Rt-1972-763

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1972-08-19
Publisert:	Rt-1972-763
Stikkord:	Ekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 71B/1972
Parter:	Johannes Festøy m.fl. (høyesterettsadvokat E. Brautaset) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (advokat Ommund Vareberg - til prøve).
Forfatter:	Endresen, Eckhoff, Leivestad, Bølviken, Bahr
Lovhenvisninger:	Oreigningsloven (1959) §8, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§60

Dommer Endresen: På sin eiendom gnr. 86 bnr. 1 i Ørsta bygde Johannes Festøy i løpet av krigsårene og de to følgende år et fergeleie med kai i tilknytning til veien fra Ørstavik og Vartdal. Fergetrafikk kom i gang fra juli 1947, men da veien fra Vartdal var smal og dårlig, ble trafikken de følgende Ar ikke særlig stor. I 1952 ble det imidlertid truffet vedtak om at den vestlandske stamvei over Sunnmøre skulle gå over Volda - Vartdal - Spjelkavik. Første bevilgning til veianlegget ble gitt i 1954, og høsten 1959 ble siste veistubb i Ørsta fullført slik at den nye vei var ført helt frem til Festøy.

I de følgende år øket biltrafikken stadig, og det måtte settes inn større ferger - noe som førte til at Festøys fergekai som den til da hadde vært, ikke lenger strakk til. Vegvesenet fant det uhensiktsmessig at dette ble avhjulpet ved en utvidelse av Festøys fergekai; man foretrakk i stedet å bygge ny. Denne ble plassert på Osvald Festøys eiendom, gnr. 86 bnr. 2 i Ørsta, men for bruken av den nye fergekai ble det også nødvendig å ekspropriere - til vei, parkeringsplass m.v. - deler av Johannes Festøys eiendom gnr. 86 bnr. 1, samt fra gnr. 86 bnr. 3 som Johannes

Side:764

Festøy i 1959 hadde utskilt fra sin eiendom og overdratt til sine barn Kirsten Festøy Hagen, Jorunn Festøy og Ragnhild Festøy Nerland. Festøys fergeleie med kai ligger på gnr. 86 bnr. 3, men det er enighet om at denne overdragelse ikke skal tillegges noen betydning ved avgjørelsen av de tvistespørsmål som denne sak gjelder.

Statens vegvesen tilstevnet lensmannsskjønn for ervervelse av de nødvendige arealer fra eiendommene gnr. 86 bnr. 1, 2 og 3, og slikt skjønn ble holdt 25. oktober 1963. Skjønnet ble imidlertid bare fremmet for Osvald Festøys vedkommende, idet Johannes Festøy - som både her og senere møtte også på vegne av sine barn - fikk skjønnet utsatt for så vidt angikk gnr. 86 bnr. 1 og 3, mot å avgi erklæring om at Vegvesenet fritt skulle få opparbeide vei, holdeplass og fergeleie m.v. i samsvar med de utarbeidede planer som om staten eide grunnen og hadde de rettigheter som trengtes for opparbeidelsen.

Det nye fergeleie ble tatt i bruk 20. juli 1964. Samtidig opphørte trafikken på Festøys fergeleie, men først i oktober 1969 krevde Vegvesenet ekspropriasjonsskjønn fremmet overfor Johannes Festøy og hans barn.

Underskjønn ble holdt - denne gang som rettslig skjønn - ved Søre Sunnmøre herredsrett i medhold av vegloven av 21. juni 1963 §50 og §60. Osvald Festøy, som for øvrig hadde fått erstatningene for de arealer han hadde avstått fastsatt ved lensmannsskjønnet i 1963, fremsatte som medeier ved siden av Johannes Festøy i et kaistykke, krav om at dette skulle innløses, og skjønnet ble for så vidt fremmet som avtaleskjønn. Ved dette underskjønn som ble avhjemlet 30. april 1970, kom retten til at eierne av gnr. 86 bnr. 3 ikke hadde krav på erstatning for fremtidig inntektstap som følge av at fergetrafikken nå var gått over til statens fergekai. Riktignok fant retten at det forelå årsakssammenheng mellom ekspropriasjonsinngrepet og det påberopte tap, men under henvisning til rettspraksis kom retten til at det ikke forelå erstatningsplikt fordi de ulemper ekspropriatene ble påført ikke var andre eller større enn de man i utviklingens medfør måtte regne med og finne seg i. Derimot tok retten til følge kravet om at staten i medhold av oreigningslovens §8 skulle innløse de områder som lå mellom de eksproprierte arealer og sjøen. Etter dette ble erstatningen for den grunn med anlegg som skulle avstås, fastsatt med kr. 9.000 til Osvald Festøy, kr. 38.000 til Johannes Festøy og kr. 160.000 til Kirsten Festøy Hagen og hennes søsken.

Det ble forlangt overskjønn som ble avhjemlet 22. desember 1970. Kravet om erstatning for inntektstap ble avgjort under dissens. Flertallet - rettens formann og tre av skjønnsmennene - fant at eierne av gnr. 86 bnr. 3 ikke hadde krav på slik erstatning. Flertallet bygde på at ekspropriasjonen av grunn i tilknytning til den nye fergekai isolert sett berøvet Festøy muligheten for fortsatt drift av sitt fergeleie, idet han ikke lenger hadde noen biloppstillingsplass. Men det forelå også en annen årsak til

Side:765

inntektstapet - nemlig det nye fergeleie som hadde overtatt trafikken. Som en følge av dette ville Festøy ha mistet sin inntekt av fergeleiet uansett ekspropriasjonen, og da var tapet etter flertallets mening ikke foranlediget av ekspropriasjonen. Mindretallet - tre skjønnsmenn - fant derimot at tapet var en direkte følge av ekspropriasjonen, og derfor måtte erstattes. Skjønnsretten kom samlet til at staten i medhold av oreigningslovens §8 skulle innløse de områder som lå mellom de eksproprierte arealer og sjøen. Erstatningen for de eksproprierte og innløste arealer ble for Johannes Festøys vedkommende satt til kr. 32.000, hvortil kom kr. 9.000 for en mur og tiflott, for Kirsten Festøy Hagen og hennes søsken til kr. 100 pr. m2 for det areal som ekspropriertes, samt kr. 155.000 for det areal som skulle innløses, og endelig ble erstatningen til Osvald Festøy for hans rett i felleskaistykket satt til kr. 10.000.

Om saksforholdet for øvrig vises til skjønnsgrunnene.

Overskjønnet er påanket fra begge sider.

Johannes Festøy og Kirsten Festøy Hagen og hennes søsken har anket over at erstatning for fremtidig inntekstap ikke er tilkjent. Anken gjelder saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Anken over saksbehandlingen går ut på at skjønnsgrunnene i forskjellige henseender er uklare og for knappe til at det kan prøves om avgjørelsen bygger på en riktig rettsanvendelse. For så vidt det finnes at skjønnsgrunnene er tilstrekkelige, gjøres gjeldende at rettsanvendelsen er uriktig. Ankepartene har her på den ene side vist til avgjørelsene i Rt-1956-1149 og 1961 670 hvor inntektstap ble erstattet ved ekspropriasjon til fordel for samvirkelag som var konkurrerende bedrifter, og på den annen til avgjørelsene i Rt-1970-254 og 1126 hvor slik erstatning ble nektet fordi ekspropriasjonen skyldtes en trafikkomlegging som ekspropriaten i utviklingens medfør måtte finne seg i. På denne bakgrunn har de gjort gjeldende at inntektstap i dette tilfelle må erstattes fordi formålet med ekspropriasjonen for staten var å overta Festøys næringsdrift. Det dreiet seg her ikke om noen omlegging av kommunikasjonssystemet eller veinettet, og byggingen av den nye fergekai var ingen nødvendig konsekvens av utviklingen av fergetrafikken; det økede behov kunne vært avhjulpet ved utvidelse av Festøys fergekai. Det dreiet seg ikke om en tilfeldig inntekt, men om inntekter som var resultat av arbeidsinnsats og store investeringer fra Festøys side. Til gjenmæle mot statens anke over avgjørelsen av innløsningskravet har disse parter gjort gjeldende at denne avgjørelse er tilstrekkelig begrunnet, og at rettsanvendelsen er riktig. Johannes Festøy og Kirsten Festøy Hagen og hennes søsken har nedlagt slik påstand:

«1. Punkt 1 i slutninga i overskjønet blir oppheva og heimvist til ny behandling av overskjønsretten. For øvrig blir overskjønet stadfest.

2. Staten blir dømd til å betale motpartane sakskostnader for Høgsterett.»

Side:766

Staten v/Samferdselsdepartementet har på sin side påanket overskjønnet for så vidt staten er pålagt å innløse områdene mellom de eksproprierte arealer og sjøen. Anken gjelder saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Når det gjelder anken over saksbehandlingen, anføres at skjønnsgrunnene på flere punkter er uklare og/eller utilstrekkelige, noe som kan ha innvirket på det resultat skjønnsretten er kommet til, og som også utelukker at ankeinstansen kan prøve om skjønnsrettens rettsanvendelse er riktig. Staten gjør gjeldende at oreigningslovens §8 må forstås slik at innløsning bare kan kreves når restfeltet har tapt sin vesentlige verdi. Det fremgår ikke av skjønnsgrunnene om skjønnsretten har tolket loven riktig. Heller ikke kan det av skjønnsgrunnene ses om retten ved vurderingen av om vilkårene for innløsing foreligger, har bygd på de faktiske momenter som i denne forbindelse er de relevante. Avgjørende for bedømmelsen for så vidt angår gnr. 86 bnr. 3 hvor det gamle fergeleie ligger, er den økonomiske verdi av restfeltet som kaigrunn før og etter ekspropriasjonsinngrepet. Bestemmende ved denne vurdering vil være den omsetningsverdi - eller bruksverdien om denne er høyere - som restfeltet på disse tidspunkter hadde. Det fremgår ikke om skjønnsretten her har lagt de riktige synsmåter til grunn; skjønnsgrunnene inneholder tvert imot uttalelser som peker i retning av at skjønnsretten har lagt avgjørende vekt på hva det har kostet å oppføre kaien. Og om skjønnsretten har tatt det riktige utgangspunkt - restfeltets økonomiske verdi som kaigrunn før og etter ekspropriasjonsinngrepet - savnes tilstrekkelige opplysninger om hvilke momenter retten i denne henseende har tillagt vekt - om hvilken bruk det kunne gjøres av området som kaigrunn, hvilke lastmengder og båtanløp som kunne påregnes, investeringsbehovet og i det hele hvilke inntekter området før og etter ekspropriasjonsinngrepet kunne gi. Særlig må det kreves utførligere skjønnsgrunner i dette tilfelle hvor det dreier seg om store erttatningsbeløp. Når det gjelder selve erstatningsfastsettelsen, pekes på at skjønnsretten har vurdert restfeltet som kaigrunn, hvilket forutsetter adgang til båtanløp. Det tilføyes imidlertid uttrykkelig i skjønnsgrunnene at hensyn er tatt til verdien av tilflott, og dette skaper uvisshet om hvor vidt verdien av tilflott er erstattet to ganger. Etter skjønnsgrunnene synes det også uklart om skjønnsretten i tillegg til den alminnelige omsetningsverdi har tatt hensyn til den spesielle tilleggsverdi som forhandlingsposisjonen innebærer. For tilfelle av at skjønnsgrunnene anses tilstrekkelige, hevder staten at den rettsanvendelse som de må antas å gi uttrykk for, er uriktig. Særlig gjøres dette gjeldende for så vidt angår spørsmålet om å anvende oreigningslovens §8, idet det hevdes at både lovtolkingen og subsumpsjonen er uriktig. Det pekes også på at det er uriktig å anvende forhandlingssynspunktet her hvor statens standpunkt nettopp er at man ikke vil overta og derfor ikke forhandle om overtakelse av restfeltet. Når det gjelder anken fra Johannes Festøy og hans barn, har staten tatt til

Side:767

gjenmæle og gjort gjeldende at skjønnsgrunnene for så vidt er fyllestgjørende og rettsanvendelsen riktig. Staten v/Samferdselsdepartementet har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Johannes Festøy m.fl.'s anke:

Søre Sunnmøre herredsretts overskjønn av 22. desember 1970 punkt 1 i skjønnsslutningen stadfestes.

Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger.

Staten v/Samferdselsdepartementets anke:

Søre Sunnmøre herredsretts overskjønn av 22. desember 1970 punkt 2 og 3 i skjønnsslutningen oppheves og hjemvises til nytt overskjønn med ny sammensetning.

Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger.»

Til bruk for Høyesterett er det ved Søre Sunnmøre herredsrett avholdt bevisopptak hvor Johannes Festøy og fem vitner har avgitt forklaring. Det er for Høyesterett fremlagt enkelte nye dokumenter.

Jeg er kommet til at anken fra Johannes Festøy og hans barn ikke kan føre frem, men at anken fra staten derimot må tas til følge.

Jeg behandler først anken fra Johannes Festøy og hans barn.

Jeg anser det på det rene at staten ikke kunne bygge det nye fergeleie uten å ekspropriere grunn fra gnr. 86 nr. 1 og 3. Heller ikke den alternative plassering av det nye fergeleie som ble lansert som en mulig løsning under overskjønnet, eller en variant av den som ble nevnt under prosedyren for Høyesterett, ville kunne gjennomføres uten ekspropriasjon av grunn fra disse eiendommer. Jeg finner derfor at det i og for seg er årsakssammenheng mellom ekspropriasjonsinngrepet og det inntektstap som byggingen av den nye fergekai har medført.

Dette er imidlertid et moment som er uten betydning i denne sak. Avgjørende her er at Festøy ikke hadde noe rettslig beskyttet krav på å få fortsette driften av sitt fergeleie og dermed i fremtiden oppebære inntekt av fergetrafikken over Festøy. Utvikling av kommunikasjonsnettet er en samfunnsoppgave som staten i første rekke har ansvaret for, og staten har rett og plikt til å velge de løsninger for utbyggingen som myndighetene finner mest hensiktsmessige. Festøys fergekai kom i drift fra 1947, men inntektene var i de første år beskjedne. I året 1955 var nettoinntekten kr. 5.500 og vokste frem til 1958 opp til kr. 8.671. Fra 1959 - da utbyggingen av stamveien ved bruk av statsmidler var fullført frem til Festøy - vokste trafikken og inntektene betraktelig, slik at nettoinntekten ved Festøys fergekai i 1963 utgjorde kr. 61.796. Mens det i 1964 ble befordret 71.122 biler og 237.061 passasjerer, steg dette i 1969 til 140.364 biler og 405.298 passasjerer. Det er under prosedyren i Høyesterett opplyst at biltallet i 1971 var ca. 185.000, og at det for 1972 ventes ytterligere økning. Jeg finner det klart at veimyndighetene ved utbygging av fergeleie til befordring av denne trafikk ikke kunne være

Side:768

bundet i sine disposisjoner ved at det på forhånd var bygd privateid fergekai på stedet. Den økende trafikk nødvendiggjorde bruk av større ferger som ikke kunne legge til i det gamle fergeleie. En utvidelse av det gamle anlegg innehar ifølge forklaringer under bevisopptaket på forskjellig måte betenkeligheter; det måtte mudres, fergeleiet lå mer værhårdt til enn den nye fergekai, og en utvidelse ville medføre s i anleggsperioden. Den løsning som ble valgt, var derfor saklig begrunnet, og det gir et skjevt bilde når det fra Festøys side anføres at det her dreier seg om en disposisjon som tok sikte på inntektsoverføring til en konkurrerende bedrift. Uten at jeg tillegger dette moment noen vekt, vil jeg i denne forbindelse nevne at staten ingen inntekter har av trafikken over det nye fergeleie. Jeg finner heller ikke at Festøy kan ha hatt noen rimelig forventning om at han for all fremtid skulle kunne oppebære inntektene av den stadig økende fergetrafikk. Da han påbegynte byggingen av sin fergekai, var han kjent med at det tidligere fra veimyndighetenes side var skissert planer om et fergeleie på Festøy. Han har gjort seg inntekt av trafikken langs offentlige veier, men må selv bære risikoen om denne inntektsmulighet senere skulle falle bort. At byggingen av den nye fergekai har nødvendiggjort ekspropriasjon av grunn fra eierne av det gamle fergeleie, bringer som allerede nevnt ikke saken i noen annen stilling. De synsmåter jeg her har gjort gjeldende, faller i tråd med de synsmåter som er kommet til uttrykk i Høyesteretts dommer i Rt-1970-254 og 1126.

Jeg går så over til anken fra staten. Det er her gjort gjeldende at vilkåret for innløsning i oreigningslovens §8 om at resteiendommen må ha mistet «mykje av verdet for eigaren», må tolkes slik at den må ha mistet «sin vesentlige verdi for eieren», og at skjønnsretten derfor har stillet for små krav til vilkårene for innløsingsadgang etter denne bestemmelse. Det var sistnevnte uttrykk som ble brukt i proposisjonsutkastet, og det er - anføres det - intet holdepunkt for at justiskomitéen ved oversettelsen til nynorsk tilsiktet noen realitetsendring. Jeg kan ikke tiltre disse synsmåter. Det fremgår av lovforarbeidene (Ot.prp. nr. 43-1957 23 første spalte og Innst. O. VII - 1959 5 annen spalte) at lovgrunnen for bestemmelsen var at det kunne forekomme «at den del av eiendommen som ekspropriaten får tilbake, har så liten verdi for ham at han helst vil bli kvitt alt». Sagt på denne måte innbyr lovgrunnen ikke til noen streng tolking av uttrykket «sin vesentlige verdi for eieren» i proposisjonsutkastets §8, og jeg antar da at lovens ord «mykje av verdet for eigaren», er brukt som et dekkende uttrykk for intensjonene, dette særlig i betraktning av at ekspropriaten ikke har noe krav på innløsning, selv om lovens vilkår er til stede. Jeg antar derfor at anken på dette punkt ikke kan føre frem, verken når det gjelder saksbehandlingen eller rettsanvendelsen.

Jeg antar imidlertid at skjønnsrettens avgjørelse må oppheves fordi det ikke fremgår om retten ved vurderingen av om

Side:769

restfeltet har mistet «mykje av verdet for eigaren» har gått frem på riktig måte. Skjønnsretten har begrunnet sin avgjørelse slik:

«Retten finner det klart at samtlige disse arealer har «missa mykje av verdet for eigaren».

Rett nok er det så at arealet i 1964 hadde sin største verdi på grunn av og som et ledd i driften av det gamle fergeleiet. Når nå muligheten for drift av arealet til fergeleie er bortfalt av de grunner som er nevnt ovenfor, så kan ikke den herav følgende verdmink være relevant i forhold til §8. Denne verdmink er nemlig, som foran av flertallet hevdet, ikke en følge av ekspropriasjonen, men av det forhold at staten har bygget en ny fergestø.

Derimot hadde arealet fortsatt etter 1964 verdi som kai. Det var videre mulig med relativt små omkostninger å utbedre denne kaien slik at den for eksempel kunne tjene som tilleggssted for større fartøyer, for eksempel for Fylkesbåtane ved overnatting.

Gjennom ekspropriasjonen av det på kartet med gult avmerkede areal innskrenkes imidlertid kaiområdet meget vesentlig. Nødvendig parkeringsplass og opplagsplass er fratatt de saksøkte, og kaiens muligheter er dermed blitt adskillig redusert.

Retten finner derfor at disse arealer må sies å ha mistet meget av verdien for eieren, og at dette tap direkte skyldes ekspropriasjonen.

Arealene tillates derfor innløst.»

Jeg er enig i at det ved vurderingen av om vilkårene etter oreigningslovens §8 er til stede, må ses bort fra verdmink som følger av at driften av fergeleie nå er falt bort. Det er med andre ord bare muligheten for utnytting av eiendommen på annen måte enn til drift av fergeleie som her kan tillegges betydning. Vurderingen må skje ved å sammenligne verdien av restfeltet som del av ekspropriatenes eiendom før ekspropriasjonen med verdien av restfeltet som det nå foreligger på eierens hånd flestfeltet under gnr. 86 bnr. 3 består av kaianlegg, og det er naturlig at dette vil tillegges dominerende vekt. Ved bedømmelsen av verdien før og etter ekspropriasjonen er det da nærliggende i første rekke å se hen til hvilke inntektsmuligheter det område som kreves innløst, gir ved utnyttelse som kai. Men om det skulle være aktuelt, kan det vel ved verdsettelsen ikke ses bort fra andre muligheter for utnytting av ekspropriatenes eiendom, herunder også de eksproprierte arealer - f.eks. til industriell virksomhet - som det foreliggende kaianlegg kunne innby til; etter ekspropriasjonen vil vel derimot restfeltet bli for snevert til slik annen virksomhet. Det fremgår imidlertid ikke om skjønnsretten ved vurderingen av om staten skal pålegges å innløse restfeltet, har lagt de riktige prinsipper til grunn, og overskjønnet må derfor for så vidt oppheves.

Jeg finner grunn til også å si noen ord om erstatningsfastettelsen. Utgangspunktet er at ekspropriatene har krav på å beholde den samlede verdi - omsetningsverdien eller brukserdien - av de eksproprierte arealer og restfeltet ubeskåret

Side:770

også etter ekspropriasjonen. Oppgjøret må da skje i den form at det fra den verdi skjønnet finner at denne samlede eiendom har, trekkes den erstatning som blir fastsatt for det eksproprierte område. Den differanse som da blir igjen, skal ekspropriatene ha for restfeltet - enten hele summen i tilfelle av innløsning, eller slik at ekspropriatene beholder restfeltet etter den verdi skjønnsretten måtte finne det har på eierens hånd, og får resten i form av ulempeerstatning.

Staten har påstått saken hjemvist til nytt overskjønn med ny sammensetning. Jeg finner det riktig å ta denne påstand til følge.

Anken fra Johannes Festøy og Kirsten Festøy Hagen m.fl. har ikke ført frem. Den gjelder imidlertid et prinsipielt spørsmål av slik betydning at det var naturlig at saken fikk sin endelige avgjørelse i Høyesterett. Det samme gjelder de spørsmål som omhandles i den annen anke hvor staten har fått medhold. Jeg finner at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes for så vidt angår noen av ankene.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet oppheves når det gjelder punktene 2 og 3 i skjønnsslutningen, og saken hjemvises for si vidt til nytt overskjønn med ny sammensetning. For øvrig stadfestes overskjønnet.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesntlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad, Bølviken og Bahr: Likeså.