LA-1998-1736

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-08-27
Publisert:	LA-1998-01736
Stikkord:	Jordskifte, Jordskifteloven
Sammendrag:
Saksgang:	Marnar Jordskifterett nr.: 97-00013 - Agder lagmannsrett LA-1998-01736 A.
Parter:	Ankende part: Robert Reiersen og Jan Alf Reiersen (Prosessfullmektig: Advokat Andreas Bjørn Salvesen). Ankemotpart: Tilda Hagen, Hans Jørgen Hansen, Ragnhild Bakken, Toralv Galdal, Magne Torleiv Tønnessen, Baldwin S. Rasmussen, Margit A. Svendsen, Alf O. Nilsen, Klary Aud Egeland, Odd Reidar Vatland, Thom Viggo Tønnessen, Jenny Johanne Gundersen, Lars E. Stokkeland og Jens Martin Haugland (Prosessfullmektig: Advokat Bernt Albert).
Forfatter:	Lagmann Ola Rygg. Lagdommer Per Holtar Evensen. Konstituert lagdommer Reidun Wallevik
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1979), Tvistemålsloven (1915) §174, §180, LOV-1950-12-21-77-§68, Jordskifteloven (1950) §68, Jordskifteloven (1979) §17, §2, §4, §70

Lista jordskifterett - jordskiftedommer Rune Berentsen som settedommer, med jordskiftemenn - avsa 5. august 1998 dom med slik slutning:

«1. Brygge- og landingsplassen på Rob er felles for samtlige bruk som har veirett i vei nr. 20. Plassen er avgrenset ut i elva mot øya Tangen, samt grensepunktene 211, 210, 582, 583 og 584 slik det fremgår av kartvedlegg i målestokk 1: 1000.

2. Følgende bruk under gnr. 122 - Slimestad - har rettigheter til brygge- og landingsplasss på Rob: Bnr. 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 10, 11, 12, 13, 15, 18, 20, 21 og 22.

3. Fellesarealene på Rob kan utnyttes til alminnelig båtbruk, innbefattet parkering.»

Tvisten i saken gjelder en såkalt «landingsplass» på Rob ved elven Kvina i Slimestad i Kvinesdal. I eldre tid var det en brygge på stedet, og i tilknytning til bryggen en «landingsplass». Både bryggen og landingsplassen er nevnt i dokumentene fra en utskiftning på Slimestad som ble avsluttet i 1905, men uten at det der er gitt noen nærmere beskrivelse av dem. Bryggen er forlengst borte, og det har heller ikke vært noen nevneverdig bruk av landingsplassen på svært lang tid.

Under et jordskifte på Slimestad som ble avsluttet i november 1990 ble det imidlertid bestemt at den gamle landingsplassen skulle være uberørt av jordskiftet, samtidig som grensene for landingsplassen ble avmerket på en kartskisse som ble sendt partene sammen med rettsbok og kart i forbindelse med at jordskiftesaken ble avsluttet. Jordskiftet av 1990 ble ikke påanket til lagmannsretten av noen av partene. Det ble etter det opplyste avholdt overjordskifte, men overjordskiftet omfattet ikke landingsplassen ved Kvina.

7 grunneiere på Slimestad, blant disse 6 av ankemotpartene i nærværende sak, begjærte i mai 1997 jordskifte - bruksordning, jf. jordskiftelovens §2 bokstav c) nr. 1 - for å få fastlagt eiendoms- og bruksrettsgrenser i og ved Kvina, og for å få fastsatt regulering av bruken i området. Det var under jordskifterettens behandling av denne saken at det ble avsagt dom med slutning som angitt foran. Jordskifteretten fastsatte også bruksordning, basert på den rettstilstand som fremgår av domsslutningen. Hele saken ble avsluttet samme dag som dommen ble avsagt, 5. august 1998.

Om enkelthetene ellers i saksforholdet, partenes anførsler og påstander for jordskifteretten og dennes vurdering av de omtvistede spørsmål, vises til jordskifterettens domsgrunner.

Robert Reiersen, eier av gnr. 122 bnr. 6, og Jan Alf Reiersen, eier av gnr. 122 bnr. 22 i Kvinesdal, har - med advokat Andreas Bjørn Salvesen som felles prosessfullmektig - påanket jordskifterettens dom til Agder lagmannsrett.

Hans Jørgen Hansen (eier av gnr. 122 bnr. 1), Ragnhild Bakken (eier av gnr. 122 bnr. 2), Toralv Galdal (eier av gnr. 122 bnr. 3), Magne Torleiv Tønnessen (eier av gnr. 122 bnr. 4), Baldwin S. Rasmussen (eier av gnr. 122 bnr. 5), Margit A. Svendsen (eier av gnr. 122 bnr. 7), Alf O. Nilsen (eier av gnr. 122 bnr. 10), Klary Aud Egeland (eier av gnr. 122 bnr. 11), Odd Reidar Vatland (eier av gnr. 122 bnr. 12), Thom Viggo Tønnessen (eier av gnr. 122 bnr. 13), Jenny J. Gundersen, eier av gnr. 122 bnr. 15), Lars E. Stokkeland (eier av gnr. 122 bnr. 18), Tilda Hagen (eier av gnr. 122 bnr. 20) og Jens Martin Haugland (eier av gnr. 122 bnr. 21) - alle v/advokat Bernt Albert - har imøtegått anken og påstått jordskifterettens dom stadfestet.

Ankeforhandling ble holdt i rettslokalet på sorenskriverkontoret i Flekkefjord 19. og 20. august 1999. Robert Reiersen og Jan Alf Reiersen møtte begge og forklarte seg. Av ankemotpartene møtte Hans Jørgen Hansen, Margit A. Svendsen, Odd Reidar Vatland, Tilda Hagen og Jens Martin Haugland personlig. Ragnhild Bakken, Magne Torleiv Tønnessen, Alf O. Nilsen, Thom Viggo Tønnessen og Lars E. Stokkeland var representert ved stedfortredere med møtefullmakt. Hans Jørgen Hansen, Odd Reidar Vatland og Tor Gunnar Tønnessen - sistnevnte med møtefullmakt fra Ragnhild Bakken, Thom Viggo Tønnessen og Lars E. Stokkeland - forklarte seg. Det ble ikke ført noen vitner. Det ble foretatt befaring til Slimestad i Kvinesdal, hvor beliggenheten av landingsplassen ifølge jordskifterettens dom og dens beliggenhet og utstrekning ifølge de ankende parters oppfatning ble påvist.

De ankende parter, som opprinnelig anket til Agder jordskifteoverrett, og senere endret adressaten for anken til Agder lagmannsrett, har sammenfatningsvis anført:

Spørsmålet i saken er om de grensene for landingsplassen som fremgår av pkt. 1 i jordskifterettens domsslutning, er i samsvar med beskrivelsen i utskiftningen avsluttet i 1905. Hvis de er det, er jordskifterettens dom riktig med hensyn til grensene. Men de ankende parter mener at så ikke er tilfelle, og at den fastsatte grense er uforenlig med det som fremgår av 1905-utskiftningen.

De ankende parter finner ikke noe samsvar mellom dok. nr. 27 fra jordskiftet avsluttet i november 1990 - en kartskisse i målestokk 1: 1000, som angivelig skal vise grensene for landingsplassen - og det som for øvrig foreligger av rettsbøker og kart fra 1990-jordskiftet. Det må bero på en feil at et pkt. 211 på skissen er angitt som et punkt i grensen for landingsplassen, men er utelatt i jordskifterettens beskrivelse av bruksrettsgrense nr. 166. Eventuelt må det være en feil når kartskissen er påført betegnelsen «Landingsplass», idet det området som begrenses av de på skissen angitte punktene ikke angir grensene for landingsplassen, men derimot grensen mellom på den ene side det felles bruksområdet etter jordskiftet i 1990 og på den annen side restarealet på gnr. 122 bnr. 22.

Det var ikke på noe tidspunkt under 1990-jordskiftet enighet om noen slike grenser for landingsplassen som fremgår av dok. nr. 27. Når de ankende parter ikke foretok seg noe etter å ha mottatt dok. nr. 27 sammen med andre dokumenter og kart fra jordskifteretten, var det fordi grensene på kartskissen ble oppfattet å være klart i strid med det som ellers fremgikk av rettsbøker og kart og som de ankende parter valgte å holde seg til.

Når det, slik de ankende parter mener å ha påvist, er motstrid mellom dok. nr. 27 fra 1990-jordskiftet og det som kan utledes av beskrivelsen i utskiftningen fra 1905, må det være det som gjaldt i 1905 som fortsatt gjelder. Dette følger av pkt. 7 i slutningsbestemmelsene i 1990-jordskiftet, hvor det uttrykkelig er sagt at «Den gamle landingsplass og brygge - - - er uberørt av jordskiftet, og er som før.»

De ankende parter har ved avslutningen av ankesaken frafalt sin tidligere prinsipale påstand om opphevelse av jordskifterettens dom, og har nedlagt slik endelig påstand:

«1. Ankemotpartene har ingen brygge- eller landingsrettigheter innenfor grensepunktene 211, 210, 582, 583 og 584, slik det fremgår av kartvedlegg i målestokk 1: 1000.

2. Robert Reiersen og Jan Alf Reiersen tilkjennes sakens omkostninger for jordskifteretten og lagmannsretten.»

Ankemotpartene v/advokat Albert har henholdt seg til jordskifterettens dom, som de mener er riktig både i sitt resultat og med hensyn til begrunnelse. For øvrig har de i det vesentlige anført:

Det jordskifteretten mente i 1990, var at grensene for landingsplassen i dok. nr. 27 var i samsvar med de gamle grensene, og at innholdet i bruksretten også skulle være som før.

Det er påfallende og uforklarlig at de ankende parter ikke sa fra etter å ha mottatt dok. nr. 27 fra jordskifteretten i november 1990, hvis de også da mente at beliggenheten og størrelsen av landingsplassen er slik de nå hevder. Dok. nr. 27 fra 1990-jordskiftet var for øvrig også fremlagt for partene i jordskifterettsmøte 19. mars 1998, og heller ikke ved den anledning fremkom det noen protester mot grensene fra de ankende parters side - i hvert fall ikke ifølge rettsboken.

Hovedpoenget fra de ankende parters side har hele tiden vært en påstått uoverensstemmelse mellom dok. nr. 27 fra 1990-jordskiftet og rettsbøker og andre kart fra samme sak. Det er under ankesaken avklart at det ikke er noen slik uoverensstemmelse, og at bruksrettsgrense nr. 166 angir en annen grense enn dok nr. 27.

Det er ingen motstrid mellom det som er sagt i dokumentene fra utskiftningen i 1905 og det som ble bestemt ved jordskiftet i 1990. Men ankemotpartene er enige i at det ikke har vært meningen å gjøre noen endring i rettsforholdene i 1990, og dok. nr. 27 påberopes ikke som noe selvstendig rettsstiftende dokument hvis lagmannsretten skulle finne det bevist at grensene her ikke samsvarer med de tidligere grensene for landingsplassen.

Vedrørende omkostningsspørsmålet har ankemotpartene vist til at de ankende parter både har frafalt påstander og endret sine anførsler under ankesakens gang, noe som har påført ankemotpartene en del ekstra omkostninger.

Ankemotpartene v/advokat Albert har nedlagt slik påstand:

«1. Jordskifterettens dom stadfestes så langt den er påanket.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at slik de ankende parters endelige påstand er blitt, er tvisten i ankesaken begrenset til å gjelde beliggenheten av landingsplassen og dens grenser. De øvrige spørsmål som er avgjort ved den påankede dom - hvilke eiendommer som har andel i bruksretten (domsslutningen post 1 1. punktum og post 2), og hva bruksretten på fellesarealene på Rob omfatter (domsslutningens post 3) ligger utenfor ankesaken.

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, lagmann Rygg og konstituert lagdommer Wallevik, er kommet til samme resultat som jordskifteretten og kan i det alt vesentlige tiltre den begrunnelse jordskifteretten har gitt.

Det er etter flertallets syn ingen tvil om hvorledes jordskiftet avsluttet i 1990 er å forstå med hensyn til hvilket areal landingsplassen på Rob skulle omfatte. Kartskissen benevnt «Landingsplass» (jordskiftesakens dok. nr. 27) er i så henseende entydig og ikke til å misforstå.

Dok. nr. 27 er en kartskisse i målestokk 1: 1000, påført navnet «Landingsplass». På kartskissen er avlagt 5 grensepunkter (nr. 211, 210, 582, 583 og 584), som sammen med elvebredden mellom grensemerke nr. 584 og grensemerke nr. 211 danner yttergrensene for et område mellom Kvina og en snu- og opplagsplass som ble utlagt til felles bruk ved jordskiftet i 1990. At det er dette området som er ment med betegnelsen «Landingsplass», fremgår etter flertallets syn entydig og klart ved at de 5 grensepunktene er beskrevet på kartskissen og angitt med koordinater. Det ville være helt meningsløst, og en direkte oppfordring til senere tvist, om jordskiftedommeren - eller hvem det nå måtte være - skulle skrive navnet «Landingsplass» på en kartskisse med inntegnede, beskrevne og koordinatangitte grensepunkter for et område som ikke har noe med landingsplassen å gjøre, og så sende denne kartskissen til partene sammen med øvrige kart og dokumenter i forbindelse med avslutningen av jordskiftesaken. Flertallet anser det utelukket at det kan ha skjedd. Hvis det ikke er jordskiftedommeren selv som har tegnet kartskissen, så må han i hvert fall ha sett den og godkjent den før den ble sendt til partene.

Etter flertallets syn er det ikke noen slik motsetning mellom de inntegnede grenser for landingsplassen i dok. nr. 27 og det som ellers foreligger av rettsbøker og kart fra 1990-jordskiftet som anført av de ankende parter. At grensepunkt nr. 211 er utelatt i beskrivelsen av bruksrettsgrense nr. 166 skyldes, som påpekt av jordskifteretten i den påankede dom, at bruksrettsgrense nr. 166 beskriver grensen mellom to bruksområder - landingsplassen og den nyetablerte snu- og opplagsplassen. Grensepunkt nr. 211 er da ikke noe punkt i bruksrettsgrense nr. 166 og har ikke noe i beskrivelsen av denne grensen å gjøre.

Hvor de opprinnelige grensene for landingsplassen på Rob gikk, må åpenbart ha vært uklart også i 1990. Det som er sagt om dette i utskiftningen som ble avsluttet i 1905, er bare at der ved elven, hvor Sjøbodveien endte, «er fælles Landingsplads og Brygge.» Noe nærmere er ikke sagt i utskiftningsdokumentene, verken om hvilken bruk landingsplassen tjente eller hvor stort areal den omfattet. Flertallet er ikke enig med de ankende parter i at det med det foran siterte er tydelig angitt at landingsplassen var et mindre område på bare noen få m2, nærmest en utvidelse av Sjøbodveien der hvor denne endte ved elvebredden. Den siterte setningen sier etter flertallets forståelse ikke noe om hvor stort areal landingsplassen med brygge omfattet i 1905. Det som er sagt i 1905-utskiftningen er ikke uforenlig med at landingsplassen kan ha omfattet et areal som svarer til dok. 27 i 1990-jordskiftet og den påankede dom.

Det er heller ingen andre opplysningskilder som gir noe grunnlag for å fastslå noen opprinnelig avgrensning av landingsplassen. En slik opplysningskilde kunne ha vært nærmere kjennskap til hvilke bruksbehov landingsplassen tjente i gammel tid. Hvis den f.eks. ble benyttet til stabling av ved som ble fraktet over Kvina i båt, trengtes det noe plass. Men heller ikke dette foreligger det noen sikre opplysninger om - bare mer eller mindre usikre antakelser.

Flertallet oppfatter dokumentene fra 1990-jordskiftet slik at det ikke var meningen å gjøre noen endring i det som gjaldt fra før med hensyn til landingsplassen på Rob - verken med hensyn til areal og grenser eller med hensyn til bruk. Det er det som ligger i protokollasjonen under pkt. 7 i slutningsbestemmelsene fra jordskiftet, hvor det sies at «Den gamle landingsplass og brygge på eiendommen til gnr. 122, bnr. 22 ved Kvina som er beskrevet i utskiftning, slutta 7. april 1905, er uberørt av jordskiftet, og er som før.» Men i og med at de gamle grensene altså var ukjente i 1990, måtte det treffes en avgjørelse om hvilket område landingsplassen skulle omfatte, og det er det som er gjort ved kartskissen - jordskiftesakens dok. nr. 27. Kartskissen må man gå ut fra er utarbeidet ved jordskiftekontoret i sluttfasen av jordskiftesaken, enten av jordskiftedommeren selv eller av noen andre. Om den har vært forevist jordskiftemennene og godkjent av dem, vites ikke.

På den tiden jordskiftesaken på Slimestad ble sluttet - i november 1990 - gjaldt en bestemmelse i jordskiftelovens §70 første ledd, som lød slik:

«Kjem det opp tvist om grenser, eigedomsrett, bruksrett eller anna, og tvisten ikkje var framme eller avgjord ved jordskiftet, skal jordskifteoverretten avgjere tvisten etter reglane i §17.»

Den siterte bestemmelsen var likelydende med §68 første ledd i jordskifteloven av 22. desember 1950.

I en dom i Rt-1977-1028 er §68 første ledd i 1950-loven tolket slik at hvis noen av partene i en jordskiftesak vil angripe et spørsmål som «var framme» på jordskiftet (i den aktuelle saken gjaldt det en protokollasjon i jordskifterettens begrunnelse for vedtaket om å fremme saken), måtte det skje ved anke til lagmannsrett (og innen ankefristen på to måneder fra forkynnelsen av jordskiftet). Det er altså tale om en utvidet rettskraftvirkning i forhold til det som ellers gjelder i sivilprosessen. Spørsmål som hadde vært «framme» ble ansett rettskraftig avgjort med det innhold jordskifteretten la til grunn ved avslutningen av jordskiftet, hvis det ikke ble anket til lagmannsretten over vedkommende spørsmål.

Jordskiftelovens kap. 7 ble endret ved lov av 7. juni 1991 nr. 25, og ved denne revisjonen falt bestemmelsen i §70 første ledd bort. Men den gjaldt altså for den aktuelle jordskiftesaken.

Det er etter flertallets syn ikke tvilsomt at spørsmålet om grensene for landingsplassen på Rob må sies å ha vært «framme» i lovens forstand på det jordskiftet som ble avsluttet i november 1990. Flertallet viser i denne forbindelse til at de ankende parter under ankeforhandlingen prinsipalt påsto den påankede dom opphevet, med henvisning til 10 årsfristen i jordskiftelovens §4. I dette ligger klarligvis en erkjennelse av at spørsmålet var «framme» på jordskiftet som ble avsluttet i november 1990 - det var jo nettopp derfor det angivelig ikke kunne tas opp igjen i 1998. Når grensene for landingsplassen på Rob ikke ble avgjort på formell måte under 1990-jordskiftet, er den mest nærliggende forklaring at jordskifteretten ikke har oppfattet spørsmålet som omtvistet mellom partene. En kartskisse med disse grensene inntegnet ble som nevnt sendt partene sammen med rettsboken da jordskiftesaken ble avsluttet. Det ble ikke anket til lagmannsretten over dette jordskiftet - verken over grensene for landingsplassen eller andre spørsmål.

Det kan etter dette synes som om grensene for landingsplassen, etter den lovgivning som gjaldt i 1990, og slik bestemmelsen i §70 første ledd var anvendt av Høyesterett i dommen fra 1977, ble rettskraftig fastlagt i jordskiftesaken. Det skulle i så fall ikke ha vært avsagt noen slik dom som den nå påankede, men ettersom dommen er samsvarende med grensene fra 1990-jordskiftet får dette ikke noen reell betydning.

Uansett er det flertallets syn at det ikke er sannsynliggjort fra de ankende parters side at landingsplassen omfatter et annet og vesentlig mindre område ved Kvina enn det som ble lagt til grunn ved jordskiftet av 1990 og i den påankede dom. Man vet ikke noe mer om de gamle grensene nå enn man gjorde i 1990. Når det, slik flertallet ser det, ikke er sannsynlighetsovervekt for en annen avgrensning enn den som utvetydig ble lagt til grunn i 1990, og som den gang ble sendt partene uten at det kom noen protester, kan anken ikke føre frem.

Mindretallet, lagdommer Evensen, ser anderledes på saken og skal for sin del bemerke:

Som gjort av flertallet, legges det til grunn at det i 1990-jordskiftet ikke var meningen å gjøre noen endring i det som gjaldt fra tidligere med hensyn til landingsplass og brygge på gnr. 122, bnr. 22, jf. pkt. 7 under kap. IX Bruksretter der dette ble klart uttalt av jordskifteretten.

Med hensyn til landingsplass og brygge gjaldt fram til 1990 det samme som i 1905. De rettigheter det nå tvistes om, er i utskiftningsprotokollen fra dengang nevnt under pkt. 164 som direkte beskrev den såkalte Sjøbodveien. Denne skulle ha en bredde på 2,5 m med tillegg for grøfter og adgang til forbikjøring, og veien skulle gå over diverse eiendommer «ned over X og Y til Elven der er Fælles Landingsplass og Brygge». Verken i pkt. 164 eller annetsteds ble det angitt noe om lokalisering eller arealmessig utstrekning av landingsplassen og brygga.

Av jordskifteretten ble Sjøbodveien omlagt i 1990 og da betegnet som veg nr. 20. Vegen ble nå i sin helhet liggende inne på gnr. 122, bnr. 22, på nordøstsiden og inntil grensen mellom denne eiendom og gnr. 122, bnr. 6. På de siste 30-40 m ned mot Kvina fulgte vegen traséen for Sjøbodveien. Etter jordskifterettens bestemmelse skulle veg nr. 20 ha en kjørebredde på 3 m.

Foruten å omlegge vegen og utvide dens kjørebredde, utla jordskifteretten en opplags- og snuplass i tilknytning til denne. Om denne het det i pkt. 6 under kap. IX Bruksretter:

«Plassen ligger på kartfig. 456 og er avgrenset av bruksrettsgrense 166 på sørsida, grense 36 på vestsida og veg nr. 20 på øst- og nordsida.»

Forut for utleggingen av opplags- og snuplassen hadde jordskifteretten beskrevet bruksrettsgrense 166 ved hjelp av grensepunktene 210, 582, 583 og 584. Punkt 210 lå i grenselinjen mellom bnr. 6 og 22, grense nr. 36, og noe grensepunkt nr. 211 som lå i samme grense, var ikke nevnt i beskrivelsen av bruksrettsgrensen.

Da jordskiftesak nr. 5/80 ble avsluttet 1. november 1990 og protokollen deretter ble omsendt til partene, medfulgte som særskilt vedlegg kartskissen benevnt «Landingsplass» (dok. nr. 27 i vår sak). På denne som var påført koordinater for grensepuktene 210, 582, 583 og 584, samt pkt. 211, var såvel grense nr. 36 som bruksrettsgrense 166 stiplet.

Mindretallet er uenig i at det av dok. 27, med noen grad av sikkerhet kan utledes at den samlede jordskifterett i 1990 mente at landings- og bryggeplassen utgjorde hele det nå omtvistede areal på mer enn 350 m. Kartskissen må antas utarbeidet etter at jordskifteretten hadde avsluttet sine forhandlinger, og av rettsboken fremgår det intet om at jordskifteretten hadde diskutert eller fastlagt lokaliseringen og utstrekningen av landingsplass og brygge på annen måte enn å fastslå at disse skulle være uberørt av jordskiftet og være som før, dvs. som beskrevet i utskiftningssaken som ble avsluttet i 1905. Mindretallet har også merket seg at jordskifteprotokollen for landingsplassens vedkommende ikke inneholdt noen henvisning til kartfigur, noe som var tilfellet når det gjaldt andre utlagte bruksretter. Kartskissene som gjaldt disse andre bruksretter var da også inntatt i rettsboken og faktisk utgjorde en del av denne.

Særlig to forhold tilsier etter mindretallets vurdering at dok. 27 ikke kan forstås som foran nevnt, og det skal for så vidt bemerkes:

Jordskifteretten har i den påankede dom antatt at grensestreng 166, fra punkt 210, gjennom punktene 582 og 583, og fram til punkt 584, alene ble anlagt for å vise avgrensningen mellom på den ene side opplags- og snuplassen og på den annen side areal for landingsplass og brygge. Denne antagelse er neppe riktig, idet det for en slik avgrensning var helt unødvendig å fastlegge noen grenselinje fra punkt 582 til punktene 583 og 584.

Hvis bruksrettsgrensen 166 alene skulle tjene som avgrensning mellom arealer for ulik bruk, er det også vanskelig å forstå at den mellom punktene 582, 583 og 584 ble lagt i en avstand varierende fra 6 til 10 m fra nordre kant av veg nr. 20 som etter jordskifterettens egen bestemmelse skulle ha en bredde på 3 m. Avsetningen av et slikt bredt belte, med størst bredde nærmest Kvina, sammenholdt med det foran nevnte, indikerer at jordskifteretten i 1990 mente at dette, foruten for veg 20, skulle gi plass også for landingsplass og brygge.

Til tross for at grensepunkt 211 var anmerket og dets koordinater angitt på dok. nr. 27, er mindretallet etter dette blitt stående ved at det jordskifteretten i 1990 mente var at arealet som skulle kunne nyttes som «Fælles Landingsplass og Brygge» var det nevnte belte med 6-10 m bredde, et areal som i sin helhet lå nord for bruksrettsgrensen 166 og således nord for det nå omtvistede område. Den påankede dom, domsslutningens pkt. 1, anses derfor å være uriktig.

Mindretallet ser det slik at det under jordskiftesaken som ble påbegynt i 1997 og avsluttet i 1998, og som i utgangspunktet gjaldt krav om bruksordning, viste seg å foreligge uenighet og oppsto tvist om forståelsen av hva jordskifteretten i 1990 hadde avgjort med hensyn til areal for landingsplass og brygge. Denne tvist måtte jordskifteretten da nødvendigvis ta stilling til, og det kan ikke sees å ha foreligget noe prosessuelt hinder for at dette ble gjort.

Etter dette stemmer mindretallet for at de ankende parters påstand blir tatt til følge.

Hensett til at de ankende parter prinsipalt påstod at saken skulle avvises, en påstand som først ble frafalt et stykke ut i prosessfullmektigens prosedyre, må ankesaken for de ankende parter sies å være dels tapt og dels vunnet. I medhold av tvistemålslovens §180 annet ledd, jf. §174 første ledd bør hver av partene derfor etter mindretallets mening dekke sine egne saksomkostninger.

Det avsies etter dette dom i samsvar med flertallets resultat hva realitetsspørsmålet angår.

Flertallet anser ikke tvistespørsmålet i saken som så tvilsomt at det er grunn til å gjøre noe unntak fra hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd om saksomkostninger ved forgjeves anke. Flertallet mener at ankesaken er foranlediget av en uriktig oppfatning hos de ankende parter med hensyn til hva som fremgikk av dokumentene fra 1990-jordskiftet om landingsplassen på Rob. Som nevnt foran mener flertallet at det ikke var grunnlag for noen slik feiloppfatning.

Advokat Albert har fremlagt omkostningsoppgave pålydende kr 43.601,-, hvorav kr 38.500,- er advokatsalær og kr 5.101,- utlegg. Oppgaven er forelagt advokat Salvesen, som ikke har fremkommet med noen innsigelser. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn.

Ankemotpartene har ikke påstått seg tilkjent saksomkostninger for jordskifteretten.

Dommen er avsagt under slik dissens som det foran er redegjort for.

Domsslutning:

1. Jordskifterettens dom stadfestes så langt den er påanket.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Robert Reiersen og Jan Alf Reiersen - en for begge og begge for en - til ankemotpartene v/advokat Bernt Albert kr 43.601,- - førtitretusensekshundreogen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.