Rt-1978-976

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-09-12
Publisert:	Rt-1978-976
Stikkord:	Foreldremyndighet
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 128B/1978
Parter:	Fru A (høyesterettsadvokat Johannes Sellæg) mot A (høyesterettsadvokat Arne Meltvedt).
Forfatter:	Blom, Bølviken, Andreas Endresen. Mindretall: Sinding-Larsen, Lorentzen
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1953) §19, Lov om born i ekteskap (1956) §8, Straffeloven (1902) §219, §220, §221, §222, §223, §224, §225, §226, §227, §228, §229, §242, Straffeloven (1902), Adopsjonsloven (1917) §6, Ekteskapsloven (1918) §51, §54, §20, §48

Dommer Sinding-Larsen: Fru A og A inngikk ekteskap den 26. april 1969. I ekteskapet ble det født tre barn, B den 4. august 1969, C den 30. juli 1970 og D den 18. mars 1973. Ved Hålogaland lagmannsretts dom av 1. desember 1972, jfr. Høyesteretts kjennelse av 30. juni 1973, Rt-1973-817, hvorved hennes anke over straffutmålingen ble forkastet, ble fru A dømt til fengsel for forbrytelser mot straffelovens

Side:977

§219,§229 og §242 for å ha mishandlet datteren C som døde som følge av mishandling den 11. juli 1972. A reiste ved stevning av 22. november 1973 sak med påstand om skilsmisse i henhold til ekteskapslovens §51 og påstod blant annet foreldreretten til ekteparets to gjenlevende barn tilkjent seg. Trondenes herredsrett avsa den 6. mars 1975 dom med slik domsslutning:

«1. A og fru A skilles.

2. A gis foreldremyndigheten over partenes to fellesbarn, B født xx.xx.1969 og Dfødt xx.xx.1973.

3. Underholdsbidrag idømmes ikke.

4. Fru A frifinnes for A's krav om at hun skal fradømmes retten til å bruke slektsnavnet A som etternavn.

5. A skal ved deling av partenes fellesbo ha de rettigheter som er nevnt i ekteskapslovens §54 annet ledd, jfr fjerde ledd.

6. Fru A frifinnes for A's krav om at hun skal fradømmes retten til enkepensjon.

7. Fru A skal ha samværsrett til barna.

8. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Fru A påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett for så vidt angikk spørsmålet om foreldremyndigheten, bidragsspørsmålet og delingen av fellesboet. Under sakens behandling for lagmannsretten frafalt hun krav om underholdsbidrag for seg personlig. A motanket over avgjørelsen av navnespørsmålet. Lagmannsretten avsa den 28. mars 1977 dom med slik domsslutning:

«1. I begge anker: Herredsrettens dom stadfestes for så vidt den er påanket.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens, idet en dommer stemte for at fru A skulle tilkjennes foreldremyndigheten til barna.

Fru A har påanket dommen til Høyesterett for så vidt angår foreldremyndigheten, bidragsspørsmålet og delingen av fellesboet. Det siste ankepunkt er frafalt under ankeforberedelsen. A har ikke påanket avgjørelsen av navnespørsmålet, og saken gjelder således for Høyesterett bare spørsmålet om foreldremyndigheten og spørsmålet om bidrag til barna. Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Begge parter har også for Høyesterett fått oppnevnt prosessfullmektig på det offentliges bekostning.

Den ankende part, fru A, mener at den dissenterende lagdommer har vurdert spørsmålet om foreldremyndigheten riktig, og viser til hans begrunnelse. Hun har ellers i det vesentlige anført:

Som påpekt av de tidligere instanser, er avgjørelsen av spørsmålet om foreldremyndighet av en noe formell karakter, idet barnevernsnemnda ved vedtak av 14. november 1973 har overtatt omsorgen for barna og plassert dem hos morens søster og svoger som pleieforeldre. Det avgjørende må likevel være at moren, tross den

Side:978

dom som er overgått henne, må anses bedre skikket enn faren til å ha foreldremyndigheten og eventuelt omsorgen for barna, og man må herunder legge vekt på forholdene slik de er i dag. Den rettspsykiatriske erklæring som ble avgitt i 1973 til bruk for Høyesterett ved behandlingen av straffutmålingsanken, har bare begrenset interesse, både av denne grunn og fordi den hadde et annet siktepunkt enn en vurdering av spørsmålet om moren eller faren burde ha foreldremyndigheten.

Det kan ikke være i barnas interesse at faren tildeles foreldremyndigheten. Han er sjømann i utenriksfart og kan, etter det han selv anfører, ikke gi barna et hjem eller omsorg. Om han får foreldremyndigheten, ønsker han å få barna bortadoptert, fortrinnsvis til deres nåværende pleieforeldre, men hvis ikke det går, til andre og da som anonym adopsjon. Hvis han får foreldremyndigheten, får han enerådighet i adopsjonsspørsmålet, noe som er uheldig og urimelig. Han har overhodet ikke hatt noen kontakt med barna siden han forlot hjemmel høsten 1972. Det yngste barnet har han ikke sett. Han har heller ikke på annen måte lagt for dagen noen interesse for barna. De opplysninger som foreligger om hans vandel, taler også mot å overlate ham foreldremyndigheten.

Ved vurderingen av morens skikkethet må det legges vekt på at hun har gjennomgått en modning gjennom blant annet fengselsoppholdet. Det må legges vesentlig vekt på de foreliggende uttalelser fra hennes tilsynsfører og fra sjefspsykolog Stangvik. Det kan ikke antas å være noen fare for at hun vil skade barna nå. Det vises her også til at hun hadde barna hos seg i tiden fra C's død i juli 1972 og til hun ble innsatt for soning i november 1973, uten at det da var noe å si på hennes behandling av barna. Det vises ellers til de opplysninger som foreligger om henne i lagmannsrettens dom, og tilføyes at hun fra februar 1978 har vært ansatt som kirketjener i Y kirke.

Det er ikke under noen omstendigheter avgjørende betenkeligheter ved å la henne få foreldremyndigheten, idet barnevernsnemnda vil ha den fulle kontroll over forholdene i kraft av sitt vedtak om å overta omsorgen for barna.

Faren bør betale bidrag til barna. Dette kan passende settes til kr. 700 pr. måned for hvert barn.

Partene er enige om at den som ikke får foreldremyndigheten, bør ha samværsrett.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Fru A gis foreldremyndighet til fellesbarna B født xx.xx.69 og D født xx.xx.73.

2. A skal ha samværsrett til barna.

3. A dømmes til å betale oppfostringsbidrag til barna fastsatt etter Høyesteretts skjønn.

4. A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for alle retter.»

Ankemotparten, A, viser til den begrunnelse som er gitt av lagmannsrettens flertall, og har ellers i det vesentlige anført:

Når moren krever foreldremyndigheten, er det fordi hun også

Side:979

ønsker å overta omsorgen for barna, og dette er hun uskikket til. Det vises til de forhold hun er domfelt for, og til den rettspsykiatriske erklæring som ble avgitt i anledning av straffesaken. Det som der står, kan ikke ses å være særlig avsvekket av det som ellers foreligger, heller ikke ved Stangviks uttalelser. Siden barnevernsnemnda bare overtok omsorgen fordi hun ble innsatt for soning, må det antas at nemnda verken kan eller vil motsette seg at hun får barna tilbake. Hvis på den annen side faren får foreldremyndigheten, må det antas at situasjonen forblir som nå. En formell adopsjon vil neppe kunne gjennomføres dersom fru A motsetter seg det, jfr. adopsjonslovens §6. Den nåværende ordning - at barna er hos ekteparet E som pleieforeldre - må antas å være den beste for barna. Det vil også være meget uheldig å rive barna ut av deres miljø i X. Dette må være avgjørende. Det må antas å være adgang til ikke bare å se hen til foreldrenes egen skikkethet. Dersom den ene av foreldrene kan vise til at barna vil være hos velegnede fosterforeldre hvis han får omsorgen, må det kunne legges betydelig vekt på dette. I dette tilfelle foreligger det et fosterhjem som alle bare har godt å si om, og det er barnas situasjon der som må være sammenligningsgrunnlaget når man vurderer om fru A bør få overta foreldremyndigheten og dermed få mulighet for å overta også omsorgen.

Det er enighet mellom foreldrene om at den som ikke får foreldremyndigheten, skal ha besøksrett.

A har ikke gjort innsigelser mot at han, om fru A får foreldremyndigheten, blir pålagt å betale bidrag til barna. Det gjøres heller ikke innsigelser mot det beløp som er nevnt av den ankende part.

A har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for alle tre retter.»

For Høyesterett er det fremlagt enkelte nye dokumenter. Den ankende part og fem vitner, hvorav ett er nytt, er avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Forklaring fra ankemotparten foreligger i form av bevisopptak forut for lagmannsrettens behandling av saken.

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Harstad barnevernsnemnd vedtok den 14. november 1973 å overta omsorgen for ekteparets to barn i medhold av barnevernslovens §19. Det ble videre vedtatt å plassere barna i fosterhjem hos ekteparet E - fru A's søster og svoger - i X. Det foreldrene har i behold, er således bare foreldremyndigheten med de meget vesentlige begrensninger som følger av at omsorgen for barna er tatt fra dem, og det er bare denne begrensede foreldremyndighet som avgjørelsen i nærværende sak umiddelbart får betydning for. For at den av foreldrene som får foreldremyndigheten også skal få omsorgen for barna, må barnevernsnemnda i medhold av barnevernlovens §48 tredje ledd treffe vedtak om å oppheve sin omsorg for barna. Spørsmålet om hvem av foreldrene som bør få foreldremyndigheten, må vurderes på denne bakgrunn.

Side:980

Faren har ikke hatt noen forbindelse med barna siden han forlot det felles hjem høsten 1972. Sønnen, som er født i mars 1973, har han overhodet ikke sett. A er sjømann og ansatt i et svensk rederi og er sjelden eller aldri i Norge. Han har ingen tilknytning til fosterforeldrene, som er hustruens søster og svoger. Han har uttrykkelig erklært at han ikke regner med å kunne overta omsorgen for barna selv, men ønsker at de skal bli bortadoptert fortrinnsvis til fosterforeldrene, men ellers «anonymt av et norsk ektepar». Etter det som foreligger, må jeg anta at han ikke vil gjøre bruk av foreldremyndigheten på annen måte enn ved å samtykke til en eventuell adopsjon. Under de foreliggende omstendigheter og med den innstilling han har gitt uttrykk for, vil det etter min mening ikke være i samsvar med lov om born i ekteskap §8 å overlate ham foreldremyndigheten hvis ikke barnas mor er klart uskikket.

Moren vil på sin side gjerne overta også omsorgen for barna. Selv om hun ikke har besøkt barna i X eller de henne i Y, har hun hele tiden opprettholdt kontakten med dem, spesielt med datteren, ved brev og gaver m.v. hun har også kontakt med fosterforeldrene. Jeg finner det helt klart at hun føler seg knyttet til barna på en helt annen måte enn faren, som sier at han bevisst har forsøkt «å kutte dem ut». Jeg kan ikke se at hun har vist seg uskikket til å inneha den begrensede foreldremyndighet foreldrene nå har, og antar også at det beste for barna må være at denne myndighet er hos den av foreldrene som har opprettholdt kontakten med dem og fortsatt vil gjøre det.

De betenkeligheter som gjør seg gjeldende, som herredsretten og lagmannsrettens flertall har lagt avgjørende vekt på, er knyttet til den situasjon som vil oppstå om hun også får overta omsorgen for barna. Jeg er enig i at det kan synes betenkelig å la henne overta denne, og viser her til lagmannsrettens flertalls domsgrunner. Jeg tilføyer at det også kan anføres ytterligere grunner mot at moren overtar omsorgen for barna og at de skal bo sammen med henne i Y. Barna har nå bodd nærmere 5 år hos fosterforeldrene i X, og en flytning vil bety et totalt miljøskifte. Barna vil også kunne møte vanskeligheter fordi morens sak vil være kjent i lokalmiljøet.

Som jeg allerede har nevnt, vil imidlertid ikke morens overtagelse av foreldremyndigheten uten videre medføre at hun overtar omsorgen og kan ta barna tilbake til Y. Dette forutsetter et vedtak etter barnevernslovens §48 tredje ledd, hvoretter barnevernsnemndas omsorg for et barn kan oppheves «når det ikke lenger er tilstrekkelig grunn for åtgjerdene». Barnevernsnemnda må antas å ha lovlig adgang til å opprettholde omsorgen for et barn selv om de forhold som lå til grunn for anbringelsen, har endret seg senere. Nemnda må kunne ta hensyn også til omstendigheter som melder seg etter at flyttingen fra foreldrehjemmet har funnet sted, blant annet hvilken virkning det vil ha for barnet om det blir flyttet tilbake til foreldrene, jfr. Øksnes og Langholm: Barna og samfunnet side 271, hvor et rundskriv av 21. februar 1955 fra Sosialdepartementet refereres. Dersom moren, etter å ha fått foreldremyndigheten, skulle søke om å få omsorgen for barna, vil nemnda således ikke bare måtte ta standpunkt til om de omstendigheter som begrunnet vedtaket av 14.

Side:981

november 1973 fortsatt er til stede, men vil måtte foreta en vurdering av alle sider ved barnas situasjon etter en eventuell flytting til moren. Jeg må gå ut fra at nemnda ikke vil overlate moren omsorgen med mindre den etter en slik vurdering finner et vedtak om dette helt ut forsvarlig.

På denne bakgrunn finner jeg ikke at de betenkeligheter som gjør seg gjeldende når det er spørsmål om fru A's overtagelse av omsorgen for barna, bør være avgjørende når det er spørsmål om foreldremyndigheten. For fullstendighets skyld tilføyer jeg at barnevernsnemnda, hvis forholdene skulle utvikle seg slik at det blir påkrevet, vil kunne frata henne foreldremyndigheten, jfr. barnevernslovens §20.

Partene er enige om at den av foreldrene som ikke får foreldremyndigheten, skal ha vanlig samsværsrett. Avgjørelsen av dette spørsmål i forholdet mellom foreldrene vil først få betydning om barnevernsnemnda gir fra seg omsorgen.

Saken er særegen og har budt på tvil, og jeg finner at det heller ikke for Høyesterett bør tilkjennes saksomkostninger.

Da jeg etter domskonferansen vet at jeg er i mindretall, går jeg ikke inn på bidragsspørsmålet som etter partenes påstander bare er aktuelt om moren får foreldremyndigheten, og jeg former heller ingen konklusjon.

Dommer Blom: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Saken er reist etter §8 første ledd i lov om born i ekteskap av 21. desember 1956 nr. 9. Retten må da ta standpunkt til hvem av foreldrene som skal ha foreldremyndigheten og kan ikke overlate valget til barnevernsnemnda. Dette må gjelde selv om ingen av foreldrene er skikket til å ha omsorgen for barnet, og selv om barna, som her, av barnevernsnemnda er anbrakt i fosterforeldres omsorg. Annerledes stiller det seg om barnevernsnemnda vedtar at foreldremyndigheten skal fratas en eller begge foreldre i henhold til §20 første ledd i lov om barnevern av 17. juli 1953 nr. 14. I denne sak er imidlertid slikt vedtak ikke truffet.

Mitt utgangspunkt i denne saken er at barna i omtrent fem år har bodd hos fosterforeldrene, og der har vokst opp i en harmonisk og lykkelig tilværelse. Jeg er ikke i tvil om at barna fortsatt vil ha det godt om de blir boende der de er.

En mulig overflytting til faren er ikke aktuell, men han har klart gitt uttrykk for at det er hans ønske at barna skal bli hos og eventuelt adopteres av fosterforeldrene, og jeg må forutsette at det er dette han vil bruke sin foreldremyndighet til å få gjennomført. Om det ikke blir til at fosterforeldrene adopterer barna, må jeg gå ut fra at barna med ham som innehaver av den formelle foreldremyndighet vil bli boende hos fosterforeldrene. På den annen side kan jeg heller ikke tvile på at moren ønsker å få ha barna hos seg så snart som mulig. Dette ønske er forståelig, og jeg er enig med hennes advokat i at det i hennes situasjon vil kunne bety overmåte meget for hennes rehabilitering å få sine barn tilbake.

Side:982

Men etter ektebarnlovens §8 annet ledd skal avgjørelsen først og fremst rette seg etter det som er best for barna - foreldrenes interesse i å få ha barna må her stå tilbake. Med en slik problemstilling er det etter min mening klart at det vil være bedre for barna å bli der de er enn å bli flyttet til moren.

Jeg henviser for så vidt til lagmannsrettens - flertallets - begrunnelse og skal bare tilføye:

Morens tidligere adferd, slik den er beskrevet i lagmannsrettens straffedom av 1. desember 1972 og slik den er vurdert av Høyesterett i kjennelse av 30. juni 1973, Rt-1973-817, er slik at det gir grunn til å reise spørsmålet om hun kan anses skikket til å ha mindre barn i sin varetekt. Dette må gjelde selv om hun nå har sont sin straff og opplysningene om henne fra senere år er meget gunstige. Jeg ser det slik at hvis det skulle være mulighet for gjentakelse av handlinger som tilnærmet kan sidestilles med dem hun er dømt for, ville det overhodet ikke være tvilsomt at hun ikke måtte få foreldremyndigheten.

Slik jeg ser på saken, behøver jeg imidlertid ikke å ta standpunkt til om noen slik risiko foreligger.

Jeg antar nemlig at en overflytting av barna til morens varetekt etter så lang tid og på bakgrunn av det som er hendt og som må forutsettes vel kjent på morens hjemsted, vil stille de aller største krav til moren om barna ikke skal ta skade av det. Jeg må regne med som en nærliggende mulighet at barna i så fall - alt mens de er barn - vil få kjennskap til hva som hendte deres søster, og jeg kan ikke forstå annet enn at dette vil kunne skape en grunnleggende utrygghet hos dem. Etter de opplysninger som foreligger om morens personlighet, tror jeg ikke hun har de ressurser som her vil kreves for tross ytre og indre vansker å gi dem en harmonisk oppvekst. Jeg viser til at de rettspsykiatriske sakkyndige i straffesaken betegnet henne som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner, men ikke fant grunnlag for å uttale seg om hvorvidt det er fare for gjentagelse av straffbare handlinger. Og jeg viser til at den sakkyndige for lagmannsretten i nærværende sak har uttalt at en personlighet av morens type vil ha større vanskeligheter enn det vanlige når konfliktsituasjoner oppstår og aggressive impulser gjør seg gjeldende. Selv om den sakkyndige tillegger at hun under fengselsoppholdet har fått sine ressurser noe styrket, kan jeg ikke bygge på at hun for tiden vil kunne leve opp til den vanskelige situasjon som må melde seg hvis barna skal flyttes til henne.

Ut fra dette antar jeg det vil være best for barna at de blir der de er, og at faren derfor tilkjennes foreldremyndigheten. Skulle det mot formodning vise seg at faren ikke vil bruke sin foreldremyndighet til å medvirke til dette, vil saken komme i en ny stilling og eventuelt kunne kreves revurdert, jfr. lovens §9 annet ledd.

Det er enighet om at moren skal gis samværsrett, men jeg har ikke tilstrekkelige opplysninger til å avgjøre hvordan og i hvilken utstrekning denne skal utøves. Partene har da heller ikke bedt om rettens avgjørelse for så vidt.

Side:983

Jeg er enig med førstvoterende i at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. Jeg stemmer etter dette for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Lorentzen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Sinding-Larsen.

Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Blom.

Jeg tilføyer at jeg ikke kan finne at barnelovens §8 er til hinder for i et tilfelle som dette å tilkjenne faren foreldremyndigheten. Som annenvoterende bemerker, må domstolene etter loven treffe bestemmelse om at foreldremyndigheten skal tilligge en av foreldrene, og det selv om begge i og for seg skulle være uskikket til å ha den. I det foreliggende tilfelle kan det - på noe forskjellig grunnlag - være tvilsomt om noen av foreldrene kan sies å være skikket til å ha foreldremyndighet til de to barn det her gjelder. Dette spørsmål finner jeg det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på. Jeg ser det slik at uansett hvorledes man vil karakterisere disse foreldre når det gjelder skikkethet eller mangel på skikkethet, må det under de i denne sak foreliggende omstendigheter kunne bestemmes at foreldremyndigheten skal være på farens hånd.

Dommer Andreas Endresen: Jeg er likeledes enig med annenvoterende, dommer Blom, og tiltrer fjerdevoterende, dommer Bølvikens bemerkninger.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Halfdan Fugleberg):

A er født den 9.4.1944. Han er av yrke matros og reiser for tiden i utenriksfart på en svensk båt. Han ble den 26. april 1969 gift med - - -. Hun er født den 13.12.1947. Hennes yrke før hun giftet seg var fabrikkarbeiderske på - - -fryseri i Y. Etter at hun giftet seg har hun vært husmor. - - -

Ektemannen var for det meste til sjøs. Etter at han var ferdig i marinen i mai 1971, var han en stund hjemme og tok deretter hyre i 2 måneder på en norsk båt. Sommeren 1972 oppholdt han seg en tid hjemme og mønstret så på en tråler, hvoretter han fra høsten 1972 plutselig forlot hjemmet på ny og reiste til sine foreldre i X. Der oppholdt han seg til i oktober 1972 da han mønstret på i utenriksfart.

Hustruen ble sommeren 1972 arrestert og satt 3 uker i varetektsfengsel mistenkt for barnemishandling. I den tid hun satt i varetekt, tok hennes mor seg av barna, og ektemannen var dessuten i denne tid hjemme. - - -

Etter at fru A ble fengslet for soning av straffen, ble barna tatt hånd om av hennes søster, fru E, som bor i X og reiste den 8.11.1973 til Y for å hente barna. Hun ble julen over i Y hos sine foreldre sammen med barna og tok så barna med seg til sitt hjem i X i januar 1974. Barna er fremdeles hos henne.

I tiden før soningen tok til, etablerte Harstad barnevernsnemnd tilsyn

Side:984

med barna. Sokneprest Skollevoll ble således den 18.9.1972 oppnevnt som tilsynsfører. Enn videre ble helsesøster Marie Pettersen anmodet om også å foreta hjemmebesøk hos fru A og barna. Også hjemmekonsulent Lorense Nilsen fikk i oppdrag å ta kontakt om mulig daglig med barna. Barna bodde hele tiden sammen med sin mor i besteforeldrenes hjem på - - -ved Y. Barnemoren ble således i denne tid ikke fratatt foreldremyndigheten over barna. - - -

Ved herredsrettens brev av 13. august 1974 ble saken forelagt Harstad barnevernsnemnd med anmodning om at barnevernsnemnda skulle uttale seg om hvem av foreldrene som i dette tilfelle burde tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarna. Barnevernsnemnda vedtok i møte 5. september 1974 å avgi slik uttalelse:

«Barnevernsnemnda i Harstad er av sorenskriveren i Trondenes bedt om å uttale seg om hvem av foreldrene som i dette tilfelle bør ha foreldremyndigheten over fellesbarna, når foreldrene blir skilt.

Barnevernsnemnda må bygge på de faktiske kjensgjerninger i saken - nemlig at fru A er dømt for forbrytelse mot strl. §219, §220, §221, §222, §223, §224, §225, §226, §227, §228, §229 og §242, som innebærer vanrøkt, mishandling eller liknende adferd som har hatt døden til følge - for å ha skadet en annen på legeme eller helbred m.v. - og for rettsstridig å ha latt noen person (C) som sto under hans (hennes) varetekt forbli i hjelpeløs tilstand.

Disse alvorlige kjensgjerninger som fru A er dømt for kan barnevernsnemnda ikke se bort fra, selv om fru A - mens hun bodde hjemme hos sine foreldre under deres overoppsyn - stelte sine barn godt og hadde sin datters B's tillit.

Barnevernsnemnda i Harstad som bare har vært inne i bildet etter at fru A flyttet hjem til sine foreldre etter C's død, kan bekrefte at barna B og D har hatt godt stell mens de bodde sammen med moren i besteforeldrenes hjem her i Y.

Om hennes evne til å ta seg av barna på egen hånd når hun har sonet sin straff, kan barnevernsnemnda ikke ha noen formening om.

Når det gjelder faren, A, har barnevernsnemnda ingen formening om hans muligheter for å ta seg av sine barn. Han måtte da i tilfelle - oppgi sitt arbeide som sjømann og skaffe seg noe å gjøre i land - eller han måtte forplikte seg til å la barna være i fosterheim under trygge forhold, og så langt han evnet - betale fosterhjemsgodtgjørelse for barna.

Noen anbefaling i den ene eller annen retning kan barnevernsnemnda ikke gi.» - - -

Saksøkeren møtte ikke under hovedforhandlingen og er heller ikke rettslig avhørt. Han reiser for tiden i utenriksfart på fjerne farvann på et svensk skip. - - -

Retten bemerker:

Det er på det rene at hustruen ved Hålogaland lagmannsretts dom av 27. november 1972 er idømt en fengselsstraff på 6 år og at hennes anke over straffeutmålingen ved Høyesteretts kjennelse av 30. juni 1973 er forkastet. Ektemannen har da krav på skilsmisse etter ekteskapslovens §51, og dom for skilsmisse vil bli gitt i samsvar med saksøkerens påstand.

Det vanskelige punkt i saken er uten tvil spørsmålet om foreldremyndigheten. Retten vil her innledningsvis bemerke at situasjonen i saken

Side:985

forsåvidt er spesiell ettersom det er på det rene at ingen av partene i dag er i stand til å selv å ta seg av barna. Man må derfor regne med at barna uansett hvem som får foreldremyndigheten over dem fortsatt i nærmeste fremtid må bo hos sin tante fru E i X. De opplysninger som foreligger i saken viser også at barna har det godt der. Fru E er 28 år og hjemmeværende husmor. Hun har ikke selv barn og bor i en leilighet i X på 4 værelser og kjøkken. Hennes mann har fast arbeide. For barna mottar fru E kr. 1000 fra Harstad barnevernsnemnd som fostergodtgjørelse for begge barna, og enn videre oppebærer hun barnetrygd med kr. 183 pr. måned.

Det må også legges til grunn at barnevernsnemnda i medhold av barnevernslovens §19 har overtatt omsorgen for barna og retten legger til grunn at dette vedtak vil stå ved makt inntil vedtaket endres. Uansett hvem av foreldrene som får foreldremyndigheten til barna, må således barnevernsnemnda koples inn hvis det noen gang blir aktuelt å flytte barna fra det sted de nå bor.

Slik saken ligger an vil nødvendigvis foreldremyndigheten i den nærmeste tid fremover bli av svært formell art. Foreldremyndigheten innebærer dog den realitet at den av partene som får foreldremyndigheten kan søke barnevernsnemnda om å få opphevet barnevernsnemndas omsorg for barna, og vil da etter at denne omsorg eventuelt er opphevet kunne stå atskillig friere under sin utøvelse av foreldremyndigheten enn forholdet nå vil være.

Retten må treffe en avgjørelse i saken om hvem av partene som skal ha foreldremyndigheten. Retten vil dog i denne forbindelse tilføye at det til enhver tid vil være opp til barnevernsnemnda i medhold av barnevernslovens §20 første ledd, å treffe bestemmelse om at foreldremyndigheten også skal fratas den av foreldrene som av retten blir tilkjent foreldremyndigheten. Slik forholdene ligger an i denne sak der ingen av foreldrene kan utøve den daglige foreldremyndighet, anser retten det for å være av stor viktighet at barnevernsnemnda fortsatt har omsorgen for barna og til enhver tid har kontroll med hvem som har den daglige omsorgen for barna.

Når retten skal treffe avgjørelse i spørsmålet hvem av foreldrene som skal ha foreldremyndigheten, må utgangspunktet være hva som er det beste for barna, jfr. lov om barn i ekteskap av 21.12.1956 nr. 9 §8 annet ledd. Retten vil i anledning dette spørsmål bemerke:

Det er riktignok slik som påpekt av saksøktes prosessfullmektig at en straffedom ikke uten videre er bindende i en senere sivil sak. På den annen side må retten legge til grunn at det er rettskraftig avgjort at saksøkte er straffedømt for en rekke tilfeller av alvorlig mishandling av sitt eget barn. Retten kan ikke se bort fra dette faktum, og utgangspunktet for rettens vurdering må derfor være om det til tross for denne dom likevel vil være ubetenkelig å la henne ha foreldremyndigheten over de to barn hun nå har. Det kan i denne forbindelse bemerkes at de vitner som er avhørt under hovedforhandlingen har gitt gode uttalelser om saksøkte og hennes stell av de øvrige to barn. Såvel den oppnevnte tilsynsfører sokneprest Skollevoll som helsesøster Pettersen og hjemmekonsulent Lorense Nilsen som hadde kontrollen med saksøkte i tiden mellom straffedommen og soningen har alle gitt uttalelser som tyder på at saksøkte er en god barneoppdrager. Det må dog i denne forbindelse bemerkes at samtlige av disse vitneprov refererer seg til tiden etter at datteren C døde og der finnes ingen vitner som har uttalt seg om hvordan morens forhold overfor datteren C var. Saksøkte selv har

Side:986

bestemt hevdet at hun er uskyldig i de forhold hun er dømt for, og på spørsmål om hva som var årsaken til C's død, har hun forklart at det skyldtes at hun falt nedover trappen. Saksøkte har selv under hovedforhandlingen forklart at hun fant barnet, som da bare var 3 måneder gammel, liggende bevisstløs etter å ha falt 8 trappetrinn nedover. Hun har forklart at hun var klar over at datteren må ha falt nedover trappen, og på forespørsel om hvorfor hun ikke straks sendte bud på lege med den følge at det gikk to timer før barnet kom på sykehus, har hun forklart at hun trodde barnet sov. Denne forklaring må etter rettens oppfatning sies å være noe eiendommelig, idet den naturlige reaksjon fra en mors side i et slikt tilfelle neppe ville være å gå ut fra at et barn ville falle i en naturlig søvn etter et slikt fall. Den første naturlige reaksjon hos en mor etter et slikt fall måtte være redsel og deretter øyeblikkelig å kontakte lege.

Det vil etter rettens oppfatning være å ta en altfor stor risiko å tilkjenne saksøkte foreldremyndigheten over sine to barn når en ser saken på bakgrunn av de alvorlige forbrytelser hun er straffedømt for. De i straffesaken for Høyesterett oppnevnte sakkyndige har riktignok ikke funnet tilstrekkelig grunnlag for å uttale seg om hvorvidt det er fare for gjentakelse av de straffbare handlinger. Det må dog bemerkes at de sakkyndige i sine premisser har uttalt at der foreligger indikasjoner som både taler for og imot fare for gjentakelse av straffbare handlinger, og det er verdt å merke seg at de sakkyndige på slutten av sine premisser bemerker at selv om de ikke kan ta definitivt standpunkt til faren for gjentakelse av straffbare handlinger, anser man at sikkerhetstiltak vil være hensiktsmessig for å beskytte de to gjenlevende barn. Retten er dog oppmerksom på at de sakkyndige har avgitt sin erklæring i anledning straffesaken, og det er da også fra saksøktes prosessfullmektigs side prosedert på at man ikke kan bygge på denne under en senere sivil sak om avgjørelse av foreldremyndigheten. Retten har derfor vist forsiktighet og tilbakeholdenhet når det gjelder å påberope seg de sakkyndiges erklæring, men når det gjelder de sakkyndiges bemerkninger om fare for gjentakelse, kan en ikke se annet enn at disse bemerkninger også må være relevante når det gjelder avgjørelsen av spørsmålet om hvem av foreldrene som skal ha foreldremyndigheten.

Retten er derfor kommet til at saksøkte ikke kan tilkjennes foreldremyndigheten over barna. Foreldremyndigheten må da tilkjennes den andre av foreldrene, nemlig faren A. Retten vil dog i denne forbindelse bemerke at det ikke er helt uten betenkning at faren tilkjennes foreldremyndigheten. En av foreldrene må imidlertid ha foreldremyndigheten, og retten bygger som tidligere bemerket på at barnevernsnemnda vil ha den nødvendige kontroll med den måte faren utøver foreldremyndigheten på. Det må i denne forbindelse bemerkes at faren har vist liten interesse for barna, selv om det riktignok er slik at han på grunn av sitt yrke har vært nødt til å oppholde seg utenfor hjemmet. Faren har heller ikke overholdt sin underholdsplikt verken når det gjelder hustruen eller barna. Det må dog bemerkes at saksøktes foreldre under hovedforhandlingen har forklart at faren var snill med barna når han var hjemme selv om han i denne tid også misbrukte alkohol.

Selv om således retten har tilkjent faren foreldremyndigheten over barna, legger en til grunn at det fortsatt vil være fru E og hennes mann som vil ha den daglige omsorg for barna og at det hele vil stå under kontroll av barnevernsnemnda. - - -

Side:987

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Halvard Lind Hansen, Tor G. Christensen og kst. lagdommer Astrup Rindahl): - - -

Lagmannsrettens bemerkninger:

Lagmannsretten har ved avgjørelsen av spørsmålet om foreldremyndigheten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet som består av lagdommerne Lind Hansen og Christensen, er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige slutte seg til dens avgjørelsesgrunner.

Etter Harstad barnevernsnemnds vedtak av 14.11.73 har nemnda overtatt omsorgen for barna etter barnevernslovens §19. Vedtaket står uendret og barna er fremdeles anbrakt i sitt fosterhjem hos fru A's søster og svoger i X. Barna har nå vært der siden januar 1974 og det synes etter det opplyste at de har det godt i fosterhjemmet. Således har sosialkurator Aud Hodnekvam under bevisopptak forklart at barna etter hennes inntrykk er rolige og kjekke og vel tilpasset. Som påpekt av herredsretten vil det være nødvendig med et vedtak fra barnevernsnemndas side om barna skulle flyttes til et annet sted. Et slikt vedtak kan nemnda treffe etter søknad fra den av foreldrene som får foreldremyndigheten. Etter herredsrettens dom er det skjedd den endring i fru A's faktiske situasjon at hun høsten 1976 ble løslatt fra fengslet på prøve ved halv straffetid. Hun er bosatt i sitt foreldrehjem i Y. Hun har under ankeforhandlingen opplyst at hun ønsker å få barna til seg, slik at de kan bo sammen. En må således ved avgjørelsen av saken nå regne med at den ankende part vil søke barnevernsnemnda om å få omsorgen til barna, dersom hun får foreldremyndigheten.

Lagmannsrettens flertall legger ved sin vurdering på samme måte som herredsretten avgjørende vekt på den risiko som på bakgrunn av de alvorlige forhold som fru A har vært straffedømt for, må fryktes å være til stede dersom hun får foreldremyndigheten og omsorgen for barna. Selv om den tidligere straffedommen mot fru A ikke er bindende ved avgjørelsen av nærværende sak, finner lagmannsretten ingen grunn til ikke fullt ut å bygge på det saksforhold som ligger til grunn for domsfellelsen i straffesaken. Som påpekt av herredsretten er det i denne saken spørsmål om det til tross for den meget alvorlige barnemishandling som fru A er dømt for, likevel vil være ubetenkelig å la henne ha foreldremyndigheten over de to barn hun nå har.

De opplysninger som herredsretten har vist til om fru A's gode forhold til datteren B og gutten i tiden fra straffedommen og til soningen begynte i november 1973, er bekreftet ved vitneforklaringer også for lagmannsretten.

I forbindelse med fru A's anke til Høyesterett over straffeutmålingen, ble det foretatt rettspsykiatrisk undersøkelse av henne. I erklæring av 16.6.1973 kom de sakkyndige i sin konklusjon til at de ikke hadde funnet tilstrekkelig grunnlag for å uttale seg om det er fare for gjentakelse av straffbare handlinger. I sine premisser bemerket de imidlertid at det forelå indikasjoner som talte både for og imot gjentakelse av straffbare handlinger. Videre bemerket de at selv om de ikke kunne ta definitivt standpunkt til faren for gjentakelse av straffbare handlinger, ville de anse at sikringstiltak ville være hensiktsmessige for å beskytte de gjenlevende barn. Selv om denne erklæring er avgitt i anledning av straffesaken, vil den være av betydning i nærværende sak.

Det er i ankesaken innhentet en psykologisk vurdering av fru A, foretatt

Side:988

av sjefspsykolog Sigmund Stangvik, Harstad, datert 21.1.77. I sin konklusjon uttaler Stangvik følgende:

«På spørsmålet om en konkret vurdering om hvorvidt det kan oppdages aggresjoner hos fru A overfor fellesbarna B og D, må dette i den nåværende situasjon besvares med et nei. Det er intet som tyder på at hun går omkring med noen som helst motforestillinger mot barna. Tvert om, gir hennes tanker og forestillingsliv inntrykk av en positiv oppmerksomhet overfor barna og ønske om samvær med dem. Imidlertid finner en det på sin plass å ta med inntrykket av et personlighetspreg som synes å ha mindre enn vanlige ressurser når det gjelder innlevingsevne og dypere forståelse, selv om disse ressursene synes styrket noe av et behandlingsorientert opplegg i fengslet.»

Av denne siste uttalelse får man det inntrykk at fru A har gjennomgått en positiv utvikling under fengselsoppholdet. Dette kan bety at faren for gjentakelse av lignende handlinger som fru A ble dømt for, er blitt mindre. Lagmannsrettens flertall finner imidlertid ikke å kunne legge til grunn at det foreligger tilstrekkelige opplysninger som viser at fru A er skikket til å ha foreldremyndigheten over barna. Det er ved de opplysninger som er kommet frem om fru A, et gjennomgående trekk at det bortsett fra de forhold som hun er straffedømt for, ikke har vært noe å utsette på hennes gjøremål i hjemmet eller hennes livsførsel ellers. Som det fremgår av straffedommen i lagmannsretten har det ikke latt seg gjøre å forklare grunnen til den barnemishandlingen som hun hadde gjort seg skyldig i. Det har heller ikke senere lykkes å trenge til bunns i motivene til hennes handlemåte. Hun har selv ikke gitt noen opplysninger, idet hun hele tiden har nektet seg skyldig. Lagmannsrettens flertall finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på den gode oppførsel som fru A har lagt for dagen både i forholdet til barna etter straffedommen, under soningen og etter at hun er løslatt. Dette er positive egenskaper ved henne som kan gjøre henne egnet til å ha foreldremyndigheten og omsorgen til barna på et senere tidspunkt. Flertallet finner imidlertid at hun på det nåværende tidspunkt, mens barna ennå er så små - særlig D som nettopp er fylt 4 år - ikke kan sies å være skikket til å ha foreldremyndigheten. Det kan nevnes at sjefspsykolog Stangvik i sin erklæring har opplyst at aggresjonen kan forklares som en situasjonsbetinget holdning eller reaksjon. Det er formentlig ikke grunn til å anta at fru A i fremtiden vil kunne komme opp i samme situasjon som hun var i omkring 1971/72. En kan imidlertid ikke se bort fra at hun som enslig oppdrager vil kunne komme opp i stressituasjoner som kan gi seg uheldige utslag overfor barna, selv om hun får nødvendig støtte ved tilsyn eller andre tiltak gjennom barnevernsnemnda. Ifølge sakkyndige uttalelser er risikoen for slik aggresjon fra foreldres side størst så lenge barna er små. Flertallet er derfor enig med det som er anført fra ankemotpartens side om at fru A i allfall med barnas nåværende alder ikke bør få foreldremyndigheten. Barna bør i så måte betraktes under ett, idet det ikke kan være heldig å skille dem.

Mindretallet - kst. lagdommer Rindahl - er kommet til et annet resultat enn flertallet, når det gjelder spørsmålet om foreldremyndigheten.

Jeg finner at det ikke kan bli til det beste for barna at faren får foreldremyndigheten. Han er av yrke sjømann, og har vært og er i utenriksfart, og alene av den grunn avskåret fra selv å kunne ha noe tilsyn med dem og å ta seg av deres oppdragelse. Avgjørende er det imidlertid at han, etter at han forlot hjemmet høsten 1972, overhodet ikke har søkt kontakt med barna.

Side:989

Han har etter det opplyste aldri skrevet eller telefonert til datteren B, som nå er snart 8 år. Han har så vidt skjønnes ikke engang brydd seg med å få se sønnen D, som ble født xx.xx.1973, men har gitt uttrykk for at han «planmessig har gått inn for å kutte ut tanken på barna, da han er redd for at det kan bli store vanskeligheter for dem, hvis han nå kommer tilbake til dem.» Og hans innstilling til dem er at det - på tross av at han aldri har hatt noe å utsette på morens forhold til datteren - vil være best både for datteren og sønnen at de blir adoptert bort - endog «anonymt», idet han ikke regner med at han noen gang vil kunne ta dem til seg - heller ikke i et eventuelt nytt ekteskap. På denne bakgrunn må jeg anta at den eneste utøvelse av foreldremyndighet som vil kunne bli aktuell fra hans side, vil knytte seg til spørsmål om eventuell adopsjon av barna til deres nåværende fosterforeldre - deres tante og onkel - eller til ukjente.

Det er etter dette min oppfatning at foreldremyndigheten må tilkjennes moren. Jeg vil i denne forbindelse peke på de positive opplysninger som foreligger om hennes forhold til datteren og sønnen både fra tiden før og etter at hun ble straffedømt den 1.12.1972.

Når det gjelder tiden før straffedommen, viser jeg til at det i dommen er fastslått at det ikke har vært noe å si på hennes stell og pleie av den eldste datteren.

Etter at tiltalen ble reist mot henne den 17.10.1972, var hjemmet under tilsyn av barnevernsnemnda fra 15.12. s.å., bl.a. av sogneprest Skollevoll som tilsynsfører. I barnevernsnemndas møte 26.6.1973 ble det vedtatt uttalelse om at det ingen negative opplysninger foreligger om hennes forhold til barna i den tid tilsynet hadde fungert, og at barna er velstelt og virker trygge og veltilpasset. - Som tilsynsfører ga sognepresten i brev av 27. s.m. uttrykk for at datteren (som da var ca. 4 år) «gir inntrykk av å være et harmonisk og lykkelig barn, som viser stor fortrolighet overfor sin mor...» - I uttalelse av 15.10.1973 fra barnevernsnemnda ble det vist til at sognepresten som tilsynsfører fra sine besøk i hjemmet utelukkende hadde positive ting å bemerke, og at han på det nåværende tidspunkt ikke kunne anbefale gjennomført inngrep som avskar henne muligheten til å være sammen med barna. Og i samme uttalelse ble det vist til at heller ikke helsesøster Marie Pettersen på bakgrunn av sine hjemmebesøk hadde noe å bemerke, når det gjelder stell av barna.

Etter at moren deretter den 7.11.1973 var blitt pågrepet for soning av fengselsstraffen, ble det av barnevernsnemnda den 14. s.m. gjort vedtak om å overta omsorgen for barna i medhold av barnevernslovens §19 og å plassere dem midlertidig i fosterhjemmet hos morens søster i X, idet moren på forhånd hadde gitt sitt samtykke til dette. På tross av straffedommen ble det heller ikke da reist spørsmål om å frata moren foreldremyndigheten, og i brev av 22.4.1974 til hennes advokat ble det om dette opplyst at nemnda ønsket å se tiden an, bl.a. om nye opplysninger ville stille moren i et ugunstigere lys.

Etter at moren i forbindelse med skilsmissesaken hadde krevet å få foreldremyndigheten, ble barnevernsmenda avesket uttalelse omkring dette. Jeg viser om dette til herredsrettens dom, hvorav det framgår at barnevernsnemda i sin uttalelse den 5.9.1974 ikke har kunnet gi noen anbefaling i den ene eller annen retning, men har framholdt at moren hadde stell barna

Side:990

godt og hadde sin datters tillit, mens de bodde sammen med henne i besteforeldrenes hjem i Y.

Både sogneprest Skollevoll og hjemmekonsulent Lorentze Nilsen, som også hadde hatt tilsynet med hjemmet, før barna ble anbrakt i fosterhjemmet, har som vitner for lagmannsretten bekreftet de gitte positive opplysninger med hensyn til morens stell av barna og tillitsforholdet mellom henne og datteren. Sognepresten har for øvrig forklart at han flere ganger besøkte moren under soningen, og at han under samtaler med fengslets vedkommende bare fikk de beste skussmål om henne. Han har forklart at han også fra det tilsyn med henne som han har påtatt seg for fengselsmyndighetene, etter at hun ble prøveløslatt 10.10.1976, bare har det beste inntrykk av henne. Og han har gitt klart uttrykk for at han etter sitt kjennskap til og inntrykk av henne for sin del ikke vil se noen betenkeligheter mot at hun får foreldremyndigheten over og omsorgen for barna. Slik jeg har oppfattet hans vitneforklaring, vil han iallfall føle seg fullt betrygget ved det tilsyn som i tilfelle må forutsettes å ville bli etablert på ny med hjemmet.

I følge fosterforeldrene har moren under soningen hatt jevnlig kontakt med barna gjennom brev 2-3 ganger i måneden. Hun har sydd og strikket til dem, og barna har sendt henne tegninger. Datteren har stadig spurt etter moren. Ut fra sin psykologiske vurdering har sjefspsykolog Sigmund Stangvik, Harstad, i uttalelse av 21.1.1977 konkludert med at det ikke foreligger aggresjoner overfor barna, men at hennes tanker og forestillingsliv tvertom gir inntrykk av en positiv oppmerksomhet overfor barna og ønske om samvær med dem.

Ved den psykiatriske undersøkelse av henne har de sakkyndige ikke kunnet finne tegn på sinnssykdom. Det forhold at de er kommet til at hun må anses for å ha mangelfullt utviklede sjelsevner, antar jeg ikke kan tillegges særlig betydning ved vurderingen av spørsmålet om foreldremyndigheten.

Ifølge sjefspsykolog Stangvik er de fleste tilfelle av barnemishandling forbigående og bestemt av kritiske faser i vedkommendes liv, og faren for barnemishandling må videre antas å være liten etter barnets 3-4 års alder. Datteren er nå som nevnt i sitt 8. år og sønnen nettopp fylt 4 år. Moren har under soningen i 3 år vært under jevnlig psykiatrisk og psykologisk behandling, og det må etter det som foreligger være grunn til å tro at denne ikke har vært uten gunstig innvirkning på henne.

Jeg kan på denne bakgrunn ikke finne at det kan være tilstrekkelig grunnlag for å regne med noen risiko for at moren vil gjøre seg skyldig i mishandling av datteren og sønnen, om hun skulle få beholde foreldremyndigheten over dem og igjen få overta omsorgen for dem. Under enhver omstendighet må jeg anta at barnevernsmenda, om den etter en begjæring fra henne skulle omgjøre sitt vedtak og la henne få overta omsorgen, vil måtte sette hjemmet under betryggende tilsyn for på den måte å sikre barna. Til dette kommer at moren iallfall foreløpig bor hos sine foreldre og i tilfelle kommer til å bo sammen med barna også under overoppsyn av foreldrene.

Jeg stemmer etter dette for at moren skal tilkjennes foreldremyndigheten. - - -