektig: Advokat Torstein Leipsland). Ankemotpart: UNI Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Terje Løyning). Ankemotpart: Samvirke Skadeforsikring A/S (Prosessfullmektig: Advokat Geir S. Dahlskås). |
| Forfatter: | Lagdommer Nils Simonsen. Ekstraord. lagdommer John Årseth. Sorenskriver Gunnar Øyhaugen |
| Lovhenvisninger: | Forsikringsavtaleloven (1989) §4-9, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §13-3, §4-14, §8-1 |
Saken gjelder spørsmålet om to skadeforsikringsselskap kan nekte å betale erstatning etter brann, idet begge selskaper hevder forsikringstaker forsettlig har påsatt brannen, ref. forsikringsavtaleloven (fal.) §4-9, første ledd.
Tirsdag 14. juli 1992 ble bygningene på Reidar Knutsens eiendom, Apesland, gnr. 27 bnr. 3 i Songdalen kommune totalskadet ved brann. Bygningsmassen bestod av hovedhus og uthus, forbundet med en "mellombygning". Bygningene var fullverdiforsikret i UNI Storebrand Skadeforsikring A/S (UNI). Innboet var forsikret i Samvirke Skadeforsikring A/S (Samvirke).
Brannen ble etterforsket ved Søgne og Songdalen lensmannskontor. I mai 1995 ga Kristiansand politikammer melding til Knutsen om at brannsaken var henlagt etter bevisets stilling.
I brev fra UNI datert 5. oktober 1993 ble Knutsen underrettet om at selskapet ikke ville betale erstatning i hht. forsikringspolisen. I brevet er bla. anført:
"De underrettes herved om at UNI Storebrand hevder at De har begått svik mot selskapet, og at De som følge av dette ikke har krav på erstatning, jfr. forsikringsavtaleloven par. 4-9, første ledd, hvor det fremgår at selskapet ikke er ansvarlig når sikrede forsettlig har fremkalt forsikringstilfellet."
Til grunn for avgjørelsen lå bl.a. en uttalelse fra konsulentene Anders Ree og Finn Henriksen. Begge var engasjert av UNI for å bistå med undersøkelse av branntomten med sikte på å belyse mulig arnested og brannårsak. I en rapport datert 16. oktober 1992 uttaler de to bl.a.:
"Det er ikke framkommet nye opplysninger som kan forklare en naturlig brannårsak. Etter vår mening skyldes brannen bruk av bar ild."
I brev av 16. november 1993 fra Samvirke fikk Knutsen ved advokat Torstein Leipsland meddelelse om at Samvirke ikke ville betale erstatning for tapt innbo. Begrunnelsen er som følger:
"I forbindelse med gjennomgang av skadelidtes skadekrav, er det fra skadelidtes side gitt uriktige opplysninger overfor oss.
Vi må derfor henvise til Lov om forsikringsavtaler av 16.6.89 §18-2 ledd som følger:
Gir sikrede ved skadeoppgjøret bevisst uriktige eller ufullstendige opplysninger som sikrede vet eller må forstå kan føre til at sikrede får utbetalt en erstatning han eller hun ikke har krav på, mister sikrede ethvert erstatningskrav mot selskapet.
Vi beklager derfor å måtte avslå Deres krav om erstatning."
I brev av 14. februar 1994 til Knutsen v/advokat Leipsland meddelte Samvirke følgende:
"Vi kan i den anledning opplyse at vi i tillegg til Uni Storebrands grunnlag for avslag er av den formening at Deres klient har oppgitt uriktige opplysninger vedrørende enkelte gjenstander som gikk tapt, og som igjen ville ført til erstatning som Deres klient ikke har krav på."
Knutsen ved prosessfullmektig advokat Leipsland reiste deretter søksmål for Kristiansand byrett mot UNI og Samvirke, med krav om fastsettelsesdom for at de to forsikringsselskaper er erstatningspliktige i hht. de respektive poliser.
UNI og Samvirke påstod frifinnelse.
Kristiansand byrett avsa den 21. mars 1995 dom med slik slutning:
"1. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S og Samvirke Skadeforsikring A/S frifinnes.
2. Reidar Knutsen dømmes til innen 14 -fjorten- dager fra forkynnelsen av denne dom å betale saksomkostninger til UNI Storebrand Skadeforsikring A/S med kr 63.050 og til Samvirke Skadeforsikring A/S med kr 58461."
Knutsen ved prosessfullmektig advokat Leipsland har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken retter seg mot byrettens bevisbedømmelse. UNI ved prosessfullmektig advokat Terje Løyning og Samvirke ved advokat Geir S. Dahlskås har begge tatt til motmæle.
Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 10. til 12. september 1996. Knutsen, som møtte med prosessfullmektig advokat Leipsland, ga partsforklaring. For Uni møtte prosessfullmektigen advokat Terje Løyning. Samvirke var representert ved Torgeir Toverud i hht. fullmakt og med advokat Geir S. Dahlskås som prosessfullmektig. Det ble hørt 11 vitner og lagt frem slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Etter dommen i byretten foretok Knutsen sommeren 1996, med bistand fra bl.a. brannteknisk konsulent siv.ing. Thor Vesseltun, nye undersøkelser på branntomten. Herunder ble det gjort funn som gjør at saken for lagmannsretten står i en annen bevismessig stilling enn for byretten.
Sakens bakgrunn fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens merknader ovenfor.
Som for byretten har Samvirke frafalt anførslen om bevisst uriktige eller ufullstendige opplysninger ved skadeoppgjøret, jfr. forsikringsavtaleloven §8-1 annet ledd. For lagmannsretten gjelder saken således om Knutsen selv forsettlig har fremkalt brannen, jfr. forsikringsavtaleloven §4-9 første ledd og i relasjon til Samvirke, om anførslen om forsettlig fremkallelse av forsikringstilfellet er påberopt i tide, jfr. forsikringsavtaleloven §4-14 første ledd 2. pkt.
Reidar Knutsen har ved sin prosessfullmektig advokat Leipsland i det vesentlige anført:
Erstatningsutbetaling kan bare nektes dersom det i kvalifisert grad foreligger sannsynlighetsovervekt for at Knutsen selv har tent på. Kravet ligger nær opp til påtalemyndighetens bevisbyrde i straffesaker. Slik sannsynlighetsovervekt foreligger ikke.
Utredningsansvaret påligger politi og forsikringsselskap. Ved mistanke om brannstiftelse fra forsikringstakers side må det foretas en grundig teknisk og taktisk etterforskning. I denne saken er dette ikke gjort. Politiet og forsikringsselskapenes undersøkelser av branntomten er mangelfulle. Ei heller er det gjort nok for å bringe på det rene om brannen kan tilskrives feil på det elektriske anlegget. Objektive funn på branntomten egnet til å sannsynliggjøre påstanden om at det er Knutsen som har antent brannen, finnes ikke.
Funnet av en lysbryter gjort på branntomten sommeren 1996, etter at siv.ing. Vesseltun ble engasjert i saken, viser at lyset i uthuset må ha stått på idet brannen startet. Dette samsvarer med vitneforklaringen Reidar Knutsens sønn, Knut Olav Knutsen ga for lagmannsretten. Videre er funn av rester etter en skjøteledning, kontakt og klemme til batterilader klare indikasjoner på at et batteri sto til lading. Byretten har således tatt feil når den har lagt til grunn at det ikke kan ha vært spenning i det elektriske anlegget i uthuset. Tordenværet dagen før brannen, hvorunder Knut Olav Knutsen observerte at det ved en anledning stod "stikkflamme" ut av en kontakt, kan ha ført til svekkelse av det elektriske anlegget som igjen har utløst brannen. En slik brannårsak fremstår som sannsynlig. Knutsen fastholder at han forlot eiendommen sammen med datteren ved 17.30 tiden den 14. juli 1992 for å hente sønnen i Justvik. Vitnene som hevder han forlot eiendommen først kl. 18.30 må ha tatt feil av tiden. Brannen, slik den ble observert og fotografert rundt kl. 19.00, var langt fremskredet og antennelse må ha skjedd lenge før kl. 18.30, ref. forklaringen fra vitnet Ove Johansen. Sannsynligheten for at brannen startet før Knutsen og datteren forlot eiendommen kan man se bort ifra. Avreisetidspunkt kl. 18.30, slik vitnene hevder, er heller ikke forenlig med at Knutsen nådde frem til Skotvik så tidlig som mellom kl. 19.30 og 20.00, ref. politiforklaringen fra Oddvar Grinland.
Knutsen hadde ikke noe motiv for å tenne på eiendommen. Hans økonomi var anstrengt, men ikke håpløs. Gjelden på rundt kr 500.000 ble betjent punktlig frem til årsskiftet 1992/93. Han og barna likte seg på eiendommen og hadde ikke planer om å flytte. Dessuten mistet han innbo for betydelige verdier, herunder arvegods med stor affeksjonsverdi.
For det tilfellet lagmannsretten kommer til at Knutsen antente brannen, gjøres vis a vis Samvirke gjeldende at sviksinnsigelsen ikke er meddelt Knutsen i tide, ref. forsikringsavtaleloven §13-3 første ledd 2. pkt. Slik meddelelse ble først sendt Knutsen den 14. februar 1994.
Knutsen la ned slik påstand:
"1. UNI Storebrand og Samvirke Skadeforsikring tilpliktes å betale til Reidar Knutsen erstatning for brannskade etter brann 14.07.1992 på eiendommen gnr.27 bnr.3 i Songdalen kommune.
2. Samvirke Skadeforsikring og UNI Storebrand tilpliktes in solidum å betale til Reidar Knutsen sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten."
Når det gjelder spørsmålet om Knutsen forsettlig har forårsaket brannen har UNI og Samvirke i det alt vesentlig fremholdt likeartede anførsler, som kan sammenfattes slik:
Tre uavhengige vitner har observert at Knutsen forlot eiendommen i bil sammen med datteren rundt kl. 18.30 angjeldende dag. Et avreisetidspunkt omlag kl. 18.30 er ikke uforenlig med ankomst til Skotvik kl. 20.00. Det er heller ikke grunn til å feste lit til Knutsens forklaring om at han var innom Vennesla på veien til Skotvik. Dersom brannårsaken var feil i det elektriske anlegget, må Knutsen ha merket røyklukt idet han forlot eiendommen. Lagmannsretten må også legge vekt på at Knutsen i sine politiforklaringer har hevdet at det ikke var spenning i strømanlegget i fjøset. Opplysningene om at lyset stod på og at en batterilader skal ha vært tilkoplet er nye og fremkom først under lagmannsrettsbehandlingen. Sannsynligheten for at Knutsen husker bedre nå enn han gjorde umiddelbart etter brannen er ikke stor. Det bestrides at funnene Knutsen, med bistand fra Vesseltun, gjorde på branntomten sommeren 1996 er egnet til å underbygge påstanden om at et batteri stod til lading og at lyset stod på da brannen brøt ut.
Knutsen var på utedoen i uthuset umiddelbart før han forlot eiendommen. Den eneste sannsynlige forklaringen på brannen er påsatt av Knutsen selv.
Det bestrides at man, utifra bildene og opplysningene om brannforløpet, kan trekke slutninger om brannårsaken. Vitnet Ove Johansens teorier mht. tidsforløp for gjennombrenning m.m. virker teoretiske og skråsikre. De samsvarer ikke med hva andre sakkyndige vitner har uttalt og lagmannsretten bør se bort fra hans forklaring. Uthuset var gammelt og i dårlig forfatning. Dører og vinduer stod åpne. Sammen med relativt sterk vind ga dette rikelig tilgang på oksygen. Erfaring viser at bygninger som det her er tale om brenner raskt, særlig når vind og trekkforhold er som her. Brannutviklingen samsvarer godt med et antennelsestidspunkt rundt kl. 18.30.
Det er ikke i slike saker noe krav om at forsikringstaker må ha hatt "motiv". Likevel er dette et moment som må tillegges vekt i totalvurderingen. Knutsen hadde åpenbart motiv for selv å tenne på bygningene for å få utbetalt brann- og innboforsikringene. Økonomien må ha vært anstrengt. Husene, og da særlig uthuset, var i dårlig forfatning. Pantegjelden på rundt kr 500.000 oversteg klart verdien av eiendommmen, som av megler var anslått til kr 375000. I tillegg kommer at Knutsen ikke hadde noe sterk tilknytning til stedet. Familien var ikke vel ansett av alle i bygdesamfunnet og barna noe utsatt for "mobbing".
Innboet representerte ikke i særlig grad likvide verdier. I et forsikringsoppgjør ville imidlertid utbetalingen under innboforsikringen komme opp i størrelsesorden rundt kr 500000.
Samvirke har hva angår spørsmålet om selskapet har sendt beskjed om ansvarsfrihet i tide, jfr. forsikringsavtaleloven §4-14, i det vesentlige anført:
Forsikringsavtaleloven §4-14 første ledd 2. pkt. fastsetter at beskjed skal gis "uten ugrunnet opphold etter at selskapet ble kjent med det forhold som medfører at regelen kan anvendes". Samvirke har oppfylt sin forpliktelse i så måte. Selskapet må gis rimelig tid til å foreta en forsvarlig saksforbehandling. I brannsaker må selskapet alltid avvente resultatet av politiets etterforskning. Deretter må selskapet foreta egne utredninger, herunder foreta en juridisk vurdering. I dette tilfellet gjorde særegne personlige forhold hos Knutsen at saksbehandlingen trakk lenger ut enn normalt. I tillegg var det naturlig å samordne de to involverte selskapers innsats.
Politiet avsluttet sin etterforskning 25. mai 1993. UNI's utredning var avsluttet 2. september 1993 og avslag meddelt 5. oktober 1993. Samvirke avsluttet sin utredning 1. november 1993 og avslag ble meddelt den 16. samme måned. Meddelelsen Knutsen da fikk, må forstås slik at avslaget også er begrunnet i antakelse om at han selv anstiftet brannen. I så måte er det ikke avgjørende at meddelelsen ikke også viser til forsikringsavtaleloven §4-9. Knutsens prosessfullmektig, advokat Leipsland har da også oppfattet meddelelsen slik at den også omfatter brannstiftelse. Dette fremgår av et brev datert 31. januar 1994 fra advokat Leipsland til Samvirke. I alle fall ble det gitt klar beskjed i Samvirkes brev til advokat Leipsland av 14. februar 1994, hvilket uansett må være tidsnok i forhold til forsikringsavtaleloven §4-14.
Dommen i Rt-1995-283 fastslår at forsikringsavtaleloven §4-14 første ledd også gjelder ved svikaktig fremkallelse av forsikringstilfellet. Dommen berører ikke spørsmålet om oversittelse av fristen og har ingen interesse i nærværende sak.
UNI har lagt ned slik påstand:
"1. Kristiansand byretts dom stadfestes.
2. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Samvirke har lagt ned slik påstand:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. Samvirke Skadeforsikring tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:
For at de to forsikringsselskaper skal kunne frifinnes må det foreligge en sterkt overvekt av sannsynlighet for at Reidar Knutsen forsettlig har forårsaket brannen, jfr. Rt-1985-211 flg. På grunnlag av nye bevis fremlagt i ankesaken er lagmannsretten, under tvil, kommet til at slik sterk sannsynlighetsovervekt ikke foreligger. Lagmannsretten legger i likhet med byretten til grunn at brannen må ha startet i uthuset. Byretten har ved sin vurdering av brannårsaken lagt til grunn at det ikke var spenning i det elektriske anlegget der. Dette er muligens ikke riktig. Funn på branntomten sommeren 1996 av en utbrent lysbryter som med stor sannsynlighet stammer fra det fast monterte elektriske anlegget i uthuset, indikerer at lyset i taket var tent idet brannen brøt ut. Utifra restene av bryteren er det mulig å fastslå at den kan ha stått i "på"-stilling da brannen startet. Ledningene i det fast monterte anlegget i uthuset var i så fall strømførende da brannen brøt ut. Lagmannsretten har ved bevisvurderingen også lagt noe vekt på Ragnar Knutsens sønn, Knut Olav Knutsens vitneforklaring om at han tente lyset i uthuset da han omlag kl. 06.15 angjeldende morgen hentet sin sykkel der for å sykle til Justvik. Han slokket ikke lyset da han dro. Lagmannsretten bemerker at Knut Olav Knutsen ikke ble spurt om lyset i uthuset da han ga forklaring for politiet den 30. juli 1992. Lagmannsretten har merket seg at Knutsen, i sine politiforklaringer hevdet at lyset i uthuset var avskrudd da han forlot eiendommen. Sammenholdt med funnet av ovennevnte lysbryter og at det på en sommerdag som det her er tale om kan være vanskelig å se om innelys er tent eller ikke, finner lagmannsretten ikke å kunne tillegge Knutsens politiforklaringer på dette punkt avgjørende vekt.
Dagen før brannen gikk et kraftig tordenvær over området. Lagmannsretten legger til grunn vitneforklaringen fra Knut Olav Knutsen om at han mens tordenværet pågikk, observerte at det kom stikkflammer ut av en kontakt i huset. Under disse omstendigheter finner lagmannsretten at det ikke kan sees bort fra som en realistisk mulighet at tordenværet har medført skader på det faste elektriske anlegget i uthuset og at dette kan ha vært utløsende årsak til brannen. Siv.ing. Vesseltun har i sin vitneforklaring for lagmannsretten fremholdt feil i dette anlegget som en mulig brannårsak. Under forutsetning av at det var spenning i det elektriske anlegget i uthuset, har konsulent Ree fremholdt at han ikke har innvendinger mot Vesseltuns syn på dette punkt.
Lagmannsretten har ved bevisvurderingen også lagt vekt på at det ikke er gjort noen funn på brannstedet egnet til å underbygge anførslen om at Knutsen forsettlig har forårsaket brannen. Lagmannsretten har også lagt noe vekt på at det under etterforskningen, med unntak av angivelsen av når han mente han forlot eiendommen angjeldende dag, ikke er gjort forsøk fra Knutsens side på å underbygge en teori om at brannen kan ha hatt en naturlig årsak, f.eks. feil i det elektriske anlegget. Om dette vises bla. til at Knutsen til politiet forklarte at lyset i uthuset var slokket da han forlot eiendommen. Forutsatt at tidspunktet for Knutsens avreise fra eiendommen angjeldende dag var rundt kl. 18.30, slik de tre vitnene har beskrevet, er lagmannsretten enig med UNI og Samvirke i at det er påfallende at han ikke observerte tilløp til brann under besøket på utedoen i uthuset umiddelbart forut for avreise. Fremlagte fotografier av brannstedet tatt omlag kl. 19.00 branndagen viser en relativt langt fremskreden brann. Hensett til at låvebygningen var gammel og i relativt dårlig forfatning og tilgangen på oksygen rikelig, antar lagmannsretten likevel at brannen kan ha oppstått umiddelbart etter at Knutsen forlot eiendommen. Lagmannsretten viser også til at det er tale om en relativt stor bygning med god utluftning, slik at en "ulmebrann" kan ha vært under utvikling uten at Knutsen har merket det.
Slik saken er opplyst, er det forhold som kan tyde på at Knutsen kan ha anstiftet brannen, men disse forhold er ikke tilstrekkelig tungtveiende og entydige til helt å kunne bære selskapenes konklusjon. Vilkårene i forsikringsavtaleloven §4-9 første ledd for at de kan frasi seg ansvaret etter de respektive poliser er da ikke til stede og Knutsen må gis medhold.
Saksomkostninger:
Anken har ført frem og tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172 skal legges til grunn for saksomkostningsspørsmålet. Alle parter har lagt frem omkostningsoppgaver. Lagmannsretten finner at saken har vært så tvilsom at det for begge forsikringsselskapers vedkommende var fyldestgjørende grunn til å la saken komme for retten. Lagmannsretten har ved vurderingen også lagt vekt på at Knutsen i sine politiforklaringer etter brannen, sannsynligvis feilaktig, opplyste at han forlot eiendommen allerede kl. 17.30 angjeldende dag og at det da ikke var spenning i det elektriske anlegget i uthuset. Disse opplysningene har åpenbart vært viktige momenter i de to selskapers vurderinger mht. påberopelse av forsikringsavtaleloven §4-9 første ledd.
Saksomkostninger blir etter dette ikke tilkjent, hverken for by- eller lagmannsrett.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S og Samvirke Skadeforsikring A/S tilpliktes å betale Reidar Knutsen erstatning for brannskade etter brann 14. juli 1992 på eiendommen gnr. 27 bnr. 3 i Songdalen kommune.
2. Saksomkostninger for by- og lagmannsrett tilkjennes ikke.