LA-1997-1220
| Instans: | Agder lagmannsrett - Overskjønn |
|---|---|
| Dato: | 1998-04-24 |
| Publisert: | LA-1997-01220 |
| Stikkord: | Ekspropriasjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedre Telemark herredsrett nr: 96-00145 - Agder lagmannsrett - LA-1997-01220 B |
| Parter: | Saksøker: Telemark fylkeskommune (Prosessfullmektig: Advokat Lars Petter Koslung). Saksøkt: May Britt Stenstad (Prosessfullmektig: Advokat Helge Aarnes). |
| Forfatter: | Lagdommer Per Holtar Evensen. Skjønnsmenn: bonde Gerd Kolle, takstmann Arild Sørbø, eiendomsmekler Per Hultgren, gårdbruker Arne Willy Dolva |
| Lovhenvisninger: | Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §8, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §10, Plan- og bygningsloven (1985) |
Den 6. mars 1995 godkjente Bø kommunestyre forslag til reguleringsplan med reguleringsbestemmelser for del av fylkesvei H-152, parsell Sandvin - Folkestad bru i Bø kommune.
På grunnlag av nevnte reguleringsplan begjærte Telemark fylkeskommune v/vegsjefen i Telemark den 9. juli 1996 skjønn avholdt ved Nedre Telemark herredsrett for fastsettelse av erstatning for erverv av grunn og rettigheter for omlegging av H-152 på strekningen fra Sandvin til Folkestad bru.
Nedre Telemark herredsrett, dommerfullmektig Øyvor Furu med skjønnsmenn, avhjemlet skjønnet som gjaldt syv takstnummer den 21. april 1997. Om skjønnets nærmere faktiske og rettslige bakgrunn, partenes anførsler og påstander under skjønnet, herredsrettens vurdering av de faktiske og rettslige sider ved dette og de resultater herredsretten kom til, vises det til herredsrettens skjønn.
På vegne av Telemark fylkeskommune v/vegsjefen i Telemark har advokat Lars Petter Koslung begjært overskjønn for så vidt gjelder takst nr. 3 - May-Britt Stenstad. Advokat Helge Aarnes har på dennes vegne inngitt tilsvar.
Det er ikke gjort innsigelser mot overskjønnets fremme, og overskjønnsforhandlinger er holdt i rettslokalet hos sorenskriveren i Nedre Telemark 14. og 15. april 1998. Foruten de nevnte prosessfullmektiger, møtte avdelingsingeniørene Atle Kokkersvold og Steinar Møll fra Telemark vegkontor, mens May-Britt Stenstads samboer Sigmund Aasdalen møtte sammen med henne. Sammen med alle de her nevnte foretok retten befaring av og ved den aktuelle eiendom, og samtlige avga herunder forklaring. Dokumentasjon skjedde slik rettsboken viser.
Etter enighet partene imellom legger lagmannsretten til grunn de samme alminnelige skjønnsforutsetninger som herredsretten gjorde, og det vises til disse som i herredsrettens skjønn er inntatt på sidene 3 - 10.
Det er videre enighet om å legge slike spesielle skjønnsforutsetninger til grunn for overskjønnet:
1. Støyskjerm skal oppføres i henhold til reguleringsføresegner pkt. 6, jfr. MDs retningslinjer for vegtrafikkstøy - planlegging etter bygningsloven, rundskriv T-8/79 og Statens vegvesen Telemark; støyvurdering til fremstilling av reguleringsplanen for parsellen: Sandvin - Folkestad bru, juli 1994.
2. Vegvesenet tilbyr å skifte 2 vinduer og 2 klaffventiler i annen etasje på fasaden som vender mot sørvest, slik at innendørsstøyen vil komme under gjeldende grenseverdier, jfr. MD rundskriv T-8/79,
Vegvesenets støyvurdering juli 1994 og notat av 05.06.96 om vurdering av støykonsekvenser for bolig på eiendommen gnr. 45, bnr. 9.
Vegvesenet står for kostnaden ved tiltaket.
May-Britt Stenstad har akseptert tilbudet om innsetting av vinduer og ventiler, og Vegvesenet har under overskjønnsforhandlingene gitt tilsagn om at både dette og oppsettingen av støyskjerm vil bli utført før fellesferien i 1998. Lagmannsretten legger til grunn at dette blir gjort.
Fremlagt skriftlig materiale kommer lagmannsretten tilbake til i den utstrekning dette finnes aktuelt.
Skjønnskonferanser er avholdt den 15. april 1998 og i dag.
Telemark fylkeskommune v/vegsjefen i Telemark har i det vesentlige gjort gjeldende:
Herredsrettens skjønn er basert på uriktig rettsanvendelse, i sammenhengen også på feil bevisvurdering.
Det Stenstad har krav på er erstatning for avståelse av ca 10 m2 tomtegrunn og tapet av et pæretre, en erstatning som må fastsettes på grunnlag av det såkalte differanseprinsipp, jfr. Rt-1976-1507.
Noen nevneverdig ulempeserstatning kan det for øvrig ikke være tale om. Særulemper som ikke inngår i differansevurderingen blir ikke påført. Ulempene fra veianlegget vil være alminnelige ulemper som verken enkeltvis eller samlet overstiger den alminnelige tålegrense etter naboloven §2, ei heller den noe lavere tålegrense etter paragrafens siste ledd. Det kan muligens være tale om en viss ulempe av estetisk art for så vidt gjelder den lange og høye støyskjermen, men under enhver omstendighet kan det bare være tale om en marginal overskridelse også her. Det er bare de ulemper som overstiger tålegrensen som er erstatningsbetingende.
Herredsrettens erstatningsfastsettelse innebærer et nokså markant brudd på en lang erstatningspraksis i sammenlignbare tilfeller, og en mulig praksisendring ville få betydelige økonomiske konsekvenser for vegfremføringer/-utbedringer. Selv om Stenstads eiendom ikke representerer noe særtilfelle, ei heller om forståelsen av naboloven §2 fjerde ledd, har vegvesenet derfor sett seg nødt til å begjære overskjønn.
Det er nedlagt slik påstand:
Herredsrettens erstatningsfastsettelse nedsettes vesentlig.
May-Britt Stenstad har sammenfatningsvis anført:
Den av herredsretten fastsatte erstatning er på ingen måte for høy, og erstatnigen bør høynes. Sandvinveien 2 har hatt en fin, solrik beliggenhet med fin utsikt. Den sjenanse som eventuelt var fra den gamle Folkestadveien, var det kurant å beskytte seg mot. Eiendommen har nå fått sjenerende trafikk på tre sider og tett innpå seg. Ulempene i form av støy vil være relativt moderate og er da heller ikke det vesentligste. I tilknytning til foreliggende støyberegninger påpekes det likevel at disse opererer med gjennomsnittsnivå, ikke støytopper i sommertiden da trafikken på stedet er desidert størst og det samtidig er aktuelt med utendørs opphold. Det gjøres gjeldende at Stenstads eiendom uventet og unødvendig er påført betydelige ulemper, dels særulemper og dels alminnelige ulemper som ikke bare overstiger tålegrensen etter naboloven §2 fjerde ledd, men også den alminnelige tålegrensen etter bestemmelsen for øvrig. Ved planleggingen av veianlegget er landbruksinteresser blitt prioritert, både når det gjelder trasevalg og ved at veien er lagt på en relativt høy fylling, slik at ulempene særlig for Stenstads eiendom har blitt unødig store.
Stenstad må for det første ha erstatning for grunnavståelsen og det verditap dette medfører etter det såkalte differanseprinsipp. Sammen med støyskjermen som kommer til å stå like ved, medfører grunnavståelsen tap av eiendommens meget attraktive uteplass, noe som i sterk grad vil redusere eiendommens salgsverdi.
I tillegg må Stenstad ha erstatning for andre påførte og ulike ulemper som følger av veianlegget, ikke minst for den ulempe som ligger i at den lange og høye støyskjermen fratar også andre deler av eiendommen sol og utsikt, samtidig som den vil ha en meget knugende effekt. Når hensyn dessuten tas til ulemper i form av støy fra den nærliggende busslomme, er det ikke tvil om at grunnavståelsen og ulempene påfører Stenstads eiendom et betydelig verdiminus, at dens omsetningsverdi i vesentlig grad blir redusert. Det vises her også til den fremlagte vurdering av eiendommens før- og nåverdi som er foretatt av godkjent takstmann. En vesentlig del av dette verdiminus må Stenstad ha krav på å få erstattet.
Stenstad har nedlagt slik påstand:
1. Overskjønnet fremmes.
2. Erstatningsfastsettelsen økes.
3. Saksøkte tilkjennes dekning av utgifter til nødvendig juridisk og teknisk bistand.
Lagmannsretten skal bemerke:
Takst nr. 3, Folkestadveien 84 (nå Sandvinveien 2), gnr. 45, bnr. 9 er en boligeiendom beliggende like utenfor senteret i Bø kommune, på vestsiden av og inntil fylkesvei H-152, Folkestadveien, slik denne gikk før den nå gjennomførte omlegging. Tomta som er på henimot 1.300 m2 og og har en noe spesiell form, ble i 1955 bebygget med et bolighus i 1 1/2 etasje. Huset som ble oppført i Ytongblokker på vestre del av tomta, inneholder i en underetasje gang, to soverom, boder og wc, i første etasje kjøkken stue, gang og bad, og i annen etasje tre soverom, gang og vaskerom. Inngangen til underetasjen er fra øst, til første etasje fra vest. På eiendommen has også en dobbel garasje.
Fra Sandvinveien 2 som ble ervervet av May-Britt Stenstad for kr 486.000,- i 1988, er det vid utsikt i alle himmelretninger bortsett fra mot nordøst. Fra den plane tomta har det inntil nå mot syd og vest vært utsikt ut over store jorder i omtrent samme nivå. Mot nordvest danner Lifjell horisonten.
I henhold til den foran nevnte reguleringsplan er en ny parsell av H-152 nå opparbeidet fra ca 130 m syd for Sandvinveien 2 og til Folkestad bru, en strekning på 7-800 m. Fra utgangspunktet går veien i kurve mot vest før den retter ut og fortsetter over jordet like syd og vest for Sandvinveien 2. Av grunner som ikke er opplyst, er veien bygget opp, slik at veibanen som har asfaltdekke, ligger ca 2 m høyere enn tomtenivået på Sandvinveien 2. Rett vest for denne eiendom er det anlagt en busslomme med et leskur i nordkant. Syd for Sandvinveien 2 er det opparbeidet forbindelsesvei mellom gamle Folkestadveien (nå Sandvinveien) og den nye parsell av H-152 (nå Folkestadveien). På grunn av høydeforskjellen mellom de to veier er også forbindelsesveien bygget på en fylling, og senteret av det nye kryss ligger ca 30 m syd for sydgrensen av Sandvinveien 2. Fra krysset og fram til leskuret er det opparbeidet fortau. På skulderen utenfor dette skal vegvesenet i henhold til de spesielle skjønnsforutsetninger oppføre og bekoste en sammenhengende støyskjerm i tre, med varierende høyde fra 2 til 2,20 m, på nordsiden av krysset mellom gammmel og ny Folkestadvei og til et stykke nord for leskuret. Støyskjermen hvis topp vil ligge ca 4 m over tomtenivået på Sandvinveien 2, vil på det nærmeste stå i en avstand av 7-8 m fra boligen på samme.
Ved åpningen av den nye veiparsell på hvilken høyeste lovlige hastighet er satt til 60 km/t, ble den gamle Folkestadveien stengt for innkjøring fra nord og for gjennomkjøring. Trafikken på den som i sin helhet vil gå forbi Sandvinveien 2 på østsiden, vil derfor være begrenset til trafikk til og fra et boligområde med anslagsvis 20 boliger, en idrettsplass og et forsamlingslokale som alt ligger nord for Sandvinveien 2.
Oppsettingen av støyskjerm og vegvesenets tilbud om innsetting av 2 nye vinduer og ventiler i annen etasje på boligens sydvegg er foranlediget av vegvesenets egne støyvurderinger under utarbeidelsen av den foreliggende reguleringsplan og senere. Forut for overskjønnet har vegvesenet gjort nye beregninger basert på en årsdøgntrafikk på 3200, herav 8 % tungtrafikk, på den nye vei med hastighetsgrense på 60 km/t. Beregningene er foretatt ved et punkt midt på boligens fasade mot syd. Idet den dempende virkning av støyskjerm er hensyntatt, viser beregningene at døgnekvivalent støynivå på dette punkt, fra den nye vei og i 2 og 4,5 m høyde er hhv. 51 dBA og 57-58 dBA, mens døgnekvivalent støynivå fra gammel vei på samme punkt og i samme høyder ville vært hhv. 54 dBA og 58 dBA. Vegvesenet har kommentert beregningene med at kravet til utendørs støynivå (55 dBA) høyst sannsynlig er oppfylt ved 1.etasje, mens denne grenseverdi er noe overskredet i 2. etasje, samtidig som situasjonen som følge av støyskjermingen ikke er blitt verre etter omleggingen av fylkesveien.
Fra Sandvinveien 2 avståes nå til vegvesenet en arealmessig meget beskjeden del, nemlig en trekant på ca 10 m2 på tomtas sydvestre hjørne. Grunnavståelsen har medført at et større pæretre har måttet fjernes. Eiendomsinngrepet er således svært begrenset. Ikke dessto mindre finner lagmannsretten at det er svært ødeleggende for eiendommen. De 10 m2 inngikk nemlig i et areal som utpekte seg som det desidert mest attraktive utendørs oppholdssted på eiendommen. Fra dette solrike sted like ved boligen og dens hovedinngang hadde brukerne utsikt nærmest horisonten rundt, samtidig som innsikten til stedet fra gamle Folkestadveien var lite generende. Sammen med et lønnetre ga nevnte pæretre skygge når dette var ønskelig. Grunnavståelsen har beskåret arealet som for øvrig er ødelagt som oppholdssted ved at veifyllingen og støyskjermen blir stående som en 4 m høy vegg like ved og mot syd og vest. Enhver utsikt fra stedet vil forsvinne, samtidig som innretningene vil stenge solen ute og ellers gi en knugende effekt. Da noen tilsvarende oppholdsplass ikke kan etableres annetsted på den noe spesielt arronderte tomta, vil den beskjedne grunnavståelsen etter lagmannsrettens vurdering ikke bare medføre at bruksforholdene på Sandvinveien 2 blir vesentlig dårligere enn tidligere, men også i sterk grad redusere eiendommmens salgsverdi. Ut fra det såkalte differanseprinsippet der eiendommens verdi med og uten det areal som avståes skal holdes opp mot hverandre, anser lagmannsretten det klart at allerede grunnavståelsen må gjøre May-Britt Stenstad berettiget til en ikke ubetydelig erstatning.
Spørsmålet er så om det foreligger grunnlag for å tilkjenne Stenstad ytterligere erstatning, noe som må avgjøres etter ekspropriasjonserstatningsloven §8 sammenholdt med naboloven §2. Lagmannsretten har funnet å måtte besvare spørsmålet bekreftende og skal for så vidt bemerke:
Arbeidet med plan for ny parsell av H-152 fra Sandvin til Folkestad bru ble påbegynt lang tid etter at Stenstad ervervet Sandvinveien 2 i 1988. En omlegging av fylkesveien på denne strekning, utenom det boligfelt i hvilket Sandvinveien 2 ligger lengst mot syd, måtte likevel allerede dengang fremstå som en mulighet. Hva som derimot ikke kunne anses ventelig, måtte være det at den nye vei ville bli lagt så nær Sandvinveien 2 og annen bebyggelse på stedet, og ikke minst det forhold at veien som nå gjort skulle legges på en 2 m høy fylling, noe som samlet har nødvendiggjort oppføringen av den høye og lange støyskjermen syd og vest for Sandvinveien 2. Den valgte planløsning hvis uheldige sider ble påpekt av Helse- og sosialutvalget i Bø kommune allerede under det forberedende arbeid, synes i det hele å være sterkt preget av at landbruksmessige hensyn er blitt prioritert.
Veganlegget slik det er, og slik det vil fremstå etter at støyskjermen er oppført, har påført og vil utvilsomt påføre Stenstads eiendom betydelige ulemper også ut over de som følger av avståelsen av grunn og pæretre, jfr. det som for så vidt er sagt om dette ovenfor. Mens veganlegget for de fleste andre i området vil innebære bare fordeler, idet de blir spart for gjennomgangstrafikk, vil Sandvinveien 2 i fortsettelsen få biltrafikk tett innpå seg på tre sider av eiendommen. Selv om støynivået målt i dBA ikke gjennomgående skulle bli høyere enn det hittil har vært, vil såvel stigningsforholdet som kurvaturen på den nye vei, samt det etablerte kryss mellom gammel og ny vei medføre sjenanse i form av støy fra biler som bremser ned eller aksellererer. Også fra den nærliggende busslomme vil det kunne forekomme sjenerende støy. Fra nordgående biler vil lys fra frontlyktene sveipe over vinduene i annen etasje.
Gjennom tiltakene nevnt i de spesielle skjønnsforutsetninger har vegvesenet i noen grad redusert de ulemper veganlegget ellers ville påført Sandvinveien 2. Det gjennomgående støynivå er holdt på et akseptabelt nivå, og støyskjermen hindrer dessuten innsikt fra den nye vei. På den annen side har tiltakene medført andre ulemper. I vekslende avstand fra bolig og tomt, på det nærmeste 7 - 8 m fra husveggen, vil veifyllingen og støyskjermen fortone seg som en 4 m høy vegg som fratar eiendommens brukere enhver utsikt mot syd og vest både fra tomta og fra vinduene i boligens første etasje. Høyden tilsier også at eiendommen, i hvert fall til tider på året, vil være noe skyggelagt, noe som igjen medfører senere snøsmelting og opptørking på våren. Frem for alt vil den høye og lange veggen ha en knugende effekt for eiendommens brukere.
De foran nevnte ulemper er enkeltvis, og et stykke på vei, slike som en ekspropriat eller nabo normalt må avfinne seg med uten at det gir ham krav på erstatning. Samlet sett finnes ulempene imidlertid å være av slik art og slikt omfang at de går ut over den alminnelige tålegrensen etter naboloven §2 og især ut over den noe lavere tålegrense etter paragrafens fjerde ledd.
Foruten til en konkret vurdering av de samlede ulemper, har lagmannsretten da sett hen til at ulempene i noen grad er påført Sandvinveien 2 unødvendig, og til at ulempene som er en følge av veianlegget, og som i helt særlig grad rammer nettopp denne eiendom, både har medført en betydelig forverring av bruksforholdene på eiendommen og en betydelig reduksjon av dens omsetningsverdi. Når situasjonen er denne, er det funnet både uriktig og urimelig at påføringen av ulemper her ikke skulle medføre erstatningsplikt.
På grunnlag av foranstående har den samlede lagmannsrett funnet at Stenstad må tilkjennes en betydelig samlet erstatning for avståelsen av grunn og påførte ulemper. Ved den nærmere fastsettelse av erstatningens størrelse har rettens flertall, de fire skjønnsmenn, i likhet med herredsretten kommet til at den bør settes til kr 125000,-, mens mindretallet, rettens formann, har stemt for en erstatning stor kr 80000,-. Den samlede rett har ved sin vurdering tatt utgangspunkt i forholdene i august 1996, jfr. ekspropriasjonserstatningsloven §10, og i at den reduksjon som grunnavståelsen, veiomleggingen og veianlegget har medført for omsetningsverdien av Sandvinveien 2, er meget betydelig, også vesentlig større enn det erstatningsbeløp flertallet fastsetter. Stenstad må imidlertid selv bære det tap som er funnet å være en følge av ulemper som hverken enkeltvis eller samlet overstiger tålegrensen etter naboloven §2 fjerde ledd. Flertallets og mindretallets ulike oppfatninger om hva som her er den riktige erstatning, skyldes først og fremst forskjellig syn på omfanget av slike ikke erstatningsbetingende ulemper og på hvilken del av reduksjonen av eiendommens salgsverdi som må tilbakeføres til disse. Såvel flertallet som mindretallet har påsett at ulempene i tilknytning til grunnavståelsen ikke også er medregnet under vurderingen av ulempene for øvrig.
I samsvar med flertallets standpunkt settes erstatningen til kr 125000,-.
Det er enighet partene imellom om at tiltredelse skjedde 13. august 1996, og om at det fra dette tidspunkt skal betales avsavnsrente med 6 % p.a. Lagmannsretten fastsetter avsavnsrenten i samsvar med dette. Fra det tidspunkt overskjønnet blir rettskraftig påløper vanlig forsinkelsesrente med 12 % p.a.
Overskjønn er her begjært av Telemark fylkeskommune v/vegsjefen i Telemark som saksøker, og spørsmålet om saksomkostninger blir derfor å avgjøre etter skjønnsprosessloven §54. Fylkeskommunen har erklært seg innforstått med å dekke Stenstads nødvendige omkostninger, og det er ikke gjort innsigelser mot omkostningsoppgaven fra hennes prosessfullmektig som beløper seg til kr 24600,-, i sin helhet salær. Lagmannsretten finner ikke at salærkravet er urimelig og pålegger Telemark fylkeskommune v/vegsjefen å erstatte Stenstad det nevnte beløp.
Overskjønnet som for øvrig er enstemmig, avsies under dissens som foran nevnt ved fastsettelsen av erstatningens størrelse.
Slutning:
1. Som erstatning for avstått grunn og påførte ulemper betaler Telemark fylkeskommune v/vegsjefen i Telemark til May-Britt Stenstad kr 125000,- - kroneretthundreogtjuefemtusen -.
Av erstatningsbeløpet betaler Telemark fylkeskommune v/vegsjefen i Telemark med virkning fra 13. august 1996 til det tidspunkt da dette er overskjønn er rettskraftig avsavnsrente med 6 - seks - prosent pro anno. Fra det tidspunkt overskjønnet eventuelt er rettskraftig betales forinkelsesrente med 12 - tolv - prosent pro anno.
2. Til dekning av saksomkostninger for lagmannsretten betaler Telemark fylkeskommune v/vegsjefen i Telemark til May-Britt Stenstad kr 24600,- - kronertjuefiretusensekshundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dette overskjønn.