LA-1998-1283
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-01-14 |
| Publisert: | LA-1998-01283 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Holmestrand herredsrett nr: 98-00203 - Agder lagmannsrett LA-1998-01283 M. |
| Parter: | Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Morten Kjensli). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiadjutant Torje Arneson). |
| Forfatter: | Lagdommer Per Holtar Evensen. Ekstraord. lagdommer Oluf Skarpnes. Lagdommer Jan Villum. Med fire meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, §54, §62, §64, Veitrafikkloven (1965) §31, §3, Straffeprosessloven (1981) §321, §325, §436 |
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har 25. mars 1998 satt A, født xx.xx.1966, under tiltale ved Horten herredsrett for overtredelse av
"I. Straffeloven §239, 1. straffalternativ, for ved bruk av motorvogn ved uaktsomhet å ha forvoldt en annens død.
Grunnlag er følgende forhold:
Onsdag 1. oktober 1997 ca kl 16.00 som fører av semitrailer RH - - - i sydgående kjøreretning på E-18 ved - - - i X, var han ikke tilstrekkelig aktpågivende og varsom, idet han i forbindelse med forbikjøring av personbil Honda Civic LH - - - ikke var tilstrekkelig oppmerksom på personbilen eller ikke tok tilstrekkelig hensyn til denne. Da han hadde passert stedet hvor veibanen var innsnevret fra to til ett kjørefelt i kjøreretningen, kolliderte han med personbilen. Personbilen roterte og ble "kastet" over i motsatt kjørebane, hvor den ble truffet av trailer KT - - -. Som følge av denne kollisjonen ble føreren av personbilen B, påført så store skader at hun døde umiddelbart.
II. Vegtrafikkloven §31 første ledd, jf §3, hvoretter enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.
Grunnlag er følgende forhold:
Til tid og på sted som nevnt under post I, og som fører av den der nevnte semitrailer, forholdt han seg som der beskrevet, med den følge at B ble påført så store skader at hun døde og personbil LH - - - og trailer KT - - - ble totalskadet."
Det var i tiltalebeslutningen anført at straffelovens §62 første ledd kom til anvendelse.
Horten herredsrett avsa 2. juli 1998 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1966, pnr. - - -, dømmes for overtredelse av straffeloven §239, 1. straffalternativ, og vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr §3, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 6 - seks - måneder.
2. A idømmes saksomkostninger med kr 10000,- - kronertitusen 00/100."
Nærmere om sakens bakgrunn og As personlige forhold fremgår av dommen. Det skal bemerkes at han nå har boligadresse - - - 44, - - -, og at hans arbeidsledighetstrygd utgjør ca kr 11000,- brutto pr. måned.
A har i rett tid påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett. Hans anke som prinsipalt gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet etter begge tiltaleposter, subsidiært straffutmålingen, ble av lagmannsretten henvist til ankeforhandling i medhold av straffeprosesslovens §325 og §321 annet ledd 1. punktum ved beslutning av 10. september 1998.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Tønsberg 11. og 12. januar 1999. A møtte sammen med sin forsvarer, advokat Morten Kjensli, og avga forklaring. Han erkjente seg ikke straffskyldig etter noe tiltalepunkt. Det ble avhørt 6 vitner, herav ett sakkyndig. Sistnevnte var tilstede under hele ankeforhandlingen fram til aktors prosedyre. I forståelse med aktor og forsvarer ble åstedsbefaring unnlatt, idet det på grunn av vegombygging ikke fantes at den ville kunne belyse saksforholdet nærmere. Istedet fikk retten se to videofilmer som var opptatt under taktisk rekonstruksjon.
Lagmannsretten skal bemerke.
Som gjort av herredsretten, og på samme grunnlag som den, legger lagmannsretten til grunn at A som var ansatt som sjåfør i transportfirmaet - - - AS, med sitt kjøretøy, en DAF trekkvogn 1997-modell og en tilkoblet Cherau semitrailer 1996-modell, kjørte fra Oslo ca kl 14.00 1. oktober 1997. Han skulle til Risør og fulgte E-18 sydover, en vegstrekning han kjente fra tidligere. Semitraileren var lastet, men ikke særlig tungt.
Etter en stans i - - -, ble A liggende som nr. 6 i en bilkø. Forrest i køen kjørte B med sin Honda Civic personbil 1984-modell. Med seg i bilen hadde denne sitt 4-årige barnebarn C. I køen foran A kjørte også vitnet D i sin BMW personbil. Like bak A fulgte vitnet E i sin bil.
Ved Y tok tre av de forankjørende biler av fra E-18, slik at A under den videre kjøring sydover bare hadde to biler foran seg, B og D i denne rekkefølge sett i kjøreretningen.
Under kjøringen sydover mot Y som de passerte noen minutter før kl 16.00, hadde bilene i køen kjørt med varierende hastighet, tildels godt under lovlig hastighet som var 70 og 80 km/t. Grunnen til dette var kraftig regnvær som forårsaket noe dårlig sikt, en sikt som ble ytterligere dårligere som følge av sprut fra forankjørende biler.
Syd for Y regnet det fortsatt, men noe lettere, og det ble kjørt noe fortere.
Ca 2,5 km syd for Y ligger - - -bakken med sin relativt sterke stigning mot syd. Mot bunnen av bakken er det fall mot syd. Fra bunnen og sydover var det på det aktuelle tidspunkt (E-18 er nå omlagt på stedet) anlagt et forbikjøringsfelt. Feltet var ca 550 m langt og hadde avtagende stigning på søndre del der E-18 også dreier noe østover. Forbikjøringsfeltet tok slutt ved avkjørsel mot vest til - - -. Forut for denne avkjørsel var det også et avkjøringsfelt for de som skulle ta av fr E-18.
Syd for nevnte avkjørsel var det et ca 250 m langt sammenflettingsfelt i hvilket bilistene skulle innordne seg for å fortsette kjøringen sydover på E-18 som da hadde bare ett kjørefelt i hver retning. Sammenflettingsfeltet var varslet med skilt 520 oppsatt 200 m foran avslutningen av feltet. På østsiden av feltet, mellom dette og nordgående kjørefelt på E18, var det på den første strekning sydover anlagt en opphøyet rabatt. Videre sydover fantes et skravert sperrefelt som ytterligere lenger syd gikk over i en dobbel sperrelinje.
Da A nærmet seg bunnen av - - -bakken, bestemte han seg for å kjøre forbi B og D i det foran beskrevne forbikjøringsfelt som han kjente til. Han skaffet seg derfor større avstand til Ds bil, hvoretter han ned mot bunnen skaffet seg større fart og der la ut i det begynnende forbikjøringsfelt. Fremlagt skivediagram viser at han her kom opp i en kjørehastighet på 90 km/t.
Det foran nevnte er ikke omstridt mellom partene.
På grunnlag av forklaringene fra A og D må lagmannsretten videre legge til grunn at A etter kort tids kjøring i forbikjøringsfeltet passerte D som her holdt en hastighet på litt under 70 km/t og som reduserte denne ytterligere for å unngå vannspruten som As kjøretøy forårsaket. Ved hastighetsreduksjonen økte avstanden mellom Bs og Ds biler som til da hadde vært normal ifølge D.
Etter å ha passert D, kjørte A videre i forbikjøringsfeltet. Trekkvognens diagramskive viser at hans hastighet herunder først avtok noe, til ca 70 km/t, for så å komme opp til henimot 80 km/t igjen i kollisjonsøyeblikket, jf nedenfor.
A har forklart at han under den videre kjøring i forbikjøringsfeltet så Bs bil og passerte denne med hele sitt kjøretøy, og at han er sikker på at dette skjedde før de kom fram til sammenflettingsfeltets begynnelse, dvs. innsnevringen. Da han noe senere så i høyre speil, så han en bil og denne lå godt bak bakparten på hans eget kjøretøy. Til politiet har han angitt avstanden mellom kjøretøyene til 20 - 30 m, mens han i retten har uttalt at den var i hvert fall 2 - 3 billengder. Da han nå ikke så noen bil foran seg, kjørte A videre henimot enden av sammenflettingsfeltets avslutning.
Lagmannsretten anser det bevist og hevet over enhver tvil at As og Bs biler kom i berøring med hverandre like etter søndre ende av sammenflettingsfeltet, dvs. like etter at bilene hadde kommet fram til der hvor E-18 igjen har bare et kjørefelt i hver retning. Sydgående felt hadde her en bredde på 3,80 m, og utenfor den hvite kantlinje lå det en skulder som var asfaltert i 2,5 m bredde. Skulderen fortsatte videre sydover.
Berøringen mellom de to biler må på grunnlag av merker avsatt på det hvitmalte høyre stigbrett på As bil ha bestått i at dette og venstre bakhjul på Bs bil kom i kontakt med hverandre. Merkene besto i parallelle, buede og mørke striper som ifølge de sakkyndige samsvarer med høydene på Bs dekker. På grunnlag av disse merker, deres skilting og stripenes paralellitet, har de sakkyndige funnet å kunne trekke den slutning at eventuell hastighetsforskjell bilene imellom i berøringsøyeblikket må ha vært svært beskjeden, som før nevnt var As hastighet på dette tidspunkt henimot 80 km/t.
Da B og A kjørte mot det sted der deres biler kom i berøring med hverandre, kom vitnet F kjørende sydover mot samme sted med sin tankbil med tanktilhenger som var lastet med 30 tonn diesel. På grunnlag av hva F har forklart må retten legge til grunn at Bs og As biler kom mot han ved siden av hverandre, førstnevnte en tanke foran sistnevnte, Bs bil med høyre hjulpar ute på den hvite kantstripa og As bil med venstre hjulpar noe inne på den doble sperrelinje. F som vurderte det han så som en kritisk situasjon, og som derfor la sitt eget kjøretøy ut på skulderen på østsiden av E-18, har videre forklart at han mente å kunne se at As og Bs biler kom i berøring med hverandre, og at sistnevntes bil da straks ble kastet over i hans kjørebane, og der støtte sammen med venstre front på tankbilen. Også det her nevnte legges til grunn av lagmannsretten.
Merkene på fronten av As trekkvogn viser at Bs bil var i berøring med denne under sin ferd over mot nordgående kjørebane. Det at merkene er beskjedne kan indikere at Bs bil hadde litt større fart enn As, men det kan ikke med noen grad av sikkerhet sies hva dette eventuelt skyldtes. Bs bil kan ha fått en dytt da kjøretøyene berørte hverandre, men det kan også tenkes at B, umiddelbart før eller da berøringen fant sted, ga gass, bevisst eller ubevisst.
Det er på det rene at Bs bil ved sammenstøtet med Fs tankbil som på dette tidspunkt holdt en hastighet på 70 - 80 km/t, og senere kontakt med dette og As trekkvogn og semitrailer, ble helt maltraktert, samt at fru B herunder ble påført slike skader at hun straks døde som følge av disse. Hennes barnebarn slapp fra det med enkelte ansiktsskader og et brukket ben.
Ved sammenstøtet ved Bs bil ble Fs tankbil påført skader i fronten, bl.a. i dens styresnekke, noe som medførte at den ikke var til å styre. Etter å ha kommet forbi As semitrailer, skjenet den derfor tvers over E-18, ut av veien og nedover en bratt skråning. Bilen ble totalskadd, mens F slapp fra uhellet uten nevneverdige fysiske skader. Vitnet E som også hadde kommet kjørende sydover, fikk gjort en unnamanøver og unngikk derved å bli truffet av Fs kjøretøy da dette skjente tvers over E-18.
Spørsmålet for lagmannsretten er om det utløsende forhold, berøringen eller sammenstøtet mellom A og Bs biler, og de foran nevnte følger av dette, skyldtes straffbar uaktsomhet fra As side, dette i relasjon til såvel vegtrafikklovens §3 som straffelovens §239. Etter en samlet vurdering av det foreliggende bevismateriale, er lagmannsretten i likhet med herredsretten kommet til at spørsmålene må besvares bekreftende, og den skal for så vidt bemerke:
Ut fra opplysninger om køkjøring før passering av Y og As diagramskive må det legges til grunn at B da til tider kjørte i en hastighet av vel 70 km/t, dette til tross for at det regnet svært kraftig. Etter rettens vurdering har det da all mulig foranledning mot seg at hun, fra Y og i Hellandbakken, etter at regnet hadde letnet og sikten således var bedret, og der vegen var bred og fin, skulle kjøre langsommere. At hun ikke gjorde det, sannsynliggjøres også ved at As og Bs biler hadde tilnærmet samme fart, nemlig 80 km/t da de kom i berøring med hverandre. Når dette sammenholdes med Ds opplysninger om at han lå i normal avstand bak B, og med at A måtte bruke en del av forbikjøringsfeltets lengde for å komme forbi D, anses det lite sannsynlig at A, slik han selv har forklart, kunne klare å passere B og opparbeide seg et 20 - 30 m, eventuelt 2 - 3 billengders forsprang, på henne før bilene kom fram til sammenflettingsfeltet/innsnevringen. Helt usannsynlig anses det også at den 67-år gamle fru B, etter å være passert av A, skulle ha funnet på å ville kjøre opp på siden, enn si prøve å kjøre forbi A med den sterkt reduserte sikt hun da måtte ha på grunn av spruten fra den våte asfalt og As kjøretøy med sine seks hjulganger. Verken F som kom i møte, eller D som kjørte bak B, har da heller registrert at As kjøretøy på noe tidspunkt lå lenger framme i kjøreretningen enn Bs bil.
På bakgrunn av det foran nevnte anser lagmannsretten det godtgjort og hevet over enhver tvil at As kjøretøy aldri passerte Bs bil. Retten fester likevel lit til at A ved innkjøringen i sammenflettingsfeltet og fram mot kollisjonsstedet ikke så noen bil foran seg. Forklaringen på dette kan ikke være noen annen enn den at Bs bil på denne strekning lå i den blindsone som A hadde såvel forover som mot høyre side av sitt kjøretøy, en blindsone som også rakk noen meter bakover fra hans høyre sidespeil. Lengden av det felt A ikke hadde oversikt over gjennom speilet avhang av den sideveis avstand det var mellom hans bil og Bs bil eller annet som befant seg på hans høyre side. Som følge av at bilene holdt tilnærmet samme avstand, kunne B ligge i blindsonen over en relativt lang strekning, og retten er overbevist at nettopp dette var tilfellet. Den finner også å måtte legge til grunn at B som holdt godt til høyre, ikke var klar over at As bil kom opp bakfra og tett inntil henne.
Ettersom A ikke så Bs bil og fortsatte kjøringen fram mot kollisjonsstedet i den tro at han hadde fri bane, må dette etter lagmannsrettens vurdering skyldes at han, etter å ha bestemt seg for å kjøre forbi to foranliggende biler og under kjøringen i forbikjøringsfeltet ikke var tilstrekkelig aktpågivende og ikke i tilstrekkelig grad forvisset seg om at han hadde kommet forbi begge før overgangen til ettfelts kjørebane. Det anses som sikkert at han da han kikket i sidespeilet og gjennom dette og vannspruten etter sitt eget kjøretøy så en bil et stykke bak seg, uriktig trodde at dette var bil nr. 2 av de 2 biler han hadde bestemt seg for å kjøre forbi, dvs. Bs bil, mens det han faktisk så var fronten på Ds bil. Basert på denne feiltolking trakk han den slutning at det ikke kunne være noen bil i før nevnte blindsone, en blindsone A var fullt klar over at han hadde.
Når As slutning og opptreden holdes opp mot den strenge aktsomhetsplikt som påhviler enhver bilfører, og det ikke minst under forbikjøring og kjøring i et sammenflettningsfelt, anser retten det ikke tvilsomt at den må anses for å ha vært uaktsom i relasjon til vegtrafikklovens §3. Ei heller anses det tvilsomt at hans uaktsomhet utsatte andre trafikkanter for fare, jf det som ble en direkte følge av sammenstøtet med Bs bil. A blir derfor å domfelle etter vegtrafikklovens §3.
Det som er uaktsomt etter vegtrafikklovens §3, er i prinsippet også å anse som uaktsomhet i relasjon til straffelovens §239. Domfellelse etter sistnevnte bestemmelse er imidlertid betinget av at bilførerens uaktsomhet også har omfattet dødsfølgen, dvs. at han burde ha innsett at hans opptreden kunne resultere i en dødsulykke. Etter en helhetsvurdering har lagmannsretten funnet at også dette straffbarhetsvilkår er oppfylt for As vedkommende. Han kjørte et tungt kjøretøy i relativt stor hastighet, i regnvær med dårlige siktforhold, og han burde innsett muligheten for at manglende aktsomhet under disse omstendigheter lett ville kunne få de alvorligste konsekvenser, herunder dødelig utgang for den bilist han måtte støte sammen med.
A blir etter dette også å domfelle for overtrdelse av straffelovens §239, jf tiltalebeslutningens post I.
Det fremgår av foranstående at lagmannsretten er kommet til at As uaktsomme opptreden ikke var bevisst, men besto i manglende oppmerksomhet eller aktpågivenhet under kjøringen over en relativt kort strekning, noe som legges til grunn ved straffutmålingen. Da også overtredelsen av vegtrafikklovens §3 alene i dette tilfelle ville ha medført fengselsstraff, bringes straffelovens §62 første ledd til anvendelse.
Etter å ha fått to saker overført til barnevernsnemnda i 1981, er A straffedømt 3 ganger, senest ved Solør herredsretts dom på 36 dagers betinget fengsel av 18. mars 1996. Det han nå dømmes for, er således begått i prøvetiden etter denne dom. Dommen gjaldt imidlertid forhold av helt annen karakter enn de nå aktuelle, hvorfor retten i medhold av straffelovens §54 nr. 3 avsier særskilt dom for disse. En av de tidligere domfellelser gjaldt også overtredelse av bestemmelsen i vegtrafikkloven, men ikke kjøring. Da overtredelsene skjedde helt tilbake i 1982/83 da A var 17 år, kan de ikke tillegges særlig vekt.
A ble i desember 1997 ilagt en bot for en hastighetsovertredelse begått i september s.å. Ved straffutmålingen ses det derfor hen til prinsippet i straffelovens §64.
De følger As uaktsomme opptreden fikk tilsier av såvel almene - som individualpreventive hensyn en streng reaksjon i form av ubetinget fengselstraff, og lagmannsretten er etter en totalvurdering blitt stående ved at denne bør settes til 120 dager, en straff som antas å være i rimelig samsvar med rettspraksis. Det vises her bl.a. til Rt-1991-92. Ved sin vurdering har lagmannsretten i formildende retning tatt et visst hensyn til at A som følge av ulykken ikke har kunnet utøve sitt yrke som sjåfør og har måttet gå på arbeidsledighetstrygd, noe som har vært en belastning for såvel ham selv som hans samboer og deres tre mindreårige barn. Det vises her til Rt-1997-13.
Lagmannsretten finner at herredsrettens omkostningsavgjørelse bør opprettholdes, mens det ikke ilegges saksomkostninger for lagmannsretten, jf straffeprosessloven §436 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. A, født xx.xx.1966, dømmes for overtredelse av straffelovens §239, 1. straffalternativ og vegtrafikklovens §31 første ledd, jf §3, alt sammenholdt med straffelovens §62 første ledd, til en straff av fengsel i 120 - etthundreogtjue -dager.
2. A dømmes til å betale saksomkostniner til statskassen med kr 10000,- kronertitusen 00/100.