LA-1998-255
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-12-29 |
| Publisert: | LA-1998-00255 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett nr: 95-01075 - Agder lagmannsrett LA-1998-00255 A. |
| Parter: | Ankende part: Rigmor og Torstein Bjørge (Prosessfullmektig: Advokat Jan Heftye Blehr). Ankemotpart: Joh P Johnsen AS (Prosessfullmektig: Advokat Ove Chr Lyngholt). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Bugge Nordén. Lagdommer Åse Berg. Ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §146, §148, Tvistemålsloven (1915) §299, §66, Foreldelsesloven (1979) §29, §172, §176, §179, §180, §182, §378, §63, §65, §98 |
Ved stevning til Kristiansand byrett innkommet til retten 22. august 1995 reiste Thor K Tjøntveit sak mot Joh P Johnsen AS (heretter Johnsen) med krav om erstatning begrenset oppad til 2 millioner kroner. Kravet bygget i korthet på angivelig urettmessig opptreden i forbindelse med at Johnsen i 1991 overtok og solgte en lastebil som tidligere tilhørte selskapet Nord Construction Scandinavia AS (NCS). Tjøntveit var eneaksjonær i selskapet og fikk tiltransportert erstatningskravet i 1994. Under saksforberedelsen for byretten ble kravet 6 mai 1996 transportert til Rigmor og Torstein Bjørge, og disse overtok saken i henhold til tvistemålsloven §65.
Byretten avsa 7 november 1997 dom med slik slutning:
"1. Joh. P. Johnsen A/S frifinnes.
2. Rigmor og Torstein Bjørge dømmes til å betale kr 69003,- til Joh. P. Johnsen A/S innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Byretten kom til at kravet var foreldet fordi stevningen ikke innkom til retten innen ett år etter at forliksklagen den 18 august 1994 ble henvist til retten. I medhold av tvistemålsloven §98 annet ledd ble det forhandlet særskilt om foreldelsesspørsmålet. Om saksforholdet og partenes anførsler for byretten vises til byrettens dom.
Rigmor og Torstein Bjørge har påanket dommen. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen i foreldelsesspørsmålet. Johnsen har tatt til gjenmæle for lagmannsretten. Under ankeforhandlingen ble det reist spørsmål om særskilt forhandling om foreldelsesspørsmålet på samme måte som i byretten. Etter at de ankende parter motsatte seg dette, besluttet lagmannsretten, saksforberedende lagdommer, ikke å dele forhandlingene. Ankeforhandlingen har derfor vært forberedt med sikte på full realitetsbehandling av de ankende parters krav. Under saksforberedelsen ble kravet redusert til kr 515.000 med tillegg av renter.
Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 16 desember 1998. Etter at de ankende parters prosessfullmektig i innledningsforedraget hadde redegjort for ankegrunnene, besluttet lagmannsretten i medhold av tvistemålsloven §378 annet ledd å avbryte forhandlingene og oppta saken til doms. Ankemotpartens prosessfullmektig fikk ordet til uttalelse om saksomkostningsspørsmålet og nedla påstand.
Rigmor og Torstein Bjørge har til foreldelsesspørsmålet i korthet gjort gjeldende:
Ettårsfristen fra henvisningen i forliksrådet iht tvistemålsloven §299 utløp i utgangspunktet 19 august 1995. Dette skyldes at den dagen fristen begynte sitt løp, i henhold til foreldelseslovens motiver ikke skal telle med. Det er vist til Røed, Foreldelse av fordringer s 406-07. I og med at 19 august var en lørdag, ble fristen forlenget til mandag 21 august. Stevningen ble undertegnet fredag 18 august 1995 og postlagt i Dallas, USA, samme dag. Den kom frem til byretten tirsdag 22 august 1995. Det erkjennes at postleggelse i USA ikke avbryter fristen. Fristen ble imidlertid avbrutt ved at postsendingen mandag 21 august 1995 må ha kommet frem til norsk postvesen. Dette må likestilles med postleggelse i Norge i henhold til domstolsloven §146 annet ledd.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Joh. P. Johnsen AS betaler til Rigmor og Torstein Bjørges kr 515 000,- med tillegg av 12 % renter p a fra 05.02.92.
2. Joh. P. Johnsen dømmes til å betale Rigmor og Torstein Bjørges saksomkostninger for byrett og lagmannsrett, disse å være rentebærende 14 dager fra forkynnelse av dommen."
Joh. P Johnsen AS nedla slik påstand:
"Byrettens dom stadfestes og Joh. P. Johnsen AS v/styrets formann tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er som byretten kommet til at de ankende parters krav er foreldet og kan i det vesentlige slutte seg til byrettens begrunnelse. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å oppsummere sitt syn slik:
Det er ikke nødvendig å ta standpunkt til når foreldelsesfristen opprinnelig begynte sitt løp. Foreldelsesfristen var utvilsomt utløpt før stevningen til herredsretten. Foreldelsesvirkningen ble avbrutt ved forliksklagen, og det avgjørende er om virkningene av dette fristavbruddet fremdeles består, eller om foreldelse er inntrådt fordi stevningen ble inngitt for sent.
I henhold til tvistemålsloven §66 annet ledd opphører de materiellrettslige virkningene av saksanlegg ved forliksklage dersom stevning ikke er sendt til retten innen ett år fra henvisningsdagen. Bestemmelsen står i sammenheng med §299 og §63 tredje ledd om de prosessuelle virkninger av henvisningen.
Henvisningsdagen var 18 august 1994, og det følger da av fristberegningsreglene i foreldelsesloven §29 nr 1 og domstolsloven §148 annet ledd, som har samme innhold, at fristen utløp 18 august 1995. Dette er på den dag i måneden som etter sitt tall svarer til den dag fristen begynte å løpe. Det vises til Rt-1995-631 og Skoghøy, Tvistemål side 512-13. De ankende parter har, som den forfatter de har vist til, trukket uriktige slutninger av en uttalelse i Ot.prp.nr38 (1977-78) side 82, der det heter at hele sluttdagen, men ikke begynnelsesdagen regnes med ved beregningen av fristen. En slik beregning innebærer imidlertid nettopp det resultat som er angitt.
Kravet ville imidlertid vært foreldet selv om de ankende parter ble gitt medhold i at fristen først utløp mandag 21 august 1995. Som de ankende parter har erkjent, avbrytes fristen ikke ved at stevningen ble postlagt i USA. Det følger av Rt-1987-110 at det med "avgitt til posten" i domstolsloven §146 annet ledd menes et norsk poststed. Dette er også uttrykkelig sagt i foreldelsesloven §29 nr 3. Når fristen ikke avbrytes ved postleggelsen, er den først avbrutt ved at stevningen kom frem til byretten 22 august 1995. Det er ikke tilstrekkelig at stevningen på sin vei fra utlandet er kommet under behandling av norsk postvesen.
Byrettens dom blir etter dette stadfestet.
De ankende parter har særskilt angrepet byrettens saksomkostningsavgjørelse.
I henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd har byretten med rette tilkjent ankemotparten fulle saksomkostninger. Erstatningen iht §176 første ledd skal omfatte alle de omkostninger parten har hatt med saken for så vidt de etter rettens skjønn var nødvendige for å få saken betryggende utført. De ankende parter har ansvar også for de saksomkostninger som påløp før de overtok saken.
Byrettens utmåling er basert på oppgave fra ankemotpartens prosessfullmektig for byretten, hvoretter salær utgjorde kr 51.000 og utlegg til vitner kr 18.003. Oppgaven omfatter arbeid forbundet med byrettens behandling under saksforberedelsen av spørsmål om sikkerhetsstillelse og to kjæremål til lagmannsretten, der omkostningsavgjørelsen ble utsatt i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum. Det vises til lagmannsrettens kjennelser av 3 januar 1996 og 11 oktober 1996. Ved lagmannsrettens kjennelse av 24 april 1996 ble ankemotparten tilkjent saksomkostninger med kr 4000. Alle kjæremålene gjaldt spørsmål om sikkerhetsstillelse for saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §182 fordi den opprinnelige saksøker, Thor Tjøntveit, er bosatt i utlandet.
Ved lagmannsrettens kjennelse av 3 januar 1996 ble byrettens kjennelse etter kjæremål fra Tjøntveit opphevet på grunn av en saksbehandlingsfeil knyttet til behandlingen av kravet om sikkerherhetsstillelse og hjemvist til fortsatt behandling av byretten. Byretten avsa ny kjennelse 13 februar 1996 med samme resultat, og avgjørelsen ble stadfestet ved lagmannsrettens kjennelse av 24 april 1996. Utfallet av den første og andre avgjørelsen må da vurderes samlet, og lagmannsretten finner at Johnsen i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må tilkjennes saksomkostninger også for det første kjæremålet.
Bakgrunnen for det tredje kjæremålet er i korthet at Tjøntveit etter å være pålagt sikkerhetsstillelse ved lagmannsrettens annen kjennelse av 24 april 1996, overdro kravet til de ankende parter. Ved byrettens kjennelse av 22 august 1996 ble saken avvist med den begrunnelse at sikkerhet ikke var stillet innen den forlengede frist som var fastsatt. Byretten anså overdragelsen for å være proformaverk i den hensikt å omgå pålegget om sikkerhetsstillelse. Ved lagmannsrettens kjennelse av 11 oktober 1996 ble søksmålet fremmet uten pålegg om sikkerhetsstillelse, idet lagmannsretten ikke fant at overdragelsen kunne settes til side som en nullitet.
Ved avgjørelsen av de samlede saksomkostninger for byretten og i det tredje kjæremålet, finner lagmannsretten at det må legges vekt på at søksmålet gjelder et krav som var foreldet da byretten mottok stevningen, og som etter den redegjørelse som er gitt om grunnlaget for kravet, også fremstår som svakt fundert. Overdragelsen av kravet til de de ankende parter må - selv om disposisjonen ikke kunne settes til side som proformaverk med prosessuell virkning for pålegget om sikkerhetsstillelse - iallfall anses foranlediget av pålegget. De ankende parters overtakelse av kravet og søksmålet etterlater et lite seriøst inntrykk.
Lagmannsretten finner ikke at det er grunnlag for å redusere omkostningene for byretten med den begrunnelse at noen av disse oversteg hva som fremstilte seg som nødvendig for å få saken betryggende utført.
Det ville vært prosessuelt mulig å avgjøre saksomkostningsspørsmålet i det tredje kjæremålet særskilt. Utgangspunktet er da at avgjørelsen treffes uavhengig av utfallet vedrørende tvistegjenstanden i saken. Det vises til Schei, Tvistemålsloven bind I side 379. Lagmannsretten finner imidlertid at de beste grunner tilsier at denne hovedregelen bør fravikes i nærværende sak. Etter sakens karakter og den overdragelse av kravet som fant sted, var det reell grunn til å se omkostningsspørsmålet i det tredje kjæremålet i lys av realitetsavgjørelsen. Lagmannsretten foretar derfor ikke noe fradrag i det samlede salærkrav for ankemotpartens kostnader forbundet med å ta til motmæle i kjæremålet. Byrettens saksomkostningsavgjørelse blir etter dette stadfestet.
For lagmannsretten tilkjennes ankemotparten fulle saksomkostninger i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostningene fastsettes i henhold til oppgave fra advokat Lyngholt til kr 44.016, hvorav salær med kr 28.000 og kr 16.016 til dekning av utlegg, i hovedsak reiseutgifter og tapt arbeidsfortjeneste for vitner. I betraktning av at saken måtte forberedes med sikte på full realitetsbehandling av kravet for lagmannsretten, er det ikke tilstrekkelig grunnlag for reduksjon iht tvistemålsloven §176 første ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Rigmor og Torstein Bjørge - in solidum - 44.016 - førtifiretusenogseksten - kroner til Joh. P Johnsen AS.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.