LA-1998-300
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-06-26 |
| Publisert: | LA-1998-00300 |
| Stikkord: | Ekspropriasjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Holmestrand namsrett nr: 97-00180 D - Agder lagmannsrett LA-1998-00300 K - Påkjært til Høyesterett, lagmannsrettens kjennelse stadfestet, HR-1998-00585K . |
| Parter: | Kjærende part: Olav Gaathaug. Kjæremotpart: Staten v/Samferdselsdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Richard Saue). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen, lagdommerne Inge Hobæk, Tore-Jarl Christensen |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §55, Oreigningsloven (1959) §25, Tvistemålsloven (1915) §175, §180 |
Saken gjelder kjæremål over namsrettens kjennelse med stadfestelse av namsmannens tillatelse til forhåndstiltredelse av område ekspropriert til veiformål, jfr. skjønnsprosessloven §55 og oreigningsloven 25.
Sakens bakgrunn er i korthet denne:
Statens veivesen bygger for tiden ny E-18 gjennom Nordre Vestfold. Den nye vei går over Olav Gaathaugs eiendom i Sande (gnr. 25 bnr. 2, gnr. 36 bnr. 1 og gnr. 37 bnr. 3 og 4). Skjønn til fastsettelse av erstatning for Gaathaug ble avhjemlet 19. desember 1996. Det er begjært overskjønn ved Agder lagmannsrett. Overskjønnet er ennå ikke berammet. Det ble gitt tillatelse til forhåndstiltredelse 27. januar 1995 for bygging av vei med to felter og 31. mars 1995 for en anleggsvei. Gaathaug påklaget i begge tilfelle namsmannens fravikelsesforretning til Holmestrand namsrett, som stadfestet namsmannens avgjørelser. Namsrettens kjennelser ble påkjært til Agder lagmannsrett, som i første tilfelle stadfestet namsrettens kjennelse og i det annet tilfelle avviste kjæremålet. Ved videre kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg ble kjæremålet forkastet i det første tilfelle og lagmannsrettens kjennelse stadfestet i det annet tilfelle.
Den 21. februar 1997 ga Vegdirektoratet ny tillatelse til forhåndstiltredelse. Dette har sammenheng med at det er besluttet at veien skal bygges med 4 felter istedet for 2 felter, slik som opprinnelig vedtatt. Forhåndstiltredelsen gjelder det areal som følger av en slik utvidelse. Ved fravikelsesforretning 30. april 1997 ble vegvesenet overgitt besittelsen av det aktuelle merareal. Gaathaug påklaget namsmannens avgjørelse til Holmestrand namsrett, som ved kjennelse 30. desember 1997 besluttet at klagen ikke skulle tas til følge. Gaathaug har påkjært også denne avgjørelse til Agder lagmannsrett. Han har overfor lagmannsretten inngitt flere prosesskrift og har i den anledning fått en rekke fristforlengelser. Det er inngitt uttalelse også fra statens side.
Lagmannsretten skal bemerke:
Den kjærende part har gjort gjeldende en lang rekke innsigelser både mot den materielle gyldighet og saksbehandlingen både hos veimyndighetene og namsmyndighetene. I ikke liten utstrekning dreier det seg om innsigelser av samme karakter som de som i sin tid ble gjort gjeldende i tidligere kjæremålssaker om forhåndstiltredelse. Nye innsigelser er bl.a. at det er kulturminner i traseen og at det foreligger strid med EU-direktiv 85/337. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på disse spørsmål, idet den kjærende part ikke lenger kan ses å ha rettslig interesse i en realitetsavgjørelse i saken. Ved brev til Regjeringsadvokaten 8. juni 1998, som Gaathaug har fått kopi av, fremgår det at lagmannsretten vil vurdere dette spørsmål.
Fra statens side er det fremlagt kartmateriale og bilder fra området. Bildene er tatt 16. juni 1998. På grunnlag av dette materiale kan den faktiske situasjon på stedet i dag beskrives slik: Traseen for ny E-18 går over Gaathaugs eiendom i en lengde av ca 370 meter. Traseen er ferdig planert i 2 felter over hele denne strekning, og denne del av det eksproprierte areal omfattes av den tidligere tillatelse fra 1995 om forhåndstillatelse, der det foreligger en rettskraftig avgjørelse mot Gaathaug. Ca. 125 meter er ferdigplanert med 4 felter. Resten av strekningen er i hovedsak ryddet for skog som forberedelse til utsprenging og utvidelse til 4 felter. Ca. 110 meter av strekningen består av en betongbro med 2 felter. På det meste av det øvrige av strekningen er det en nokså høy fjellskjæring.
Et kjæremål rettet mot en forhåndstiltredelse har ingen praktisk mening når eksproprianten allerede har utført eller i det vesentlige har utført det arbeid som er ekspropriasjonens formål. Poenget med kjæremålet må være å hindre ekspropriantens tiltredelse før det foreligger rettskraftig skjønn med sikte på å forhindre at det foretas fysiske inngrep i eiendommen før denne tid. I det foreliggende tilfelle er det foretatt meget omfattende og irreversible inngrep, og det vil under ingen omstendigheter være mulig å bringe den faktiske situasjon tilbake til hva den var før tiltredelsen. Riktignok er ikke alt arbeid fullført, men totalt sett er det foretatt så store inngrep at grunneieren ikke vil kunne oppnå noen fordel ved å få arbeidet stoppet og få vegvesenet til å fravike eiendommen inntil det foreligger et endelig skjønn. Allerede de inngrep som er foretatt i medhold av tillatelsen til forhåndstiltredelse fra 1995 og som ved rettskraftige avgjørelser er ansett som rettmessige, medfører at Gaathaugs interesse i å motsette seg en foregrepet utvidelse langt på vei må anses bortfalt sammenlignet med hva situasjonen ville ha vært om det hadde dreiet seg om inngrep i et uberørt område.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at sakens praktiske betydning for Gaathaug er av en slik art at det må sies at han mangler rettslig interesse i å få en avgjørelse av lagmannsretten. Etter lagmannsrettens oppfatning må man i en sak som den foreliggende vurdere den rettslige interesse i forhold til hva som blir avgjort ved kjæremålet og hvilken betydning en avgjørelse i favør av Gaathaug vil kunne få. Ved en realitetskjennelse vil det bare bli avgjort om vedtaket om forhåndstiltredelse skal tvangsfullbyrdes eller ikke. Gaathaug vil ikke oppnå noen avgjørelse av alle de prejudisielle spørsmål som følger av hans tallrike innsigelser i saken. Hans interesse i å få avgjort disse spørsmål bør løses på annen måte. I denne forbindelse kan det være grunn til å anse Gaathaugs protest mot forhåndstiltredelsen på samme måte som en begjæring om midlertidig forføyning, jfr. Rt-1990-749 som gir holdepunkter for en slik sammenligning. På samme måte som ved begjæring om midlertidig forføyning tar klagen over namsmannens beslutning sikte på en tidsbegrenset ordning inntil det er foretatt en ordinær rettslig behandling av vedkommende forhold. Den rettslige interesse i å få en midlertidig forføyning er knyttet til den praktiske betydning av vedkommende inngrep og ikke til underliggende prejudisielle forhold, jfr. fremstillingen hos Falkanger m. fl., Tvangsloven 2. utg. s. 891-92 som synes å kunne gi dekning for en slik oppfatning.
Kjæremålet blir etter dette å avvise.
I samsvar med statens påstand og omkostningsoppgave bør Gaathaug erstatte statens saksomkostninger med 4.000 kroner med tillegg av morarenter etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §175 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet avvises.
2. Olav Gaathaug plikter innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse å betale til staten ved Samferdselsdepartementet 4.000 - firetusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer.