LA-1996-203
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-04-26 |
| Publisert: | LA-1996-00203 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sandefjord byrett Nr. - Agder lagmannsrett LA-1996-00203 |
| Parter: | Ankemotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Ingar Stenrud). Ankepart: Den offentlege påtalemakta (Prosessfullmektig: Politiinspektør Steinar Kaasa). |
| Forfatter: | Lagdomar Asbjørn Nes Hansen. Byretsdomar Jahn Mydland. Byrettsdomar Torje Torjesen |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, §24, §31, Straffeloven (1902) §27, §44, §62, §63, Straffeprosessloven (1981) §321, §325, Straffeprosessloven (1981) |
"A dømmes for en overtredelse av vegtrafikkloven §31, 1. - tredje ledd jfr. §22 første ledd og to overtredelser av vegtrafikkloven §31, 1. - tredje ledd jfr. §24 første ledd, 1. pkt., til en straff av fengsel i 21 - enogtyve - dager samt en ubetinget bot stor kr 10000,- kronertitusen 00/100 - subsidiært fengsel i 15 - femten - dager. Straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd er hensyntatt."
Sakshøvet og dei personlege tilhøva til den dømde går fram av byrettsdomen.
Påtalemakta har anka domen til Agder lagmannsrett. Anken gjeld straffutmålinga.
Agder lagmannsrett tok 12. februar 1996 avgjerd om å fremja anken etter straffeprosessloven §325, jf. §321 andre leden.
Det var ankeførehaving i tinghuset i Tønsberg 26. april 1996. Den dømde møtte og gav forklaring. Det var inga vitneførsle, men det vart dokumentert nokre skriftlege prov.
Aktor heldt fram at fengselsstraffa bør skjerpast i høve til byrettsdomen. Det er ikkje grunnlag for å meina at den dømde var komen i tilstand av atypisk rus og såleis var "bevisstløs", jf. straffeloven §44, under køyringa. Etter fast rettspraksis skal det reagerast med straffskjerping ved ny promillekøyring. I dette tilfellet hadde den dømde ein svært høg promille - 1,73 promille i minsteverdi etter frådrag for tryggingsmargin, og køyringa skjedde over ei strekning på 1 - 1 1/2 km i eit område som er mykje trafikkert, jamvel om dette var midt på natta. Domfellinga gjeld to tilfelle av køyring utan førarkort, og det hadde gått kort tid sidan den førre promillekøyringa, med domfelling i mars 1994. Allmenpreventive omsyn og likskapssynsmåtar talar klårt for at straffa vert sett høgare enn av byretten. Det vart vist til avgjerder i Rt-1978-832, Rt-1980-495, Rt-1990-399 og Rt-1990-731. Når det galdt bøtestraffa, held aktor fram at denne burde setjast lik halvanna brutto månadsløn, slik det er føresett i lovmotiva, jf. òg Rt-1995-1554.
Aktor sette fram slik påstand:
"1. Tiltalte dømmes i overensstemmelse med tiltalen til en straff av fengsel i 36 dager samt til å betale en ubetinget bot stor kr 20000,-.
2. Tiltalte dømmes til å betale saksomkostninger fastsatt etter rettens skjønn."
Forsvararen heldt fram at den dømde ikkje minnest noko av køyringa, slik at retten må leggja til grunn at han var "bevisstløs" etter å ha fått "blackout" etter inntak av alkohol - øl og brennevin. Han var òg deprimert på grunn av store økonomiske vanskar, og var under eit sterkt sjeleleg press då promillekøyringa skjedde. Han hadde gjeldspostar på over 100000 kroner som forfall til betaling på denne tida. Den dømde synest vera disponert for å koma i ein tilstand av atypisk rus når han drikk brennevin. Han opplevde det same ein gong i 1973, og heldt seg deretter borte frå brennevin fram til den siste promillekøyringa. Rustilstanden fritek ikkje for straff, men det er ikkje grunnlag for å setja straffa høgre enn byretten gjorde. Det er ingen individualpreventive omsyn som talar for å skjerpa straffa, ettersom den dømde heilt ut har skjøna alvoret i handlinga. Det er heller ikkje relevant å leggja vekt på allmennpreventive omsyn i dette tilfellet, på grunn av den særskilde rustilstanden den dømde var i.
Forsvararen sette fram slik påstand:
"1. Sandefjord byretts dom stadfestes.
2. Saksomkostninger ilegges ikke."
Lagmannsretten har kome til at anken bør føra fram slik at fengselsstraffa vert auka til 36 dagar, medan den fastsette bota på kr 10000 bør stå ved lag.
Den polititenestekvinna som pågreip den dømde, forklara i byretten at han overfor henne forklara seg om køyringa si, sjå ankeutdraget side 11 andre og tredje avsnittet (side 4 i domen). Ut frå dette kan lagmannsretten ikkje sjå at det er noko grunnlag for å reisa spørsmål om den dømde var "bevisstløs" som fylgje av ein atypisk eller patologisk rus under køyringa. Det omstendet at han seinare, og heller ikkje for byretten eller lagmannsretten, ikkje kan minnast køyreturen, kan ikkje setja spørsmålet i eit anna ljos.
Det er lagt fram ein del opplysningar om den økonomiske stoda til den dømde. Det synest vera klårt at han og ektemaken har hatt det etter måten vanskeleg økonomisk dei siste åra, særleg etter at han miste førarkortet etter promillekøyring i november 1993. Dette førde m.a. til at han miste nokre ekstrainntekter som han var avhengig av førarkort for å skaffa seg. Det er ikkje grunn til å trekkja i tvil at den dømde var nedfor psykisk før promillekøyringa som denne saka gjeld, jf. det forsvararen har halde fram.
Ved fastsetjinga av fengselsstraffa har lagmannsretten lagt vekt på dei omsyna som aktor har trekt fram, jf. ovanfor. Trass i at førarkortet var inndrege, køyrde likevel den dømde frå bustaden sin i X til Y om kvelden sundag 3. september 1995. Domfellinga omfattar to tilfelle av køyring utan gyldig førarkort, i tillegg til køyring i ruspåverka tilstand. Særleg under omsyn til det korte tidsromet mellom den tidlegare promillekøyringa og det nye brotet, og den høge promillen, er lagmannsretten komen til at straffa bør setjast til fengsel i 36 dagar, i samsvar med påstanden frå aktor.
Når det gjeld bøtestraffa, ville ei fastsetjing basert på halvannan gong brutto månadsløn føra til ei bot på over kr 20000. Den dømde har som nemnt ein vanskeleg økonomi, og ut frå framlagde oppgåver går han i underskot kvar månad, jamvel om ektemaken hjelper til med å greia dei økonomiske skyldnadene. Han opplyser å få kr 12600 netto utbetalt i månaden, medan utgiftene kjem opp i kr 17760. Ektemaken skyt til kr 3200 i månaden, og ho har då om lag kr 4000 til rådvelde, som skal gå til livsopphald for familien. - Ektemakane har eit 17 år gamalt barn som går på skule. Rettnok kan det vera spørsmål kor stor del av utgiftene som det bør takast omsyn til ved fastsetjinga av bota, men alt i alt har lagmannsretten kome til at ei bot på kr 10000, subsidiært fengsel i 15 dagar, er høveleg i dette tilfellet, jf. straffeloven §27.
Saka gjeld anke frå påtalemakta, og det er då ikkje høve til å påleggja den dømde å betala sakskostnader, jf. Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven II side 449. Ein kan ikkje sjå at seinare lovendring har ført til endringar på dette punktet.
Domen er samrøystes.
Domsslutning:
I domen til byretten vert det gjort den endring at straffa vert sett til fengsel i 36 - trettiseks - dagar. Den fastsette bota vert ståande.