LA-1998-241
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-06-22 |
| Publisert: | LA-1998-00241 |
| Stikkord: | Barnevern |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett nr: 97-01108 - Agder lagmannsrett LA-1998-00241 A |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jan Erik Granmo) Ankemotpart: Porsgrunn kommune (Prosessfullmektig: Advokat Karl Otto Auk) |
| Forfatter: | Lagdommer Per Holtar Evensen, formann Ekstraord. lagdommer John Årseth Ekstraord. lagdommer Hans-Jacob Hallvang med fire meddommere |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1992) §4-12, Tvistemålsloven (1915) §482, Barnevernloven (1953), Barneloven (1981), Sosialtjenesteloven (1991) §4-12, §9-10, §4-14, §4-19, §4-1, §4-21, §4-4, §7-1 |
Saken gjelder overprøving av vedtak om omsorgsovertakelse av 3 barn, født henholdsvis 17. november 1986, 11. januar 1989 og 16. november 1991. Barnas mor er A, født xx.xx.1968, og barnas far er B, født xx.xx.1967. Foreldrene har ikke vært gift og moren har hatt den daglige omsorgen.
Etter anmodning fra barneverntjenesten i Porsgrunn kommune gjorde Fylkesnemnda for sosiale saker 21. april 1997 slikt vedtak:
"1. Porsgrunn kommune overtar omsorgen for C, født xx.xx.86, D, født xx.xx.89, og E, født xx.xx.91, jf. barneverntjenesteloven §4-12.
2. C, D og E plasseres i fosterhjem, jf. barneverntjenesteloven §4-14, bokstav a.
3. A og B har rett til, sammen eller hver for seg, samvær med barna i fosterhjemmet, en gang i måneden, etter barneverntjenestens nærmere bestemmelse, jf. barneverntjenesteloven §4-19.
F og G (besteforeldre) har rett til samvær med barna en gang i måneden, etter barneverntjenestens nærmere bestemmelse, jf. barneverntjenesteloven §4-19.
Barna har rett til samvær med hverandre en gang i måneden etter barneverntjenestens nærmere bestemmelse."
Vedtaket ble truffet under dissens (4-1), idet ett av fylkesnemndas alminnelige medlemmer ikke fant godtgjort at forholdene for barna var så utilfredsstillende at moren måtte fratas omsorgen.
Flertallet la til grunn at vilkårene for omsorgsovertakelse etter barneverneloven §4-12, første ledd bokstav a, var til stede, d.v.s. at det ble funnet å være alvorlige mangler ved barnas daglige omsorg i forhold til den personlige kontakt og trygghet som de trenger etter sin alder og utvikling, og at situasjonen var slik at det ikke kunne skapes tilfredsstillende forhold for barna ved hjelpetiltak, jf. barnevernloven §4-12, annet ledd. Den nærmere begrunnelse for vedtaket fremgår av nemndas premisser.
Fylkesnemndas vedtak ble av A innbrakt for Skien og Porsgrunn byrett til overprøving, i henhold til barnevernloven §7-1, bokstav i, jf. sosialtjenesteloven §9-10. Byretten avsa 25. november 1997 dom i tvisten med slik domsslutning:
"Vedtaket i fylkesnemnda for sosiale saker i Telemark av 21. april 1997, opprettholdes."
Dommen ble avsagt under dissens (2-1), idet ett av byrettens sakkyndige medlemmer fant at den daglige situasjonen i hjemmet ikke har vært så dårlig for barna at vilkårene for omsorgsovertakelse etter lovens §4-12, første ledd bokstav a, var oppfylt. Retten var imidlertid langt på vei enige i vurderingen av den faktiske omsorgssituasjonen for barna hjemme hos mor.
Flertallet fant at det først og fremst var mangler ved den psykiske siden av omsorgen, og fremhevet mors bagatellisering i forhold til behovet for en trygg og forutsigbar omsorgssituasjon i hjemmet, hennes dårlige innlevelsesevne i barnas omsorgsbehov og hennes ansvarsfraskrivelse i forhold til egne plikter og oppgaver som omsorgsperson. Med bakgrunn i mors totalt manglende evne og vilje til å samarbeide med barneverntjenesten, fant flertallet at omsorgssituasjonen i hjemmet ikke kunne bli tilstrekkelig ved å sette inn hjelpetiltak.
De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for byretten, samt dens vurdering av de faktiske og rettslige forholdene, fremgår av dommen.
A med advokat Jan Erik Granmo som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett på grunn av påstått feil rettsanvendelse og feil bevisbedømmelse. Porsgrunn kommune v/ordføreren med kommuneadvokaten i Porsgrunn v/advokat Karl Otto Auk som prosessfullmektig har imøtegått anken.
Ankeforhandling ble holdt i Skien 2., 3. og 4 juni 1998. Den ankende part møtte, sammen med sin prosessfullmektig, og forklarte seg. Barnevernleder Turid Berg møtte for kommunen, sammen med prosessfullmektigen, og forklarte seg. Det ble avhørt 13 vitner, herunder kommunens sakkyndige vitne psykolog Ragnvald Finne, som på forhånd og på kommunens begjæring hadde avgitt en sakkyndig utredning av barnemorens omsorgsevne og endringspotensiale i forhold til de tre barna, samt en utredning av barnas fungering og omsorgsbehov videre fremover. Den ankende part samtykket i at utredningen ble fremlagt og dokumentert før det sakkyndige vitnets forklaring i retten. Under sin forklaring fastholdt og utdypet vitnet sin skriftlige utredning. Det ble ellers dokumentert en del skriftlig bevismateriale som er nevnt nedenfor i den utstrekning det har hatt betydning for resultatet.
Lagmannsretten har under behandling av saken vært sammensatt i samsvar med bestemmelsen i sosialtjenesteloven §9-10, fjerde ledd, jf. barnevernloven §7-1, bokstav i.
Saken står for lagmannsretten i alt vesentlig i samme stilling, såvel faktisk som rettslig, som for fylkesnemnda og for byretten, dog med visse faktiske endringer med hensyn til barnas plassering, og med nevnte utredning som er ny for lagmannsretten. Endringene er nærmere omtalt nedenfor.
Den ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det rettslige utgangspunktet for saken er barnevernloven §4-12, første ledd, bokstav a, som stiller strenge krav for å overta omsorgen, fordi det grunnleggende prinsippet er at barn skal få vokse opp hos sine biologiske foreldre. En omsorgsovertakelse må derfor forutsette et klart avvik fra det normale. Situasjonen må være forholdsvis klart uholdbar. Loven bygger dessuten på forutsetningen om valg av "det minste inngreps prinsipp", jf. det kumulative vilkåret i §4-12, annet ledd. Hva som er barnets beste, skal dessuten være et overordnet prinsipp ved vurderingen, jf. lovens §4-1. Det vises til Oftedal/Skaar: Kommentarer til barnevernloven, side 92. Det er den dagsaktuelle situasjonen for mor og barn retten skal bygge sin vurdering på, og det er ankemotparten som har bevisbyrden med hensyn til faktum, jf. Lindboe: Barnevernet (3. utgave), side 54.
Det vises dessuten til dom i Rt-1994-1105 flg. og i Rt-1996-1203 flg, hvor tilfellene hadde flere parallelle trekk med foreliggende sak og hvor Høyesterett i strid med sakkyndiges tilrådinger opphevet vedtak om omsorgsovertakelse. Det vises også til artikkel i Lov og Rett 1992 side 231 flg. hvor det er påpekt at det også må tas hensyn til de problemer en omsorgsovertakelse får for moren.
Det er ikke grunnlag for kritikken mot barnas mor for alvorlig omsorgssvikt på en rekke praktiske områder. Det vises i den forbindelsen til uttalelser fra barnehage, skoler, tannhelse og legeerklæringer, som bekrefter at moren har fulgt opp barnas behov på tilfredsstillende måte. Når det gjelder Es spesielle avføringsproblemer, har moren strevd med problemene over tid og fulgt de rådene hun fikk, med mer eller mindre hell. Problemet var på det nærmeste løst da barna var hos sin mors foreldre, men blusset opp igjen da E kom i fosterhjem.
Hvis barna har hatt noen spesielle problemer mens de var hos moren, er de blitt forsterket ved barnevernets inngrep i 1996. På grunn av barnevernets ubegrunnede opptreden var moren hele tiden redd for at barna skulle bli tatt fra henne og oppførte seg dermed slik at barnevernet fant grunn til å overta omsorgen. Mors naturlige frykt og reaksjoner i denne perioden smittet naturlig nok over på barna, som dermed kom i en psykisk stressituasjon. Barnevernets sakkyndige vitne tar feil når han hevder at barna har psykiske lidelser som kan tilbakeføres til mors omsorgssituasjon. Omsorgsovertakelsen har vært uheldig for barna. Enhver flytting er en belastning/påkjenning for et barn. I dette tilfelle har det for C og D skjedd flere flyttinger og det er uunngåelig at slikt påvirker barna på uheldig måte. Plasseringen av de tre barna i forskjellige fosterhjem har heller ikke vært til barnas beste.
Mors situasjon er annerledes i dag. Hun er blitt mer moden og har lært av det som har skjedd. Hun har nå sagt seg villig til å samarbeide med barnevernet og har f.eks. godtatt en tilsynsordning hvis det vurderes å være behov for det. Hun er innenfor det som anses som det normale med hensyn til foreldres omsorgsevne. Det foreligger ingen grunn til omsorgsovertakelse og barna må da tilbakeføres til moren. Hvis det anses nødvendig med hjelpetiltak, er hun som nevnt villig til å samarbeide om dette.
Det er nedlagt slik påstand:
"Vedtaket i fylkesnemnda for sosiale saker i Telemark av 21. april 1997 oppheves."
Ankemotpartens anførsler kan sammenfattes slik:
Barneloven utgangspunkt er at barn skal få vokse opp hos sine biologiske foreldre. Barnevernloven forutsetter at det må foreligge rimelig store avvik fra det som vurderes som en normal omsorgssituasjon før det gjøres vedtak om omsorgsovertakelse.
Fylkesnemnda fant at vilkårene for omsorgsovertakelse var til stede og byretten har opprettholdt vedtaket. Byrettens dom er riktig både hva angår bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Det hevdes at det er alvorlige mangler ved mors omsorg med hensyn til den personlige kontakt og trygghet som barna trenger etter sin alder og utvikling. Vilkårene for omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12, første ledd bokstav a, er således til stede.
Hensynet til barnas beste skal være det grunnleggende prinsippet ved avgjørelsen, jf. barnevernloven §4-1, og det er det minste inngreps prinsipp som skal anvendes, jf. lovens §4-4. Barnevernet har i flere år fått meldinger om mulig omsorgssvikt i familien. Moren har imidlertid vært svært avvisende til barneverntjenesten, slik at det tidligere ikke har vært mulig å få forholdene for barna godt opplyst. Etter å ha gjort nærmere undersøkelser, også nå uten særlig samarbeid med moren, er det funnet å være en rekke mangler i omsorgen for barna.
Det er således konstatert mangler ved morens evne til å klare det rent praktiske og hverdagslige ansvaret og stellet av barna. Det har vært dårlige rutiner med hensyn til matlaging, legging, vask og stell av barna, og dårlig oppfølgning av renslighetstrening for E, som plages med ufrivillig avføring.
Disse manglene ved morens rent praktiske omsorg har imidlertid ikke vært avgjørende for vedtaket om omsorgsovertakelse. Det vesentligste er morens mangler ved de psykiske sidene av omsorgen. Hun har et urealistisk forhold til hva barna skal kunne kreve av henne, og har ikke innsikt nok og forståelse for barnas behov for oppfølgning, for omsorg og innlevelse i deres situasjon. Hun viser en grunnleggende mangel i forståelse av at det er vondt for barna å høre utskjelling og nedvurdering av seg selv, og innser ikke at dette kan få negative konsekvenser for barnas selvoppfatning og tro på seg selv, og at det er negativt i kontaktforholdet mellom foreldre og barn. Hun klarer heller ikke å gi barna tilstrekkelig nærhet og personlig kontakt og trygghet. Hun er selvsentrert og umoden og slike atferdstrekk har vært stabile over tid og er fremtredende ved hennes personlighet. Hun har en ekstremt avvisende holdning til barnevernet og har vært uvillig til å samarbeide om mulige hjelpetiltak.
Det er heller ikke noe som tyder på at mors omsorgsevne kan ventes å bli nevneverdig bedre i overskuelig fremtid. Hennes endringspotensiale er uendret, jf. det sakkyndige vitnets utredning og konklusjon.
De rettsavgjørelser som den ankende part har vist til er ikke relevante for saken. Såvel i sak i Rt-1994-1105 som i Rt-1996-1203 var situasjonen blitt vesentlig endret i forhold til hva den var på overtakelsestidspunktet, jf. henholdsvis side 1120 og side 1215. I dette tilfellet er situasjonen med hensyn til mors omsorgsevne uendret. Hun innser fremdeles ikke at det overhodet har vært noe ved hennes omsorg for barna som kan ha gitt grunn til bekymring og det er da også liten grunn til å anta at hennes evne/vilje til samarbeid er endret. Det vises for øvrig til fremlagt artikkel av advokat Elisabeth Stenwig om rettspraksis om barnevern, side 4 om inngrepskriteriene, samt til relevante dommer i Rt-1991-624 og Rt-1991-1355.
Det vises ellers til de begrunnelser som er gitt av fylkesnemndas og byrettens flertall, samt det senere sakkyndige vitnets utredning og konklusjon, og som i alt vesentlig tiltres.
Det er nedlagt slik påstand:
"Byrettens dom stadfestes."
Lagmannsretten skal bemerke:
Rettstilstanden vedrørende omsorgsovertakelse og om opphevelse av omsorgsovertakelse er i realiteten den samme etter barnevernloven av 1992 som etter tidligere lov av 1953. Rettspraksis om anvendelsen av de tilsvarende bestemmelsene i tidligere barnevernlov må derfor tillegges betydning ved anvendelsen av bestemmelsene i någjeldende lov, jf. Rt-1996-1203 flg. Avgjørelsen skal treffes på grunnlag av de faktiske forholdene slik de er på tidspunktet for overprøvingen, og retten har full kompetanse til å prøve alle sider ved sakens realitet, jf. tvistemålsloven §482.
Det rettslige utgangspunktet for de aktuelle bestemmelsene i barnevernloven er at barn skal få vokse opp hos sine biologiske foreldre. For å endre dette og gå til omsorgsovertakelse, må det derfor foreligge et relativt klart avvik fra det som må anses som en normal omsorgssituasjon. Det må foreligge alvorlig omsorgssvikt. I den skjønnsmessige vurderingen må det legges avgjørende vekt på hva som er til beste for barnet, jf. barnvernloven §4-1, og et viktig moment ved denne vurderingen er å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen, jf. §4-1 annet punkt.
Barnevernloven §4-12 regulerer vilkårene for å overta omsorgen for et barn, og inngrepskriteriene fremgår av bokstavene a, b, c og d. Det sentrale spørsmålet er om foreldrene har tilstrekkelig omsorgsevne. Hvis de ikke har det, må det vurderes om manglene kan avhjelpes ved hjelpetiltak, jf. §4-12 annet ledd. Det er således det minste inngreps prinsipp som skal følges. Retten må dessuten vurdere om det vil være til barnas beste om vedtaket opprettholdes. Selv om inngrepskriteriene ikke foreligger på domstidspunktet, skal et vedtak ikke automatisk oppheves. Dersom barnet har knyttet seg til et nytt miljø, må retten vurdere om vedtaket likevel skal opprettholdes etter kriteriene i §4-21 første ledd, 2. punktum.
Det aktuelle inngrepskriteriet i dette tilfellet er §4-12, første ledd, bokstav a, 2. punktum, hvoretter omsorgssvikten må skyldes manglende nødvendige personlige forutsetninger.
Når det gjelder de rent faktiske forholdene for mor og barn, vises til fylkesnemndas og byrettens relativt utførlige redegjørelser. Situasjonen for to av barna er endret etter byrettens behandling av saken, idet C og D i mars i år måtte flytte fra fosterhjemmet og ble plassert på - - - barnehjem i X. D ble deretter 20. mai i år flyttet til et nytt fosterhjem på Y. C er fremdeles og foreløpig på barnehjemmet, men det arbeides med å finne et nytt fosterhjem også for henne. For øvrig er det siden byrettens behandling av saken ikke skjedd vesentlige endringer i den faktiske situasjonen verken for mor eller barna.
Den ankende part begjærte for lagmannsretten oppnevnt psykologisk sakkyndig som er uavhengig av barnevernet, men begjæringen ble ikke etterkommet av lagmannsretten. Som nevnt foran har spesialist i klinisk psykologi Ragnvald Finne 25. mai 1998 gitt en utredning etter anmodning fra barnevernstjenesten i Z. Psykolog Finne har tidligere vært konsultert av og gitt uttalelse til barnevernstjenesten i saken og har også vært veileder for barnas fosterforeldre, spesielt hvordan de skulle takle Es encopreseproblemer. Utredningen er fremlagt for lagmannsretten og psykolog Finne er avhørt som sakkyndig vitne. Han har i utredningen redegjort for sin vurdering av kvaliteten i samspillet mellom mor og barn (side 23-24), tilknytningen mellom det enkelte barnet og mor (side 25-26), hvordan mors holdninger til og manglende evne til samarbeid med barnevernet og barnas nye omsorgspersoner kan forstås, og hva som eventuelt kan gjøres for å endre på dette (side 26-28), barnas reaksjoner på å bli flyttet fra biologisk familie og tilpasning i nye omsorgsbaser (side 28-29), barnas generelle fungering og omsorgsbehov videre fremover (side 30-34), og mors generelle omsorgsevne og endringspotensiale som omsorgsperson (side 34-36). Han har konkludert med følgende:
"Min tilrådning er at barneverntjenesten beholder omsorgen for jentene. Dette er begrunnet i de manglene og begrensningene i mors omsorgsevne som er skissert ovenfor, samt i at jentene har hatt og har problemer, som mor har en begrenset forståelse av, og som med stor sannsynlighet kan tilbakeføres til tidligere omsorgssituasjon."
I sin vitneforklaring har han fastholdt sine vurderinger og sin konklusjon.
I spørsmålet om vilkårene for omsorgsovertakelse foreligger har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet - 4 stk. - finner at vilkårene for omsorgsovertakelse ikke er til stede, og kan i det vesentlige tiltre de begrunnelser som er gitt av såvel fylkesnemndas som av byrettens mindretall. Etter flertallets oppfatning har det vært uheldig for barna at de er blitt splittet som søsken ved at de er blitt plassert i forskjellige fosterhjem. For de to største barna har det dessuten ikke vært stabilitet i fosterhjemsoppholdet. Disse forholdene må antas å ha vært negative faktorer for barnas harmoniske utvikling. Som nevnt foran er det situasjonen i dag som skal legges til grunn ved prøvingen av vedtaket om omsorgsovertakelse. Etter flertallets oppfatning er det ikke ført tilstrekkelig bevis for at det i dag er slike alvorlige mangler ved mors omsorg som loven forutsetter som vilkår for en omsorgsovertakelse. Under enhver omstendighet må antas at manglene må kunne avhjelpes ved hjelpetiltak. Flertallet legger i denne forbindelsen vekt på at situasjonen nå er endret i den forstand at mor nå har sagt seg villig til å samarbeide med barnevernstjenesten, hvis det anses nødvendig med hjelpetiltak. Hun har således uttrykkelig sagt seg villig til å stå under tilsyn, hvis det vurderes som nødvendig tiltak. Det må også antas at hun er blitt mer moden og at den saken hun har gjennomgått har bevisstgjort henne for nødvendigheten av å rette opp forhold ved hennes omsorg som har vært påpekt som mangelfulle.
Det foreligger ikke for noen av barna slike omstendigheter som etter §4-21 gjør det nødvendig å opprettholde vedtaket om omsorgsovertakelse, og flertallet finner at det vil være til beste for alle barna at vedtaket oppheves og at de tilbakeføres til morens omsorg.
Mindretallet - 3 stk. - finner at vilkårene for omsorgsovertakelse fortsatt er tilstede, og kan i det vesentlige tiltre de begrunnelsene som er gitt av flertallet i såvel fylkesnemnda som byretten. Dessuten vises til det sakkyndige vitnet psykolog Finnes senere fremlagte utredning og konklusjon, særlig det som der er uttalt om barnas situasjon og omsorgsbehov videre fremover, samt om mors generelle omsorgsevne og endringspotensiale som omsorgsperson, og som mindretallet er enig i. Det er manglene ved den psykiske siden av mors omsorg som er utslagsgivende. Slike mangler kan etter mindretallets oppfatning være av langt viktigere karakter enn mangler ved en rent praktisk omsorg, og kan derfor også medføre mer alvorlige og skadelige følger for barns utvikling. Mindretallet er også enig med det sakkyndige vitnet i at mors endringspotensiale må anses å være lite. Hun har for lagmannsretten - som for de tidligere instansene - ikke evnet å innse noen kritikkverdige sider ved hennes tidligere omsorg, bortsett fra at hun nå har erkjent at hun burde ha vært litt mindre hissig. Hun har for øvrig bagatellisert de forholdene som har vært påpekt som mangler ved hennes omsorg og har overhodet ikke hatt noen som helst forståelse for at det har vært noen grunn til bekymring for barna mens de var under hennes omsorg. Mindretallet fester under disse omstendighetene ikke lit til hennes nå uttrykte vilje til samarbeid med barnevernstjenesten. Når hun ikke innser behovet for eller nødvendigheten av hjelpetiltak, vil et slikt samarbeid neppe bli fruktbart. Det er derfor heller ikke realistisk å satse på hjelpetiltak. Barna kommer etter hvert i en krevende alder hvor det er særlig viktig for en harmonisk utvikling at nettop slike kvaliteter i omsorgen som har manglet hos mor, er til stede. Etter mindretallets oppfatning vil en tilbakeføring av barna til mors omsorg utsette dem for ny omsorgssvikt og ikke være til beste for noen av dem. Det er således mindretallets standpunkt at byrettens dom bør stadfestes.
Det avsies dom i samsvar med flertallets standpunkt.
Domsslutning :
Fylkesnemndas vedtak 21. april 1997 om omsorgsovertakelse oppheves.