LA-1996-1570

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-09-22
Publisert:	LA-1996-01570
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nedre Telemark herredsrett - Agder lagmannsrett LA-1996-01570 A.
Parter:	Ankende part: Staten v/Finansdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Richard Saue). Ankemotpart: Halvor Torekåsa, Oddgeir Torekåsa (Prosessfullmektig: Advokat Helge Aarnes).
Forfatter:	Lagdommer Erling Strand, formann, Kst. lagdommer Tormod Rafgård, Ekstraord. lagdommer John Årseth
Lovhenvisninger:	Merverdiavgiftsloven (1969) §13, §27, §55, Tvistemålsloven (1915) §172, §29, Merverdiavgiftsloven (1969), Investeringsavgiftsloven (1969), Regnskapsloven (1977)

Saken gjelder gyldigheten av Telemark Fylkesskattekontors vedtak om betaling av merverdiavgift i forbindelse med oljesprøyting/understellsbehandling av personbiler på gården Torekåsa i Bø i Telemark. Til dette ble brukt en spesiell type olje, benevnt "kjedegli" vanligvis brukt til motorsager. Oljen leveres til næringsdrivende på fat a 205 liter, men kan også kjøpes på bensinstasjoner på kanner a 10 liter.

Nedre Telemark herredsrett avsa 30/8-96 dom med slik domsslutning:

1. "Telemark Fylkesskattekontors vedtak om øking av merverdiavgift og investeringsavgift av 14.11.1995 for termin 3/91, 3/92 og 3/93 for registreringsnr. 975 858 9294 MVA Halvor og Oddgeir Torekåsa oppheves.

2. Staten dømmes til å erstatte Halvor og Oddgeir Torekåsa sakens omkostninger med kr 48555, kronerførtiåttetusen- femhundreogfemtifem - innen 2 - uker fra forkynnelsen av denne dom."

Staten v/Finansdepartementet har ved regjeringsadvokaten v/advokat Richard Saue påanket dommen til Agder lagmannsrett og anført at herredsrettens dom bygger på feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Ankemotpartene, Halvor og Oddgeir Torekåsa (heretter benevnt Torekåsa) har tatt til motmæle og deres prosessfullmektig, advokat Helge Aarnes har nedlagt påstand om at herredsrettens dom stadfestes.

Fylkesskattekontorets vedtak gjelder utestående avgifter på kr 77.180 inkludert en tilleggsavgift på kr 8229. (Tilleggsavgiften er ikke bestridt dersom lagmannsretten kommer til at vedtaket er gyldig.) Når det gjelder saksforholdet ellers og partenes anførsler for herredsretten samt herredsrettens begrunnelse, fremgår dette av dennes domsgrunner.

Ankeforhandlinger ble ført i Skien 26. og 27. august 1997. Under ankeforhandlingene møtte advokat Richard Saue for regjeringsadvokaten og Halvor og Oddgeir Torekåsa møtte med advokat Helge Aarnes. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Advokat Saues anførsler for den ankende part kan sammenfattes slik: Det er enighet om at Fylkesskattekontorets vedtak er hjemlet i merverdiavgiftsloven §55 og at gyldigheten ikke berøres av den omstendighet at det i vedtaket feilaktig ble vist til §55 annet ledd i stedet for første ledd som ville vært korrekt. Det er også enighet mellom partene om at avgiftsmyndighetene etter nevnte bestemmelse kan fastsette beregningsgrunnlaget ved skjønn når omsetningsoppgave ikke er innkommet. Det partene er uenige om er hvorvidt det skjønn som Telemark Fylkesskattekontor har utøvd, er forsvarlig.

I den foreliggende sak har ankemotpartene erkjent ikke å ha innsendt regnskaper for årene 1991 til 1993 (kontrollperioden) til tross for at de er å anse som næringsdrivende i henhold til merverdiloven og regnskapslovgivningen. De har heller ikke meldt virksomheten til myndighetene til tross for at det består meldeplikt uten hensyn til omsetningens størrelse i.h.t. merverdiavgiftsloven §27, jfr. §13.

Ankemotpartenes tilsidesettelse av grunnleggende regnskapog avgiftsbestemmelser, resulterte i at den virksomhet som de drev på fritiden var ukjent for Fylkesskattekontoret inntil kontoret mottok en melding fra utenforstående. Dette førte til kontrollbesøk i juni 1994 som avslørte at regnskap ikke var ført og bilag ikke oppbevart.

Ankende part har vist til at når næringsdrivende, slik som i dette tilfelle, helt har unnlatt å oppfylle de regnskaps- og avgiftsregler som gjelder, står avgiftsmyndighetene overfor uklare faktiske forhold som gjør vurderingen svært vanskelig. Etter gjeldende rett må myndighetene da ha meget vide rammer for utøvelsen av sitt skjønn, jfr. Rt-1979-635. Det kan da ikke kreves "millimeterrettferdighet" av den avgiftspliktige som har forsømt seg.

Det anføres at herredsretten har gått utover sin kompetanse når den gir uttrykk for at den legger en fri bevisbedømmelse til grunn, dvs. det faktum som må anses å være mest sannsynlig. Det er en rettslig feilslutning av herredsretten å knytte vurderingen konkret til de enkelte ordresedler fremfor spørsmålet om det er sannsynliggjort at de avgiftspliktige har kjøpt mer olje enn det som er oppgitt til avgiftsmyndighetene. Hvis lagmannsretten finner at det er overveiende sannsynlig at Torekåsa har mottatt mer olje enn oppgitt, må avgiftsvedtaket være gyldig og skjønnet må opprettholdes.

Det samme gjelder om retten er i tvil, idet en avgiftspliktig som totalt har forsømt sine plikter etter lovgivningen, selv bærer risikoen for den tvilsomme situasjon som han har bragt seg opp i. Det er da opp til den avgiftspliktige - Torekåsa - å godtgjøre at det ved skjønnet er begått åpenbare feil.

Det skjønn som Telemark Fylkeskattekontor har utøvet, kan bare settes til side dersom de faktiske forutsetninger som det bygger på svikter så vesentlig at det ikke kan sies å foreligge et forsvarlig skjønn.

I denne saken er det ingen slik svikt i de faktiske forutsetninger for avgiftsvedtaket. Fra Torekåsa har avgiftsmyndighetene fått oppgitt hvor stort kvantum som anslagsvis medgikk til hver understellsbehandling (10-12 liter), lagerbeholdningen født xx.xx.94 (ca. 600 l.), og hvor oljen ble kjøpt (Statoil i Skien). Torekåsa har også opplyst hvor mye olje som ble kjøpt inn i kontrollperioden 1991-93, hvor mange biler som ble understellbehandlet i året og har dertil angitt pris og fortjenestemargin. Opplysningene går ut på at man i kontrollperioden hadde kjøpt olje fra Statoil i Skien to ganger, det er referert til faktura datert 22.08.91 og 22.07.93 som hver gjelder leveranser på 1025 liter.

Fylkesskattekontorets kontroll av Statoils ordresedler ved sentrallageret i Skien, viste imidlertid at det i 1992 og 1993 ble foretatt ytterligere fire leveranser til Torekåsa mot kontant betaling. Hver levering var på 1025 liter. Undersøkelser hos Fina i Asker viste at det høsten 1989 herfra ble levert to partier olje på tilsammen 1435 l. til Torekåsa.

Avgiftsmyndighetene har lagt til grunn de opplysninger som er gitt av Torekåsa og sammenholdt dem med de leveringssedler som er funnet ved undersøkelsen hos Statoil, og med de opplysninger som gitt av ansatte ved Statoils lager og kontor på Raset i Skien. Her ble det mottatt ordre fra næringsdrivende i distriktet, og her ble Statoils sjåfører gitt anvisning hvor oljpartiene skulle leveres. Selv om Statoils prosedyrer med leveringssedlene var noe mangelfulle, fremgår det av forklaringene som er gitt - bl.a. av sjåføren på "Telemarksruta" - at det i Bø bare var Torekåsa og en kunde til som foretok så store bestillinger, og det er bekreftet at for de fire nevnte fakturaene vedkommende, var Torekåsa mottageren. På denne bakgrunn har Fylkesskattekontoret lagt til grunn at Torekåsa årlig har foretatt 200 behandlinger i snitt i kontrollperioden og det er mer enn det dobbelte av hva ankemotpartene har påstått.

Ankende part har understreket at selv om man bare legger Torekåsas egne opplysninger om antall understellsbehandlinger til grunn, går det likevel klart frem at Torekåsa må ha mottatt langt mer olje enn oppgitt. For å underbygge denne påstand har advokat Saue gjort et regnestykke som er basert på at inngående lagerbeholdning født xx.xx.90 var ca. 1025 liter olje. (Jfr. de to nevnte innkjøp fra Fina høsten 1989 med tilsammen 1435 liter olje.) Den utgående lagerbeholdning ved årskiftet 1993/94 ble som nevnt av Torekåsa opplyst å være ca 600 liter. Dersom en legger til grunn Torekåsas påstand om at det ikke ble kjøpt noe olje i 1990 og Torekåsas opplysning om at det ellers i kontrollperioden ikke ble kjøpt annen olje enn to leveranser a 1025 liter fra Statoil i Skien, betyr det at forbruket fra 1990 t.o.m. 1993 må være i størrelsesorden 2475 l. olje (1025+1025+1025-600=2475 liter). Med et forbruk på ca 12 liter pr understellsbehandling vil det igjen si at det foretatt rundt 206 behandlinger tilsammen i 90,91,92 og 93, eller m.a.o. behandlet ca 51 biler pr.år. Dette stemmer ikke med Torekåsas eget anslag om 80 til 90 understellsbehandlinger per år. Hvis deres opplysninger om dette er riktige, må det nødvendigvis være innkjøpt betydelig mer olje i det nevnte tidsrom enn det som ankemotpartene har vedkjent seg. Torekåsas egne opplysninger om antall understellsbehandlinger understøtter derfor sannsynligheten av at de opplysninger om ytterligere leveranser, som er innhentet hos Statoil i Skien, er riktige.

Endelig tilbakeviser advokat Saue anførselen om at det i Bø skulle ha vært en annen ukjent mottager slik som herredsretten har vist til og som ankemotpartene har fastholdt i lagmannsretten. Dette er ikke konkretisert og kan ikke vektlegges. Det samme gjelder ankemotpartens annen anførsel om at Bø ligningskontor skulle ha godkjent at det ikke ble innlevert regnskaper. Dette er under saken tilbakevist av ligningskontoret.

Advokat Saue nedla denne påstand:

1. "Staten ved Finansdepartementet frifinnes.

2. Staten ved Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer."

Anførslene til advokat Aarnes, på vegne av ankemotpartene, kan sammenfattes slik: Ankemotpartene har hele tiden vært i god tro og gjort så godt de kunne. De har ikke på noe tidspunkt forsøkt å føre myndighetene bak lyset, men har i alle år spilt med åpne kort. I selvangivelsene sine har de oppgitt inntekten fra virksomheten som har vært drevet etter vanlig arbeidstid. Nå i ettertid, bestrides det ikke at virksomheten skulle ha vært meldt og at regnskap og omsetningsoppgaver innlevert til myndighetene.

Det vises til at den beskjedne virksomheten startet opp for mange år siden av Torstein Torekåsa som er far til Halvor, og bestefar til Oddgeir Torekåsa. Det har delvis vært bilene til slekt og venner som har vært behandlet og da til redusert pris og delvis til andre i omegnen til en høyere pris slik som oppgitt til myndighetene i forbindelse med kontrollen. Virksomheten har heller ikke hatt større omfang enn hva som er oppgitt til ligningsmyndighetene. Det ble tidlig på 80-tallet innsendt regnskap til ligningskontoret. Bø ligningskontor anså imidlertid de utførte tjenester nærmest som en hobbyvirksomhet og Torstein Torekåsa fikk forståelse av at det ville greie seg med å oppgi fortjenesten i selvangivelsen på basis av de noteringer som ble gjort. Denne praksis er siden fulgt.

Det er illustrerende for myndighetenes passive holdning at Torekåsa i forbindelse med kontrollen sommeren 1994 anmodet skatterevisoren om rettledning om hvordan man regnskapsmessig skulle forholde seg. Det tok over et år før man hørte noe som helst fra Fylkesskattekontoret. Men så kom det i september 1995 varsel om etterberegning av omsetningsavgift, om mulig anmeldelse til politiet osv.

Siden det dermed ble klart at regnskap skulle føres, ble dette selvsagt fulgt opp av Torekåsa som synes det er kritikkverdig, at en sak av så beskjedent omfang, ikke kunne behandles tidligere. Den har trukket i langdrag og har vært en ekstra stor belastning for ankemotpartene som hele tiden har gjort så godt de kunne. Dertil kommer at saken vil kunne få alvorlige konsekvenser for dem utover selve avgiftsvedtaket dersom lagmannsretten skulle komme til at dette er gyldig.

Det anføres videre at saken fra starten av, har fått en særdeles uheldig vinkling. Torekåsa oppga i forbindelse med kontrollen hvor meget olje som var mottatt i kontrollperioden. Men i den rapport som den kontrollerende skatterevisor la frem for Fylkesskattekontoret gis det inntrykk av at de fakturaer som ble fremskaffet ved undersøkelsene hos Statoil beviste at ytterligere fire oljeleveranser var mottatt. Slik var det bare ikke. Det materiale som vedtaket bygger på har vist seg å være beheftet med så vesentlige feil at de ikke er egnet til belysning av de faktiske forhold.

Advokat Aarnes anfører at kontrollrapporten, som ligger til grunn for avgiftsvedtaket, for det første bygger på at Torekåsa i 1989 mottok fire leveranser med olje fra Norske Fina i Asker på tilsammen 3500 liter. Myndighetene har senere erkjent at riktig kvantum skulle være 1435, idet man hadde oversett to kreditnotaer som viste at to av partiene aldri ble levert.

Som herredsretten har lagt til grunn, er de påberopte leveringssedler fra Statoil helt uegnet som grunnlag for avgiftsvedtaket og som bevis i saken. Det er ikke påført noen kvittering fra mottaker på noen av sedlene. Bare en av dem angir Torekåsa som mottaker, men den leveranse som denne gjelder er hverken bestilt eller mottatt. På de tre andre sedlene er mottakers navn ikke fyllt ut.

At Statoils praksis og kontroll av leveransene har vært høyst mangelfull, fremgår av det faktum at dets regnskapsog kontrollrutiner siden er lagt om og forbedret. Hvor mangelfull kontrollen var, går frem av et eksperiment som en av ankemotpartene gjorde. Han ringte Statoil i Skien og bestilte et parti olje i navnet til den skatterevisor som hadde foretatt kontrollen. Det ble avtalt levering mot kontant betaling i Bø. Partiet ble levert til avtalt tid og sted av Statoils sjåfør som ikke ba om noen kvittering for mottagelsen og som heller ikke brydde seg om å undersøke hvem som mottok oljen.

Dernest vises til at Statoils salgsdokumenter heller ikke tilfredstilte de minimumskrav som stilles i "Forskrift om innhold av salgsdokumenter m.v." av 14.10.69 og "Forskrift om regnskapsplikt og bokføring for næringsdrivende som går inn under bestemmelsene i merverdiavgiftsloven og investeringsavgiftsloven", datert 20.08.69. I h.t. disse forskrifter går det klart frem at et hvert salgsdokument skal inneholde navn og adresse på den næringsdrivende som mottar en vare. Det er videre bestemt at ved kontant oppgjør skal registrering skje slik at det går frem hva som er levert til en næringsdrivende i løpet av et år.

Et brev fra Statoils driftsleder i Skien som er fremlagt i saken, bekrefter hvilken usikkerhet som rådet om hvem som ved kontantsalg var mottager av olje.

På denne bakgrunn anføres det at herredsrettens avgjørelse var helt riktig når den ikke ville legge til grunn et regnskapog kontrollsystem av den kvalitet som Statoil i Skien praktiserte.

Det bestrides at Torekåsas virksomhet på langt nær har hatt det omfang som Fylkesskattekontoret har basert seg på. Selv om skatteyteren i saker hvor regnskap ikke er levert, normalt må ha bevisbyrden for at det faktum som ligger til grunn for et slikt vedtak er feilaktig, må dette prinsipp holdes opp imot de mange alvorlige feil som hefter ved Fylkesskattekontorets behandling av denne konkrete saken.

I et tilfelle som dette må det gjøres unntak fra hovedregelen om den avgiftspliktiges risiko for uriktig faktum når han har forsømt sine regnskapsplikter. Det vises til Rt-1995-1772 og anføres at Fylkesskattekontoret burde ha vært langt mere kritisk ved vurderingen av de innhentede opplysninger. Det vises også til en ikke påanket dom fra 20.12.96 avsagt av Salten herredsrett. Her opphevet retten en ligning på bakgrunn av at ligningsmyndighetene syntes å ha lagt til grunn skatterevisors rapport. Ligningsmyndighetene hadde bare i begrenset utstekning foretatt selvstendige vurderinger eller undersøkelser. Retten kom til at skjønnsligningen bygget på feilaktige forutsetninger av vesentlig betydning for skjønnet.

Ankemotpartene slutter seg til herredsrettens premisser når den uttaler at retten i en slik sak kan prøve om det er begått feil i saksbehandlingen, om avgjørelsen er truffet på riktig faktisk grunnlag og om rettsanvendelsen er riktig. Retten kan også prøve om forvaltningsskjønnet er vilkårlig eller åpenbart urimelig. I denne saken er avgiftsvedtaket fattet på grunnlag av kontrollopplysninger som fremtrer som så vilkårlige at hele vedtaket må karaktiseres som vilkårlig og må oppheves i sin helhet.

Ankemotpartene har etter dette nedlagt slik påstand:

1. "Nedre Telemark herredsretts dom stadfestes.

2. Staten dømmes til å erstatt ankemotpartene sakens omkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

Vårt skattesystem bygger på at det er skattyteren som skal gi de nødvendige opplysninger til ligningsmyndighetene og avgiftsmyndighetene, jfr. merverdiavgiftsloven §27 hvoretter den avgiftspliktige uoppfordret skal sende skriftlig melding om sin virksomhet til avgiftsmyndigheten i det fylke hvor han har sitt forretningssted. Etter samme lovs §29 skal han innsende oppgave over sin omsetning. Dersom slik omsetningsoppgave ikke er innkommet, kan beregningsgrunnlaget fastsettes ved skjønn etter lovens §55.

Ankemotpartene har helt unnlatt å følge lovens krav til registrering og innsendelse av omsetningsoppgaver med den følge at Telemark Fylkesskattekontor i medhold av nevnte §55 har fastsatt avgiftsgrunnlaget ved skjønn. Det er enighet om at den virksomhet som saken gjelder er registreringspliktig og at plikten til å sende omsetningsoppgaver er forsømt. Det er også enighet mellom partene at den omstendighet at Fylkesskattestyret i sitt vedtak refererte til §55 annet ledd istedet for §55 første ledd, er uten betydning for vedtakets gyldighet.

Ankemotpartene ha forklart for lagmannsretten at de nærmest fikk sjokk da de i september 1995 mottok brevet fra Fylkesskattekontoret med melding om det alt for høye omsetningsvolum som der var angitt. De benekter å ha kjøpt den olje kontant som de fire fakturaene dreier seg om, og hevder at forklaringen må være at det er andre i bygda som har mottatt oljen og betalt kontant. Det var flere i distriktet som drev lignende virksomhet.

Lagmannsretten legger til grunn at den ikke har som oppgave å etterprøve om grunnlaget Fylkesskatteskontorets vedtak er riktig i detalj. I sin prøving kan heller ikke domstolene som utgangspunkt bygge på faktiske opplysninger som skattyteren eller den avgiftspliktige har kommet med etter at forvaltningens vedtak er fattet.

Spørsmålet blir ikke om den omsetning - dvs det antall understellsbehandlinger - som Fylkesskattekontoret har basert seg på er helt riktig, men om det hefter slike feil ved saksbehandlingen at dette synes å ha hatt avgjørende betydning for resultatet eller om skjønnet av andre grunner fremstår som vilkårlig eller åpenbart urimelig.

Lagmannsretten slutter seg til den ankende parts anførsel om at en eventuell tvil som måtte oppstå ved rettens vurdering av spørsmål i denne forbindelse, ikke kommer den avgiftspliktige til gode dersom det er klart at det er hans forsømmelse av ordentlig regnskapsførsel som er årsak til tvilen.

Dette fremgår forøvrig av dom avsagt av Høyesterett i 1995. Det vises til Rt-1995-1768 flg. der førstevoterende uttaler (s. 1772) "Hovedsynspunktet må etter min mening være: I avgiftsforvaltningen på samme måte som i ligningsforvaltningen - må myndighetene kunne basere sine avgjørelser på de opplysninger som fremgår av den avgiftspliktiges oppgaver og opplysninger ellers. Den avgiftspliktige må bære risikoen for et feilaktig faktum om han ikke gir opplysninger han er pliktig til å gi eller har en oppfordring til å komme med, eller gir uriktige opplysninger." Det legges til at "Det kan i spesielle tilfelle måtte gjøres unntak fra ovennevnte hovedregler om den avgiftspliktiges for uriktig eller ufullstendig faktum, hvor avgftsmyndighetene har en særlig grunn til å stille spørsmål ved riktigheten og fullstendigheten av de opplysninger man har."

I en annen dom fra 1979 ( Rt-1979-635) Høyesteretts førstevoterende at når grove feil ved regnskapet fører til at ligningsmyndighetene unndras kontroll av den skattepliktiges inntekter, "må det føre til at ligningsmyndighetene står temmelig fritt ved den skjønnsmessige ligning."

Det kan ikke kreves at Fylkesskattekontoret skjønnsmessige beregning skal gi det samme resultat som om Torekåsa hadde ført et forskriftsmessig regnskap. Dette er en konsekvens av den avgiftspliktiges forsømmelse. Han må ta risikoen for at skjønnet kan bli noe for strengt. For at skjønnet skal kunne settes til side må han kunne påvise at de faktiske forutsetninger for skjønnet svikter så vesentlig at det ikke kan sies å foreligge et forsvarlig skjønn.

Det er anført fra ankemotpartene at saken er svært spesiell idet de har vært i god tro ved at Torstein Torekåsa som i sin tid startet virksomheten, gjennom samtaler med funksjonærer ved Bø ligningskontor fikk forståelse av at det ikke var nødvendig å føre regnskap. Det er heller ikke senere fra ligningskontoret kommet signaler om regnskap- og meldeplikt.

Lagmannsretten finner det unødvendig å gå nærmere inn på dette idet ankemotpartene Halvor og Oddgeir Torekåsa ikke kan høres med at den forståelse av lovgivningen som slektningen fikk for mange år tilbake, setter dem i noen særstilling i relasjon til sine plikter i h.t. merverdiavgiftsloven. Den som driver næringsvirksomhet er selv forpliktet til å undersøke og holde seg oppdatert om de lover og regler som gjelder for virksomheten og må ta ansvaret når de ikke gjør det.

Det er også anført av ankemotpartene at det hefter så vesentlige feil ved det materiale som avgiftsvedtaket bygger på at resultatet er blitt åpenbart urimelig. Herredsretten kom til at det knyttet seg så store usikkerhetsmomenter til hvem som var mottaker av den olje som de fire leveringssedler gjelder, at den la til grunn at oljen måtte være levert til andre enn Torekåsa.

Lagmannsretten er enig i at skatterevisors rapport i noen grad var misvisende. Rapporten ble imidlertid sammen med avgiftsvedtaket forelagt Torekåsa til uttalelse i 6. september 1995. Men på bakgrunn av den kritikk som advokat Aarnes kom med på vegne av Toreskåsa, reduserte deretter Fylkesskattekontoret sine anslag over virksomhetens omfang og underrettet om dette ved brev av 21.september samme år. Det ble da lagt til grunn at antall understellsbehandlinger var 200 pr.år (i stedet for 250), mens ankemotpartene har hevdet at antallet ligger et sted mellom 80 og 90.

Denne sakbehandling tyder ikke på at avgiftsfastsettelsen er vilkårlig. Skatterevisors rapport er forelagt de avgiftspliktige til uttalelse før den endelige fastsettelse og de kommentarer som er fremkommet er tatt hensyn til. Selve den skjønnsmessige ansettelse kan domstolen ikke prøve. Det vises til Rt-1960-251 hvor Høysterett i sin vurdering la vekt på at den avgiftspliktige hadde fått anledning til å uttale seg og at det var tatt hensyn til uttalelsen.

Den omstendighet at det er avslørt feil ved Statoils rutiner og at de leveringssedler som er fremlagt er mangelfulle, kan ikke være avgjørende. Lagmannsretten legger til grunn at de leveranser til Torekåsa som Fylkesskattekontoret bygger på, i det vesentlige må være riktige. Det legges i denne forbindelse særlig vekt på forklaringen fra sjåføren på "Telemarksruta" som gikk ut på at han flere ganger har levert og mottatt betaling kontant på gården til Torstein Torekåsa hvor virksomheten ble drevet. Dette understøttes av forklaringen fra ekspeditøren ved Statoils kontor i Skien.

Selv om det ikke er lagmannsrettens oppgave å gå inn i detaljene ved Fylkesskattekontoret skjønn, må også det regnestykke som advokat Saue har fremlagt for retten, bli en del av det totalbilde som avtegnes og som lagmannsretten kan bygge på. De oljeleveranser som Torekåsa oppgir å ha mottatt i årene 1990 t.o.m. 1993, synes å være alt for lave sammenholdt med det antall understellsbehandlinger som er oppgitt. Advokat Saues regnestykke hviler på en forutsetning om at det var et lager i størrelsesorden på 1025 liter hos Torekåsa ved årsskiftet 1989/90. På bakgrunn av de innkjøp som er erkjent foretatt fra Fina høsten 1989 (1425 liter) og opplysningene om at behandlingen bare ble foretatt på dager med oppholdsvær i sommerhalvåret, synes dette rimelig.

På den annen side har hverken ankemotpartenes eller vitnenes forklaringer under lagmannsrettens hovedforhandling maktet å underbygge påstandene om at Fylkesskattekontoret anslag over omsetningen var urimelig høyt.

Statens anke har derfor ført frem. Den ankende part bør få erstattet sine saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd. Advokat Saues omkostningsoppgave for lagmannsretten lyder på kr 35.190 med tillegg av rettsgebyr kr 12375. For herredsretten var hans omkostningsoppgave på kr 36021. Lagmannsretten legger dette til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Staten ved Finansdepartementet frifinnes.

2. Halvor og Oddgeir Torekåsa dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale kr 83586,- - kroneråttitretusenfemhundreogåttiseks - til Staten v/Finansdepartementet som erstatning for saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett, med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.