LA-1996-1177
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-21 |
| Publisert: | LA-1996-01177 |
| Stikkord: | Barn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Holmestrand herredsrett Nr. 95-00493 Agder lagmannsrett la-1996-01177. Anke nektet fremmet for Høyesterett, se HR-1997-00450K |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Per N. Pedersen) Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Henning Sørensen) |
| Forfatter: | Lagdommer Trude Sæbø, formann Lagdommer Per Holtar Evensen Ekstraord. lagdommer Hans-Jacob Hallvang |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §34, Barneloven (1981), Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
I sak mellom B og A avsa Holmestrand herredsrett den 25. juni 1996 dom med slik domsslutning:
"1. A og B skal ha delt foreldreansvar for C, født xx.xx.1993.
2. B skal ha den daglige omsorg for C, født xx.xx.1993.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens domsgrunner.
A ved advokat Per N. Pedersen har påanket domsslutningens punkt 2 vedrørende spørsmålet om daglig omsorg til Agder lagmannsrett. B ved advokat Henning Sørensen har imøtegått anken og har påstått herredsrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg den 6. og 7. mai 1997. Begge parter møtte og forklarte seg. Det ble avhørt tre vitner og mottatt forklaring fra den oppnevnte sakkyndige, samt dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning for saken.
A ved advokat Pedersen har i hovedsak anført:
Saken gjelder ankemotpartens krav på formelt sett å få beholde omsorgen for fellesbarnet C, født xx.xx.1993. Etter samlivsbruddet mellom partene, som har vært samboere, var det moren som hadde omsorgen for C. Ved vedtak 15. mai 1996 av Fylkesnemnda for sosiale saker for Buskerud og Vestfold ble det imidlertid bestemt at X kommune overtar omsorgen for C, og at barnet anbringes i godkjent fosterhjem. Vedtaket er ikke brakt inn for herreds- eller byrett, og er således fortsatt gjeldende. C er i fosterhjem på Vear i Stokke. Reelt sett har dermed heller ikke A lenger omsorgen for barnet. Begge foreldre har foreldreansvar og samvær med barnet. På denne bakgrunn kan det være noe uklart hva som er Bs hensikt med formelt sett å kreve omsorgen for barnet etter barneloven, men det må antas at meningen er å komme i posisjon til å kreve tilbakeføring av omsorgen for barnet for Fylkesnemnda og eventuelt domstolene.
Ved avgjørelsen etter barneloven om hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorg for fellesbarn, er det barnets beste som skal være avgjørende. Vanligvis i slike saker må retten da vurdere situasjonen ved domsavsigelsen og partenes omsorgsevne på dette tidspunkt. I dette tilfelle, hvor barnevernstjenesten i X reelt sett har omsorgen og barnet er i fosterhjem, blir imidlertid retten nødt til å se noe fremover i tid for å vurdere hva som er barnets beste.
For tiden er det neppe noen av partene som har tilstrekkelig omsorgsevne til å kunne ha barnet boende hos seg. Det må her tas i betraktning at C er et psykisk skadet barn som trenger spesiell oppfølging og omsorg. A er ikke frisk. Fra høsten 1995 til høsten 1996 var hun innlagt på psykiatrisk avdeling på Vestfold sentralsykehus. Fra oktober 1996 har hun vært på Y, en institusjon innenfor det psykiske helsevern. Hun er bedre, og har ikke lenger psykotiske gjennombrudd slik hun hadde tidligere. Hun innser imidlertid at hun fortsatt ikke er frisk nok til å ha omsorgen for barn, og at hun må samarbeide med psykiatrisk helsepersonell for å bygge opp seg selv og skape en ny tilværelse. På sikt ønsker hun å få omsorgen for C tilbake, men hun innser at dette ikke er mulig i noenlunde nær fremtid.
Heller ikke B er i dag skikket til å ha omsorgen for C. Han har visse helseproblemer etter flere trafikkulykker. Han har heller ikke noen gang hatt særlig mye omsorg for barnet. Han synes å være dominert av sin far, og muligens oppmuntret av faren kommer han delvis i konflikt med barneverntjenesten når det gjelder å samarbeide om C og samværene med henne. Dersom han skulle få den daglige omsorg for barnet, vil han også måtte administrere et samvær mellom barnet og moren, og det er tvilsomt om man vil makte dette. Det foreligger uttalelser i saken fra personer som har observert faren sammen med barnet om at de har et nokså "flatt" eller likegyldig forhold. C er ikke særlig opptatt av faren. Han har også vist en ukritisk holdning ved å diskutere "voksenproblemer" i nærvær av barnet.
Barnevernlederen i X har som vitne i retten uttalt at barnevernets hensikt med plasseringen av C er at den skal være langvarig og sannsynligvis frem til barnet er 18 år. Oppheving av omsorgen fra barnevernets side er i hvert fall ikke realistisk på kort sikt. Også den oppnevnte sakkyndige har gitt uttrykk for at tilbakeføring av barnet er lite sannsynlig. Den sakkyndige har konkludert med at dersom partenes omsorgsevne i dag skal vurderes, må faren foretrekkes på grunn av usikkerheten med hensyn til morens psykiske lidelse, hvor det er vanskelig å gi noen sikker prognose om hvordan hun vil fungere om noen år. Hvis man derimot ser på det faktiske forhold at C er i fosterhjem og må antas å bli der i lengre tid fremover, må det legges vekt på at moren synes å samarbeide bedre med barnevernet, og i større grad enn barnets far innser hun sin egen begrensning. For C er det viktigste trygghet, ro og forutberegnelighet, og den som best kan sikre dette for barnet, bør også få den formelle omsorgen etter barneloven.
I forholdet mellom partene er det A som hadde omsorgen etter barneloven inntil den ble tatt fra henne ved Fylkesnemndas vedtak. For at B skal vinne frem med sitt krav om å få overført den formelle omsorg fra A til seg, bør det foreligge en overvekt av hensyn som taler for at det vil være bedre for barnet at han har den formelle omsorgen enn at det er A som har den. Dette er imidlertid ikke tilfelle, og A bør dermed beholde den formelle omsorg for datteren.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. A frifinnes så langt dommen er påanket.
2. A, eventuelt det offentlige, tilkjennes sakens omkostninger."
B ved advokat Sørensen har i hovedtrekk anført:
Spørsmålet i saken er om det vil være til det beste for barnet at B får medhold i sitt krav om å få den formelle omsorg etter barneloven overført til seg. Saken er spesiell for så vidt som barnevernet har overtatt omsorgen for barnet og det er plassert i fosterhjem. Det er ikke aktuelt med noen overføring fra fosterhjemmet i dag. Imidlertid vil ankemotparten hevde at en fosterhjemsplassering skal være midlertidig, og da kan det ikke være avgjørende hvem av partene som samarbeider best med barnevernet. Heller ikke bør det tale mot Bs krav at han har hatt visse innvendinger mot det barnevernstjenesten gjør. Det riktige må derfor være å se på hvem av partene som på sikt, hva enten det er om ett eller fem år, vil være best skikket til å ha omsorgen for barnet, og har best forutsetninger for å få Fylkesnemndas vedtak omgjort.
Ut fra dette anføres det at A hadde omsorgen frem til barnevernet overtok den. Barnets problemer oppsto mens det bodde hos moren. Det er erkjent at A har hatt problemer lenge, helt fra Cs eldre halvbror D ble født i 1988. Hun har slått barna, oppholdt seg delvis i et belastet miljø, og hun har erkjent at hun var utilstrekkelig som omsorgsperson.
B har aldri vist seg uskikket til å ha omsorg for barnet. Hvis man vil påstå at han er uskikket, bygger man kun på antagelser. Han har vist ansvar ved å melde sin bekymring til barnevernet i den tiden A hadde omsorgen, og han har samarbeidet med barnevernet om samvær med videre. Uttalelser fra personer som har observert han og C sammen om at de har et "flatt" forhold, og at han ukritisk tar opp voksenproblemer i barnets nærvær, er bagateller i denne forbindelse.
B har nå egen leilighet, og han får støtte fra sine foreldre, som bor ca 1 kilometer unna. Det kan ikke sies å være negativt, slik flere har observert, at C under opphold i hans foreldres hjem først og fremst tyr til sin farmor, og ikke til sin far. B har også sunne fritidsinteresser så som friluftsliv.
Ved sin avgjørelse må retten vurdere de to foreldrene. Det er ikke nok om retten finner at det aller beste for barnet er å være i fosterhjemmet. Etter som tiden går kan Cs problemer bli mindre, og B kan også utvikle seg. Han har en viss mulighet til å få C tilbake, og den sjansen må han få.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes for så vidt den er påanket.
2. B, eventuelt det offentlige, tilkjennes saksomkostninger."
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten, og skal bemerke:
Saken er meget spesiell fordi A, som hadde den daglige omsorg for datteren etter barneloven inntil vedtak ble fattet om at barnevernet skulle overta omsorgen og plassere C i fosterhjem, og B som nå krever omsorgen etter barneloven, begge er enige om at det for tiden ikke er aktuelt for noen av dem å kreve omsorgen tilbakeført. Spørsmålet er hvem som eventuelt en gang i fremtiden bør være i den posisjon at han eller hun kan fremsette krav om å få omsorgen tilbake.
Barnevernlederen i X har som vitne i retten gitt uttrykk for at det fra barnevernets side er tatt sikte på en meget langvarig plassering frem til C blir 18 år og myndig. Bakgrunnen er at C er et skadet barn som på grunn av omsorgssvikt har store psykiske problemer. På denne bakgrunn er hun i såkalt forsterket fosterhjem, hvor én av fosterforeldrene har lønn for å være hjemme sammen med C hele dagen. Fosterforeldrene får også veiledning av psykolog. Barnevernet anser det sannsynlig at verken moren eller faren vil kunne være i stand til å ha omsorgen for et barn som krever så mye.
Den oppnevnte sakkyndige har i retten gitt uttrykk for det samme syn, nemlig at alt tyder på at det vil være til det beste for C å være under barnevernets omsorg i fosterhjem i meget lang tid fremover. C er et barn som vil stille store krav til sine omsorgspersoner opp igjennom hele oppveksten, og som må ha et profesjonelt nettverk rundt seg. Det fremgår av den sakkyndiges rapport at selv om han ikke kan foregripe vurderingen av et eventuelt tilbakeføringskrav, vil han påpeke at en tilbakeføringssituasjon i dag synes svært langt unna uansett hvem av foreldrene som fremmer kravet. Etter den sakkyndiges vurdering har ingen av de to tilstrekkelig omsorgsevne til å ta vare på C med hennes problemer.
Lagmannsretten er enig i den vurdering som såvel den sakkyndige som barnevernlederen i X har gitt uttrykk for. Selvsagt kan ingen si noe helt sikkert om fremtiden. Retten kan ikke absolutt utelukke at C om en del år er blitt et såpass "vanlig" barn at en eller begge foreldre kan makte å ha omsorgen for henne. Muligheten for dette synes imidlertid å være nokså liten. Foreldrenes respektive omsorgsevne flere år frem i tiden er det enda vanskeligere å si noe sikkert om.
Lagmannsretten er imidlertid av den oppfatning at en relativ vurdering av foreldrenes omsorgsevne i dag og de nærmeste årene fremover ikke er særlig relevant, sett på bakgrunn av Cs faktiske situasjon. Det vises til følgende uttalelse i den sakkyndige erklæring av 7. april 1997:
"Imidlertid kan en argumentere for at en relativ vurdering av foreldrenes omsorgsfungering er irrelevant, sett på bakgrunn av realitetene omkring Cs omsorgssituasjon og foreldrenes evne til å ta vare på henne. Alternativt kan en vektlegge hvordan foreldrene følger opp den faktiske situasjonen som eksisterer rundt barnet, slik det kommer til uttrykk i fylkesnemndas vedtak, nemlig at det dreier seg om en langsiktig omsorgsovertagelse. Selv om mor sier at hun vil prøve å få C tilbake, virker det som om hun har et mye lenger tidsperspektiv enn B. Hun legger vekt på at hun må føle seg sikker på at hun klarer det, før hun fremmer krav om tilbakeføring. Slik den sakkyndige ser det, er mors styrke at hun innser sin begrensning, noe som i mindre grad synes å være tilfellet for Bs vedkommende. Den praktiske konsekvens av dette kan være at det blir mer ro rundt plasseringen hvis mor har omsorgen. Moren har et støtteapparat rundt seg som hun samarbeider med, slik at avgjørelser som angår barnet er forankret i faglige vurderinger. Dersom mor beholder omsorgen, ser det altså ut til at det kan etableres et bedre og mer samordnet apparat rundt C enn hva som er tilfellet med far."
På bakgrunn av de små muligheter som eksisterer for tilbakeføring, finner lagmannsretten ved vurderingen av barnets beste at det viktigste er å få ro omkring plasseringen av C, og at arbeidet med C er forankret i et faglig nettverk som inkluderer omsorgspersonen. Ut fra en slik synsvinkel har den sakkyndige vurdert det slik at det er best at moren har den daglige omsorg, og dette er retten enig i.
I likhet med den sakkyndige har lagmannsretten det inntrykk at A er den av de to parter som har best innsikt i Cs problemer. Videre er det, slik den sakkyndige uttrykker det, hennes styrke at hun innser sin begrensning. Hun gikk i sin tid frivillig med på plassering av C i beredskapshjem fordi hun forsto at hun selv hadde så store problemer at hun ikke maktet å ha omsorgen, og hun har lagt vekt på at hun må føle seg sikker på at hun klarer det før hun fremmer et krav om tilbakeføring av barnet.
Når det gjelder B, er lagmannsretten i tvil om han fullt ut forstår hvilke store psykiske problemer C har. I sin forklaring i retten la han størst vekt på den planlagte hjerteoperasjon som datteren skal gjennomgå, samt det forhold at hun har skjeve hornhinner og derfor har hatt noe dårlig syn. Ellers ga han uttrykk for at hun er et forholdsvis vanlig og uproblematisk barn. Etter lagmannsretten syn er det imidlertid klart at for den som skal ha omsorgen for C, er det atskillig vanskeligere å hjelpe henne med hennes psykiske problemer enn med omsorg i forbindelse med operasjon og andre fysiske plager. B har også vært mer ambivalent enn A med hensyn til når han eventuelt kan tenke seg å kreve omsorgen tilbakeført. Det fremgår av den sakkyndiges rapport av 7. april 1997 at han overfor den sakkyndige antydet at han kunne tenke seg å fremme krav om tilbakeføring allerede til høsten. Dette er åpenbart helt urealistisk. Selv om han i retten ga uttrykk for at han hadde et noe mer langsiktig perspektiv, er retten i tvil om han innser sin egen begrensning som omsorgsperson i forhold til de store problemer C vil ha i hvert fall i flere år fremover.
Når det gjelder hvilken synsvinkel som juridisk sett bør legges til grunn ved vurderingen av barnets beste ved en avgjørelse etter barneloven i et tilfelle som det foreliggende, finner lagmannsretten støtte for sitt syn i høyesterettsdom inntatt i Rt-1978-976 flg., selv om den saken gjaldt spørsmålet om foreldremyndighet. Flertallet la der avgjørende vekt på at barna, som var i fosterhjem, ville ha det godt om de ble boende der de var, og at faren, som erkjente at han ikke kunne overta omsorgen for barna, måtte antas å ville bruke sin foreldremyndighet til å gjennomføre dette.
A frifinnes etter dette for Bs krav om å få overført omsorgen for C til seg.
Anken har ført frem, og omkostningsspørsmålet skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172. Lagmannsretten finner at saken på grunn av sin spesielle karakter har vært så tvilsom at saksomkostninger ikke bør idømmes verken for herredsrett eller lagmannsrett, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A frifinnes for Bs krav om daglig omsorg for C, født xx.xx.1993.
2. Saksomkostninger tilkjennes verken for herredsretten eller lagmannsretten.