LA-1995-968
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-11-12 |
| Publisert: | LA-1995-00968 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn Agder lagmannsrett la-1995-00968 B |
| Parter: | Saksøker: Staten v/Samferdselsdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Lars Skjelbred) Saksøkt: Karl Otto Amundsen (Prosessfullmektig: Advokat Jon I. Lunde) |
| Forfatter: | Lagdommer Per Holtar Evensen Med skjønnsmenn |
| Lovhenvisninger: | Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §8, Plan- og bygningsloven (1985) §43, Grunnloven (1814) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §54a, Oreigningsloven (1959) §8, Fylkeskommuneloven (1961)5, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, §10, §5, §7, Plan- og bygningsloven (1985) |
Som ledd i arbeidet med omlegging av E-18 gjennom Porsgrunn og Bamble kommuner utarbeidet og egengodkjente disse kommunene våren/sommeren 1991 reguleringsplan for hver sin del av en parsell som samlet strakk seg fra Blekebakken i Porsgrunn, over Frierfjorden og til Rugtvedt i Bamble. Planene inkluderte en bro over Frierfjorden. Grensen mellom de to kommuner går ute i denne fjorden, og hver av planene omfattet områder fra et stykke inne på land og ut til kommunegrensen.
I medhold av vegloven §50 fattet vegsjefen i Telemark 27. juni 1991 vedtak om ved ekspropriasjon å erverve nødvendig grunn, rettigheter m.v. for anlegg/utbedring, vedlikehold og drift av E-18 på parsellen Blekebakken - Rugtvedt i samsvar med de to reguleringsplaner.
Ekspropriasjonsvedtaket som ble gitt oppsettende virkning, ble ikke påklaget av noen av de berørte grunneiere eller rettighetshavere som var forhåndsunderrettet på foreskreven måte, og 1. juli 1991 begjærte Staten v/vegsjefen i Telemark skjønn avholdt ved Skien og Porsgrunn byrett til fastsettelse av erstatninger til grunneiere og rettighetshavere.
Etter skjønnsforhandlinger avholdt 19. og 20. august 1991, avhjemlet byretten sitt skjønn som omfattet 7 takstnummer den 14. oktober 1991. Slutningen lød slik:
1. Erstatningene for erverv og klausulering av grunn og rettigheter til anlegg av ny trasee av E-18 på strekningen fra tunnelinnslag på Blekebakken i Porsgrunn til tunnelinnslag på Stathelle i Bamble, fastsettes slik de er spesifisert under hvert enkelt takstnummer ovenfor og med renter som bestemt.
2. De lovbestemte utgifter ved skjønnet bæres av Statens vegvesen.
3. I saksomkostninger til de saksøkte v/advokat Øystein Malmgren tilpliktes Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Telemark å betale kr 24000,- innen 2 - to - uker fra forkynnelse av skjønnet.
For takstnummer 3 - Karl Otto Amundsen - var byrettens erstatningsfastsettelse slik:
1. For avståelse av ca 400 m2 grunn etter alternativ 1 til vegformål kr 12000,-
For klausulering av ca 25 m2 grunn etter alternativ 1 til vegformål " 0,-
For avståelse av ca 130 m2 grunn etter alternativ 2 til vegformål " 12000,-
For klausulering av ca 100 m2 grunn etter alternativ 2 til vegformål " 0,-
2. For avståelse av båthus: " 35000,-
3. For vegetasjon " 1000,-
4. For tap av bruksrett av redskapshus pr. år " 1200,-
5. For bruk av arealer innenfor isolasjonsbeltet pr. år " 20000,-
6. For gangadkomst til brutårn " 2000,-
Når det gjelder de alminnelige og spesielle skjønnsforutsetninger som ble lagt til grunn ved byrettens skjønn, partenes anførsler og påstander for byretten, samt byrettens avgjørelsesgrunner, vises det til byrettens skjønn.
Sammen med andre saksøkte innga Karl Otto Amundsen begjæring om overskjønn til Agder lagmannsrett den 28. november 1991. Lagmannsretten avholdt overskjønnsforhandlinger i dagene 19.- 21. april 1993 og avhjemlet sitt overskjønn 21. mai s.å.
Karl Otto Amundsen påanket 14. august 1993 overskjønnet til Høyesterett som 23. oktober 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Lagmannsrettens overskjønn oppheves for så vidt gjelder takstnummer 3, gnr 83 bnr 44 i Porsgrunn, og hjemvises til ny behandling.
2. Staten v/Samferdselsdepartementet betaler saksomkostninger for Høyesterett til Carl Otto Amundsen med 89 426 - åttinitusenfirehundreogtjueseks - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Den nye overskjønnsforhandling som nå gjaldt kun takstnummer 3, ble påbegynt i Tinghuset i Skien 11. november 1996 og avsluttet samme sted neste dag. Karl Otto Amundsen, heretter kalt Amundsen, møtte sammen med sin prosessfullmektig, advokat Jon I. Lunde, og avga forklaring. For Staten møtte overingeniør Nils Elvig og avdelingsingeniør Atle Kokkersvold sammen med prosessfullmektigen, advokat Lars Skjelbred. Elvig avga forklaring. Det ble ført fire vitner, alle nye for lagmannsretten. Dokumentasjon skjedde slik rettsboken viser. Sammen med partene og deres prosessfullmektiger foretok retten befaring av og ved Frierbroa, Amundsens eiendom og en eiendom beliggende på Bamblesiden. Herunder ble de møtende gitt anledning til å påpeke og forklare seg om de forhold som de mente var av betydning for overskjønnet, samtidig som de besvarte spørmål fra rettens medlemmer.
Skjønnskonferanse er avholdt den 18. november 1996 og idag.
Da byretten avholdt sitt skjønn, var byggingen av Frierbroa ennå ikke påbegynt, noe som bl.a. medførte at erstatninger ble fastsatt etter to alternativer. Nå er situasjonen den at broa både er ferdig bygget og tatt i bruk for alminnelig ferdsel. Til tross for dette er partene enige om å legge til grunn de samme alminnelige skjønnsforutsetninger som for byretten, noe lagmannsretten gjør, idet den viser til de alminnelige skjønnsforutsetninger slik disse er gjengitt i byrettens skjønn.
Når det gjelder takstnummer 3, er ekspropriasjonen oppgitt å omfatte:
1. Klausulering av belte med 18 m bredde under brua fra eiendomsgrensen i nord og så langt eiendommen strekker seg ut i sjøen. På land utgjør dette ca 25 m2.
2. Erverv av et areal til brutårn på ca 190 m2 på land ca 85 m2 i sjøen ca 275 m2 totalt
3. Klausulering av et areal rundt bru tårnet til oppfylling på land på ca 100 m2 på land ca 200 m2 i sjøen ca 300 m2 totalt
4. En midlertidig rett til i anleggstiden å disponere arealet på ca 375 m2 som ligger innenfor isolasjonsbeltet etter reguleringsplanen.
På grunnlag av den enighet som er oppnådd partene imellom, legger lagmannsretten for takstnummer 3 til grunn slike spesielle skjønnsforutsetninger:
1. Vegvesenet får rett til å anlegge og å ha bru over det klausulerte området m/18 m bredde.
2. Det vestre båthuset er revet og skal erstattes.
3. Vegvesenet har rett til å fylle opp arealet som ligger i trafikkområdet. Fyllingen anlegges slik at det østre båthuset kan brukes. Når anlegget er ferdig kan grunneier/fester disponere de oppfylte områdene.
Det er likevel ikke tillatt å gjøre inngrep i, eller å fjerne de påfylte masser.
4. Vegvesenet har rett til adkomst til brutårnet i forbindelse med fremtidig vedlikehold av bruanlegget. Eventuelle skader og ulemper ved fremtidig utøvelse av adkomstretten for vedlikehold av brutårnet, avgjøres i hvert enkelt tilfelle ved avtale eller skjønn.
5. Hvis bolighuset eller uthuset brenner eller rives, og det ikke gis dispensasjon for bygging av ny bolig/nytt uthus på grunn av byggeforbudet i isolasjonsbeltet, har eieren av dette takstnummer sine eventuelle erstatningskrav for tapte gjenoppbyggingsmuligheter i behold, idet erstatningsspørsmålet holdes utenfor skjønnet.
Takstnummer 3 gjelder en boligeiendom der tomten eies av Norsk Hydro AS og festes av Amundsen. På forespørsel fra lagmannsretten har prosessfullmektigene opplyst at Norsk Hydro AS etter underliggende avtaler skal holdes utenfor overskjønnet. Således foreligger det avtale mellom Norsk Hydro AS og Amundsen om at den erstatning som tilkjennes, uavkortet skal gå til Amundsen mot at den festeavgift som Norsk Hydro AS har krav, skal være den samme etter som før inngrepet. Ved eventuell innløsning av Amundsens eiendom vil Staten tre inn i festeforholdet. Lagmannsretten legger det her nevnte til grunn.
Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Telemark har i det vesentlige gjort gjeldende:
Amundsen ervervet sin eiendom ved kjøpekontrakt undertegnet av ham selv 20. september 1989. Kontrakten inneholder et eget punkt om at Amundsen selv hadde gjort seg kjent med utbyggingen av ny E-18 for Eidangerhalvøya. Den viser også at Amundsen av megleren fikk overlevert hovedplanen for samme, noe Amundsen har erkjent. Denne planen viste at det over Frierfjorden skulle bygges en såkalt fritt frambyggbro, og at fri høyde under denne skulle være ca 50 m. Foreliggende tegning viste at denne broen skulle bygges ca 18-20 m lenger vest enn det som ble det endelige resultat. Som bergverksingeniør måtte Amundsen innse mulighetene for at det kunne bli mindre justeringer i planene. En fritt frambyggbro har, i motsetning til den som nå er bygget, ingen tårn. Til gjengjeld ville den vært vesentlig mer kompakt med opptil 16 m tykke betongkonstruksjoner regnet fra kjørebanen og nedover.
Amundsen må sies å ha kjøpt en eiendom med en fritt frambyggbro som foran beskrevet på. De ulemper som denne ville medføre, ville ikke vært andre eller nevneverdig mindre enn de ulemper Amundsen nå anfører at han er påført ved den byggede hengebro. Dette må hensyntas både ved vurderingen av hvorvidt Amundsens krav om innløsning av hans eiendom skal tas til følge og ved avgjørelsen av om det foreligger erstatningsbetingende ulemper.
Vilkårene for innløsning etter bygningsloven §43 nr. 1, en bestemmelse som må forståes på samme måte som oreigningsloven §8, foreligger ikke, idet resteiendommen ikke for Amundsen har mistet en tilstrekkelig del av sin verdi. Eiendommen mister riktignok et mindre strandareal, samtidig som de faktiske utnyttelsesmuligheter av et annet mindre areal blir noe redusert. Det tomteareal som ikke berøres, vil imidlertid utgjøre mer enn 1200 m2, og når bortses fra det revne båthus, vil bebyggelsen være intakt. Resteiendommen vil fortsatt ha rikelig med bryggeplass. Bortsett fra at der ikke vil være så fredelig og rolig, vil eiendommen således kunne brukes som før. For vurderingen av innløsningskravet vises det fra praksis til Rt-1972-763 flg. og Rt-1996-232 flg., og fra teorien til Sandene/Keiserud: "Oreigningsloven med kommentarer" sidene 137-141 og Frihagen: "Plan- og bygningsloven" bind IV sidene 430-435.
Hvis kravet om innløsning mot formodning skulle bli tatt til følge, kan det kun bli tale om erstatning etter salgs- eller bruksverdi. Betingelsene for å tilkjenne vederlag etter utgifter til gjenerverv, jfr. ekspropriasjonserstatningsloven §7, er ikke til stede. Amundsen har ikke nyttet eiendommen som bolig, og indikasjoner på sterk og nærliggende brukserinteresse foreligger ikke. Når det gjelder spørmålet om bruksverdi, må det tas hensyn til at bolighuset er utidsmessig, slik at store påkostninger er nødvendig. Ved vurdering av salgsverdi, er det av samme grunn mulig at eiendommens største verdi ligger i tomten og dens beliggenhet.
Det bestrides ikke at Amundsen har krav på en viss erstatning for ekspropriantens bruk av en del av hans eiendom i anleggstiden, men kr 20000,- pr. år som ble fastsatt i det opphevede overskjønn, var for høyt. Ved fastsettelsen av denne erstatning må det tas hensyn til den erstatning Amundsen allerede har fått for avsavn av egne båtplasser.
Når det gjelder tap av det vestre båthus, aksepterer eksproprianten at erstatningen settes til kr 35000,-.
Erstatningen for avståelse og klausulering erkjennes å skulle fastsettes etter differanseprinsippet.
Amundsen har krav på erstatning for de ulemper som er en direkte følge av at han avstår eller får klausulert en del av sin eiendom. De øvrige ulemper som påberopes, er imidlertid såkalt alminnelige ulemper som ikke betinger noen erstatning medmindre de overstiger det en eier eller rettighetshaver må finne seg i uten erstatning etter naboloven regler. Det vises her til ekspropriasjonserstatningsloven §8 sammenholdt med naboloven §2. For den vurdering som her må foretas, vises det for det første til at foreliggende støymålinger og -beregninger viser at støynivået på Amundsens eiendom er akseptabelt og ikke etter gjeldende retningslinjer har gitt foranledning til støydempende tiltak. Dernest må det sees bort fra de ulemper som ved Amundsens kjøp av eiendommen var ventelige eller påregnelig. Det siste må også gjelde i relasjon til naboloven §2 fjerde ledd. Eksproprianten tiltrer byrettens begrunnelse for at det ikke er grunnlag for tilkjenning av erstatning for ulemper, jfr. side 31 i byrettens skjønn.
Eksproprianten har nedlagt slik påstand:
Overskjønnet fremmes.
Amundsen har sammenfatningsvis anført:
Det kreves prinsipalt at eiendommen innløses i sin helhet. Resteiendommen har mistet det alt vesentligste av sin verdi for Amundsen, og betingelsene for innløsning etter plan- og bygningsloven §43 nr. 1 er derfor til stede. Amundsen anskaffet eiendommen ut fra sin interesse for sjø- og båtliv. De ulemper som er påført eiendommen ved avståelse og klausulering av grunn og ved bygging av brua, er slike at han nå ikke under noen omstendighet er interessert i å beholde resteiendommen for å benytte denne som bolig- eller fritidseiendom. Ulempene består dels i støyen fra trafikken på brua. Støynivået ligger tett opptil grensen for hva som tilsier iverksettelse av dempende tiltak og dermed tett opptil naboloven tålegrense. Som Amundsen har forklart, finnes støyen spesielt generende fordi den kommer fra en kilde som ikke samtidig kan sees. Selve brua, Norges høyeste landbaserte konstruksjon, har dessuten en særdeles knugende effekt for den som oppholder seg på resteiendommen. Faren for nedfall fra brua er reell både når det gjelder gjenstander som måtte falle av biler og ved snøbrøyting. Det vises for så vidt til vitneprovet fra driftsleder Sandland og til at Amundsen ifølge overingeniør Elvig ikke kan regne med at ytterligere tiltak for å hindre nedfall blir iverksatt.
Amundsens klart uttalte interesse i å kvitte seg med eiendommen må tillegges vekt når berettigelsen av kravet om innløsning skal avgjøres, jfr. Frihagen: "Plan- og bygningsloven" bind IV side 432.
Ved innløsningen kreves eiendommen erstattet etter gjenanskaffelsesverdi, jfr. ekspropriasjonserstatningsloven §7. Amundsen har hele tiden brukt eiendommen slik det har vært naturlig i den foreliggende situasjon. Han må gjennom erstatningen settes i stand til å skaffe seg et annet, tilsvarende sted ved sjøen og med mulighet for båthold.
Subsidiært krever Amundsen erstatning etter differanseprinsippet for så vidt gjelder avståelse og klausulering av arealer, arealer som må anses som svært verdifulle deler av den samlede eiendom, idet de har vært nyttet som badestrand, båtplasser og opplagsplasser for båter.
Amundsen aksepterer at erstatningen for det revne båthus m/slipp settes til kr 35000,-, men krever i tillegg erstatning for en slipp nr. 2 som er angitt på fremlagt kartskisse.
Eiendommen har ikke kunnet nyttes i anleggstiden, og Amundsen krever erstattet det tap dette har påført ham, et tap som må settes betydelig høyere enn de kr 20000,- pr. år som ble fastsatt av byretten. Det kan i denne forbindelse opplyses at Amundsen ved bortleie av eiendommen i tiden fram til sommeren 1991 oppebar en månedlig leie stor kr 5000,-. At eiendommen ikke har kunnet nyttes i anleggstiden, godtgjøres ved at eksproprianten har bekostet annen båtplass for Amundsen.
I tillegg til det foran nevnte må Amundsen ha krav på erstatning for ulemper som angitt i påstandens pkt. 6.
Når det spesielt gjelder faren for nedfall, kan det være et spørsmål om dette er en særulempe eller en alminnelig ulempe som følge av tiltaket. Det essensielle må imidlertid være at Amundsens eiendom rammes i særlig grad, og at naboloven tålegrense under enhver omstendighet overskrides. Det er både urimelig og unødvendig at brua ikke er bygget og heller ikke vil bli utstyrt med et rekkverk/gjerde som er bedre egnet til å hindre nedfall enn det brua idag har.
Bruas knugende effekt må åpenbart være en særulempe som skal erstattes fullt ut selv om den hadde vært påregnelig. Det vises her til at brotårnet står på areal som avståes fra Amundsens eiendom, samt til Høyesteretts kjennelse av 23. oktober 1995 4 og til Agder lagmannsretts overskjønn av 6. mai 1996.
Amundsen har ikke kjøpt noen eiendom med bro på. Den fremlagte tegning fra 1987 som viser en fritt frambyggbro, er først nå sett av Amundsen, og så sent som i 1991 var det ifølge fremlagt problemnotat fortsatt politisk diskusjon om hvorledes prosjektet skulle gjennomføres, slik det nå er gjort, eller ved bygging av tunnel under Frierfjorden.
Under enhver omstendighet må Amundsen ha krav på ulempeserstatning etter naboloven §2 fjerde ledd, og det som da skal legges til grunn, er summen av de ulike ulemper.
Amundsen har nedlagt slike påstander:
A. Generelle:
1. Saksøkte tilkjennes full erstatning for de særlige og generelle/alminnelige ulemper og inngrep den nye broen medfører for hans eiendom, jfr. grunnloven §105.
2. Saksøkte tilkjennes erstatning for sine utgifter til juridisk og annen bistand i anledning saken.
B. Spesielle:
Prinsipalt:
Hele eiendommen innløses og erstattes etter gjenanskaffelsesverdi, med tillgg for flytteutgifter.
Subsidiært:
Det kreves erstatning for:
1. Avståelse av areal på land og i sjøen til brutårn. 2. Tap som følge av klausulering av areal på land og i sjøen ved at inngrepet medfører a) tap av båtplasser b) tap av opplagsplasser for båter c) tap av badestrand
3. Arronderingsskade
4. Tap av båthus med slipp
Tap av slipp nr. 2
5. Tap som følge av at eiendommen ikke har kunnet bli benyttet i anleggsperioden fra 15/9-93 til 15/9-96.
6. Naboulemper a) Støy b) Fare for nedfall av støv, gjenstander, snø og is c) Skjemmet og hindret utsikt d) Redusert sollys/skyggevirkninger e) Knugende virkning f) Lysforurensning
7. Usikkerhet med hensyn til bebyggelighet, herunder nybygg og gjenoppbygging, samt på- og ombygging av den eksisterende bygningsmasse: a) Bolighuset som ligger delvis innenfor det ordinære isolasjonsbelteområdet b) Uthus/naust, som ligger delvis i boligregulert område og delvis i isolasjonsbelteområdet
Lagmannsretten skal bemerke:
Amundsens eiendom, Blekebakken 53, gnr. 83, bnr. 44 i Porsgrunn, er en boligeiendom beliggende sydvendt ved enden av en lokalvei og ned mot Frierfjorden. Tomta hvis nordgrense går noe oppe i en bratt fjellside, var før den avståelse som nå skjer, på 1878 m2. Dens strandlinje var vel 80 m lang. Østre halvdel av tomta er planert og oppfylt ut mot et bolverk, mens den vestre del av tomta der eiendomsinngrepet nå skjer, hadde slakt fall ned mot fjorden. Her var også en mindre sandstrand. Adkomst til eiendommen has gjennom en trang passasje over østenforliggende naboeiendom. Våningshuset ligger tett opptil grensen mot samme naboeiendom der et uthus er oppført helt inntil samme grense. Det vesentligste av eiendommens utearealer ligger således vest for boligen, på den siden av denne som vender mot den nye brua.
Bebyggelsen på Blekebakken 53 består nå av et bolighus og et uthus med foranliggende brygge. Da Amundsen ervervet eiendommen, var der dessuten et båtnaust m/opphalingsslipp og ytterligere en enkel anordning for opptrekk av båter, innretninger som nå er gått tapt.
Etter det opplyste er boligen oppført før år 1900 og påbygd/ombygd i 1948/49 og senere. Huset som står på støpt grunnmur og har en mindre husholdningskjeller, har en grunnflate på 134 m2. Ytterveggene som består dels av tømmer og dels av bindingsverk, er panelt. Husets saltak er tekket med sementsten. Der er innlagt strøm og kommunalt vann. Avløp has direkte til fjorden. Første etasje inneholder gang m/trapp, kjøkken med gammel innredning, to stuer og to soverom, samt bad med wc, servant og varmtvannsbereder. Rommenes vegger er dels malt og dels tapetsert, mens himlingen er malt og gulvene har vinylbelegg. Oppvarming skjer ved hjelp av parafinkamin, og det has en 1200 liters tank. På loftet er det bygget en ark og innredet et rom for beboelse. På sjøsiden av boligen has det en veranda. Boligen må sies å være heller dårlig vedlikeholdt og utidsmessig, slik at større påkostninger vil være nødvendig for at den på noen sikt skal anses å oppfylle dagens krav til en helårsbolig, i noen grad også til en fritidseiendom.
I reguleringsplanen fra 1991 ble det fastlagt et isolasjonsbelte med 50 m bredde til hver side av midtlinjen på den ny broa. For Amundsens eiendom ble det imidlertid gjort et unntak som besto i at eiendommen i sin fulle bredde og i en lengde på vel 30 m regnet fra dens østgrense ble regulert til boligformål. Etter dette går ytterkanten på isolasjonsbeltet diagonalt gjennom det uthus som Amundsen beholder, mens boligen ligger helt utenfor isolasjonsbeltet.
Fra den foran beskrevne eiendom avståes nå til eie 190 m2 på land og 85 m2 i sjøen. Dette skjer lengst vest på eiendommen, der dens badestrand og båthus m/slipp lå, og der det kunne trekkes opp og legges båter på land. På dette areal er nå oppført det svært høye brotårnet som retten senere kommer tilbake til.
Av hensyn til brotårnets stabilitet har det måttet foretas oppfylling rundt dets fundament, og ytterligere 300 m2 av Amundsens eiendom, herav 100 m2 på land og 200 m2 i sjøen, klausuleres nå for å nyttes til slik fylling. Det er opplyst at vegvesenet vil legge et toppdekke på fyllingen, enten med matjord som kan tilsåes eller med finere masser, noe som eventuelt kan diskuteres med Amundsen. Etter pkt. 3 i de spesielle skjønnsforutsetninger vil Amundsen kunne disponere de oppfylte arealer såfremt han ikke gjør inngrep i massene. Arealet ligger imidlertid dels under og dels tett inntil broa, og dessuten i sin helhet i isolasjonsbeltet.
På sjøsiden av nevnte fylling har vegvesenet anbragt en spuntvegg, og foran denne vil det bli lagt opp en tørrmur hvis topp vil ligge ca 140 cm over havflaten. Dette vil innebære at det ikke lenger vil være mulig å trekke båter opp på land, noe som tidligere kunne gjøres. Vegvesenet har fremlagt materiale som viser at det utenfor tørrmuren, i hvert fall på en tilstrekkelig lang strekning, vil være slik dybde at fritidsbåter av normal størrelse og uten spesielt dyptgående, vil kunne legges inntil muren, slik at de derfra kan hives på land ved hjelp av kran. Lagmannsretten forutsetter at slik mulighet vil foreligge.
Den oppførte bro er et mektig byggverk, ca 600 m lang og 11,5 m bred. Broa har to kjørebaner, hver med 3,5 m bredde. På hver side av disse er det en 1,5 m bred skulder med en lav mur i ytterkant. Dybden fra toppen av muren til underkant av broa er 2,6 m. Oppe på murkantene er det montert et rekkverk av rør med plexiglass i mellomrommene, dog slik at det mellom nederste plexiglass og toppen av muren er en glipe på 5-6 cm. Toppen av rekkverket ligger ca 120 cm over kjørebanen. Høyden fra havflaten til toppen av rekkverket er nesten 55 m.
Broa er en hengebro med et dobbelt brotårn på Porsgrunnsiden. Tårnet som er bygget på arealer som avståes fra Amundsens eiendom, er 166 m høyt. Nederst er de to pillarene på 2,5 x 8 m med den bredeste siden mot Amundsens eiendom. Fra varierende høyde i brotårnet går 13 par med stag/oppheng ned mot og til varierende steder utover på broa, og 8 par innover på broa og mot fjellet ved tunnelinnslaget. Disse stag/oppheng har tverrsnitt som varierer fra 8 til 14 cm.
Under planleggingen av broa ble det anslått at henimot 9000 kjøretøyer, herav 9 % tungtrafikk, vil passere broa i døgnet når en kommer fram til år 2000. Broa utgjør en del av en motorvei av kl. B der høyeste tillatte hastighet er 90 km/t.
Det har, før broa ble bygget, vært foretatt beregninger av støynivå. Herunder er det for Amundsens eiendom beregnet et ekvivalent- og maksimalnivå i dBA på hhv. 50 og 61. I Veritas miljøplan som angir disse tall, er det bemerket at det kan forventes en forsterkning av støynivået ved tunnelåpningen, en forsterkning som grovt sett vil forsvinne i en avstand av 50 m eller mer fra denne. Det forsterkede støynivå ble ikke hensyntatt i beregningene, idet ingen bolig ble ansett å ligge nærmere tunnelåpningen enn 50 m. Støymålinger som er foretatt i 1996 (etter at broa ble åpnet) har vist et noe lavere støynivå enn det beregnede. Noen måling av støynivået på Amundsens eiendom er imidlertid ikke foretatt.
I tilknytning til det nettopp nevnte bemerkes det at avstanden mellom nærmeste kjørebanekant og vestveggen på Amundsens bolighus er noe under 45 m, og avstanden mellom hus og tunnelinnslag nogenlunde den samme. Mellom husveggen og vegbane og tunnelinnslag ligger det alt vesentligste av Amundsens utearealer.
Som det fremgår foran, kjøpte Amundsen Blekebakken 53 høsten 1989. Inklusive omkostninger betalte han ca kr 630000,- for eiendommen. Av megler ble Amundsen gjort kjent med utbyggingen av ny E-18 for Eidangerhalvøya, og han ble overlatt et eksemplar av hovedplanen for prosjektet. Hadde Amundsen dengang gått gjennom planen og gjort de undersøkelser for øvrig som han hadde oppfordring til, ville han blitt klar over at det etter all sannsynlighet ville komme en fritt frambygg bro 15-20 m lenger vest enn der hengebroa nå er bygget. Eiendomsinngrepet hos Amundsen ville med en slik plassering av broa blitt helt marginalt, og noe brotårn som raget opp over broas kjørebane hadde ikke vært aktuelt. Til gjengjeld ville selve brokonstruksjonen blitt noe mer massiv.
Basert på de faktiske forhold som er beskrevet foran, samt det inntrykk dens medlemmer dannet seg under befaringen, har lagmannsretten nøye vurdert spørsmålet om hva som her vil være den riktige ekspropriasjonsrettslige behandling. Det er herunder tatt utgangspunkt i grunnloven §105 om full erstatning. Lagmannsretten har først tatt for seg Amundsens krav om innløsning av eiendommen i sin helhet i medhold av plan- og bygningsloven §43 nr. 1. Kravet går på at eksproprianten, i tillegg det denne ønsker å sikre seg av eiendomsrett og rettigheter, skal pålegges å erverve også resteiendommen til eie. Berettigelsen av dette krav er etter loven betinget av at den resteiendom som eieren blir sittende igjen med ved at den av eksproprianten ønskede ekspropriasjon eventuelt gjennomføres, mister en vesentlig del av sin verdi for eieren. Hvis dette er tilfellet, kan retten bestemme at ekspropriasjonen skal utvides til å gjelde også resteiendommen.
Som lagmannsretten senere vil komme tilbake til, anser den det klart at grunnavståelsen fra og klausuleringen av del av Amundsens eiendom, samt de ulemper brokonstruksjonen medfører for samme, samlet sett innebærer en meget betydelig reduksjon av hele eiendommens salgsverdi i forhold til hva denne var før ekspropriasjonen. Det verditap som plan- og bygningsloven §43 nr. 1 omhandler, refererer seg imidlertid til noe annet, og det som må sammenlignes er resteiendommens verdi for den aktuelle eier etter gjennomført ekspropriasjon og den verdi den samme resteiendom hadde for ham før inngrepet og da som del av den samlede eiendom.
Ved å foreta den sist nevnte sammenligning, har lagmannsretten kommet til at Amundsens krav om utvidelse av ekspropriasjonen til også å gjelde innløsning av resteiendommen ikke kan føre fram. Ved denne vurdering er det sett hen til Amundsens forklaring om at han kjøpte Blekebakken 53 med sikte på å bruke den som helårs- eller fritidsbolig. Han la vesentlig vekt på eiendommens beliggenhet ved sjøen, idet han hadde og har stor interesse for båt- og sjøliv. Slik lagmannsretten ser det, vil resteiendommen også i fortsettelsen kunne brukes til nevnte formål og for realisering av de særlige interesser. Såvel bolighuset som et uthus er i behold, og tomta vil være på mer enn 1200 m2. Amundsen vil dessuten kunne utnytte klausulert areal som opplagsplass for båt o.l., og resteiendommen vil fortsatt ha rikelig med bryggeplass. Når situasjonen er denne, har resteiendommen etter lagmannsrettens vurdering heller ikke for Amundsen mistet så mye av sin verdi at hans krav om innløsning kan tas til følge. Da plan- og bygningsloven §43 nr. 1 er en kanregel, vil lagmannsretten heller ikke unnlate å nevne at den i dette tilfelle ikke kan se at det foreligger rimelighetsgrunner som skulle tilsi at samtykke til innløsning ble gitt. Dette må gjelde selv om Amundsen nå gir uttrykk for at han ikke under noen omstendighet vil beholde resteiendommen, idet Amundsen allerede ved kjøpet av Blekebakken 53 var klar over at en bro ville komme og at den ville medføre visse ulemper.
Lagmannsretten går etter dette inn på de enkelte erstatningsspørsmål.
Som det fremgår foran, avstår Amundsen ca 190 m2 på land og ca 85 m2 i sjøen, mens ytterligere ca 100 m2 på land og ca 200 i sjøen klausuleres som angitt i pkt. 3 i de spesielle skjønnsforutsetninger. Etter lagmannsrettens vurdering gjelder dette svært verdifulle deler av den samlede eiendom. Avståelsen og klausuleringen som bl.a. innebærer oppfylling, medfører tap av eiendommens lille, men eneste sandstrand, samtidig som muligheten for båtfester blir redusert og muligheten for å dra mindre båter på land helt forsvinner. Ilandtaking av båter vil heretter måtte skje ved hjelp av kran medmindre det skulle bli tillatt å bygge en ny slipp. Begge deler vil koste en god del penger, men hvis ikke kran anskaffes eller en slipp bygges, vil det ikke være mulig å få lagt selv en egen båt i opplag på resteiendommen eller det klausulerte areal. Dette skyldes de vanskelige adkomstforhold til og inne på Amundsens eiendom. På arealer som avståes eller klausuleres og er oppfylt, var det tidligere en beskjeden beplantning.
De nettopp nevnte forhold har utvilsomt redusert omsetningsverdien av Blekebakken 53 i betydelig grad, og lagmannsretten er kommet til at erstatningen her bør fastsettes på grunnlag av det såkalte differanseprinsipp. Dette innebærer at erstatningen skal settes lik differansen mellom eiendommens omsetningsverdi før og etter inngrepet, en differanse lagmannsretten etter beste skjønn har funnet å burde sette til kr 80000,-.
Som partene har vært enige om, setter lagmannsretten erstatningen for det revne båthus til kr 35000,-.
Amundsen ble av byretten tilkjent kr 20000,- i årlig erstatning for ekspropriantens bruk av deler av Blekebakken 53 i anleggstiden, nærmere bestemt arealer i isolasjonsbeltet. Partene er enige om at han har krav på slik erstatning, men uenige om dens størrelse. Amundsen har nå gjort gjeldende at det ikke har vært mulig å bruke noen del av eiendommen i anleggstiden, ei heller bolighuset, og han har krevet erstatning for det tap dette har innebåret for ham. Lagmannsretten har funnet at Amundsens krav må tas til følge, og det skal for så vidt bemerkes:
Vegvesenet har i anleggstiden fysisk benyttet de før nevnte arealer i isolasjonsbeltet, arealer hvis østgrense har ligget bare ca 15 m fra Amundsens bolighus. Ulempene fra arbeidene med spunsing, sprengning og oppfylling, samt arbeidene med forskaling og støping av såvel brotårn som selve broa i form av støy, støv og frykt for nedfall må antas å ha vært så betydelige at det ikke med rimelighet har kunnet forlanges at Amundsen skulle bruke noen del av eiendommen i anleggstiden. At slike ulemper har vært til stede, godtgjøres også ved at vegvesenet har refundert Amundsen utgifter ved å ha sin båt liggende annetsteds.
Amundsen har uimotsagt forklart at han i ca 1 1/2 år forut for anleggsarbeidenes oppstart leide bort sin eiendom og da oppebar en månedlig leie stor kr 5000,-. Leieren hadde da rett til å nytte boligen og uthuset, samt rett til å ha en båt liggende ved eiendommens brygge. Denne leie synes noe høy, men gir et visst holdepunkt for utleieverdien. Hva enten han hadde brukt eiendommen selv eller leid den bort, anser lagmannsretten det klart at den manglende mulighet for å nytte eiendommen har påført Amundsen et tap på kr 3500,- pr. måned, dvs. kr 42000,- pr. år, og at eksproprianten må pålegges å erstatte ham dette tap. Som partene er enige om, blir erstatning å tilkjenne for 3 år, fra 15. september 1993 da Amundsen ga sitt samtykke til forhåndstiltredelse til 15. september 1996 da anleggsarbeidene i det alt vesentligste var avsluttet.
Etter pkt. 4 i de spesielle skjønnsforutsetninger sikrer eksproprianten seg rett til fremtidig adkomst til broa over Amundsens eiendom, dette for nødvendig inspeksjon og vedlikehold. For dette som kun gjelder gangadkomst, fastsatte byretten en engangserstatning stor kr 2000,-. Da ingen av partene har hatt bemerkninger til dette beløp som finnes passende, fastsetter lagmannsretten erstatningen til samme beløp.
I den tidligere fastsatte erstatning stor kr 80000,- ligger ingen erstatning for de ulemper ekspropriantens utnyttelse av avståtte og klausulerte arealer vil innebære for Amundsens resteiendom, herunder det klausulerte areal, ulempen ved ikke lenger å kunne trekke båter på land dog unntatt. Disse ulemper er imidlertid betydelige, og lagmannsretten skal for så vidt bemerke:
Det foran beskrevne brotårn er oppført på areal avstått fra Amundsens eiendom, og de ulemper som tårnet representerer, rammer etter de stedlige forhold og for en stor dels vedkommende bare Amundsens resteiendom. Vest for tårnet finnes ingen bebyggelse, og på motsatt side ligger annen bebyggelse lenger unna. Etter lagmannsrettens vurdering er det derfor snakk om særulemper som etter vederlagsloven §8 1. punktum skal erstattes fullt ut, uavhengig av hvorvidt naboloven tålegrense er overskredet og dermed også uavhengig av hva som var påregnelig eller ventelig av ulemper for Amundsen da han kjøpte eiendommen i 1989. Dette må i hvert fall gjelde de ulemper som består i skjemmende og knugende virkning av den nærliggende brokonstruksjon med sitt 166 m høye tårn og den fare og frykt for fare for at noe skal falle ned fra konstruksjonen eller de biler som passerer broa, ulemper som etter det lagmannsretten kunne registrere under befaringen, må anses betydelige. Lagmannsretten befarte også en eiendom på Stathellesiden, en eiendom som ligger relativt nær broa, men som ikke har noe brotårn i nærheten. På denne eiendom som ble innløst under underskjønnet, var den knugende virkning av brokonstruksjonen en helt annen og vesentlig mindre enn på Amundsens resteiendom. Den reelle fare for at noe skal falle ned på resteiendommen er kanskje ikke særlig stor, men allerede frykten for at det skal kunne skje er noe som må sies å påvirke bruksforholdene på resteiendommen i negativ retning. At en kjøper av eiendommen ville tillegge forholdet betydelig vekt, anses ikke tvilsomt. I denne forbindelse skal det påpekes at det alt vesentligste av resteiendommens utearealer, herunder det areal som klausuleres, men som fortsatt kan brukes av Amundsen, ligger mindre enn 45 m og på det nærmeste bare ca 10 m fra broas kjørebane vel 50 m oppe i lufta. Den skjemmende effekt av broa med tårn og stag er stor både på grunn av broas størrelse og nærhet, fordi den er synlig fra ethvert sted på resteiendommen, og ikke minst fordi den ligger i sydvest for denne. Broas beliggenhet vil også, i hvert fall i kortere perioder og på enkelte årstider influere på sol- og skyggeforholdene på resteiendommen. De ulemper som ligger i dette, ville blitt anderledes og mindre dersom broa hadde blitt bygget utenfor Amundsens eiendom. Det samme ville vært tilfellet med ulempen i form av støy fra trafikken på broa, idet både kjørebanene og tunnelinnslaget da ville blitt liggende lenger unna. Etter lagmannsrettens vurdering vil de foran nevnte ulemper gjøre bruksforholdene på resteiendommen vesentlig dårligere, noe som igjen vil influere sterkt på den pris Amundsen vil kunne oppnå ved eventuelt salg av eiendommen. Dette verdiminus har Amundsen krav på å få erstattet, og lagmannsretten har i medhold av vederlagsloven §8 1. punktum, jfr. §5 funnet å burde sette erstatningen til kr 125000,-, et beløp som menes å gi Amundsen full erstatning for ulempene, men heller ikke mer enn det.
Lagmannsretten vil ikke unnlate å nevne at den har vurdert de ulemper som brokonstruksjonen påfører Amundsens resteiendom, som så omfattende og så spesielle for denne, at Amundsen måtte hatt krav på en betydelig ulempeserstatning selv om ulempene hadde vært ansett for alminnelige og om erstatningsspørsmålet derfor skulle vært vurdert og avgjort etter vederlagsloven §8 sammenholdt med naboloven regler. Det vises her særskilt til naboloven §2 fjerde ledd. Dette måtte gjelde selv om det i noen grad ble tatt hensyn til hva Amundsen måtte vite om veg- og brosjektet da han kjøpte Blekebakken 53 i 1989, idet ulempene fra det anlegg som dengang var aktuelt, en fritt frambyggbro lenger unna og utenfor Amundsens eiendom, ville vært andre og vesentlig mindre enn ulempene fra det nåværende anlegg. Den skjemmende og knugende virkning av broanlegget er nå slik at det etter lagmannsrettens vurdering ville være vanskelig for alle og enhver å forestille seg den før broa var ferdig bygget.
Etter dette fastsetter lagmannsretten slike erstatninger:
1. Erstatning for avståelse og klausulering av grunn kr 80000,-
2. Erstatning for båthus " 35000,-
3. Erstatning for tap ved ikke å ha kunnet bruke noen del av Blekebakken 53 i anleggstiden fra 15/9-93 til 15/9-96, ialt " 126000,-
4. Erstatning for ulemper for resteiendommen, herunder klausulert areal " 125000,-
5. Erstatning for etablering av gangadkomst over resteiendommen " 2000,-
Ved fastsetting av erstatningene under pkt. 1 og 2 har lagmannsretten etter vederlagsloven §10 2. punktum sett hen til verdiforholdene på det tidspunkt da Amundsen ga sitt samtykke til forhåndstiltredelse, nemlig 15. september 1993. Amundsen har da krav på å få dekket det tap han har lidd ved ikke å få oppgjør dengang, sitt avsavnstap. I mangel av opplysninger om annet tap, finner lagmannsretten å måtte basere beregningen av dette tap på en skjønnsmessig ansatt rente på 7 % p.a. Det er da sett hen til det varierende rentenivå for inn- og utlån i bank i den aktuelle tid.
Det tap som erstattes under pkt. 3 ovenfor, er påført Amundsen suksessivt, måned for måned. Også her må Amundsen ha krav på erstatning for tap som følge av at han ikke har fått oppgjør etterhvert. Dette tap finnes å måtte erstattes med rente som foran nevnt, og da av praktiske grunner av de deler av erstatningsbeløpet som var "forfalt" hhv. 1, 2 og 3 år etter 15. september 1993.
Tilsvarende rente må bli å betale av den fastsatte ulempeserstatning og av erstatningen for etablering av gangadkomst, men her først med virkning fra 15. september 1996, idet Amundsen fram til denne dato får erstatning for ikke å ha kunnet bruke resteiendommen.
Da såvel ekspropriasjonen som ekspropriasjonstiltaket her er gjennomført, har lagmannsretten funnet det riktig å fastsette en oppfyllelsefrist, nemlig 2 uker etter overskjønnets forkynnelse. De foran nevnte renter blir da å betale fram til oppfyllelsesfristens utløp.
Etter dette må eksproprianten til Amundsen betale 7 % rente p.a. av kr 115000,- fra 15. september 1993 til 14. september 1994, av kr 157000,- fra 15. september 1994 til 14. september 1995, av kr 199000,- fra 15. september 1995 til 14. september 1996, og av kr 368000,- fra 15. september 1996 til oppfyllelsesfristens utløp. Etter dette tidspunkt blir eventuell morarente å betale.
Saksomkostninger:
Overskjønnet er begjært av Amundsen som overfor lagmannsretten vil være ansvarlig for dekning av rettsgebyr og godtgjørelsen til skjønnsmennene etter oppgave fra lagmannsretten. Etter det resultat lagmannsretten har kommet til, har han krav på å få dekket de utlegg som han for så vidt får, av eksproprianten som derfor pålegges å erstatte ham disse. det vises til skjønnsprosessloven §54, jfr. §54a.
Etter de nevnte bestemmelser har Amundsen også krav på å få dekket sine utgifter til nødvendig juridisk bistand. Hans prosessfullmektig, advokat Jon I. Lunde, har i inngitt omkostningsoppgave oppgitt sitt salær til kr 45500,- og sine utlegg til kopiering, reise m.v. til kr 363,-. Oppgaven har vært forelagt ekspropriantens prosessfullmektig som ikke har fremkommet med bemerkninger. Selv om salærkravet kan synes noe høyt, pålegger lagmannsretten eksproprianten å dekke det samlede beløp kr 45863,-, idet saken må sies å ha vært noe spesiell og arbeidskrevende.
Overskjønnet er enstemmig.
Slutning:
1. Erstatningene og rentene som skal betales til Karl Otto Amundsen fastsettes slik de fremgår foran.
2. Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Telemark plikter å betale til Karl Otto Amundsen kr 45863,- - kronerførtifemtusenåttehundreogsekstitre - med tillegg av det beløp som Amundsen etter oppgave fra lagmannsretten blir pålagt å betale til dekning av gebyr og godtgjørelse til skjønnsmennene, alt til dekning av de omkostninger Amundsen har hatt ved overskjønnets behandling.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet.