LA-1997-1365
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-03-02 |
| Publisert: | LA-1997-01365 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Flekkefjord herredsrett nr: 97-00068 - Agder lagmannsrett LA-1997-01365 A - Kjæremål til Høyesterett vedr. saksomkostninger forkastet, HR-1998-00337 K. |
| Parter: | Ankende part: Berthe Bjørnestad, Johannes Bjørnestad (Prosessfullmektig: Advokat Asbjørn Stokkeland) Ankemotpart: Helge M. Tonstad (Prosessfullmektig: Advokat Per Øivin Andersen) |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg, formann, Lagdommer Erling Strand Ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, Skifteloven (1930), Skadeserstatningsloven (1969) §4-1, Foreldelsesloven (1979) §10, §3 |
Flekkefjord herredsrett - sorenskriveren som enedommer - avsa 26. september 1997 dom med slik domsslutning:
"1. Saksøkte frifinnes.
2. Hver av partene bærer egne saksomkostninger."
Saken var reist av søsknene Berthe og Johannes Bjørnestad mot Helge M. Tonstad, og gjaldt krav på erstatning i anledning påståtte misligheter i forbindelse med at Tonstad i 1991 foresto skiftet av boet etter deres bror Ellert Bjørnestad som døde 29. januar 1991.
Om enkelthetene i saksforholdet, partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens vurdering av de omtvistede spørsmål, vises til herredsrettens domsgrunner.
Berthe og Johannes Bjørnestad v/advokat Asbjørn Stokkeland har påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett.
Helge M. Tonstad v/advokat Per Øyvind Andersen har imøtegått anken og påstått herredsrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Kristiansand 5. og 6. februar 1998. Johannes Bjørnestad og Helge M. Tonstad møtte og forklarte seg. Berthe Bjørnestad ga partsforklaring på telefon.
Det ble avhørt 5 vitner, hvorav 4 forklarte seg også for herredsretten. Saken står på alle vesentlige punkter i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten. Uenigheten mellom partene går i hovedsak på hva som rent faktisk skjedde i forbindelse med oppgjøret av Ellert Bjørnestads bo.
De ankende parter v/advokat Stokkeland har for lagmannsretten i hovedsak anført:
Anken gjelder herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.
Det er på det rene og uomtvistet at skiftet av Ellert Bjørnestads dødsbo på vesentlige punkter ikke var i samsvar med bestemmelsene i skifteloven kap. 13 og Justisdepartementets rundskriv om dødsboskifte. Helge M. Tonstad var lensmannsbetjent, og lensmannskontoret hadde fått rundskrivet.
Anken over rettsanvendelsen går på at herredsretten har stillet for små krav til Tonstads forpliktelser og ansvar når han først påtok seg å skifte boet. Ansvarsgrunnlaget må bedømmes ut fra at det besto et kontraktsforhold mellom Tonstad og arvingene.
Når Tonstad bevislig har hevet bankinnskuddene, uten å kunne ettervise hva som er skjedd med det omtvistede beløp, må han bli ansvarlig etter reglene om erstatningsansvar i kontraktsforhold. Det er et uomtvistet faktum at Tonstad bevisst har holdt utenfor arvemeldingen til skattefogden et bankinnskudd i SR-Bank på kr 48847,- som han hevet i banken 14. juni 1991. Det er videre et uomtvistet faktum at Tonstad i arvemeldingen oppga arvelodder som ikke stemmer verken med de beløp Tonstad hevder ble utbetalt eller med de beløp som faktisk ble utbetalt til arvingene. De fikk utbetalt kr 100200,- hver, og ikke kr 122000,- som påstått av Tonstad. Arvingene ble først senere oppmerksomme på hva de skulle hatt utbetalt. Det er vist til skadeserstatningsloven §4-1, Nils Nygård: Skade og ansvar (1992) 480 og dom i Rt-1912-723.
Det bestrides at erstatningskravet er foreldet, idet bestemmelsene om tilleggsfrist i foreldelsesloven §10 nr. 1 får anvendelse.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Helge M. Tonstad tilpliktes å betale til Berthe og Johannes Bjørnestad kr 60150,- med tillegg av 10% rente fra 14.06.91 til betaling skjer.
2. Helge M. Tonstad tilpliktes å erstatte Berthe og Johannes Bjørnestad sakens omkostninger for så vel herredsretts dom og Lagmannsrett."
Ankemotparten Helge M. Tonstad v/advokat Andersen har henholdt seg til herredsrettens dom, som hevdes å være korrekt både i resultatet og begrunnelsen, og har for øvrig i hovedsak anført:
Det gjelder ingen bestemte regler for privat skifte av dødsbo, jfr. Lødrup: Arverett, 3. utgave 280. Bestemmelsene i skifteloven om bobehandlingen gjaldt således ikke for Tonstads behandling av Ellert Bjørnestads bo, og heller ikke Justisdepartementets rundskriv om dødsboskifte.
Det bestrides at det besto noe kontraktsforhold mellom partene, og følgelig at det i saken er spørsmål om ansvar for mislighold av kontraktsmessige forpliktelser. Tonstad påtok seg å hjelpe søsknene med booppgjøret som en vennetjeneste. Etter alminnelige regler om erstatningsansvar utenfor kontraktsforhold er det de ankende parter som har bevisbyrden for at de har lidt et økonomisk tap.
Arvemeldingen ble gjennomgått med arvingene før den ble sendt til skattefogden. Også ellers var det løpende kontakt mellom Tonstad og arvingene om forskjellige spørsmål i forbindelse med booppgjøret. Hvis Tonstad hadde ønsket å svindle til seg av boets midler, ville det ha vært særdeles ubetenksomt av ham å oppføre større arvelodder i arvemeldingen enn de som faktisk ble utbetalt til arvingene. Men ifølge de ankende parter gjorde han nettopp det.
Johannes Bjørnestad underskrev selvangivelsen for Ellert 23. januar 1991. Av denne fremgikk at Ellert pr. 31. desember 1990 hadde bankinnskudd på tilsammen ca kr 470000,-. Det er uforståelig at Johannes ikke protesterte hvis det, som han hevder, bare ble utbetalt kr 100200,- i arv til hver av de 4 gjenlevende søsknene. At Ellert hadde kr 470000,- i bankinnskudd stemmer derimot godt overens med at det ble utbetalt ca kr 122000,- til hver av arvingene, slik Tonstad hevder.
Det er påfallende at de ankende parter er så sikre på at de bare fikk utbetalt kr 100200,-, hensett til hva de ellers husker. Under hovedforhandlingen i herredsretten kunne verken Berthe eller Johannes Bjørnestad huske hvor mye de fikk utbetalt i arv etter broren Torkel, som døde 5. august 1996.
Etter Tonstads mening er søksmålet utløst av ubegrunnede mistanker vedrørende forhold som ikke har noe med Ellerts dødsbo å gjøre. Når søsknene mente å ha fått bevis for at Tonstad var upålitelig i økonomiske anliggender, begynte de - antakelig tilskyndet av Carl O. Fintland, som Tonstads familie gjennom mange år har hatt et anstrengt forhold til - å undersøke booppgjøret etter Ellert i 1991. Deres utgangspunkt var da at Tonstad hadde underslått midler fra boet, og at de således ikke hadde fått den arven de skulle ha.
Hvis det, slik de ankende parter hevder, i denne saken er spørsmål om erstatning i kontraktsforhold, er kravet foreldet etter foreldelsesloven §3 nr. 2. I motsatt fall påberopes ikke foreldelse. Om utgangspunktet for fristen etter §10 nr. 1 er vist til Anne Cathrine Røed: Foreldelse, 122. For øvrig er vist til dom i Rt-1991-116.
Helge M. Tonstad har nedlagt slik påstand:
"1. Flekkefjord herredsretts dom stadfestes.
2. Berthe og Johannes Bjørnestad tilpliktes in solidum å betale Helge Tonstads saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten."
Lagmannsretten vil innledningsvis bemerke at beskyldningene mot Tonstad når det gjelder kjøp av blomster til Tonstads mor og når det gjelder underslag av penger til kjøp av TV-kort, etter bevisførselen under ankeforhandlingen må anses tilbakevist. Det må legges til grunn at Tonstads mor fikk blomstene sendt til sitt hjem, og at de ankende parter har forvekslet to innbetalinger på omtrent samme beløp når det gjelder TV-kortet. Dette er imidlertid i seg selv ikke avgjørende for om boet etter Ellert ble oppgjort på en slik måte at arvingene fikk de pengene de skulle ha.
Det er etter lagmannsrettens mening lite naturlig å vurdere ansvarsforholdet i denne saken ut fra reglene om erstatning i kontraktsforhold. Så lite fremtredende som kontraktselementet er i dette saksforholdet, blir det etter lagmannsrettens mening her spørsmål om det er grunnlag for vanlig uaktsomhetsansvar.
Hovedspørsmålet i saken er hvor mye penger som var i de konvoluttene det er enighet om at de 4 gjenlevende søsknene til Ellert mottok av Helge Tonstad medio juni 1991. Bevisgrunnlaget med hensyn til dette er det samme som for herredsretten - Tonstad hevder at de fikk vel kr 122000,- hver, mens Berthe og Johannes Bjørnestad fastholder at hver av konvoluttene inneholdt kr 100200,-. Det foreligger intet boregnskap eller noen oppstilling som viser hva Tonstad hadde beregnet nettoarveloddene til, og heller ingen kvittering fra noen av søsknene for hvilket beløp de mottok. Tonstad har dermed satt seg i den stilling at han ikke kan ettervise rettmessig oppgjør. Berthe og Johannes Bjørnestad er overbevist om at både de og de to nå avdøde brødrene Ingvar og Torkel fikk for lite utbetalt i 1991. Booppgjøret foregikk på den enkle måte at Tonstad hevet bankinnskuddene, delte det han beregnet arvingene skulle ha utbetalt på 4, la pengene i 4 konvolutter som han så overleverte dem personlig i deres hjem. Lagmannsretten vil bemerke at dette uansett er en uansvarlig måte å gjøre opp et bo på. Selv om det som påpekt ikke gjelder noen formelle bestemmelser om privat skifte av dødsboer, må et minstekrav være at arvingene gis en skriftlig oppstilling som viser hvorledes de beløp som utbetales er fremkommet, og at utbetalinger skjer på en slik måte at det kan ettervises hvilke beløp som er utbetalt. Tonstads bobehandling oppfylte ikke noen av disse kravene, og det er det som har muliggjort tvisten.
Ut fra en helhetsvurdering er lagmannsretten likevel kommet til, som det mest sannsynlige, at det ble gitt fullt oppgjør i juni 1991 og at Tonstad således ikke har underslått noe av arvepengene etter Ellert Bjørnestad. Ifølge Ellert Bjørnestads selvangivelse for 1990, som var underskrevet av Johannes på vegne av Ellert, var det innestående i bank født xx.xx.1990 ca kr 471000,-. Det foreligger ikke opplysninger om uttak i tidsrommet frem til Ellert døde. Hvis det var bare kr 100200,- i hver av de 4 konvoluttene søsknene fikk overlevert av Tonstad, ville det således være en manko på ca kr 70000,-. Som påpekt av Tonstad må det legges til grunn at de gjenlevende søsknene - i hvert fall Ingvar og Johannes - hadde et visst kjennskap til hvor mye penger Ellert etterlot seg. Det er vanskelig å forstå at ingen av søsknene i en slik situasjon foretok nærmere undersøkelser og deretter reiste spørsmålet om hvor disse pengene var blitt av.
Først 5 år senere - etter at også Ingvar og Torkel var døde, og etter at det på annet grunnlag var oppstått et motsetningsforhold mellom søsknene og Tonstad - ble det reist spørsmål om riktigheten av boopgjøret etter Ellert i 1991. At søsknene etter så lang tid mener å huske nøyaktig hvilket beløp som var i konvoluttene, kan etter lagmannsrettens mening ikke anses tilstrekkelig som sannsynliggjøring av underslag. Mulighetene for feilerindring etter så lang tid er betydelige. Lagmannsretten viser om dette til Berthe Bjørnestads forklaringer om hva søsknene gjorde da Tonstad kom til dem med de 4 konvoluttene. I politiavhør 5. desember 1996 sa hun ifølge den protokollerte forklaring som hun selv undertegnet at "Hun telte ikke pengene, det var HT som sa at det var kr 100200,- i konvolutten." I telefonavhøret under ankeforhandlingen sa hun på spørsmål at hun selv talte opp pengene, og at hun trodde de andre søsknene også gjorde det. Begge forklaringene kan ikke være riktige. Det er ingen grunn til å tro annet enn at Berthe Bjørnestad begge gangene har ment å forklare seg sannferdig. Men erindringsbildet er uklart på grunn av tidsforløpet. Det kan gjelde også andre enkeltheter i saksforholdet, og det kan gjelde for andre enn Berthe Bjørnestad.
Lagmannsretten har også vanskelig for å forstå at Tonstad - hvis han hadde tanker om å underslå noe av pengene - oppførte større utlodningsbeløp i arvemeldingen enn det som svarte til innholdet i konvoluttene. På det tidspunkt arvemeldingen ble skrevet og sendt, kunne Tonstad ikke vite om arvingene i en gitt situasjon ville kunne dokumentere hvor mye penger som var i konvoluttene. Hvis de hadde notert beløpene, eller fått noen til å telle opp for seg, ville Tonstad i så fall umiddelbart ha blitt avslørt. At de oppgitte beløpene i arvemeldingen heller ikke stemmer overens med hva Tonstad hevder konvoluttene inneholdt, ser lagmannsretten som utslag av den uryddige måten booppgjøret ble gjennomført på. Årsaken til denne differansen er at et bankinnskudd i SR-Bank i Tonstad på noe over kr 48 000,- som bevislig ble hevet av Tonstad, av en eller annen grunn er unnlatt oppført i arvemeldingen. Tonstad har forklart at arvingene ikke ønsket dette beløpet oppført fordi kr 10000,- av dem var gave fra Ellert til fru Tonstad og resten ble brukt til å betale gravferd og gravstøtte. Lagmannsretten bemerker at beløpet naturligvis uansett skulle ha vært tatt med, og at det var Tonstads ansvar å påse at dette ble gjort. Men lagmannsretten kan, i likhet med herredsretten, ikke finne det sannsynliggjort at pengene er underslått av Tonstad. Hvis det hadde blitt oppdaget i 1991 - istedetfor i 1996 - at beløpene i arvemeldingen ikke stemte, og det forholder seg slik som påstått av de ankende parter, måtte Tonstad regne med å ha blitt avslørt. Det ville ha vært ødeleggende for ham, blant annet med sikte på å fortsette i stillingen som lensmannsbetjent og eventuelt senere bli lensmann.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten er enig også i herredsrettens omkostningsavgjørelse.
Anken har ikke ført frem, og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 skulle de ankende parter dømmes til å erstatte Helge M. Tonstads saksomkostninger i ankesaken. Lagmannsretten er imidlertid kommet til at de ankende parter i denne saken bør fritas fra omkostningsansvaret også i ankesaken, i medhold av unntaksbestemmelsen i §180 første ledd i.f. Avgjørende i så henseende er at det er Tonstads uprofesjonelle måte å ordne booppgjøret på som har muliggjort tvisten, og at det på avgjørende punkter også etter bevisførselen i ankesaken fremstår som uklart og tvilsomt hva som faktisk er skjedd.
På grunn av reisefravær og andre presserende gjøremål er domsavsigelsen blitt noe forsinket.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.