LA-1997-149

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-10-13
Publisert:	LA-1997-00149
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Tønsberg byrett Nr: 96-00238 - Agder lagmannsrett LA-1997-00149 A - Anke til Høyesterett nektet fremmet HR-1998-00319K .
Parter:	Ankende part: Frithjof Preus, Eva Preus (Prosessfullmektig: Advokat Rein Carlsen). Ankemotpart: Staten v/Miljøverndepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Richard Saue).
Forfatter:	Lagdommer Erling Strand, formann, Kst. lagdommer Jahn Mydland, Ekstraord. lagdommer Birger Lassen
Lovhenvisninger:	Friluftsloven (1957) §23, Tvistemålsloven (1915) §180, §213, Kommunestyreloven (1954) §25, Kommunestyreloven (1954), §22, Friluftsloven (1957), Forvaltningsloven (1967) §28, §35, Plan- og bygningsloven (1985) §17-2, §20-4, §20-6, §7, LOV-1987-06-05-25

Saken gjelder spørsmålet om gyldighet av fylkesmannen i Vestfold sitt vedtak hvor klage fremsatt av miljø- og friluftsutvalget i Tjøme kommune over vedtak fattet av kommunens planutvalg ble tatt til følge.

Eva og Frithjof Preus eier henholdsvis gnr 20 bnr 177 og gnr 20 bnr 176 i Tjøme kommune. Eiendommene som grenser til hverandre ligger ved Hagakilen syd for Grimestad på Tjømes østside. De ble utskilt som hyttetomter i desember 1971.

Planutvalget i Tjøme kommune vedtok 7 februar 1995 å gi Eva og Frithjof Preus tillatelse til å oppføre hytter på de nevnte eiendommene på nærmere angitte vilkår. Vedtaket ble av kommunens miljø- og friluftsutvalg påklaget til fylkesmannen som 28 september 1995 fattet slikt vedtak:

"Klagen tas til følge.

Planutvalgets/bygningsrådets vedtak oppheves.

Det gis ikke byggetillatelse på tomtene 20/176-177.

Fylkesmannens vedtak kan ikke påklages til høyere forvaltningsorgan, jfr. forvaltningsloven §28, første ledd."

Eva og Frithjof Preus tok den 16 februar 1996 ut stevning ved Tønsberg byrett mot Staten ved Miljøverndepartementet og krevet dom for at de hadde rett til å føre opp hytter slik planutvalget i Tjøme kommune hadde tillatt, og at de skulle tilkjennes erstatning til dekning av de økte byggekostnadene de var påført som følge av fylkesmannens påståtte ugyldige vedtak.

Staten ved Miljøverndepartementet tok til motmæle og påstod frifinnelse.

Tønsberg byrett avsa dom i saken 25 oktober 1996 med slik domsslutning:

1. "Staten v/Miljøverndepartementet frifinnes i forhold til Frithjof Preus og Eva Preus.

2. Frithjof Preus og Eva Preus dømmes til in solidum innen 14 -fjorten- dager å betale saksomkostninger til Staten v/Miljøverndepartementet med kr 36377,- -trettisekstusentrehundreogsyttisyv- kroner."

Tvistens nærmere bakgrunn, partenes anførsler og byrettens vurderinger fremgår av dommen.

Eva og Frithjof Preus har påanket byrettens avgjørelse til Agder lagmannsrett og hevdet at det foreligger feil ved bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Staten v/Miljøverndepartementet har i anketilsvaret anført at byrettens avgjørelse er korrekt og at staten i det vesentlige kan slutte seg til byrettens bevisvurdering og lovforståelse. Ankeforhandlingene fant sted 18 og 19 september 1997 i tinghuset i Tønsberg. Eva og Frithjof Preus møtte, førstnevnte kun den 18 september, med sin prosessfullmektig advokat Rein Carlsen. Frithjof Preus avga forklaring på vegne av begge de ankende parter. Staten var representert ved prosessfullmektigen regjeringsadvokaten ved advokat Richard Saue. I tillegg fulgte førstekonsulent Jarle Jacobsen hos fylkesmannen i Vestfold forhandlingene, jfr tvistemålsloven §213 annet ledd. Det ble avhørt fem vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Lagmannsretten befarte det angjeldende området sammen med Frithjof Preus, Jarle Jacobsen og prosessfullmektigene.

Eva og Frithjof Preus har i hovedtrekk anført:

En kommune står fritt med hensyn til hvilke råd og utvalg som ønskes opprettet, med unntak for de som er lovpålagte.

Det kan skilles mellom utvalg etablert i medhold av kommuneloven og med hjemmel i særlov. Friluftsnemnda er et eksempel på det siste.

Dersom et kommunalt organ skal ha kompetanse til å fatte vedtak som griper inn i borgernes rettigheter, krever legalitetsprinsippet at det foreligger direkte hjemmel i lov. Alternativt må vedkommende organ ha fått overført kompetanse til å fatte vedtak med virkning som nevnt fra et annet organ som hadde slik nødvendig kompetanse samt anledning til å delegere denne videre.

Den 21 mai 1987 vedtok Tjøme kommune å innføre ny nemndsstruktur. I den forbindelse ble det besluttet å opprette et hovedutvalg for kultur samtidig som man nedla bl a friluftsnemnda og overført oppgavene nemnda tidligere hadde behandlet til nevnte hovedutvalg. Dette medførte imidlertid ikke at det nye hovedutvalget fikk den kompetansen den tidligere friluftsnemnda hadde hatt.

Det viste seg etterhvert at den politiske ledelsen i Tjøme kommune mente at hovedutvalget for kultur ikke fylte de funksjonene friluftsnemnda tidligere hadde hatt på en fullt ut tilfredsstillende måte. Kommunestyret besluttet derfor 1 mars 1989 å opprette et utvalg kalt miljø- og friluftsutvalg under nevnte hovedutvalg. Utvalget skulle i hovedtrekk ha ansvaret for de samme oppgavene som den tidligere friluftsnemnda hadde tatt seg av. Opprettelsen skjedde i medhold av kommuneloven av 1954 §25.

Miljø- og friluftsutvalget fikk ikke den kompetansen som den tidligere friluftsnemnda hadde hatt, derunder til å fremsette klage til fylkesmannen over vedtak fattet av planutvalget i kommunen. Dette har sammenheng med at det nye utvalget ikke ble opprettet med hjemmel i friluftsloven §23 femte ledd. Det er således ikke automatikk i overføringen av kompetanse etter nevnte lov selv om det nye utvalget overtok den nedlagte friluftsnemndas gjøremål.

Reglementet kommunestyret vedtok for det nye miljø- og friluftsutvalget inneholder heller ingen bestemmelse om klagerett etter friluftsloven. Utvalget hadde følgelig ikke kompetanse til å klage på planutvalgets vedtak. Fylkesmannen skulle følgelig ha avvist miljø- og friluftsutvalgets klage over planutvalgets vedtak om å gi Eva og Frithjof Preus byggetillatelse. Denne feilen leder til at fylkesmannens vedtak må oppheves.

Dersom det legges til grunn at miljø- og friluftsutvalget hadde slik klagerett staten påstår, har Eva og Frithjof Preus ved at de er blitt nektet byggetillatelse, vært gjenstand for en urimelig forskjellsbehandling sammenlignet med Jan Henrik Krefting som i 1993 fikk oppføre hytte kun 10-15 meter fra sjøen på motsatt side av Hagakilen for Eva og Frithjof Preus' eiendommer. Eva og Frithjof Preus' og Jan Henrik Kreftings tilfeller er svært like og de forskjeller som foreligger går i de førstnevntes favør. Begge eiendommene ligger i LNF-område og henholdsvis er og var siste ubebyggede tomt(er) i et område omfattet av en utparselleringsplan. I tillegg vil Eva og Frithjof Preus' planlagte hytter ligge adskillig lenger vekk fra sjøen sammenlignet med Jan Henrik Kreftings fritidsbolig. De angjeldende tomtene ligger videre til et sivområde som ikke har noen allmenn interesse. På samme måte som Jan Henrik Krefting hadde også Eva og Frithjof Preus en begrunnet forventning om å få bygge da de ervervet tomtene i 1971. Dette fremgår bl a av at det til konsesjonen ble knyttet vilkår som forutsatte oppføring av hytter. Fylkesmannen har således fraveket det grunnleggende likhetsprinsippet som råder innen forvaltningsretten. Den omstendighet at byggetillatelsen til Jan Henrik Krefting ble gitt av Tjøme kommune og ikke har vært forelagt fylkesmannen, mens det er fylkesmannen som nå nekter Eva og Frithjof Preus å oppføre hytter ved Hagakilen, er uten betydning.

Dersom Eva og Frithjof Preus får tillatelse til å bygge hytter som omsøkt, vil dette på grunn av de ovennevnte forhold ikke få konsekvenser for kommunens fremtidige behandling av tilsvarende søknader. Det er således ukorrekt når fylkesmannen har gitt uttrykk for en motsatt oppfatning i sitt vedtak. Etter at fylkesmannens vedtak forelå har dessuten fylkesmannen selv gitt fire nye byggetillatelser for fritidshus i Tjøme kommune til tross for at kommunen hadde avslått søknadene.

Fylkesmannen har i begrunnelsen for avslaget på Eva og Frithjof Preus' byggesøknad vist til embetets miljøvernavdelings angivelige oppfatning om at eventuell utbygging måtte skje innenfor en arealplan. Dette er en misforståelse. Fylkesmannens miljøvernavdeling ga under saksforberedelsen uttrykk for at det burde utarbeides en reguleringsplan for det angjeldende området, men dette standpunktet frafalt avdelingen senere.

Forutsatt at miljø- og friluftsutvalget har klagerett, foreligger ytterligere en urimelig forskjellsbehandling i forhold til Eva og Frithjof Preus. I alle de år man har hatt friluftsnemnd og senere miljø- og friluftsutvalg er tilfellet Preus eneste gangen denne klageretten er benyttet.

Det er nedlagt slik påstand:

1. "Fylkesmannen i Vestfolds vedtak 28.9.1995 med omgjøring av Tjøme kommunes byggetillatelser 7.2.1995 for Eva og Frithjof Preus på gnr. 20, bnr 176 og 177 er ugyldige.

2. Staten v/Miljøverndepartementet tilpliktes å erstatte Frithjof og Eva Preus saksomkostninger for by- og lagmannsrett."

Staten ved Miljøverndepartementet har i hovedtrekk anført:

Før friluftsnemnda ble nedlagt hadde den klagerett når det gjaldt vedtak fattet av bygningsrådet. Dette fremgår av friluftsloven §23 annet ledd, jfr ordet "opptre".

Ved lov av 5 juni 1987 nr 25 fikk friluftsloven §23 et nytt femte ledd hvor det het at kommunestyret kunne "legge friluftsnemndas gjøremål til en annen kommunal nemnd." Det var således tale om en allokeringsbestemmelse. I 1992 ble lovendringen opphevet. Kompetansen allokert etter bestemmelsen var imidlertid fortsatt gyldig frem til høsten 1995. Dette fremgår av overgangsbestemmelsen som ble gitt i forbindelse med lovendringen.

I 1996 endret lovgiver igjen friluftsloven. I følge den nye §22 ble kompetansen etter loven nå lagt til kommunen som sådan. Dette innebar at kommunestyret heretter kunne delegere kompetansen etter friluftsloven til underliggende organ.

Den 21 mai 1987 vedtok Tjøme kommunestyre å innføre ny utvalgsstruktur med virkning fra 1 januar 1988. Underutvalget kommunen opprettet under hovedutvalget for kultur 1 mars 1989, skulle ha som oppgave å sikre kommunens interesser "innen natur- og ressursforvaltning i et langsiktig og helhetlig perspektiv", slik det er formulert i §2 i reglementet for utvalget vedtatt av kommunestyret i forbindelse med opprettelsen. Utvalget ble tillagt kompetansen etter friluftsloven. Dette fremgår også av reglementets §4. Miljø- og friluftsutvalget hadde således klagerett etter friluftsloven §23.

I tillegg har utvalget rett til å påklage planutvalgets vedtak med hjemmel i forvaltningsloven §28. Det må legges til grunn at miljø- og friluftsutvalget har "rettslig klageinteresse" i saker som gjelder bl.a natur- og ressursforvaltningen. Dette har sammenheng med at utvalget ut fra sine oppgaver må oppfattes som representant for de allmenne interesser som berøres.

Ytterligere hadde fylkesmannen i medhold av forvaltningsloven §35 første ledd litra c anledning til å omgjøre vedtaket fattet av Tjøme kommunes planutvalg om å gi Eva og Frithjof Preus byggetillatelse. Planutvalget hadde stillet opp en betingelse om at søkerne måtte bygge sine hytter minst hundre meter fra sjøen. I motsetning til hva som var opplyst i søknadene, er dette ikke praktisk mulig. Planutvalget var således i en faktisk villfarelse som må få betydning for vedtakets gyldighet.

Eva og Frithjof Preus måtte ha dispensasjon både fra kommuneplanens arealdel, jfr plan- og bygningsloven §20-4, jfr §20-6 og fra bestemmelsen om at det ikke er tillatt å bygge i hundremetersbeltet fra sjøen, jfr plan- og bygningsloven §17-2. Hjemmelen for å innvilge dispensasjon er plan- og bygningsloven §7 som krever at det foreligger "særlige grunner". Det er således opptil kommunens frie skjønn om en søknad om dispensasjon skal imøtekommes.

Spørsmålet om Eva og Frithjof Preus skulle innvilges byggetillatelse har vært undergitt en usedvanlig bred og grundig behandling hvor såvel de relevante samfunnsinteresser som de private interesser er vurdert. Som følge av den foreliggende kommuneplanen og de rikspolitiske retningslinjene for Oslofjorden, er det ikke kurant å få dispensasjon til oppføring av hytter i strandsonen i Tjøme kommune. Når det gjelder Eva og Frithjof Preus' søknader, er ikke de private interessene tilstrekkelig sterke til at byggetillatelse kan innvilges.

Fylkesmannens vedtak om ikke å tillate Eva og Frithjof Preus å bygge hytter på sine eiendommer representerer ingen urimelig forskjellsbehandling i forhold til Jan Henrik Krefting. Vedtaket kan derfor ikke kreves opphevet på et slikt grunnlag. Tilfellene er ikke sammenlignbare. Byggetillatelsen Jan Henrik Krefting fikk i 1993 er dessuten ikke behandlet av fylkesmannen. Et underordnet forvaltningsorgans vedtak kan ikke binde et overordnet. Dessuten skulle Jan Henrik Krefting etter fylkesmannens syn aldri fått tillatelse til å oppføre sin hytte. Avgjørelsen inntatt i Rt-1983-1290 viser at Jan Henrik Kreftings tilfelle ikke kan påberopes av Eva og Frithjof Preus.

Heller ikke de fire byggetillatelsene som er gitt etter at fylkesmannen fattet det angjeldende vedtaket, innebærer at Eva og Frithjof Preus har vært utsatt for en urimelig forskjellsbehandling. De fire tillatelsene gjelder ikke tomter som kan sammenlignes med Eva og frithjof Preus' eiendommer.

Staten bestrider avslutningsvis at miljø- og friluftsutvalgets bruk av klageretten overfor vedtaket om å ta til følge Eva og Frithjof Preus' byggesøknad, representerer noen urimelig forkjellsbehandling i forhold til andre søkere.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes med tillegg av 12 prosent rente av tilkjente saksomkostninger fra oppfyllelsestidspunktet.

2. Staten ved Miljøverndepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 prosent rente.

Lagmannsretten er kommet til at anken ikke kan føre frem og skal bemerke:

Saken reiser to hovedspørsmål. For det første må lagmannsretten ta stilling til om Tjøme kommunes miljø- og friluftsutvalg hadde rett til å påklage vedtaket fattet av kommunens planutvalg om å gi Eva og Frithjof Preus tillatelse til å oppføre hytter ved Hagakilen. Dersom slik klagerett ikke forelå, hadde ikke fylkesmannen kompetanse til å behandle klagen. I så fall leder dette til at fylkesmannens vedtak må oppheves. Forutsatt at miljø- og friluftsutvalget hadde klagerett som nevnt, må det vurderes om avslaget på Eva og Frithjof Preus' byggesøknader representerer en usaklig forskjellsbehandling sammenlignet med andre som har fått tillatelse til å oppføre fritidsbolig i Tjøme kommune i senere tid.

Tjøme kommunes miljø- og friluftsutvalg ble opprettet i medhold av kommuneloven §25 den 1 mars 1989. Partene er enige om at kommuneloven den gang ikke ga hjemmel for den omtvistede klageretten. Kommunestyret hadde således ikke kompetanse til å delegere noen rett til miljø- og friluftsutvalget til å påklage vedtak fattet av kommunenes planutvalg. Det synes heller ikke å foreligge uenighet om at friluftsloven da miljø- og friluftsutvalget 16 februar 1994 besluttet å påklage planutvalgets vedtak, hjemlet slik klagerett.

Friluftsloven §23 hadde tidligere et femte ledd hvor det het at "Kommunestyret kan legge friluftsnemndas gjøremål til en annen kommunal nemnd." Ved lovendring i 1992 ble §23 endret. Etter endringen het det at kommunestyret kunne oppnevne friluftsnemnd som innenfor rammen for sitt budsjett hadde "rett til å opptre og i tilfelle reise søksmål på vegne av allmennheten i alle saker av interesse for friluftslivet." I overgangsbestemmelsen gitt i forbindelse med lovendringen, ble det bestemt at "For resten av valgperioden frem til høsten 1995 kan folkevalgte organer som er opprettet i medhold av særlovsbestemmelser som oppheves her, fortsette sin virksomhet inntil kommunestyret eller fylkeskommunen legger oppgavene til et annet organ."

Etter lagmannsrettens syn kan det ikke være særlig tvilsomt at miljø- og friluftsutvalget ved opprettelsen i 1989 ble tillagt kompetansen friluftsloven ga, jfr §23 femte ledd slik loven den gang lød. I følge samme bestemmelses annet ledd hadde friluftsnemnda "innen rammen av sitt budsjett rett til å reise søksmål på vegne av allmennheten i alle saker av interesse for friluftslivet," en formulering som forble uendret ved lovendringen i 1992. Idet friluftsnemnda således kunne reise søksmål innenfor det nevnte området, måtte nemnda også ha anledning til å påklage et vedtak til overordnet forvaltningsmyndighet. Det legges derfor til grunn at miljø- og friluftsnemnda som anført av staten, den 7 februar 1995 hadde rett til å klage til fylkesmannen på planutvalgets beslutning om å gi Eva og Frithjof Preus tillatelse til å oppføre hver sin hytte. Beslutningen om å påklage vedtaket ble fattet i god til før utvalgets kompetanse opphørte, jfr ovennevnte overgangsbestemmelse.

Hvorvidt miljø- og friluftsutvalget også hadde klagerett etter forvaltningsloven §28 og om fylkesmannen kunne omgjøre angjeldende vedtak av eget tiltak, jfr forvaltningsloven §35 første ledd litra c, tar lagmannsretten ikke stilling til.

Som følge av at miljø- og friluftsnemnda hadde rett til å påklage planutvalgets vedtak, hadde fylkesmannen kompetanse til å behandle klagen.

Det neste spørsmålet blir om fylkesmannen ved å ta klagen til følge, utsatte Eva og Frithjof Preus for en urimelig forskjellbehandling sammenlignet med andre som har fått tillatelse til å bygge hytter i Tjøme kommune i de senere år.

Eva og Frithjof Preus har i denne sammenheng særlig vist til at Jan Henrik Krefting i 1993 fikk tillatelse til å oppføre en fritidsbolig svært nær sjøen på motsatt side av Hagakilen sett fra Eva og Frithjof Preus' eiendommer.

Lagmannsretten har forståelse for at Eva og Frithjof Preus finner det vanskelig å akseptere at de ikke skal kunne få bygge hytter på sine eiendommer ettersom Jan Henrik Krefting har fått slik tillatelse. Ut fra tomtenes beliggenhet i forhold til sjøen, måtte det åpenbart være knyttet langt sterkere allmenne interesser til at Jan Henrik Kreftings eiendom forble ubebygget sammenlignet med Eva og Frithjof Preus' tomter. Fritidsboligen på den førstnevnte eiendommen ligger åpent til kun 10-15 meter fra sjøen, mens de sistnevnte tomtene ligger mellom 90 og 100 meter fra vannet skjult av løvtrær. Dog skal det tilføyes at Eva og Frithjof Preus' tomter i motsetning til Jan Henrik Kreftings, grenser til et grunntvannsområde med sivvegetasjon som har lokal verdi som tilholdssted for et mangfoldig planteog dyreliv. Det bemerkes også at Tjøme kommune ønsker å vurdere bevaringen av dette området i en plansammenheng.

Jan Henrik Kreftings tillatelse til å oppføre sitt fritidshus er innvilget av Tjøme kommune. Søknaden ble aldri forelagt fylkesmannen. Av denne grunn kan byggetillatelsen etter lagmannsrettens syn ikke binde fylkesmannen i sin skjønnsutøvelse ved avgjørelsen av hvorvidt miljø- og friluftsutvalgets klage skulle tas til følge.

Når det gjelder vurderingen av Eva og Frithjof Preus' søknader, legger lagmannsretten videre til grunn at Tjøme kommune med tilslutning av fylkesmannen, i flere år har praktisert en meget restriktiv politikk med hensyn til å innvilge søknader om oppføring av nye hytter nær sjøen. Det er derfor vanskelig å forstå hvordan Tjøme kommune i 1993 kunne imøtekomme søknaden om byggetillatelse fra Jan Henrik Krefting. På bakgrunn av den beskrevne praksisen i kommunen kan imidlertid ikke Jan Henrik Kreftings tillatelse til å bygge en fritidsbolig kun få meter fra sjøen, etter lagmannsretten vurdering være tilstrekkelig til at Eva og Frithjof Preus har krav på at fylkesmannen skal gi dem en tilsvarende tillatelse. Det samme må gjelde i relasjon til de fire søknadene om oppføring av hytter fylkesmannen har innvilget etter at Eva og Frithjof Preus mottok sine avslag. Det bemerkes at hvertfall tre av disse fritidsboligene synes å være bygget på tomter av annen karakter enn Eva og Frithjof Preus' sine. Det vises til at tre av eiendommene ligger utenfor hundremetersbeltet fra sjøen og at to av dem også er plassert i et område hvor det var oppført hytter på alle sider. Hva angår Eva og Frithjof Preus' tomter grenser de som ovenfor nevnt på den ene siden til et grunntvannsområde som har lokal verdi som tilholdssted for et mangfoldig plante- og dyreliv.

Etter lagmannsrettens syn kan Eva og Frithjof Preus således ikke anses for å ha vært utsatt for en urimelig forskjellsbehandling sammenlignet med andre søkere som har fått positivt svar på sine søknader om hyttebygging.

Eva og Frithjof Preus har også anført at det ligger en urimelig forskjellsbehandling i at friluftsnemnda og senere miljø- og friluftsutvalget med unntak for deres tilfelle, aldri har benyttet sin klagerett overfor vedtak fattet av planutvalget. Lagmannsretten skal kort bemerke til dette at tvisten refererer seg til et vedtak fattet av fylkesmannen og ikke av Tjøme kommunes miljø- og friluftsutvalg. Den påståtte manglende bruk av nevnte klagerett anses derfor å være uten betydning for saken.

Anken har ikke ført frem. I medhold av tvistemålsloven §180 første ledd pålegges Eva og Frithjof Preus å dekke statens saksomkostninger idet det ikke finnes grunn til å gjøre unntak fra lovens hovedregel. Advokat Saue har for lagmannsretten krevet saksomkostninger med i alt kr 26.720,- hvorav kr 22.000,- er salær, med tillegg av lovens rente fra oppfyllelsestidspunktet. Eva og frithjof Preus har ikke hatt bemerkninger til kravet som finnes rimelig og legges til grunn. Advokat Saue har videre krevet 12% rente av tilkjente saksomkostninger for byretten regnet fra oppfyllelsestidspunktet. Etter lagmannsrettens syn må det i ankeomgangen være anledning til å gi dom for renter av saksomkostningene tilkjent i førsteinstans.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes med tillegg av at Eva og Frithjof Preus dømmes til å betale 12 -tolv- prosent rente av ilagte saksomkostninger for byretten, kr 36.377,- -trettisekstusentrehundreogsyttisyv-, regnet fra 12 november 1996 til betaling skjer.

2. Eva og Frithjof Preus dømmes til å betale Staten ved Miljøverndepartementet innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom saksomkostninger for lagmannsretten med kr 26.720,- -tjuesekstusensyvhundreogtyve- med tillegg av 12 -tolv- prosent rente regnet fra oppfyllelsestidspunktet til betaling skjer.