LA-1998-566
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-11-13 |
| Publisert: | LA-1998-00566 |
| Stikkord: | Jordskifte |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Vestfold jordskifterett nr: 94-00022 - Agder lagmannsrett LA-1998-00566 A. |
| Parter: | Ankende part: Peter Aarvold (Prosessfullmektig: Advokat Helge Hjetland). Ankemotpart: Tor Wilhelmsen og Bjørg Stang Møller (Prosessfullmektig: Advokat Yngve Nadheim). Ankemotpart: Bernt Kasberg Evensen og Kirsti Hills-Johnes. |
| Forfatter: | Lagdommer Jan Villum, formann. Lagdommer Per Holtar Evensen. Ekstraord. lagdommer John Årseth |
| Lovhenvisninger: | Jordskifteloven (1979) §17, §88, Tvistemålsloven (1915) §176, §180 |
Eieren av eiendommen gnr. 89, bnr. 6 i Nøtterøy, Peter Aarvold, begjærte i 1994 avholdt grensegangsforretning ved Vestfold jordskifterett, for fastsetting av en omstridt grenselinje mellom hans eiendom og naboeiendommen gnr. 89, bnr. 10, og muligens gnr. 89, bnr. 11. Gnr. 89, bnr. 10 og bnr. 11 ble utskilt fra førstnevnte eiendom ved skyldsetningsforretning av henholdsvis 19. september 1893 og 24. februar 1897. Bnr. 11 er trukket inn i saken med bakgrunn i at eiedommen ved sistnevnte skyldsetningsforretning ble tilstått et lite jordstykke, omtalt i saken som "potetstykket", som ligger adskilt fra eiendommen for øvrig, men jordstykkets beliggenhet er omtvistet.
Vestfold jordskifterett avsa 2. juli 1997 dom i tvisten med slik domsslutning:
"1. Saken fremmes som grensegangssak for gnr. 89, bnr. 6, evt. gnr. 89, bnr. 11 mot gnr. 89, bnr. 10 i Nøtterøy kommune.
2. Grensen mellom gnr. 89, bnr. 6, samt gnr. 89, bnr. 11 for en kortere strekning på nordsiden og gnr. 89, bnr. 10 på motsatte side tar sitt utgangspunkt i punkt 4 og går via borehull ved potetstykket til punkt 4 a.
Fra punkt 4 a bryter grensen mot sør og går ut i sjøen omtrent vinkelrett på strandlinjen hovedsakelig på sørsiden av brygge tilhørende gnr. 89, bnr. 6 så langt privat eiendomsrett gjelder."
Jordskifterettens fastsatte grense er inntegnet på kart som er vedlagt jordskifterettens rettsbok, og er nærmere beskrevet i særskilt grensebeskrivelse, med oppgitte koordinater for de fastsatte grensemerkene.
Jordskifterettens dom ble avsagt under dissens. Flertallet - som besto av jordskiftedommeren og en av meddommerne - la avgjørende vekt på grensebeskrivelsene i de gamle skyldsetningsforretningene fra 1893 og 1897, jfr. foran, og tok påstanden fra eierne av bnr. 10 til følge, dog slik at den rette grenselinjen bryter i punkt 4 a som nevnt i domsslutningens punkt 2, annet avsnitt. Jordskifterettens mindretall - den andre meddommeren - fant å måtte legge til grunn grensepåstanden fra eieren av bnr. 6. Den nærmere begrunnelsen fra såvel flertallet som mindretallet fremgår av jordskifterettens dom.
Eieren av bnr. 6, Peter Aarvold, med advokat Helge Hjetland som prosessfullmektig, har anket dommen til Agder lagmannsrett, idet det hevdes at jordskifterettens flertall har tatt feil i bevisvurderingen. Eierne av bnr. 10, søsknene Tor Wilhelmsen og Bjørg Stang Møller, begge med Advokatfirmaet Borge v/ advokat Yngve Nadheim som prosessfullmektig, har som ankemotparter nr.1 og 2 imøtegått anken. Eierne av bnr. 11, søsknene Bernt Kasberg Evensen og Kirsti Hill-Johnes, har som ankemotparter nr. 3 og 4 i tilsvar gitt uttrykk for at de har samme oppfatning av hvor deres omhandlede potetstykke ligger som den ankende part. De har for øvrig ikke engasjert seg i saken.
Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg 3. og 4. oktober 1998. Den ankende part samt ankemotpartene nr. 1 og 2 møtte sammen med sine prosessfullmektiger. Av eierne av bnr. 11 møtte Kirsti Hills-Johnes. Partene forklarte seg og det ble dessuten avhørt 4 vitner. Det ble fremlagt en del skriftlig bevismateriale som er nevnt nedenfor i den utstrekning det har hatt betydning for resultatet. Retten foretok befaring av de påståtte grenselinjene, sammen med partene og deres prosessfullmektiger.
Saken står for lagmannsretten i alt vesentlig i samme stilling, såvel faktisk som rettslig, som for jordskifteretten. Partenes anførsler og påstander er også i hovedsak de samme for begge rettene, og det vises for så vidt til jordskifterettens gjengivelse i dommen.
Den ankende part er enig med jordskifterettens mindretall og viser til mindretallets bemerkninger i jordskifterettens dom. Det gjøres gjeldende de samme anførsler som for jordskifteretten og det fastholdes at den omtvistede del av grensen mellom bnr. 6 og bnr. 10 går fra punkt 4 via punkt 5 til punkt 6, slik det er vist på fremlagt kartkopi.
I tillegg er anført følgende: Jordskifterettens flertall har unnlatt å ta hensyn til forholdene på stedet da skyldsetningsforretningen av 1893 og 1897 ble foretatt. Den daværende eieren av bnr. 6, Markus Didriksen, hadde flere barn. Han skulle overlate to tomter på den søndre delen av eiendommen til to av sine døtre. Dette ble bnr. 10 og bnr. 11. I skyldsetningsforretningen for bnr. 10 er tomta beskrevet som "en liden parsel, bestaaende af en hustomt og en tilliggende hauge", d.v.s. en begrenset størrelse. Det er grunn til å tro at Markus Didriksen ved skyldsettingen tok hensyn til at han også hadde andre barn som kunne få behov for tomter på eiendommen.
Jordskifterettens flertall har heller ikke tatt tilstrekkelig hensyn til forholdene på stedet. Bygningen på bnr. 10 var oppført da skyldsettingen fant sted i 1893. Bygningen vender mot sør og har sin naturlige "sjøplass" sør for punkt 6. Dette stemmer også med historiske beskrivelser av hvordan strandområdet i ettertid har vært brukt, slik såvel den ankende part som vitnet Elvira Olsen kjenner forholdene. Barna på bnr. 10 ble instruert om ikke å kunne bade og oppholde seg på det strandområdet som ved jordskifterettens dom er tildelt bnr. 10, fordi de ikke måtte gå over grensen til bnr. 6.
Jordskifterettens flertall legger stor vekt på at de tolker skylddelingsforretningens beskrivelse av nordgrensen som en rett delelinje. Flertallet har likevel avveket fra dette standpunktet i sin beskrivelse av grensen fra punkt 4 a til sjøen, jfr. domsslutningen punkt 2, annet avsnitt.
Beskrivelsen i skyldsetningsforretningen av 1893, forholdene på stedet og de historiske kjennsgjerningene gir ikke grunnlag for å beskrive grenselinjen for bnr. 10 i nord som en rett linje fra punkt 3 til sjøen. Dersom grenselinjen hadde vært ment slik, ville det ha vært naturlig å sette grensemerkene andre steder enn slik det ble gjort. Dessuten blir tomten altfor stor i forhold til beskrivelsen i skyldsetningsforretningen og i skjøtet. Tomten blir også vesentlig større enn slik den er beskrevet i Bygdeboka for Nøtterøy.
Jordskifterettens flertall har ikke tatt hensyn til grenseboltene i punkt 5 og 6 som beskriver grensen for bnr. 10. Flertallet har heller ikke tatt hensyn til at grensemerket i punkt 4 er et kors som indikerer retningsendring. Det er feil når "potetstykket", som tilhører bnr. 11, i dommen er plassert nord for den grensen som er trukket mellom bnr. 6 og bnr. 10. I skylddelingsforretningen av 1897 er dette jordstykket beskrevet å grense "i øst og vest til to Fjeldvægge, der tilhører Selgeren". Slik jordstykket er plassert i dommen, ligger det ikke lenger mellom de to fjellveggene, og i plasseringen er det heller ikke slik jordsmonn at det passer til å være det omtalte jordstykket. "Potetstykket" må ligge lenger syd for at det skal stemme med skylddelingen av 1897, jordsmonnet i området og de historiske kjennsgjerningene. Jordskifterettens flertalls plassering av grensen mellom bnr. 6 og bnr. 10 innebærer at jordstykket blir delt. Dette bekrefter også at grensen går et annet sted.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Grensen mellom gnr. 89, bnr. 6 og gnr. 89, bnr. 10 i Nøtterøy går fra pkt. 4 over pkt. 5 til pkt. 6 i henhold til Vestfold jordskifteretts kartskisse i rettsboken for sak nr. 22/1994 etter side 23 og i ankeutdraget side 54.
2. Tor Wilhelmsen og Bjørg Stand Møller betaler sakens omkostninger til Peter Aarvold for lagmannsretten."
Ankemotpartene hevder at jordskifterettens dom er basert på korrekt bevisbedømmelse og at den må bli å stadfeste. Deres anførsler kan sammenfattes slik:
Skylddelingsforretningen av 1893 er det sentrale dokumentbeviset i saken, og danner grunnlag for konstatering av den omtvistede grensen. Jordskifteretten har korrekt lagt dette til grunn, jfr. premissene på side 12 - 16 i jordskifterettens dom. Etter en alminnelig språklig forståelse kan det ikke med rimelighet reises tvil om at skyldsetningsforretningen må forstås slik jordskifteretten har lagt til grunn. Dette bestyrkes av målebrevet av 1969. Denne oppmålingsforretningen kom i stand på familien Aarvolds forlangende. Selv om den er en uferdig forretning, må det legges til grunn at grenselinjen i målebrevet er blitt trukket på grunnlag av en naturlig forståelse av de da gitte opplysningene.
På denne bakgrunn er det påfallende at den ankende part i ettertid påberoper seg "historiske kjennsgjerninger" som grunnlag for sin påståtte grenselinje. De angivelige "kjennsgjerningene" skriver seg fra tiden etter skyldsetningsforretningen av 1893. Slike angivelige forhold kan således ikke ha vært bestemmende for grensebeskrivelsen i skyldsetningsforretningen. Mer eller mindre løst funderte oppfatninger i ettertid kan naturligvis ikke påvirke grensegangen som ble foretatt i forbindelse med fradelingenn av bnr. 10.
Den ankende parts resonnement for sin påstandslinje viser med all tydelighet at hans plassering av det såkalte "potetstykket" ikke kan svare til den beskrivelsen av areal og beliggenhet som vitterlig er gitt i skylddelingsforretningen av 1897. Den ankende part kan heller ikke høres med at ankemotpartenes fortøyningspeler skal bedømmes som grensemerker, jfr. den ankende parts punktmarkering nr. 5 og 6.
Det har heller ikke betydning at bnr. 10 er beskrevet som "liten" i skylddelingsforretningen av 1893. Dette er en relativ beskrivelse som ikke sier noe om arealets faktiske størrelse. Det vises til at hele det arealet som i dag utgjør bnr. 6, 10 og 11 ble beskrevet som "lite" i skyldsetningsforretning av 10. mai 1860. Av skyldsetningsforretningen av 1893 fremgår at bnr. 10 utgjorde halvparten av selgerens gjenværende del, d.v.s. av bnr. 6 og bnr. 11. Dette stemmer arealmessig når ankemotpartenes påstandslinje legges til grunn.
Det er vist til dommer i Rt-1967-1303, Rt-1977-698 og Rt-1993-1369.
Etter dette er det åpenbart at det ikke kan reises berettigede innsigelser mot riktigheten av jordskifterettens dom.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Vestfold jordskifteretts dom av 02.07.97 stadfestes.
2. Peter Aarvold dømmes til å betale Bjørg Stang Møllers og Tor Wilhelmsens saksomkostninger."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som jordskifterettens flertall og kan i det vesentlige tiltre flertallets begrunnelse.
Gnr. 89, bnr. 10 er fradelt gnr. 89, bnr. 6 og ble skyldsatt ved skyldsetningsforretning av 10. september 1893. I forretningen beskrives grensen mellom de to eiendommene slik:
"Den skyldsættende del paavistes at være den tomt, hvorpaa kjøberens opførte stuebygning staar, med en sydenfor denne liggende hauge, udskilt fra sælgerens gjenhavende anpart, i nord ved en ret delelinje der begynder ved et indhugget kors i den paa den østre kant av anparten værende høie fjeldvæg, der tilhører Tinviks trankogeri, og gaar ret mod vest til et ligeledes indhugget kors i en fjeldkam og derfra ned til søen. - I syd er det adskilt fra sælgerens gjenhavende del, ligeledes ved et kors indhugget i det ovenanførte høie fjeld og gaar i ret linje mod vest til et indhugget kors i en flad bjergpynt nede ved søen. - I øst begrændses parsellen af den overnævnte høie fjeldvæg tilhørende Tindviks trankogeri og i vest av søen."
Som det ses av dette, er bnr. 10's grenser her beskrevet i nord, i syd, i øst og i vest. Grensen mot nord, d.v.s. mot bnr. 6, er oppgitt å være en rett delelinje. Denne linjen beskrives deretter slik at den begynner i et innhugget kors i fjellveggen og går derfra rett mot vest til et innhugget kors i en fjellkam og derfra ned til sjøen. Delelinjen er ikke oppgitt å skulle endre retning på noe punkt over denne strekningen. Lagmannsretten er enig med ankemotpartene når de hevder at skyldsetningsforretningen i sin beskrivelse av grensene generelt har et så høyt presisjonsnivå at det må antas at det ville ha kommet til uttrykk i grensebeskrivelsen dersom det var ment at delelinjen skulle endre retning på ett eller annet punkt på grensestrekningen. Den naturlige forståelsen av skyldsetningsforretningens uttrykksmåte er derfor at delelinjen i nord er en rett linje fra det punktet i fjellveggen hvor linjen er oppgitt å begynne og til den ender i sjøen, uten noen retningsendring på noe punkt på linjen. Denne forståelsen bestyrkes også av at parsellen i vest er angitt å grense mot sjøen. En slik angivelse stemmer åpenbart best med en rett delelinje som ender i sjøen i nord. Etter den ankende parts påstand ville det være bare en liten del av bnr. 10 som grenser mot sjøen i vest, og dette ville stemme dårlig med beskrivelsen.
Lagmannsretten finner i likhet med jordskifterettens flertall at skyldsetningsforretningens angivelse og beskrivelse av grensen, slik dette er forstått foran, er entydig og overbevisende, og må tillegges betydelig vekt. Selv om det i ettertid kan ha dannet seg en annen oppfatning av hvor grenselinjen går, og en viss bruk utøvet i samsvar med dette, kan slike forhold etter omstendighetene ikke tillegges noen avgjørende vekt. Oppfatningen kan skyldes manglende kjennskap til skyldsetningsforretningens beskrivelse, og/eller det forholdet at overdragelsen i 1893 skjedde mellom nære familiemedlemmer og at det derfor ikke ble ansett å være noen grunn til å tilpasse bruken av strandområdet etter de reelle grensene. Som nevnt må utgangsdokumentet - skyldsetningsforretningen av 1893 - anses som entydig. En rettsoppfatning og bruk i senere tid kan da ikke benyttes som tolkingsbidrag til utgangsdokumentet. Det er heller ikke noe holdepunkter i saken for at det etter skyldsetningsforretningen har funnet sted noen avtalemessig disposisjon som endrer den grensen som ble beskrevet i 1893. Noe slikt er for øvrig heller ikke påstått.
Når det gjelder parsellens størrelse og skyldsetning, og den betydning disse omstendighetene har som tolkningsmomenter, vises til det som er uttalt om dette av jordskifterettens flertall.
Når det likevel kan synes å være en viss grunn til å reise spørsmål om hvor den riktige grenselinjen mellom bnr. 6 og bnr. 10 går, skyldes det plasseringen av det omtalte "potetstykket". I skyldsetningsforretningen av 24. februar 1897 er dette jordstykket beskrevet slik: " - - - et lidet Jordstykke, der er 27 Alen langt og 6 Alen bredt. Dette Jordstykke grændser i nord til Tenviksstigen, der vender nedad til Søen, i syd tilstøder Jordstykket Anders Ambjørnsen Eiendom adskilt ved gamle Mærker, i øst og vest til to Fjeldvægge, der tilhører Sælgeren."
Den nevnte "Anders Ambjørnsens Eiendom" er nåværende bnr. 10. Jordskifterettens flertall har ved målinger og enkle stikkprøver i jorda konstatert at det var mulig å plassere dette jordstykket nord for den trukne grenselinjen mellom bnr. 6 og bnr. 10. Flertallet har lagt til grunn at det her både er tilstrekkelig areal og jorddybde som kunne gi muligheter for dyrking, og at det ikke er vesentlig kvalitetsforskjell på jordsmonnet syd for grenselinja og nord for samme linje.
Etter lagmannsrettens oppfatning synes det imidlertid som det beste jordsmonnet har ligget syd for den trukne grensen mellom bnr. 6 og bnr. 10, slik at det ut fra en kvalitetsvurdering og ut fra det antatte formålet med overdragelsen kan synes å ha vært mest naturlig om jordstykket ved skyldsetningsforretningen ble plassert der. En slik plassering stemmer imidlertid dårlig med grensebeskrivelsen i skyldsetningsforretningen av 1897, jfr. sitatet foran. Som det fremgår av det som er nevnt foran, taler sterke grunner for en grenselinje i samsvar med jordskifterettens avgjørelse. Det beste jordsmonnet ville da allerede være solgt i 1893, og det er enighet mellom partene om at intet av dette jordstykket er solgt to ganger. Med henvisning til det som er nevnt foran om at det ikke er grunnlag for å anta at det skal være noen retningsendring på noe punkt i den rette delelinjen, sammenholdt med grensebeskrivelsen av jordstykket i skyldsetningsforretningen av 1897, finner lagmannsretten at de beste grunnene taler for at dette jordstykket ligger nord for den trukne grenselinjen. Det vises til det som er uttalt om dette av jordskifterettens flertall.
Etter en samlet vurdering av alle relevante forhold slutter lagmannsretten seg til jordskifterettens konklusjon. Jordskifterettens dom blir etter dette å stadfeste.
Anken har ikke ført frem og lagmannsretten finner at den ankende part bør erstatte motpartene deres nødvendige saksomkostninger for lagmannsretten, i samsvar med hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd. Det er ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i bestemmelsen. Advokat Nadheim har oppgitt saksomkostningene til kr 63954,-, hvorav kr 61500,- er prosessfullmektigens salær, mens resten kr 2454,- er hans direkte utlegg og reiseutgifter. Som begrunnelse for salærkravets størrelse er henvist til den ikke ubetydelige avstanden til Nøtterøy med hensyn til befaring før hovedforhandling, avstanden til rettslokalet, nødvendigheten av å foreta grundige og tidkrevende undersøkelser i rettskilder med hensyn til gamle grensebeskrivelser m.v., samt at det generelle kostnadsnivået nok er noe høyere i Oslo enn i landet for øvrig. Advokat Hjetland har gitt uttrykk for at det nevnte salærkravet er for høyt og har bedt lagmannsretten å vurdere kravets rimelighet og nødvendighet i den grad det blir behov for det.
Advokat Nadheim representerte ikke ankemotpartene for jordskifteretten og må derfor antas å ha hatt noe mer arbeid med saken for lagmannsretten enn advokat Hjetland, som prosederte saken også for jordskifteretten. Lagmannsretten finner likevel at salærkravet overstiger det som må antas å være nødvendig for å få saken betryggende utført, jfr. tvistemålslovens §176 første ledd. Lagmannsretten fastsetter etter dette erstatningen for saksomkostninger til kr 47454,-, hvor de nevnte utgiftene er inkludert.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. Jordskifterettens dom stadfestes.
2. Peter Aarvold dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Bjørg Stang Møller og Tom Wilhelmsen kr 47454,- -førtisjutusenfirehundreogfemtifire- som erstatning for deres saksomkostninger for lagmannsretten.