LA-1998-694

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-06-15
Publisert:	LA-1998-00694
Stikkord:	Tingsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Tinn og Heddal herredsrett nr. 97-212 - Agder lagmannsrett LA-1998-00694 A.
Parter:	Ankende part: Arne Heisholt (Prosessfullmektig: Høyesteretts advokat Thorstein Vale). Ankemotpart: Gunnar Bjarne Lia, Liv Helene Nicolaysen, Bjørn Skotnes, Maria Elisabeth Vredlunds dødsbo, Jorunn Olsen, Einar Solheim (Prosessfullmektig: Advokat Ann Mikalsen)
Forfatter:	Lagdommer Erling Strand. Lagdommer Steinar Thomassen. Ekstraordinær lagdommer Odvar Rye
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §36, Tomtefesteloven (1975) §10, §14, §32, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, §11, §11, §33, §36, Tomtefestelova (1996)

I sak reist for Tinn og Heddal herredsrett har Arne Heisholt, eier av gnr. 99 bnr. 9 i Tinn, krevd å få fastslått at han nå og for fremtiden, etter nærmere angitte retningslinjer, er berettiget til å oppregulere grunnavgiftene for følgende tomter som er utparsellert fra hans eiendom:

Gnr. 99 bnr. 23 og 31, eier Gunnar Bjarne Lia.

Gnr. 99 bnr. 16, eier Liv Helene Nicolaysen.

Gnr. 99 bnr. 17, eier Maria Elisabeth Wredlunds dødsbo v/Bjørn Skotnes.

Gnr. 99 bnr. 21, eiere Jorunn Olsen og Einar Solheim.

Tomteeierne imøtegikk kravet idet de prinsipalt hevdet av regulering bare delvis kunne skje på den måten Heisholt ville. I motsøksmål krevet de at grunnavgiftene for tomtene skulle avløses med en engangssum.

Den 23.02.98 avsa Tinn og Heddal herredsrett dom i saken med slik domsslutning:

«1. Arne Heisholt har fra og med 1995 og for framtida rett til å regulere de årlige avgifter for følgende eiendommer i Tinn:

gnr. 99, bnr 23 og 31, eier Gunnar Bjarne Lia,

gnr. 99, bnr. 16, eier Liv Helene Nicolaysen,

gnr. 99, bnr. 17, eier Bjørn Skotnes, hjemmelshaver Maria Wredlunds dødsbo,

gnr. 99, bnr.21, eier Jorun Olsen og Einar Solheim,

i henhold til 60 % av endringer i konsumprisindeksen fra inngåelse av opprinnelig avtale - dog for bnr. 16 fra 21.09.78 som foran særskilt beskrevet og med 100 %.

2. Eierne av eiendommene gis rett til avløsning av de oppregulerte nye avgifter innen 1 år fra rettskraftig dom med kapitalisering 4 %. Det skal isåfall betales 8 % rente p. a. av beløpet fra erklæring avgis til betaling skjer.

3. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Når det gjelder sakens bakgrunn og partenes anførsler for herredsretten, vises til dens dom.

Arne Heisholt har i hovedsak anført:

Herredsrettens dom er uriktig både når det gjelder spørsmålet om reguleringen av grunnavgiftene og retten til avløsning av dem. Feilene gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Saken gjelder eiendomstomter som er overdratt ved gamle avtaler. Vederlagene ble avtalt til årlige grunnavgifter, men avtalene inneholder ikke reguleringsklausuler.

Med grunnlag i plenumsdommene i Rt-1988-276 og Rt-1988-295, jf. de for denne saken helt analoge avgjørelser i Rt-1992-1387 og Rt-1992-1397, har Heisholt krav på å få indeksregulert grunnavgiften i samsvar med retningslinjene i tomtefesteloven av 1975 §14 første ledd 1. punktum. Reguleringen etter konsumprisindeksen skal skje med basis i indekstallet ved inngåelsen av de enkelte avtaler. Etter rettspraksis er det ikke hjemmel for skjønnsmessig å redusere de nye avgiftene til 60 % av indeksreguleringen etter tomtefestelovens forskrifter, slik herredsretten har gjort.

De nye avgiftene er uansett ikke urimelige sett i forhold til de gamle avtalene om avgifter, som er sentrale i saken. Heisholt har tilsammen 10 hytter som han har regulert avgiftene for. De andre hytteeierne har godtatt reguleringen. For samtlige tomter vil Heisholt etter reguleringen få tilsammen ca. kr 11.000,- i grunnavgifter. Det er ikke mye med den belastningen 10 hytter er for eiendommen, og viser at full justering etter prisindeksen ikke fører til et urimelig resultat.

Ankemotpartene har i sine anførsler beregnet hva avgiften pr. dekar ville bli etter reguleringen. Det er forholdsvis uinteressant. Det vesentlige i avtalene var at man i sin tid fikk bygge hytter. Belastningen for hovedbruket er i praksis den samme om størrelsen er mindre enn ett dekar. Alle hyttene ligger til utmark.

Når det gjelder tomten til Nicolaysen, har herredsretten bygget på uriktig utgangsår for indeksreguleringen, 1978 istedet for 1919, som er det året grunnavgiften ble avtalt. Grunnavgiften på kr 100,- har ikke blitt endret senere. I 1978 var det tvist mellom daværende eiere av tomten og hovedbruket om retten til garnfiske i Tinnsjø. Tvisten endte med rettsforlik som gikk ut på at tomteeieren skulle betale kr 50,- i året for fisket. Vanlig pris var den gang kr 100,-. Som det ofte er ved forlik, ble altså resultatet at man kom til en mellomløsning. Betalingen for fisket skulle av praktiske grunner skje sammen med betalingen av grunnavgiften, som forble som før. Grunnavgiften på kr 100,- må derfor indeksreguleres med 1919 som utgangsår.

Herredsretten har videre tatt feil når den har gitt adgang til avløsning av de oppregulerte avgiftene mot et engangsvederlag. I §32 nr. 3 i tomtefesteloven av 1975 er for eldre festeforhold bestemt at festeren ikke har innløsningsrett til tomta uten at det foreligger samtykke etter §33, dvs. fra Kongen. I dette tilfelle har man å gjøre med skjøtninger mot grunnavgift avtalt før ikrafttredelsen av tomtefesteloven av 1975. Etter rettspraksis må det legges til grunn at tomtefesteloven, også §32 nr. 3, får tilsvarende anvendelse for tilfeller der det betales årlige grunnavgifter, som i dette tilfelle, jf. Rt-1992-1397.

Å kreve avløsning under henvisning til avtalelovens §36, slik ankemotpartene gjør, er ikke holdbart. For det første foreligger det ingen rimelighetsgrunner som underbygger et slikt krav. Dernest, og det bør være avgjørende, ville det være å gi avløsningsrett i strid med spesialloven, tomtefesteloven av 1975 §32 nr. 3.

Ankemotpartene må ha misforstått Høyesteretts uttalelse inntatt i Rt-1992-1400.

Tomtefestelovens §10 annet ledd ville for øvrig vært til hinder for at ankemotpartene kan kreve avgiften avløst med et engangsbeløp. Heisholts gård er et kombinasjonsbruk der grunnavgiftene for tomtene er en så stor del av næringsgrunnlaget at avløsning må nektes. Heisholt driver grasproduksjon på 20 dekar dyrket mark som han eier, og han leier i tillegg 15 dekar. Videre har han 800 dekar skog. Han har investert i full maskinpark, og har bygd nytt hus på gården. Han skal legge om driften til sauehold, og er i ferd med å føre opp ny driftsbygning. Ved en rimelighetsvurdering er dette forhold som det måtte legges stor vekt på.

Arne Heisholt har lagt ned slik påstand:

«I hovedsøksmålet.

Arne Heisholt har for sin eiendom gnr. 99, bnr. 9 i Tinn, fra og med første forfall i 1995 og for fremtiden, rett til å regulere de årlige avgifter for følgende eiendommer i Tinn

gnr. 99, bnr. 23 og 31, eier Gunnar Bjarne Lia.

gnr. 99, bnr. 16, eier Liv Helene Nicolaysen.

gnr. 99, bnr. 17, eier Elisabeth Wredlunds dødsbo v/Bjørn Skotnes.

gnr. 99, bnr. 21, eiere Jorun Olsen og Einar Solheim,

i samsvar med retningslinjer i lov av 30.05.1975 nr. 20 om tomtefeste, dens §14, første ledd 1. punktum, i henhold til konsumprisindeksen med basis i indekstallet ved inngåelsen av de enkelte avtaler.

I motsøksmålet.

Arne Heisholt frifinnes for det av ankemotpartene fremsatte innløsningskrav.

I begge søksmål.

Arne Heisholt tilkjennes saksomkostninger hos ankemotpartene in solidum for herredsrett og lagmannsrett.»

Ankemotpartene, Gunnar Bjarne Lia m. fl., har i hovedsak anført:

Herredsrettens dom er riktig både når det gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen.

Hjemmelen for oppregulering av avgiftene er avtalelovens §36, jf. plenumsdommene i Rt-1988-276 og Rt-1988-295. I denne saken kan §36 gi grunnlag for oppjustering i den grad avgiftene på grunn av utviklingen er blitt urimelig lave. Ved den vurderingen som skal foretas må det ikke bare ses hen til endringen i konsumprisindeksen. Ved justeringen må det foretas en totalvurdering hvor blant annet tomtenes kvalitet og nivået på grunnavgifter for tilsvarende tomter i distriktet tas i betraktning. Det er vanlig at festeavgiftene for nyutskilte tomter ved Tinnsjø er kr 700-800.

Avtalerevisjonen kan ikke gå lenger enn til å avbøte et bestående urimelig forhold. Bestemmelsen gir selvsagt ikke adgang til å etablere nye urimelige forhold, slik det blir for hytteeierne om avgiftene oppjusteres 100 % etter konsumprisindeksen. Avtalelovens §36 forutsetter en konkret vurdering. En slik vurdering har herredsretten foretatt og gjort grundig rede for i premissene.

Av Rt-1992-1386, «Hamardommen» og Rt-1992-1397, «Hedvalldommen», fremgår det at Høyesterett ut fra §36 foretok en konkret rimelighetsvurdering av det resultat en oppjustering i samsvar med økningen i prisindeksen/prisforskriftene ville føre til. Reguleringene i disse sakene førte ikke til resultater som på langt nær kan sammenliknes med de man her står overfor.

Følgende oversikt viser hvor urimelig høye grunnavgifter tomteeierne får med full oppjustering etter konsumprisindeksen:

For Gunnar Lias eiendom bnr. 23, på 240 m2, ble grunnavgiften fastsatt ved overskjøtning i 1923 til kr 90,-. Ny avgift etter faktor 17,95, vil bli kr 1.615,-, dvs. kr 6.731,- pr. dekar. For Lias eiendom bnr. 31, på 325 m2, ble avgift i 1953 fastsatt til kr 85,-. Ny avgift etter faktor 9,65, vil bli kr 820,- dvs. kr 2.523,- pr. dekar.

Grunnavgiften for Nicolaysens tomt bnr. 16, som er 550,- m2, ble i 1919 satt til kr 100,-. Med faktor 17,95 vil ny avgift bli kr 1.750,-, som tilsvarer kr 3.263,- pr. dekar. For denne eiendommen må det imidlertid reguleres fra 1978 da det ble inngått rettsforlik om ny avgift på kr 150,-. Ankemotpartens anførsel om at herredsretten har tolket rettsforliket feil, er ikke holdbar. Ordlyden i forliket er ikke til å misforstå - det heter at «grunnleien forhøyes fra kr 100,- til kr 150,- pr. år».

Bnr. 17, på 450 m2, tilhører Maria Wredlunds dødsbo v/Bjørn Skotnes. Grunnavgiften ble i 1919 satt til kr 70,-. Med faktor 17,95 ville ny avgift bli kr 1.256,,-, som tilsvarer ca. kr 2.793,- pr. dekar.

Grunnavgiften for bnr. 21 på 240 m2, ble i 1923 satt til kr 125,-. Denne eiendommen tilhører nå Jorunn Olsen og Einar Solheim. Ny avgift etter faktor 17,95 ville bli kr 2.243,-, som tilsvarer kr 9.349,- pr. dekar. Kvadratmeterprisen illustrerer hvor galt man kommer av sted med full regulering etter indeksen.

Det vises for øvrig til §11 i tomtefesteloven av 1996, som riktignok ikke er trådt i kraft. Bestemmelsen forbyr å kreve avgifter som er urimelig høye i forhold til det som vanligvis blir betalt for tilsvarende tomter på stedet. Det er et viktig prinsipp som her er kommet til uttrykk.

Herredsretten har også vurdert spørsmålet om avløsning av grunnavgiftene riktig. Bestemmelsen i tomtefestelovens §10 får ikke direkte anvendelse, jf. §32 nr. 3. Avtalelovens §36 gir imidlertid hjemmel for avløsning. Det vises til Høyesteretts uttalelse i Rt-1992-1401, «Hedvallsaken», som må forstås slik at avløsning etter omstendighetene kan kreves med grunnlag i §36. Avløsningen bør da skje etter prinsippene i tomtefestelovens §10.

Heisholt har under henvisning til §10 annet ledd anført at hans eiendom er et familiebruk/kombinasjonsbruk innen landbruket og at avgiftene utgjør en nødvendig del av inntektsgrunnlaget. I anketilsvaret ba ankemotpartene Heisholt dokumentere at inntekten av avgiftene sto i et slikt forhold til inntektsgrunnlaget. Det har han ikke gjort, verken under saksforberedelsen eller ankeforhandlingen, og anførselen er ikke underbygget og sannsynliggjort på annen måte. Ved en vurdering av avløsningsspørsmålet bør Heisholts anførsel om avgiftenes betydning for eiendommen derfor ikke tillegges vekt.

Ankemotpartene har lagt ned slik påstand:

«1. Tinn og Heddal herredsretts dom av 23. april 1998 stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Som det fremgår av anførslene gjelder saken to spørsmål. Det ene er om grunnavgiftene kan kreves regulert fullt ut etter stigningen i konsumprisindeksen. Det andre er om ankemotpartene kan kreve de nye avgiftene avløst.

For lagmannsretten er spørsmålet om avgiftene kan reguleres i medhold av avtalelovens §36 ikke omtvistet.

Det er heller ikke omtvistet at man ved en eventuell regulering som følge av fallet i pengeverdien kan bruke multiplikatortallene fastsatt i forskrifter om multiplikatorer etter prisforskriftene om forhøyelse av festeavgifter, vedtatt 13.12.93. Spørsmålet er om reguleringen i medhold av §36 gir grunnlag for full oppjustering i samsvar med endringen i konsumprisindeksen for tiden etter at avtalene ble inngått, eller om det ut fra den rimelighetsvurdering bestemmelsen gir anvisning på må foretas en skjønnsmessig redusering, slik herredsretten har gjort.

Lagmannsretten antar at utgangspunktet ved reguleringen av avgiftene i medhold av §36 bør være at den ikke skal gå lenger enn til å avbøte et urimelig misforhold som er oppstått på grunn av fallet i pengeverdien. Avtalene gjelder stedsevarende grunnavgiftsforhold. Lagmannsretten finner det sannsynlig at formålet med grunnavgiftene fra grunneierens side var å sikre faste inntekter for bruket på samme måte som om det hadde vært stedsevarige festeforhold. I forhold til §36 står avtalene her rettslig og økonomisk så likt hva som ville vært realiteten om det var avtalt stedsevarende festeavgifter, at det ikke er grunn til å behandle reguleringsspørsmålene annerledes for grunnavgiftene. Det er opplyst at det ikke var uvanlig at man ordnet forholdet på denne måten i distriktet - med overskjøting og årlige grunnavgifter.

Lagmannsretten viser til det Høyesterett har uttalt om liknende spørsmål i dommer inntatt i Rt-1992-1387 og Rt-1992-1397.

I motsetning til herredsretten er lagmannsretten kommet til at Heisholt bør gis medhold i kravet om full inflasjonsregulering i samsvar med prisforskriftene, slik det er formulert i påstanden. En regulering med det opplegget gir et rimelig resultat for alle parter. De opprinnelig avtalte grunnavgiftene antas å vise balansepunktet mellom det eieren av hovedbruket den gang ville ha i avgifter, og det hytteeierne var villige til å betale. Fallet i pengeverdien har forrykket balanseforholdet i avtalene betydelig i grunneierens disfavør. Ved reguleringen etter §36 finner lagmannsretten at det er naturlig å ta utgangspunkt i en oppjustering hvor fallet i pengeverdien er det sentrale i vurderingen, men ser også hen til om det vil føre til urimelige resultater for noen av hytteeierne.

Ingen av de nye avgiftene kommer opp på et nivå som anses for å være urimelig. Det vises til den oversikten ankemotpartene har gitt over hvor høye avgiftene blir dersom Heisholt får medhold. For de enkelte bruksnummer varierer de fra kr 820,- til kr 2.243, pr. år. Som det fremgår under anførslene har ankemotpartene argumentert med hva festeavgiftene ville bli pr. dekar. Lagmannsretten finner ikke at en slik beregning kan tillegges særlig vekt. Det avgjørende på avtaletidspunktene synes å ha vært adgangen til å føre opp husene/hyttene på stedet. Bevisførselen tyder på at det også i dag er retten til å ha dem der som er det viktige, og ikke tomtenes størrelse. Belastningen for hovedbruket anses i hovedsak å bestå i det antallet fritidshus som er på eiendommen, og i mindre grad tomtearealet. Skulle en avgiftsregulering på grunnlag av fallet i pengeverdien bli redusert ut fra en beregning etter kvadratermeterpris, ville det nokså klart føre til urimelige resultater for hovedbruket.

Lagmannsretten legger til grunn at det er et kombinasjonsbruk innen landbruket som nevnt i §10 annet ledd i tomtefesteloven av 1975, og at de avgiftene som faller til bruket, fra i alt 10 fritidseiendommer, utgjør en «turvande del av inntektsgrunnlaget». Det er sannsynlig at størrelsen på avgiftene ble avtalt med tanke på at bruket skulle ha en fast årlig inntekt av en viss betydning. Fallet i pengeverdien førte med årene til at avgiftene nesten ikke hadde noen næringsverdi for bruket. For å bøte på dette misforholdet bør det skje full oppjustering i forhold til fallet i pengeverdien.

Lagmannsretten viser til Rt-1992-1396 der Høyesterett gir uttrykk for at utgangspunktet for omfanget av inflasjonsregulering etter §36 vanligvis bør være at det gis full kompensasjon for fallet i pengeverdien. Reguleringen bør begrenses til samme nivå som prisforskriftene for forhøyelse av festeavgifter setter, jf. Rt-1992-1396.

Hyttene ligger nær Tinnsjøen, med muligheter for fiske, bading, skogsturer mv. Det er ingen stedlige forhold som taler for at de nye grunnavgiftene blir urimelige. Lagmannsretten finner heller ikke at de argumentene ankemotpartene har kommet med om nivået for festeavgifter andre steder ved Tinnsjøen gjør det.

Lagmannsretten forstår rettsforliket av 21.09.78 mellom daværende eier av hovedbruket og eieren av bnr. 16 annerledes enn det herredsretten har gjort. Tvisten gjaldt om eierne av bnr. 16 hadde fiskerett med garn i Tinnsjø. Grunneieren tok dengang kr 100,- pr. år for rett til garnfiske. Forliket gikk ut på at eierene av bnr. 16 skulle ha rett til fiske utenfor eiendommen mot at «grunnleien forhøyes fra kr 100,- til kr 150,- pr. år fra første forfall.» Det skulle altså betales kr 50,- mer, hvilket var halvparten det grunneieren ellers tok for fisket. Lagmannsretten er enig med Heisholt i at de kr 50,- pr. år som rettsforliket om fiskeretten gikk ut på, var betaling for fisket, og ikke forhøyelse av grunnleien. Når grunnleien er nevnt i forbindelse med betalingen, er det mest sannsynlig at det bare gjaldt betalingsmåten. Det er ikke opplyst noe om at justering av grunnleien var tema under rettssaken.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at Heisholt må få medhold i påstanden om full regulering av grunnavgiftene i samsvar med retningslinjene i tomtefesteloven av 1975 §14 første ledd 1. punktum i henhold til konsumprisindeksen med basis i indekstallet ved inngåelsen av avtalene.

Lagmannsretten går så over til innløsningsspørsmålet. Ankemotpartene har krevet avløsning basert på kapitalisert verdi av de nye grunnavgiftene med grunnlag i avtalelovens §36. Lagmannsretten kan ikke se at dette kravet bør føre frem. Som foran nevnt er avgiftene en ikke uvesentlig del av inntektsgrunnlaget for bruket som er et kombinasjonsbruk innen landbruket. De momenter i en rimelighetsvurdering etter §36, som ankemotpartene påberoper seg, bør ikke slå igjennom overfor hensynet til at avgiftene fortsatt bør være en del av brukets årlige inntektsgrunnlag.

Lagmannsretten vil også bemerke at det bør ses hen til tomtefestelovens regler for stedsevarige festeavgifter i dette tilfelle. Etter reglene om unntak for eldre festeforhold i tomtefesteloven av 1975, §32 nr. 3 ( §10, §11 har ikke festeren innløsningsrett til tomten uten at det foreligger samtykke etter §33. Det er naturlig å tillegge bestemmelsen betydelig vekt også når det gjelder spørsmålet om avløsningen av grunnavgiftene i denne saken. Som nevnt ovenfor har avtalene om de stedsevarige grunnavgiftsforholdene i praksis stått i samme stilling som om de hadde vært avtaler om stedsevarende festeforhold. Det er da lite naturlig å bruke §36 som grunnlag for avløsning, når §32 i tomtefesteloven fastslår at festeren ikke har innløsningsrett. Lagmannsretten finner en viss støtte for dette i Høyesteretts uttalelse i dom inntatt i Rt-1995-674 som gjaldt innløsning av eldre festeavtaler. Noen særlig lovhjemmel for å kreve innløsning er det ikke. Det er mer nærliggende å se det slik at innløsningskravet harmonerer dårlig med en spesiallov som regulerer forhold som har betydelige likhetstrekk med de saken gjelder, nemlig tomtefesteloven av 1975.

Som det fremgår har ikke lagmannsretten funnet reelle grunner som taler for å gi innløsningsrett. En avveining av hva som er rimelig tilsier at grunnavgiftene forblir årlige inntekter til gården.

Heisholt blir etter dette å frifinne for avløsningskravet.

Anken har etter dette ført frem, og ankemotpartene bør pålegges in solidum å erstatte Heisholt saksomkostninger etter tvistemålslovens §180 annet ledd, jf. hovedregelen i §172 første ledd, som det ikke finnes grunn til å gjøre unntak fra. Prosessfullmektigen har levert omkostningsoppgave hvor omkostningene for lagmannsretten er oppgitt til kr 53.491,- hvorav kr 36.700,- er salær og resten utgifter. Etter lagmannsrettens mening overstiger salæret for lagmannsretten det som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jf. tvistemålslovens §176 første ledd. Hovedforhandlingen for lagmannsretten varte en vanlig rettsdag. Prosessfullmektigen hadde saken også for herredsretten, og den står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten. Etter en samlet vurdering bør salær for lagmannsretten erstattes med kr 30.000,- som anses for å ha vært tilstrekkelig til å få saken betryggende utført. Den samlede erstatning for lagmannsretten blir da kr 47.891,-, medregnet gebyret.

I prosessfullmektigens omkostningsoppgave for herredsretten er omkostningene oppgitt til kr 52.705,- hvorav kr 46.800,- er salær og resten utgifter. Etter lagmannsrettens oppfatning overstiger også salæret for herredsretten det som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jf. §176 første ledd. Etter en samlet vurdering bør salær for herredsretten erstattes med kr 40.000,- som anses for å ha vært tilstrekkelig for å få saken betryggende utført. Den samlede erstatning for herredsretten blir da kr 45.905,-.

Gunnar Bjarne Lia, Liv Helene Nicolaysen, Maria Wredlunds dødsbo v/Bjørn Skotnes, Jorun Olsen og Einar Solheim dømmes etter dette til in solidum å erstatte Arne Heisholt saksomkostninger for herredsretten med kr 45.905,- og for lagmannsretten med kr 47.891,-, tilsammen kr 93.796,-.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Arne Heisholt har for sin eiendom gnr. 99 bnr. 9 i Tinn, fra og med første forfall i 1995 og for fremtiden, rett til å regulere de årlige avgifter for følgende eiendommer i Tinn:

Gnr. 99, bnr. 23 og 31, eier Gunnar Bjarne Lia,

Gnr. 99, bnr. 16, eier Liv Helene Nicolaysen,

Gnr. 99, bnr. 17, eier Maria Elisabeth Wredlunds dødsbo v/Bjørn Skotnes,

Gnr. 99, bnr. 21, eier Jorun Olsen og Einar Solheim,

i samsvar med retningslinjene i lov av 30.05.1975 nr. 20 om tomtefeste, dens §14 første ledd 1. punktum i henhold til konsumprisindeksen med basis i indekstallet ved inngåelsen av de enkelte avtaler.

2. Arne Heisholt frifinnes for avløsningskravet.

3. Gunnar Bjarne Lia, Liv Helene Nikolaysen, Maria Wredlunds dødsbo v/Bjørn Skotnes, Jorun Olsen og Einar Solheim dømmes til innen - 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å erstatte - in solidum - Arne Heisholt saksomkostninger for herredsretten med - 45.905 - førtifemtusennihundreogfem kroner og for lagmannsretten med - 47.891 - førtisyvtusenåttehundreognittien kroner, tilsammen - 93.796 - nittitretusensyvhundreognittiseks kroner.