LA-1996-114

Instans:	Agder lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1996-03-11
Publisert:	LA-1996-00114
Stikkord:	Sivilprosess
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett Nr: 94-01416 - Agder lagmannsrett LA-1996-00114 K. Påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, HR-1996-00318 K. Lagmannsrettens kjennelse stadfestet.
Parter:	Kjærende part: Håkon S. Hansen AS (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Steen). Kjæremotpart: Staten v/Finansdept. (Prosessfullmektig: Advokat Sam E. Harris).
Forfatter:	Lagdommerne Trude Sæbø, Asbjørn Nes Hansen, Inge Hobæk
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §54, §180, §300, §437, §91, §98, Tvistemålsloven (1915), Merverdiavgiftsloven (1969) §19, §61, Foreldelsesloven (1979) §1, §2, Foreldelsesloven (1979)

I sak mellom Håkon S. Hansen AS og Staten v/Finansdepartementet avsa Kristiansand byrett den 15. desember 1995 kjennelse med slik slutning:

"Sak 94-01416 A/07 avvises."

Saken gjaldt krav om opphevelse av Vest-Agder fylkesskattekontors vedtak av 27. desember 1985, 7. januar 1986 og 3. mai 1986 om etterberegning av merverdiavgift og investeringsavgift for Håkon S. Hansen AS, stadfestet av Klagenemnda for merverdiavgift ved vedtak av 13. september 1989. Sakens bakgrunn og partenes anførsler vedrørende avvisningsspøsmålet fremgår av premissene for byrettens kjennelse.

Håkon S. Hansen AS ved advokat Gunnar Steen har påkjært kjennelsen til Agder lagmannsrett. Det heter i kjæremålet:

"2. Byretten har avvist saken med den begrunnelse at den kjærende part ikke har rettslig interesse i å få domstolsprøvet spørsmålet om avgiftsvedtakenes gyldighet idet et eventuelt tilbakesøkingskrav vil være foreldet. 

3. Den kjærende part er av den oppfatning at søkmålsbetingelsene i tvistemålsloven §54 er oppfylt. 

Det er fattet avgiftsvedtak som etter den kjærende parts syn er ugyldige. Fristen for å reise ugyldighetssøksmål er ikke løpt ut. Heller ikke er det begynt å løpe noen foreldelsesfrist for det krav den kjærende part kan få dersom det fattes nye vedtak i den kjærende parts favør,

Det er reist søksmål for å få kjent de fattede avgiftsvedtak ugyldig. Avgiftsvedtakene er beheftet med så store feil og urimeligheter både når det gjelder faktum, rettsanvendelse, skjønnsutøvelse og resultat at den kjærende part bør ha et berettiget krav på å få disse prøvet av domstolene.

For den kjærende part har det betydning å få fremmet saken fordi han da får prøvet om avgiftsvedtakene er lovlige.

Får han ikke det unndrar man vedtakene fra domstolskontroll på tross av at det ikke er fastsatt noen søksmålsfrist. Får den kjærende part medhold, er rettsstillingen bedret ved at det ikke foreligger noe gyldig avgiftsvedtak. Et nytt vedtak vil så avklare om den kjærende part får et pengekrav mot staten. Skulle staten da påberope seg at kravet er foreldet, har den kjærende part rettslig interesse i å få dette spørsmål avklaret av domstolene.

Selv med det syn byretten har på foreldelsesspørsmålet, vil rettslig interesse foreligge. Det er på ingen måte gitt at staten, dersom avgiftsvedtaket oppheves og det fattes et nytt avgiftsvedtak, vil unnlate å betale tilbake avgift som bygger på et ugyldig vedtak. Staten har ikke fremlagt noen dokumentasjon på at dette er anført fra staten i andre saker i nyere tid.

Ved vurderingen av om det foreligger rettslig interesse, skal den kjærende parts pretensjon om faktum og rettsregler legges til grunn, se nedenfor i punkt 6.

Uavhengig av om et senere krav på tilbakebetaling av avgift skulle være foreldet eller ikke, har den kjærende part et klart behov for en rettslig avklaring. Inklusive renter dreier avgiftsvedtakene seg om beløp i størrelsesorden kr 11000000,-.

Her skal bl.a. nevnes at avgiftsmyndighetene etter den kjærende parts syn har tolket merverdiavgiftsloven §19 feil. I følge denne bestemmelse skal grunnlaget for avgiftsberegningen være den alminnelige omsetningsverdi av uttakene. Kort skissert er vedtakene fattet ved at et stort antall medgåtte arbeidstimer (som det også er uenighet om) er multiplisert med en timesats, og derigjennom er etter avgiftsmyndighetenes syn den alminnelige omsetningsverdi fastlagt.

Avgiftsmyndighetene har ikke engang vurdert om det resultat som derved fremkommer er i samsvar med markedsverdi eller andre vurderingsnormer. Den kjærende part har lagt frem dokumentasjon på at verdien av det arbeid som på denne måte er forutsatt utført, ikke har en slik omsetningsverdi.

At det er behov for å få avklart om "den alminnelige omsetningsverdi" av et byggearbeid kan fastsettes ved en slik fremgangsmåte som avgiftsmyndighetene har benyttet i denne sak uten å vurdere om det ferdige bygg har en slik verdi, må være klart. Dette er også av betydning langt utover den foreliggende sak.

Et annet sentralt forhold i saken er at vedtakene for de såkalte spekulasjonsbyggene er bygget på en alvorlig feil med hensyn til faktum. Avgiftsmyndighetene har feilaktig lagt til grunn at såkalte salgskalkyler den kjærende part utarbeidet for å underbygge pris overfor kjøperne var rene kostnadskalkyler. På denne måte fremkommer det ifølge avgiftsvedtakene ingen avgiftsfri spekulasjonsgevinst.

Også vedrørende dette forhold må den kjærende part ha et berettiget krav på å få vedtakene prøvet av domstolene.

Spørsmålet har betydning også utover den foreliggende sak.

4. Når det gjelder realiteten mener den kjærende part at byretten har tatt feil når den legger til grunn at den kjærende part har et tilbakesøkingskrav og at dette er foreldet. 

Det er anlagt et søksmål for å få kjent ugyldig avgiftsvedtakene. Det er ikke anlagt et krav om tilbakebetaling.

Det er ingen konkrete frister for når slikt ugyldighetssøksmål må anlegges. Det vises her til at det på avgiftsområdet ikke er truffet noen generell bestemmelse i medhold av tvistemålsloven §437 annet ledd om at søksmål må reises innen en frist på 6 måneder. Heller ikke er det fattet slik bestemmelse for de angjeldende vedtak.

Dersom den kjærende part vinner frem med ugyldighetssøksmålet, blir avgiftsvedtakene opphevet. Slik opphevelse får ingen umiddelbar betydning for den innbetalte avgift.

Domstolene skal ikke foreta noen ny fastsettelse av avgiften, jfr. merverdiavgiftsloven §61. Heller ikke vil en opphevelse gi den kjærende part et tilbakesøkingskrav mot staten. Konsekvensen av en ugyldighetsdom blir at det skal fattes nytt avgiftsvedtak av avgiftsmyndighetene, og deretter skal det på basis av det nye avgiftsvedtaket foretas et nytt avgiftsoppgjør.

Det er dette nye avgiftsvedtak og det derav følgende avgiftsoppgjør som kan gi den kjærende part et krav. At et krav etter et slikt vedtak kan foreldes er det ikke uenighet om, men dette er et lite aktuelt spørsmål da staten har vel innarbeidede rutiner som gjør at tilgode avgift utbetales uten påkrav.

Byretten har lagt til grunn foreldelsesloven vanlige regel om at et krav foreldes 3 år fra den dag en har rett på oppfyllelse.

Det er imidlertid feil når byretten legger til grunn at foreldelsesfristen begynte å løpe ved innbetaling av avgiftsbeløpet 10. november 1989. Foreldelsesfristen for et slikt krav vil begynne å løpe når nytt avgiftsvedtak er truffet og nytt oppgjør foretatt eller beregnet. Fristen er ennå ikke begynt å løpe, da den kjærende part ennå ikke har rett på oppfyllelse.

5. Den kjærende part mener det under enhver omstendighet er feil når rettens syn på foreldelsesspørsmålet fører til avvisning. 

Byretten har foretatt en prøvelse av om prosessforutsetningene er oppfylt. Ved denne prøvelse har byretten lagt til grunn at det krav den kjærende part eventuelt kan komme til å få etter at det er avsagt dom for ugyldighet og etter at det er fattet et nytt avgiftsvedtak, vil være foreldet.

En avgjørelse av om et slikt krav vil være foreldet eller ikke, skal skje ved dom. Om et krav er foreldet er et realitetspørsmål som eventuelt må føre til frifinnelse.

Dette gjelder ved søksmål hvor det f.eks. påstås tilbakebetaling grunnet ugyldighet. Når søksmålet som her er anlagt som et ugyldighetssøksmål uten påstand om tilbakebetaling og hvor domstolen prøver avvisningsspørsmålet prejudisielt, må det samme gjelde.

6. Ved avgjørelsen av om en sak skal avvises eller om den skal fremmes og saksøkte eventuelt frifinnes, skal det legges vekt på hva saksøkeren pretenderer både med hensyn til faktum og rettsregler, jfr. Hov: Rettergang i sivile saker (1991) 229 flg. og Schei: Tvistemålsloven med kommentarer bind I (1990) 141 flg. Dette har byretten sett bort fra. 

7. Avvisningspåstanden er også fremsatt for sent. Den ble først fremsatt i prosesskriv av 4. desember 1995. Det vises til tvistemålsloven §91." 

Den kjærende part har nedlagt slik påstand:

"1. Saken fremmes.

2. Håkon S. Hansen AS tilkjennes saksomkostninger."

Staten v/Finansdepartementet ved Regjeringsadvokaten ved advokat Sam E. Harris har imøtegått kjæremålet, og har anført:

"På vegne av staten gjøres gjeldende at Kristiansand byretts kjennelse er riktig i såvel resultat som begrunnelse, og at kjennelsen må stadfestes.

For det alt vesentlige kan staten vise til byrettens gjennomgang av de spørsmål avvisningssaken reiser. I dette tilsvar vil det bare skje en kort oppsummering av statens syn. For så vidt gjelder nærmere henvisninger til aktuelle rettskilder, henvises til byrettens kjennelse. (For ordens skyld påpekes likevel at det antagelig er falt ut et "ikke" i byrettens gjengivelse av statens anførsler, kjennelsens side 5, nest siste hovedavsnitt; "Det er imidlertid ikke kun gjennom en dom på ugyldighet...").

2. Statens syn er i korthet at krav om hel eller delvis tilbakebetaling av beløp innbetalt i henhold til vedtak om beregnet merverdi- eller investeringsavgift, er gjenstand for vanlig foreldelse etter foreldelsesloven, jf lovens §1 første ledd. 

Fristen er den vanlige på tre år, jf §2. Utgangspunktet er den dag innbetalingen fant sted, med mulig unntak der innbetaling skjer til tross for at avgiftsvedtaket er påklaget. I sistnevnte tilelle, der avgiftsbetaleren velger å benytte klagesystemet, må forfallstidspunktet for et tilbakebetalingskrav anses utskutt til endelig avgjørelse fra klageinstansen foreligger. I den foreliggende sak er dette siste imidlertid ikke aktuelt som problemstilling, fordi Håkon S. Hansen ble innvilget betalingsutsettelse til etter at klageavgjørelsen fra

Klagenemnda for merverdiavgift forelå. (Innbetaling skjedde 10. november 1989).

Fra dette tidspunkt stod det Håkon S. Hansen fritt å kreve hel eller delvis tilbakebetaling. (Dersom det ikke allerede var betalt, kunne selskapet også bestridt innbetalingsplikt ved avgiftsmyndighetenes eventuelle forsøk på tvangsinndriving av beløpet). At tilbakebetaling var lite sannsynlig uten avgiftsmyndighetenes aksept på at avgiftsileggelsen var ugyldig, eventuelt samtykke til ettergivelse (som det ble søkt om), forhindrer ikke at foreldelse må regnes å ha startet. Dette er ikke ulikt et obligasjonsrettslig tilbakesøkingskrav, der foreldelse løper uavhengig av om betalingsmottakeren bestrider tilbakebetalingsplikten eller ikke (så fremt det ikke skjer erkjennelse). For øvrig har det hele tiden stått

Håkon S. Hansen fritt å avbryte foreldelse gjennom søksmål.

Først den 28. september 1994, nær fem år etter innbetalingen, tok Håkon S. Hansen ut søksmål. Påstanden lyder som kjent på ugyldighet for Klagenemndas vedtak fra 1989. Statens syn er her at en ikke kan komme rundt foreldelsesloven regler ved å formulere søksmålet som et ugyldighetssøksmål, i stedet for et tilbakebetalingssøksmål.

Som kjent er det prinsipielt sett noe atypisk at søksmål om "ugyldighet" overhodet tillates ut fra tvistemålsloven forutsetning om konkretiserte krav. Praksis for å akseptere slik påstandsutforming er imidlertid klar, ikke bare ved prøving av forvaltningsvedtak, men også ved prøving av avtaler og testament. Bakgrunnen er som kjent bl.a. forenklingshensyn, idet "ugyldighet" brukes som betegnelse på en mellomstasjon (som et koblingsord) på veien frem til det som kan være et helt knippe av ulike konkretiserbare rettsvirkninger. I praksis vil det oftest være gitt hva den aktuelle, konkrete ugyldighetsfølge er. (I motsatt fall kan det oppstå prosessuelle spørsmål bl.a. knyttet til tvistemålsloven §300 om krav til en stevnings innhold, se §300 første ledd nr. 2, to første komma).

I tilfelle det er på det rene at en dom på "ugyldighet" ikke vil få noen rettsfølge overhodet, må resultatet bli avvisning. I slike tilfeller mangler saksøker rettslig interesse etter tvistemålsloven §54. Høyesteretts kjennelse i Rt-1991-1468 (inntatt på 55 flg i juridisk utdrag, se nedenfor) er illustrerende i denne sammenheng. (Kjennelsen er for øvrig fra et område - arbeidsrett - hvor det stilles små krav før det anses å foreligge rettslig interesse).

I Håkon S. Hansens sak må det anses påvist at den eneste aktuelle rettslige interesse i søksmålet er å få tilbake hele eller deler av det beløp som ble innbetalt som avgift i henhold til Klagenemndas vedtak. I henhold til det ovenstående blir dette et krav på hel eller delvis tilbakebetaling som er foreldet. Når denne eneste konkrete rettsvirkningen, ut fra en prejudisiell prøving må anses bortfalt, står en igjen med at Håkon S. Hansens søksmål overhodet ikke vil ha rettsfølger, selv om en dom skulle komme til å lyde på ugyldighet. En er dermed i samme situajon som i Rt-1991-1468, jf ovenfor, og søksmålet må avvises.

Avslutningsvis skal det som støtteargument pekes på den lite gunstige ressursbruk det vil være tale om for både parter og retten dersom saksøkere via en påstand om ugyldighet, alltid skal kunne oppnå full prøving av en sak om økonomiske verdier, selv om det er gitt at det ikke kan bli tale om noen økonomisk konsekvens. (Ved slike søksmål vil det ikke være mulig å begrense forhandlingene til spørsmålet om foreldelse, jf tvistemålsloven §98 annet ledd siste alternativ).

For øvrig kan det vises til de alminnelige legislative grunner for å ha foreldelsesregeler, sammenholdt med den kjærende parts syn, som vil innebære at det vanskelig kan stilles opp noen som helst generell tidsgrense for prøving av forvaltningsvedtak om økonomiske verdier.

3. For letthets skyld vedlegges dette tilsvar kopi av "Juridisk utdrag" til Kristiansand byrett i anledning avvisningsspørsmålet. Av utdragets innholdsfortegnelse på ark 2 fremgår hva utdraget inneholder. Under "Høyesterettspraksis" er det i tidskronologisk rekkefølge forsøkt tatt med headinger (og i noen tilfelle mer) fra de avgjørelser de forutgående sider fra teorien viser til. 

For øvrig korresponderer det juridiske utdraget med flere av henvisningene i byrettens kjennelse.

4. Staten krevde ikke saksomkostninger knyttet til avvisningsspørsmålet for byretten. Saksomkostninger vil imidlertid bli krevd i anledning kjæremålet til lagmannsretten. Omkostninger påløpt så langt utgjør kr 1000." 

Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Byrettens kjennelse stadfestes.

2. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten i anledning kjæremålet."

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og kan i det vesentlige tiltre byrettens begrunnelse. Etter lagmannsrettens syn er det ikke tvilsomt at krav om tilbakebetaling av innbetalt merverdi- og investeringsavgift er gjenstand for foreldelse etter foreldelsesloven alminnelige bestemmelser, jfr. foreldelsesloven av 1979 §2 jfr. §1.

Den kjærende part har anført at byretten har tatt feil når den har funnet at utgangspunktet for foreldelsesfristen er den dag den kjærende part innbetalte avgiften i henhold til avgiftsvedtaket. Det anføres at først når avgiftsvedtaket eventuelt er kjent ugyldig ved dom, og avgiftsmyndighetene har fattet et nytt avgiftsvedtak, begynner foreldelsesfristen å løpe for tilbakesøkningskravet. Etter lagmannsrettens syn er dette ikke riktig. Man må se det slik at den avgiftspliktige, dersom avgiftsvedtaket er uriktig, fra det øyeblikk han har innbetalt avgiften har et krav på tilbakebetaling, selv om det først ved senere avgjørelse av domstolene blir fastslått at han hadde kravet. Det er ikke dommen som skaper kravet - dommen avgjør eventuelt at innbetalingen skjedde på uriktig grunnlag, og at den avgiftspliktige derfor hele tiden har hatt et tilbakesøkningkrav.

Det skal bemerkes at dersom man legger den kjærende parts syn til grunn, vil foreldelsesreglene kunne omgås ved at den avgiftspliktige mange år etter at et avgiftsvedtak er truffet og avgiften er innbetalt, reiser krav om gyldigheten av vedtaket, for deretter å kreve tilbake det innbetalte beløp. I den foreliggende sak kunne den kjærende part i og for seg reist krav om tilbakebetaling av avgiften, begrunnet med at avgiftsvedtaket var ugyldig, og etter lagmannsrettens syn kan ikke foreldelsesspørsmålet stå i noen annen stilling om man i stedet velger å gå veien om fastsettelsesdom for vedtakets gyldighet.

Den kjærende part har anført at det under enhver omstendighet er uriktig når byrettens syn på foreldelsesspørsmålet har ført til avvisning av saken. Om et krav er foreldet er et realitetsspørsmål som eventuelt må føre til frifinnelse. Dette er etter lagmannsrettens syn helt riktig dersom saken blir anlagt som et fullbyrdelsessøksmål, med krav om tilbakebetaling, hvor det prejudisielt må avgjøres om avgiftsvedtaket er gyldig. Når imidlertid den kjærende part har valgt å anlegge et fastsettelsessøksmål vedrørende gyldigheten av vedtaket, kan ikke lagmannsretten se at dom for frifinnelse vil være det riktige. En slik dom må forutsette en realitetsprøving av tvistegjenstanden i fastsettelsessøksmålet. Når man derimot, slik byretten har gjort, finner at saksøkers rettslige interesse i ugyldighetssøksmålet ligger i at han herunder ville få tilbakebetalt innbetalt avgift, og dette tilbakesøkningskravet er foreldet, er lagmannsretten enig med byretten i at det må være riktig å avvise søksmålet på grunn av manglende rettslig interesse.

Spørsmålet er dernest om den kjærende part har noen rettslig interesse i søksmålet utover å få tilbakebetalt den innbetalte avgift. Det er ikke særlig tvilsomt at kjernepunktet i et søksmål om gyldigheten av et avgiftsvedtak nettopp er å få fastslått om det offentlige har krav på det avgiftsbeløp som følger av vedtaket. Avgiftskravet kan bringes inn for domstolene på to måter, enten ved å klage over utpantning i forbindelse med tvangsinndrivelse, eller ved å anlegge fastsettelsessøksmål om selve vedtaket. Også i det siste tilfelle er det imidlertid i virkeligheten selve avgiftskravet som vurderes. Det vises for så vidt til merverdiavgiftsloven §61 som angir at domstolen, dersom den finner at avgiftskravet er uriktig fastsatt og ikke har tilstrekkelige opplysninger til å fastsette det riktige beløp, skal angi hvordan ny fastsettelse blir å utføre, eventuelt - dersom et avgiftskrav ikke kan opprettholdes på grunn av formelle mangler - skal henvise avgjørelsen til ny behandling av myndighetene. Lagmannsretten ser ikke bort fra at spørsmålet om et avgiftsvedtak er gyldig kan ha en slik aktuell interesse for saksøker utover det konkrete avgiftskrav at han må sies å ha rettslig interesse etter tvistemålsloven §54, men kan - i likhet med byretten - ikke se at den kjærende part i denne sak har godtgjort noen slik interesse i å få prøvet avgiftsvedtaket. For så vidt vises til byrettens begrunnelse. Stevningen er etter lagmannsrettens syn nokså konkret begrunnet i relasjon til den aktuelle sak, og det er anført at avgiftsmyndighetene har lagt et uriktig faktum til grunn. Uansett er det ikke tilstrekkelig generelt å anføre at spørsmålet om avgiftsvedtakets gyldighet har betydning "utover den foreliggende sak". Saksøker må påvise at han har en konkret og aktuell rettslig interesse i spørsmålet om vedtakets gyldighet, utover kravet på å få innbetalt avgift tilbake.

Når det gjelder anførslene om at avvisningspåstanden ble fremsatt for sent, er lagmannsretten enig med byretten i at spørsmålet om avvisning på grunn av manglende rettslig interesse må vurderes av retten av eget tiltak.

Kjæremålet har ikke ført frem. I medhold av tvistemålsloven §180 første ledd bør den kjærende part erstatte kjæremotpartens omkostninger for lagmannsretten. I samsvar med kjæremotpartens påstand settes omkostningene til kr 1000,-.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Byrettens kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Håkon S. Hansen AS til Staten v/Finansdepartementet kr 1000,- - ettusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.