LA-1998-247

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-12-15
Publisert:	LA-1998-00247
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sand herredsrett nr.: 97-00137 - Agder lagmannsrett LA-1998-00247 A. Anket til Høyesterett, se HR-2000-00035A.
Parter:	Ankende part: Arvid Hauge (Prosessfullmektig: Advokat Olav Felland). Ankemotpart: Staten v/Landbruksdepartementet (Prosessfullmektig: Advokatfullmektig Marianne Olssøn. Advokat Richard Saue).
Forfatter:	Lagdommer Nils Simonsen, formann. Ekstraord. lagdommer Håkon Børresen. Ekstraord. lagdommer Odvar Rye
Lovhenvisninger:	Konsesjonsloven (1974) §2, Tvistemålsloven (1915) §213, Forvaltningsloven (1967) §25, §28, §34, Arveloven (1972), §13, §1, §5, §6, Jordlova (1995) §1

Saken gjelder spørsmål om gyldigheten av forkjøpsvedtak etter konsesjonsloven §2 tredje ledd.

Ankende part Arvid Hauge har siden 1987 eiet og drevet bruket «Håbbestad», gnr 43 bnr 10 m.fl. i Grimstad. Håbbestad har ca 50 dekar dyrket mark og ca 466 dekar skog. Driften, som for Hauge er heltidsbeskjeftigelse, er hovedsakelig oppforing av storfe for slakt. Håbbestad har ikke tilstrekkelig forgrunnlag på egen eiendom. Han leier derfor rundt 400 dekar dyrket mark spredt på ulike steder i Grimstad og nabokommunene. Leieavtalene er i det vesentlige kortsiktige, dvs. for 2-3 sesonger ad gangen.

Den 13 mai 1996 inngikk Hauge kontrakt med John M Johansens dødsbo om kjøp av eiendommen «Skotta», gnr 61 bnr 6 i Grimstad for en kjøpesum stor kr 340.000. Skotta har ca 33 dekar dyrket mark og 130 dekar skog.

Skotta berøres av bygging av ny trasse for E 18 på strekningen Rannekleiv-Temse. Skotta vil bli delt slik at gjenværende utmarksareal vil bli liggende vest for og den dyrkede marken øst for veitraséen. Veien vil kreve avståelse av en del utmarksareal. Hauge hadde i noen år forut for kjøpet leiet det dyrkbare arealet på Skotta. Den 1 april 1994 inngikk han skriftlig avtale med John M Johansen om vederlagsfri leie inntil videre og forkjøpsrett til «rimelig takst».

Johansen døde i desember 1995 uten å etterlate seg slekts- eller testamentsarvinger. Skotta tilfalt således Staten i hht. arveloven kap 7.

I kjøpekontrakten av 13 mai 1996 fremgår at:

«Arvid Hauge er gjort kjent med at erverv av eiendommen er gjenstand for konsesjon, og at veimyndighetene har meddelt muntlig at de vil gjøre sitt ytterste for at konsesjon ikke skal gis, idet veimyndighetene har uttrykt at eiendommen skal nyttes som vederlag til andre jordeiere som vil bli berørt av veiparsellen til ny Europavei 18».

I forbindelse med den nye parsellen av E 18 er det begjært jordskifte for Vest-Agder jordskifterett.

Fylkeslandbruksstyret i Aust-Agder ga den 17 november 1996 konsesjon for Hauges erverv av Skotta, og gjorde vedtak om at statens forkjøpsrett ikke skulle benyttes. I vedtaket er bl.a. vist til at Hauge

«er villig til å avstå til Vegvesenet den delen av eiendommen som vil medgå til selve traseen, og likedan utmarksareal på vestsiden av veien som kan nyttes til erstatningsareal for andre bruk.»

Fylkeslandbruksstyrets vedtak ble påklaget av Statens veivesen og av fire eiere av naboeiendommer, Jan Roald Stiansen, Knut T Esketveit, Ove Thomassen og Jens Tingstveit.

Landbruksdepartementet traff vedtak i klagesaken den 16 januar 1997 med følgende konklusjon:

«I medhold av konsesjonsloven §2 jf. §1 og jordloven §1 nyttes med dette statens forkjøpsrett i forbindelse med Arvid Hauges erverv av gnr.61 bnr.6 i Grimstad kommune fra John M. Johansens dødsbo.»

Arvid Hauge reiste ved stevning 11 april 1997 til Sand herredsrett søksmål mot staten v/Landbruksdepartementet, i det han gjorde gjeldende at Landbruksdepartementets vedtak var ugyldig. Staten v/Landbruksdepartementet tok til motmæle.

Herredsretten avsa dom den 13 november 1997 med følgende slutning:

«1. Staten v/Landbruksdepartementet frifinnes.

2. Arvid Hauge dømmes til innen 2 -to- uker fra denne dommens forkynnelse å betale til staten v/Landbruksdepartementet saksomkostninger med i alt kr 45.285, 00 -kroner-førti-fem-tusen-to-hundre-og-åtti-fem 00/100- med tillegg av 12% p.a. rente fra forfall til betaling skjer.»

Hauge, ved prosessfullmektig advokat Olav Felland, har anket dommen til Agder lagmannsrett. Staten v/Landbruksdepartementet v/regjeringsadvokaten v/advokat Richard Saue ha tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt i Grimstad 26 til 28 januar 1999. Hauge møtte med prosessfullmektig advokat Felland. For staten møtte prosessfullmektigen advokat Saue. Avdelingsdirektør i Landbruksdepartementet, Frode Langaker, fulgte forhandlingene i medhold av tvistemålsloven §213 annet ledd. Det ble hørt partsforklaring og åtte vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Om det nærmere saksforhold vises til herredsrettens dom, der også store deler av Fylkeslandbruksstyrets og Landbruksdepartementets vedtak er gjengitt. Saken står i hovedsak i samme faktiske og rettslige stilling som for herredsretten. Partenes anførsler for lagmannsretten er i hovedsak de samme som for herredsretten. Herredsrettens gjengivelse av anførslene er derfor i det vesentlige dekkende også for det partene har fremholdt for lagmannsretten. Ankende part har dog utdypet sine anførsler noe i forhold til i herredsretten og også fremmet enkelte nye.

Etter dommen i herredsretten har staten unnlatt å benytte forkjøpsretten til et jordstykke på omlag 20 da dyrket mark, «Tingstveitkjerret», innenfor jordskifteområdet.

Ankende part, Arvid Hauges anførsler for lagmannsretten kan oppsummeres slik:

Staten har ved inngåelsen av kjøpekontrakten med Hauge 13 mai 1996 fraskrevet seg adgangen til å gjøre forkjøpsrett gjeldende. Administrasjonsdepartementet har i brev 13 mai 1996 samtykket i at Skotta selges til Hauge. Dette samtykket er staten bundet av. Eiendommer staten arver skal først tilbys vedkommende fylkeslandbruksstyre, en overdragelse som eventuelt ikke krever konsesjon. Først dersom fylkeslandbruksstyret ikke ønsker å overta skal eiendommen selges til andre. Ved inngåelsen av kjøpekontrakten med Hauge 13 mai 1996 var det således klart at staten ikke ville overta.

Subsidiært anføres at det i kjøpekontrakten av 13 mai 1996 kun er tatt forbehold om konsesjon, ikke om bruk av forkjøpsrett. Lovteksten til konsesjonsloven av 31 mai 1974 skiller klart mellom konsesjon og forkjøpsrett. Det samme fremgår av konsesjonsloven §2.

Alternativt har Hauge opprettholdt anførslene for herredsretten om at Landbruksdepartementets vedtak er ugyldig på grunn av feil rettsanvendelse, at departementet har lagt til grunn feil faktum og/eller på grunn av saksbehandlingsfeil. Flere av feilene kan dels rubriseres under rettsanvendelsen, dels saksbehandlingen, slik at de glir over i hverandre.

Hva rettsanvendelsen angår anføres at det ikke er adgang til å gjøre gjeldende forkjøpsrett til fordel for Statens veivesen. Staten kan ikke høres med at passusen «samfunnsmessige hensyn» i konsesjonsloven §1 i så henseende er tilstrekkelig. Bestemmelsen er en ren formålsregel og gir ikke hjemmel. Forkjøpsrett er et sterkt inngrep overfor den som rammes og står slik sett på linje med ekspropriasjon. Legalitetsprinsippet stiller i slike tilfelle krav til klarhet i hjemmelsgrunnlaget.

Alternativt hevdes at Statens veivesen ikke har klageadgang. Veivesenet er åpenbart ikke part og har heller ikke «rettslig klageinteresse». Staten har feilaktig anført at forvaltningsloven §34 gir adgang til å trekke inn hensynet til veimyndighetene uavhengig av om Statens veivesen har klageadgang. En slik forståelse innebærer at interessene til en uten klageadgang kommer inn «bakveien», og kan ikke være riktig.

Lagmannsretten kan prøve Landbruksdepartementes lovtolking og subsumsjonen. Departementet har vist bl a til jordloven §1 som uttrykkelig skal ivareta «dei som har yrket sitt i landbruket». Lagmannsretten kan prøve om departementet har anvendt bestemmelsen riktig. Ingen av grunneierne det kan være aktuelt å tilgodese ved statens forkjøp, d v s Stiansen og/eller Thomassen har yrket sitt i jordbruket. Begges eiendommer er i realiteten lagt ned som selvstendige gårdsbruk og jorden leiet bort til andre, bl a til Hauge. Staten har anført at det ikke bare skal legges vekt på forholdene slik de er i dag, men at et langsiktig perspektiv må være avgjørende. Alle forhold tyder imidlertid på at utviklingen vil gå i retning av større driftsenheter. Muligheten for at allerede nedlagte bruk vil gjenoppstå som selvstendige enheter kan man se bort fra. Investeringsbehovet både på Stiansens og Thomassens eiendommer tilsier at de aldri vil bli drevet som selvstendige bruk.

Jordloven §1 annet ledd fastslår at det også skal søkes å oppnå «driftsmessig gode løysingar». Hensynet til veivesenet og/eller Thomassens og Stiansens bruk er da ikke relevant ved vurderingen av om forkjøpsretten skal benyttes.

Isene dommen, Rt-1981-745 fastslår at det ikke skal gripes inn med forkjøp med mindre det må anses rimelig klart at man derved oppnår et bedre resultat vurdert ut fra lovens formålsbestemmelse. Interesseavveiningen skal være konkret, noe man ikke ser spor av i Landbruksdepartemetets vedtak som er holdt i helt generelle vendinger.

I vurderingen av om forkjøpsretten skal benyttes skal også individuelle forhold knyttet til konsesjonssøkeren trekkes inn, jf Olsen dommen, Rt-1982-1487. I nærværende sak er det ikke gjort.

Landbruksdepartementet har på to avgjørende punkter lagt gale faktiske forhold til grunn. For det første er feilaktig angitt at avstanden fra driftssenteret på Håbbestad til Skotta er 4 km, mens det korrekte er 3 km. Vedtaket viser at avstand er tillagt avgjørende vekt. For det andre er det fremholdt at bare «et par» av teigene Hauge leier ligger lenger bort enn hva tilfellet er med Skotta. Det korrekte er at 7-8 av teigene Hauge leiet i 1996 ligger lenger vekk enn Skotta.

Angrepet på departementets saksbehandlingen retter seg i første rekke mot avgjørelsesgrunnene som dels hevdes å være for generelle, dels mangelfulle og dels uklare. Landbruksdepartemenet har lagt avgjørende vekt på avstanden mellom Håbbestad og Skotta. Dette til tross for at avstand ikke er nevnt blant de faktorer som i flg Stortingsproposisjon nr 8 (1992-93), «Landbruk i Utvikling» skal tillegges vekt. Departementet har ikke undersøkt hvilke konkrete ulemper og ekstrakostnader transportveien på 3 km medfører. Hauge produserer dyrefor for transport og oppbevaring i «rundballer». Produksjonen på Skotta utgjør rundt 90 baller pr sesong. I følge vitneforklaringen fra forsøksringleder Leidal vil det ta i alt 2,5 timer å transportere de nevnte 90 rundballer fra Skotta til Håbbestad. Effektforbruket vil være ca 90 KwH, tilsvarende omlag 30 liter diesel. Eventuell transport av gjødsel fra Håbbestad til Skotta vil årlig kreve omlag 85 l diesel. Driftsøkonomisk har disse kostnadene ingen betydning og miljøbelastningen er minimal.

Vedtaket etterlater også tvil om hva departementer har ment med uheldige «arronderingsmessige forhold». Mye tyder på at departementet, også i denne sammenheng, har sett på avstanden mellom Håbbestad og Skotta, noe som ikke faller inn under en naturlig forståelse av begrepet «arrondering».

Forholdene tilsier at departementet burde foretatt befaring før vedtaket ble truffet. Befaring kunne vært avholdt innenfor tremåneders-fristen i konsesjonsloven §13.

Vektleggingen av avstand og arrondering viser at Landbruksdepartementets vedtak er vilkårlig. Statens unnlatelse av å kjøpe eiendommen Tingstveitkjerret understreker det.

Unnlatelsen av å kjøpe Tingstveitkjerret påberopes også som usaklig forskjellsbehandling.

Landbruksdepartementets vedtak er dessuten sterkt urimelig. Hauge er den eneste av de involverte som driver jordbruk på heltid. Bruket er også arbeidsplass for øvrige familiemedlemmer. Selv om arealet på Skotta ikke i seg selv er tilstrekkelig til å dekke Hauges behov for dyrkningsareal er det et skritt i riktig retning og innebærer en utvidelse av egne arealer på 65%. Han har dessuten bygget opp et miljø på Skotta med dyr og andre aktiviteter, som har vært til glede og nytte for bl a barn i nærmiljøet.

Bevisførselen for lagmannsretten viser også at departementet har tatt utenforliggende hensyn, i det mye tyder på at en dyrevernssak Hauge var involvert i og der han ble fullstendig «renvasket», har vært tillagt vekt.

Arvid Hauge har lagt ned følgende påstand:

«1. Landbruksdepartementet sitt vedtak frå 16.1.1997 om bruk av staten sin forkjøpsrett i samband med at Arvid Hauge kjøpte eigedomen Skotta, gnr.61, bnr. 6 vert oppheva.

2. Staten erstattar sakskostnadene for Arvid Hauge for heradsretten med tillegg av 12% rente rekna frå 27.11.1997 til betaling skjer. Staten erstattar og sakskostnadene for lagmannsretten.»

Ankemotparten, staten v/Landbruksdepartementets anførsler kan oppsummeres slik:

Herredsrettens dom er korrekt i såvel resultat som begrunnelse og bør stadfestes.

Landbruksdepartementet styrer med et langsiktig fokus der hensynet til bruket, ikke den aktuelle bruker, er avgjørende.

Partenes ulike syn på lovligheten av Landbruksdepartementets vedtak skyldes faglig uenighet m h t hvilken vekt de ulike hensyn som gjør seg gjeldene bør ha.

I følge vitnet avdelingsdirektør Langaker er det tale om en helt ordinær forkjøpssak, der utfallet ville blitt det samme også om det ikke hadde vært veijordskifte i bildet.

Lagmannsretten skal vurdere om Landbruksdepartementet har tolket konsesjonslovens kompetanseregler riktig og om det foreligger saksbehandlingsfeil. Lagmannsretten skal ikke prøve om forkjøpsretten bør brukes eller ikke. Bevisførselen fra Hauges side har i hovedsak rettet seg mot forhold som ligger utenfor lagmannsrettens prøvingsadgang.

Saksbehandlingsreglene kan ikke sees uavhengig av kompetansereglene. Kompetansereglene følger av konsesjonsloven §2 tredje ledd. Loven selv gir ingen retningslinjer, men skjønnstemaet er utledet i rettspraksis, bl a i Isene dommen.

Lagmannsretten har full kompetanse m h t om Landbruksdepartementet har forstått skjønnstemaet riktig. Isene dommen innebærer ikke at forkjøpsvedtak krever kvalifisert interesseovervekt. I følge Sivilombudsmannens uttalelse av 8 mai 1988 er det tilstrekkelig at det ikke er tvil om at forkjøpsrett gir en bedre løsning. Avsnittet på s 4 i Landbruksdepartementets vedtak viser at denne forståelsen er lagt til grunn.

Partene er uenige om hvilke hensyn som kan telle med. Uenigheten går på om og eventuelt i hvilken grad veivesenets behov kan tillegges vekt og om bruk der eieren pt. ikke selv er aktiv innen jordbruket kan komme i betraktning ved tildeling av tilleggsjord. Konsesjonslovens forarbeider viser at samfunnsgavnlige hensyn skal være retningsgivende, og at individuelle person-hensyn bare kommer inn som korrigerende momenter, jf Ot.prp.nr.6 (1972-1973). Veivesenets behov er åpenbart samfunnsgavnlige hensyn og derfor relevante i konsesjonssammenheng. Jordloven §1 skal ikke utlegges slik at det utelukkende fokuseres på aktive brukere. Uttrykket «dei som har yrket sitt i landbruket» omfatter også landbruksyrket generelt, jf Ot.prp.nr.72 (1993-1994). Fokus ligger i første rekke på «arealdisposisjon», dvs. på bruket og ikke primært den aktuelle bruker.

Ankende part kan ikke høres med at vedtaket må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil. Åstedsbefaring er ikke vanlig i forkjøpssaker og var heller ikke nødvendig. Saksdokumentene og departementets møte med Hauge ga tilstrekkelig grunnlag. Hauge har heller ikke påvist hva man ville kunnet se ved en åstedsbefaring som man ikke allerede var kjent med. Begrunnelsen er tilstrekkelig, både hva angår «bredde» og «dybde» til at forvaltningslovens krav er oppfylt. Alle momenter departementet har hensyntatt er nevnt, og det fremgår klart hvilke forhold departementet har funnet utslagsgivende. Avgjørelsen har ikke budt på tvil. Kravet til begrunnelsens «bredde» og «dybde» er da mindre enn ved vedtak som volder tvil. Sammenligningen med Isene dommen er ikke treffende. I Isenedommen la Høyesterett avgjørende vekt på at vedtaket fremstod som svært lite rimelig. Det er ikke tilfellet i nærværende sak.

Staten bestrider at de påståtte feil mht. avstander og leieareal har hatt betydning for vedtaket.

«Tingstveitkjerret» kom opp for salg etter at departementets vedtak forelå. Kjøper var Jens Tingstveit og arealet grenset mot hans eiendom slik at saken på avgjørende punkter lå annerledes an enn den nærværende.

Kjøpekontrakten av 13 mai 1996 kan ikke utledes slik at staten har frasagt seg adgangen til å nekte konsesjon og/eller benytte forkjøpsretten. Hauges medkontrahent er ikke staten, men John M Johansens dødsbo. Administrasjonsdepartementet kan uansett ikke gjøre unntak fra konsesjonsplikten. Avtalen tar dessuten uttrykkelig forbehold mht. konsesjon og det er opplyst at veivesenet vil gå i mot en konsesjonssøknad fra Hauge.

Staten v/landbruksdepartementet har lagt ned slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes sakens omkostninger med 12% rente fra forfall til betaling skjer.»

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan det vesentlige også tiltre herredsrettens begrunnelse som i hovedsak er dekkende også for lagmannsrettens syn. For lagmannsretten vil det derfor være tilstrekkelig med noen relativt kortfattete merknader i tillegg til det som fremgår av herredsrettens domsgrunner. Lagmannsretten har dog på ett punkt noe tvil mht. holdbarheten av Landbruksdepartementets saksbehandling.

Lagmannsretten finner i likhet med herredsretten at kjøpekontrakten av 13 mai 1996 ikke kan utledes slik at staten har avskåret seg adgangen til å benytte forkjøpsretten etter konsesjonsloven §2 tredje ledd. For lagmannsretten er det tilstrekkelig å vise til at det i kontrakten er tatt følgende forbehold:

«Arvid Hauge er gjort kjent med at erverv av eiendommen er gjenstand for konsesjon, og at veimyndighetene har meddelt muntlig at de vil gjøre sitt ytterste for at konsesjon ikke skal gis, i det veimyndigheten har uttrykt at eiendommen skal nyttes som vederlag til andre jordeiere som vil bli berørt av veiparsellen til ny Europavei 18.»

Lagmannsretten viser også til at det er tale om et salg som etter konsesjonsloven §2 første ledd jf §5, §6 uansett ville krevet konsesjon.

Det fremgår av Administrasjonsdepartementets brev av 22 februar 1996 til bobestyreren i John M Johansens dødsbo, advokat Asle Wennesland, at departementet «ikke vil bestride at Arvid Hauge har forkjøpsrett til eiendommen Skotta, gnr 61 bnr 6, og at han har rett til å overta gården til rimelig takst». Synspunktet departementet her gir uttrykk for mht. Hauges forkjøpsrett gjorde at det etter lagmannsrettens syn ikke var nødvendig å gå frem etter pkt 3 i Justisdepartementets rundskriv G 43/95 om dødsboskifte, dvs. først å tilby eiendommen til Statsbygg og deretter eventuelt til fylkeslandbruksstyret før man rettet forespørsel til private. Lagmannsretten finner i denne sammenheng også grunn til å peke på at Administrasjonsdepartementet i brevet av 22 februar 1996 klart tilkjennega at konsesjonsspørsmålet vil bli vurdert for seg «i nær fremtid».

Av konsesjonsloven §2 tredje ledd følger at vurderingen av om forkjøpsretten skal benyttes skjer i forbindelse med konsesjonsbehandlingen, jf også Øystein Knudsen «konsesjon og forkjøpsrett» s 161. Kjøpekontrakten av 13 mai 1996 påpeker at veivesenet ønsker å nytte eiendommen som vederlag til andre jordeiere som berøres av det nye veianlegget. Veivesenets ønske kan bare oppnås ved at staten benytter forkjøpsretten etter konsesjonsloven §2 tredje ledd. Kontrakten gir således sterke signaler om at forkjøpsrett vil bli vurdert. Hauge kan da ikke høres med det motsatte, nemlig at det av kjøpekontrakten må utledes at staten har frafalt bruk av forkjøpsretten.

Hva departementets rettsanvendelse angår bemerkes innledningsvis at lagmannsretten ikke trenger å ta stilling til om Statens veivesen hadde lovlig adgang til å påklage Fylkeslandbruksstyrets vedtak av 17 november 1996. Det er i denne sammenheng tilstrekkelig at det foreligger klage fra fire naboer hvis klageadgang etter forvaltningsloven §28 ikke er bestridt. Av forvaltningsloven §34 annet ledd følger da at Landbruksdepartementet hadde adgang til å prøve alle sider av saken, herunder ta hensyn nye opplysninger og forhold som ikke var berørt av klageren.

Konsesjonsloven bygger på at ethvert erverv er betinget av konsesjon og at hovedregelen er at stat og kommune har forkjøpsrett ved ethvert konsesjonspliktig eiendomserverv,jf Ot.prp.nr.6 (1972-1973) «Om lov om konsesjon og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom» s 27. Av konsesjonsloven §1 følger at lovens formål er:

«å regulere og kontrollere omsetningen av fast eiendom for å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og brukerforhold som er mest gagnlige for samfunnet».

I lovforarbeidene, Ot.prp.nr.6 (1972-1973) s 26 er dette utdypet slik:

«Det ligger i sakens natur at lovens formål må uttrykkes i nokså generelle vendinger. Noen uttømmende oppregning av hensyn som skal tas eller resultater som tilsiktes er ikke mulig og vil heller ikke være hensiktsmessig. Formålsparagrafen må være så romslig at den gir plass for utvikling og endring av faktisk art på tekniske, økonomiske, samfunnsmessige og andre områder og med hensyn til behov og ressurser. Likeså må det gis rimelig spillerom for skiftende oppfatninger og nyvurderinger.

Departementet kan i det vesentlige tiltre konsesjonslovkomiteens betraktninger om forhold som i særlig grad er aktuelle og at hensynet til samfunnsgagnet er retningsgivende.

Konsesjonslovkomiteen forslag gikk ut på at statens forkjøpsrett ikke bør begrenses til slike formål som er angitt i jordloven, men gjøres generell så langt det er tale om å tilgodese det vide formål konsesjonsloven skal dekke, jf Ot.prp.nr.6 (1972-1973) s 12.

Lagmannsretten finner det etter dette klart at også samferdselsmessige hensyn, også i vid forstand, kan tillegges vekt ved vurderingen av om forkjøpsrett skal gjøres gjeldende. Hensynet til det pågående veijordskiftet, slik det er påpekt i departementets vedtak, ligger klart innenfor konsesjonslovens formålsbestemmelse. At et veijordskifte under gitte forhold kan gi bedre løsninger enn ordinær ekspropriasjon både ut fra jordbruksmessige og mer allmenne hensyn er ikke tvilsomt. I hvilken grad relevante allmenne hensyn bør slå gjennom overfor de rent jordbrukspolitiske- og jordbruksfaglige hensyn som gjør seg gjeldende, herunder hensyn jordloven skal tilgodese, skal lagmannsretten ikke prøve.

Lagmannsretten finner det heller ikke tvilsomt at Landbruksdepartementet på riktig måte har hensyntatt «overvektsprinsippet» nedfelt bl.a. i Isene dommen, Rt-1981-745. Dette fremgår av bl.a. i følgende avsnitt, inntatt under «departementets merknader»:

«Det er adgang til å nytte forkjøpsretten når det ikke er tvil om at en ved inngrepet vil oppnå et bedre resultat sett i forhold til jordlovens og konsesjonslovens formål enn resultatet av den frivillige handel».

Landbruksdepartementet har i sin begrunnelse for å nytte forkjøpsretten særlig påpekt at avstanden mellom Håbbestad og Skotta ikke gir en god driftsmessig løsning på sikt. Det følger av forarbeidene til jordloven at dette er relevante hensyn, jf Ot.prp.nr.72 (1993-94) s 78 om at:

«Ein må søke å få ei arronderingsmessig god eigedomsutforming. Dette inneber mellom anna at det dyrka arealet på driftseiningane bør vera mest mogeleg samla med korte driftsvegar.»

Det siterte viser etter lagmannsrettens syn også at driftsveier inngår som ledd i vurderingen av arronderingsmessige hensyn, slik Landbruksdepartementet har lagt til grunn i vedtaket av 16 januar 1996.

Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det hefter feil ved Landbruksdepartementets rettsanvendelse som kan lede til at vedtaket må oppheves.

Lagmannsretten kan heller ikke se at vedtaket bygger på feilaktige opplysninger som har hatt betydning for vedtaket. Hvorvidt avstanden mellom Håbbestad og Skotta er 3 km, slik Hauge hevder, eller 4 km slik departementet har antatt, har åpenbart ikke hatt betydning. Lagmannsretten viset til at man etter jordloven skal tilstrebe korte driftsveier og at avdelingsingeniør Langaker i sin vitneforklaring påpekte at departementet anser driftsveier helt ned mot 1,5 til 2 km som problematiske i relasjon til jordlovens målsetting om driftsmessig «gode løsninger». At Hauge pr januar 1996 hadde opp mot åtte, og ikke som angitt i departementets vedtak «et par», leieteiger med driftsvei på mer enn 3 km har etter lagmannsrettens syn åpenbart ikke hatt betydning for vedtaket.

Hauges angrep på saksbehandlingen går for det første på at Landbruksdepartementets begrunnelse hevdes å være dels uklar, dels mangelfull og dels for generell. Lagmannsretten bemerker at kravet til begrunnelse i utgangspunktet følger av forvaltningsloven §25. Lagmannsretten finner, dog med en viss reservasjon for ett forholds vedkommende, at departementets begrunnelse er tilstrekkelig. Faktum, problemstillingene saken reiser og reglene vedtaket bygges på, herunder «overvektsprinsippet», er korrekt gjengitt og det fremgår klart hvilke forhold som er tillagt avgjørende vekt. Lagmannsretten bemerker for ordens skyld at Hauge i klagen av 3 januar 1997 ikke tok opp spørsmålet om staten i hht. kjøpekontrakten av 13 mai 1996 hadde frafalt adgangen til å benytte forkjøpsrett. Departementet hadde da ikke oppfordring til nærmere å vurdere dette forholdet.

Derimot finner lagmannsretten at saken lå slik an at departementet, ideelt sett, burde begrunnet nærmere hvorfor ikke Hauges tilbud om frivillig avståelse av utmarksarealet på Skotta var tilstrekkelig til å imøtekomme veivesenets behov. Fra eiendommene innenfor jordskiftefeltet fordrer veitraséen i det vesentlige bare avståelse av utmarksareal. Utmarksarealet på Skotta, som Hauge var villig til å avstå frivillig, var etter det opplyste tilstrekkelig til å kompensere for areal de øvrige bruk mistet. Under disse omstendigheter tilsa hensynet til Hauge at det burde vært gitt en noe mer inngående begrunnelse for hvorfor den frivillige avståelse fra Hauges side ikke var tilstrekkelig til å dekke veivesenets arealbehov på jordskiftet. Vedtak viser imidlertid at departementet var klar over forholdet, men at det ikke kunne tillegges avgjørende vekt i et mer langsiktig perspektiv. Lagmannsretten er under noe tvil kommet til at begrunnelsen sett på denne bakgrunn er tilstrekkelig.

Lagmannsretten kan heller ikke se at departementet burde avholdt åstedsbefaring. Lagmannsretten viser og slutter seg til det statens prosessfullmektig har fremholdt om dette.

Hauges anførsel om «myndighetsmisbruk» og/eler «urimelig forskjellsbehandling» kan etter lagmannsrettens syn ikke føre frem. Lagmannsretten er enig med Landbruksdepartementet i at arealet kalt Tingstveitkjerret,som ble solgt til Jens Tingstveit uten at staten gjorde forkjøpsrett gjeldende, ikke er sammenlignbart med Skotta. For lagmannsretten er det tilstrekkelig å vise til at Tingstveitkjeret grenset opp mot Jens Tingstveits eiendom, slik at hensynet til lange driftsveier ikke gjør seg gjeldende.

Det er heller ikke dekning for Hauges anførsel om at dyrevernssaken han på et tidspunkt var involvert i har hatt noen betydning for vedtaket. Lagmannsretten viser at avdelingsdirektør Langaker i sin vitneforklaring klart uttalte at dyrevernssaken ikke ble tillagt vekt.

Herredsrettens dom, domsslutningens pkt 1 blir etter dette å stadfeste.

Anken har ikke ført frem. Saken har imidlertid, slik det er fremholdt ovenfor, voldt tvil på ett punkt. I tillegg peker lagmannsretten på at Hauge åpenbart har funnet avgjørelsen klart urimelig for ham. Hans syn er at Landbruksdepartementet ikke har tatt hensyn til at han er heltids jordbruker, med et uomtvistelig behov for tilleggsjord. Dette i motsetning til de to grunneiere som er aktuelle mht. tildeling av det dyrkede areal på Skotta. Landbruksdepartementets vedtak kan få det for Hauge åpenbart uforståelige utfall at han vil bli henvist til å leie det areal myndighetene har nektet ham å kjøpe. Lagmannsretten finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, hverken for herreds- eller lagmannsrett.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom, domsslutningens pkt 1 stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herreds-eller lagmannsrett.