LA-1998-793
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-01-29 |
| Publisert: | LA-1998-00793 |
| Stikkord: | Oppløsning av aksjeselskap |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sand herredsrett nr: 97-00187 A - Agder lagmannsrett LA-1998-00793 A. |
| Parter: | Ankende part: Herman J. Bergshaven, Bjørn W. Bergshaven (Prosessfullmektig: H.r.advokat Arne Meltvedt). Ankemotpart: Bergshav Holding AS Bergshav Finans AS Atle Bergshaven (Prosessfullmektig: H.r.advokat Lars A. Christensen). |
| Forfatter: | Lagdommer Tormod Rafgård formann, lagdommer Åse Berg, ekstraord. lagdommer John Årseth |
| Lovhenvisninger: | Aksjeloven (1997) §16-19, §5-21, §6-28, Aksjeloven (1910), Tvistemålsloven (1915) §180, Aksjeloven (1976) §13-3, §5-21, §6-28, §4-24 |
Saken gjelder krav fra to aksjonærer, Herman J. Bergshaven og Bjørn W. Bergshaven, om oppløsning av aksjeselskapet Bergshav Holding A/S, (heretter Holding). Foranledningen til kravet er at deres bror, Atle Bergshaven gjennom Holding har benyttet selskapets forkjøpsrett til å erverve en aksjepost i Bergshav Shipping A/S (heretter Shipping), fra en annen gren av familien for 29,8 millioner kroner.
Den 16.03.98 avsa Sand herredsrett dom med følgende domsslutning:
"1. Bergshav Holding A/S, Bergshav Finans A/S og Atle Bergshaven frifinnes.
2. Bjørn W. Bergshaven og Herman J. Bergshaven dømmes en for begge og begge for en til å erstatte motpartens saksomkostninger med kr 52895,-, femtitotusenåttehundreognittifem, innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av denne dom."
Herman og Bjørn Bergshaven har 18.05.98, ved h.r.advokat Arne Meltvedt påanket dommen til Agder lagmannsrett. Atle Bergshaven m.fl. har tatt til gjenmæle ved tilsvar datert 22.05.98 gjennom h.r.advokat Lars Christensen.
Ankeforhandling ble holdt i Skien 6. og 7. januar 1999. Ankende parter var til stede sammen med sin prosessfullmektig. Herman Bergshaven avga partsforklaring. For ankemotpartene møtte prosessfullmektigen og Atle Bergshaven som avga partsforklaring. Ingen vitner ble avhørt. Det ble forøvrig fremlagt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Når det gjelder eierforholdene i Holding og utviklingen i dette selskap og andre forskjellige tilknyttede selskaper som Bergshavenfamilien har interesser i, vises til fremstillingen i Sand herredsretts dom. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten, bortsett fra at den nye aksjeloven av 13.juni 1997 (heretter nye aksjeloven) trådte i kraft 1.januar 1999.
De nærmere omstendigheter i saken, partenes anførsler, samt herredsrettens vurdering av de faktiske og rettslige forhold, fremgår av herredsrettens premisser.
De ankende parter har i det vesentlige gjort gjeldende:
Holding er et familieselskap hvor hver av de tre brødre eier 1/3 av B-aksjene. Det var deres mor som fordelte aksjene i 1987. Etter vedtektene skal selskapet ledes av et styre som velges av A-aksjonærene. Året etter overførte hun, mot en symbolsk betaling på kr 6000,-, de seks A-aksjene som gir full kontroll over selskapet til Atle Bergshaven. Overdragelsen skjedde i full tillit til at han ved sin ledelse ville utøve denne lojalt til beste for hele familien. Han har imidlertid ikke fulgt opp intensjonene, og resultatet er en rekke rettstvister som i seg selv er det beste bevis på de helt umulige samarbeidsforhold som etterhvert er oppstått. En oppløsning av Holding vil kunne bedre forholdene ved at hver av brødrene får ut sin rettmessige del av selskapet.
Oppløsningskravet bygget opprinnelig på aksjeloven av 1976 (heretter gml. aksjeloven) §13-3, hvoretter et selskap kan tvangsoppløses dersom en annen aksjonær har misbrukt sin innflytelse i selskapet, og særlig tungtveiende grunner taler for oppløsning. Den nye aksjeloven som trådte i kraft 01.01.99 endrer ikke rettstilstanden for den tvist som foreligger til avgjørelse, idet den nye lovs §16-19 nr. 1, selv om den har en noe annen formulering, må forstås på samme måte. Dette uttales klart i Mads H. Andenæs kommentarutgave fra 1998 der det på s.476, med referanse til §16-19, heter bl.a.:
"Bestemmelsen svarer til asl. 1976 §13-3 første ledd. Vilkåret var her knyttet til om en annen aksjonær direkte eller indirekte misbrukte sin innflytelse i selskapet. Den nye bestemmelse er mer generelt formulert, men realiteten er i hovedsak uendret. Etter loven er grunnvilkåret for oppløsning at det foreligger opptreden i strid med §5-21 og §6-28, dvs. myndighetsmisbruk."
Oppløsningskravet bygger også på de ulovfestede, alminnelige rettgrunnsetninger. Det er i teori og rettspraksis fastslått at oppløsning kan kreves når samarbeidsforholdene i et aksjeselskap viser seg å være helt umulige. En kan trygt legge til grunn at lovgiveren ville ha sagt uttrykkelig ifra dersom det var meningen å endre rettstilstanden på et så viktig prinsipielt punkt, jfr. Andenæs l.c. s.477. At samarbeidsforholdene innen Holding ble umulige, levner ingen tvil, sett på bakgrunn av de sterke personlige motsetningsforhold som har utviklet seg innen familien.
Bakgrunnen for at kravet om oppløsning nå er reist, er Holdings benyttelse av forkjøpsretten til ervervelse av aksjer i Shipping. Sammen med Holding kjøpte Bergshav Invest A/S (heretter Invest), som eies 100 % av Atle Bergshaven, aksjer i Shipping. Kjøpet ble gjort mulig ved et låneopptak på 54 millioner kroner fra Kreditkassen. I denne forbindelse etablerte han et nytt heleid selskap Bergshav Finans A/S (heretter Finans), som opptok lånet, og som lånte 29,8 millioner kroner videre til Holding for finansiering av aksjene. Differansen, noe over 24 millioner kroner, ble av Finans lånt videre til Invest for å finansiere dette selskapets kjøp av aksjer i Shipping.
Til tross for at Holdings aksjekjøp var en disposisjon av aller største rekkevidde, som direkte berørte brødrenes vitale økonomiske interesser, hemmeligholdt Atle Bergshaven sin intensjon om at han ville la Holding benytte forkjøpsretten. Brødrene som eier 2/3 av selskapet, fikk heller ingen informasjon om lånet i Kreditkassen. Det har til det siste vært taushet om lånebetingelsene, inkludert hvilken rente lånet ble tatt opp til.
Atle Bergshaven har, ved sin egenmektige disposisjon, utsatt familieverdiene for en massiv og helt uakseptabel risiko. Tidligere hadde ikke Holding noen gjeld. Aktiva var trygge. Nå er gjelden nær 30 millioner kroner, og Kreditkassen har sikret seg ved pant i Holdings aksjebeholdning. Gjelden lar seg vanskelig betjene idet Holdings inntekter i det vesentlige er begrenset til aksjeutbytte fra et annet selskap innen systemet. Dertil kommer at et mislighold hos Finans som kan skyldes at Invest misligholder, iflg. låneavtalen også vil bringe Holding i mislighold. Holdings fremtid blir derved helt avhengig av utviklingen i to andre selskaper som kontrolleres og eies 100 % av Atle Bergshaven.
Det er bare domstolene som kan rydde opp i den ulykkelige situasjon som er oppstått. Ved vurderingen av saksforholdet og bevisene, må den menneskelige side ikke "skrelles av". Det må tas tilbørlig hensyn til at man ikke har å gjøre med et "gigantselskap" med mange aksjonærer. Holding er ikke noe Norsk Hydro, men et lite familieselskap som skulle drives til hele familiens beste; hver av de tre brødrene fikk det samme antall B-aksjer og skulle få det samme økonomiske fundament.
Utviklingen i familieselskapet har vist seg å bli helt annerledes enn situasjonen var, da moren overførte de bestemmende A-aksjer til Atle Bergshaven personlig. Til å begynne med var andre familiemedlemmer med i styret slik at familiens verdier kunne forvaltes i fellesskap. Det gjorde han ved sine A-aksjer etterhvert slutt på. Han har konsekvent brukt de stemmetunge aksjene som et redskap til å fremme egne interesser. Dertil kommer at han i 1996 i strid med morens forutsetninger, overførte A-aksjene til det nyetablerte selskapet Finans. Ved denne disposisjonen ga han samtidig fra seg styringsretten til et annet selskap hvor han er i mindretall i styret og således ikke har kontroll. Dette innebærer at man er kommet så langt fra de forutsetninger som ligger til grunn for familieselskapet, som det er mulig å komme.
Motsetningene mellom eierne er helt klare. Atle Bergshaven har misbrukt sin styringsrett og samarbeidsforholdene er umuliggjort for all fremtid. Dette er så tungtveiende grunner at både de lovfestete og de ulovfestete rettsgrunnsetninger tilsier at Holding må oppløses. Jfr. Andenæs: Aksjeselskapet utg. 1992 side 383. Jfr. også Martinussen/ Aarbakkes kommentar til aksjeloven side 472. Det vises forøvrig bl.a til RG-1980-763, Rt-1924-226.
Ankende part har nedlagt følgende påstand:
"1. Bergshav Holding A/S oppløses.
2. Herman J. og Bjørn W.Bergshaven tilkjennes saksomkostninger for begge instanser."
Ankemotpartene støtter helt opp om de synspunkter som er kommet til uttrykk i herredsrettens dom og har forøvrig i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for denne instans. For lagmannsretten er særlig anført:
Det foreligger ikke noe brudd på bestemmelsene hverken i den nye eller gamle aksjeloven fra ankemotpartenes side. Det bestrides at Holding er et spesielt lite familieselskap slik som det er forsøkt å gi inntrykk av. Det er tvert om et selskap av en ikke ubetydelig størrelse og skiller seg ikke vesentlig ut fra andre aksjeselskaper.
Fra 01.01.99 har lovgiveren skilt mellom to forskjellige typer aksjeselskaper gjennom to nye lover; loven for allmennaksjeselskaper og loven for vanlige aksjeselskaper. Det er imidlertid ikke kommet noen egen lov for familieselskaper. Anførslene fra de ankende parter om at Holding skal underkastes spesialbehandling, savner derfor et hvert rettslig grunnlag.
Oppløsning ved dom er, etter den nye aksjelov, begrenset til den situasjon som er beskrevet i §16-19. Her settes som betingelse at et selskapsorgan, eller noen som representerer selskapet, har handlet i strid med §5-21 og §6-28 og særlig tungtveiende grunner taler for oppløsning. Tilleggskravet om andre særlige tungtveiende grunner innebærer at oppløsningsdom bare kan kreves dersom andre misbrukssanksjoner er utilstrekkelige, jfr. Andenæs Aksjeselskapsrett 1992 s.383. Det er på denne bakgrunn tvilsomt om misbruk av en aksjeeiers innflytelse i selskapet iht. den nye aksjeloven, gir samme adgang til å kreve oppløsning som tidligere. Dette har sammenheng med at misbruksbestemmelsen i den nye loven er flettet inn i innløsningsbestemmelsen i §4-24. Men ankende part har ikke nedlagt påstand om innløsning fordi dette er et tilbud som brødrene allerede har fått ved flere anledninger.
Foreliggende sak følger i kjølvannet av en rekke andre rettstvister der den øvrige familie har gått til angrep på Atle Bergshaven. Saken må ses som et ledd i en utmattelseskrig som er satt i gang av brødrene og interesser som samarbeider med dem, for å overta kontrollen i familieselskapet.
De disposisjoner som er kritisert, er disposisjoner som tilkommer styret i henhold til aksjelovens bestemmelser og selskapets vedtekter. Helt fra 1988 har det vært klart at Atle Bergshaven skulle ha styringsretten i kraft av de tildelte Aaksjene. Styringsretten var en forutsetning for at han gikk med på å påta seg ansvaret for, og arbeidet med, å lede familievirksomheten. Hans sentrale posisjon i så måte ble igjen bekreftet så sent som i 1993 og det var etter at stridighetene i familien var begynt. Dette året satte foreldrene opp sitt testamente og fordelte arven mellom de tre brødre. Aksjer, eiendommer, bankinnskudd osv ble fordelt mellom Herman og Bjørn under henvisning til Atles 6 A-aksjer.
Når det gjelder sakens kjernepunkt, benyttelsen av forkjøpsretten, må det også holdes for øyet at brødrene både kjente til at angjeldende aksjer skulle selges og til den forkjøpsrett som Holding satt med. Likevel unnlot de å reagere før forkjøpsretten var benyttet.
Det er ingen tvil om at kjøpet som fant sted, var særdeles gunstig for Holding og at brødrene har fått øket sine verdier i selskapet. Det er ikke bestridt at de kjøpte aksjer ble ervervet til en pris som anslås til 50 % av substansverdi.
At det er en viss risiko i forbindelse med den avtale som ligger til grunn for finansieringen, er ikke det samme som misbruk av styringsrett. Risikoen var forretningsmessig begrunnet. B-aksjonærene kan være uenig i disposisjonen, men deri ligger ikke at det foreligger maktmisbruk. Når såvel lovens regler som selskapets egne vedtekter etterleves, må maktmisbruk i regelen være utelukket. Hadde Atle Bergshaven unnlatt å gjøre forkjøpsretten gjeldende, ville verdiene ha kommet utenforstående til gode. Å benytte forkjøpsretten var det samme som å beskytte og forøke familieverdiene.
At han har har overført A-aksjene til Finans hvor det er ytterligere to personer i styret, bringer ikke saken i noen annen stilling når han selv eier 100 % og derved har full kontroll.
B-aksjonærene er henvist til å gjøre sine synspunkter gjeldende på generalforsamlingen. Brødrene har imidlertid her forholdt seg passive. De har til og med i flere år unnlatt å møte opp.
Det har forøvrig ikke tidligere forekommet at B-aksjonærer har vunnet frem med krav om oppløsning gjennom domstolene. Dette har sin naturlige forklaring. Lovforarbeidenes henvisning til umuliggjorte samarbeidsformer, relaterer seg til likestilte aksjonærer, ikke til stemmeløse aksjonærer som hverken har, eller er ment å ha, reell innflytelse på de forretningsmessige disposisjoner. Jfr. Agder lagmannsretts dom av 04.06.97. Den høyesterettsdom som ankende part har vist til, er ikke interessant fordi den forholder seg til aksjeloven av 1910 som ikke på langt nær ga den samme aksjonærbeskyttelse som dagens lovgivning.
Ankemotpartene har nedlagt denne påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Atle Bergshaven tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med lovens rente fra forfall til betaling skjer."
Lagmannsretten har kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige slutte seg til premissene for domsslutningen.
Ankemotpartenes nye anførsel for lagmannsretten om at det stilles strengere krav til oppløsning etter den nye aksjelov sammenlignet med loven av 1976, blir det da ikke nødvendig å ta stilling til, siden oppløsningskravet under enhver omstendighet ikke kan føre frem.
Heller ikke etter bevisføringen under ankeforhandlingen kan det legges til grunn at Atle Bergshaven har misbrukt sin stilling som innehaver av de stemmetunge A-aksjene. Han fikk i 1988 tildelt disse aksjer for å ha styringsretten i Holding og de tilknyttede selskaper. En er enig i ankemotpartens anførsel om at testamentet av 1993 bekrefter at han skulle ha full styringsrett. Som kompensasjon fikk brødrene senere resten av arven til fordeling.
Styringsretten har han brukt aktivt. Det er ikke forsøkt påvist at benyttelsen av forkjøpsretten resulterte i et "dårlig" kjøp. Derimot er finansieringen og den risiko som derved er oppstått for selskapet, sterkt kritisert. Det er riktig at låneavtalen er utformet slik at mislighold i Invest - som er den andre låntaker som finansierte sin forkjøpsrett - vil kunne påføre Holding misligholdsansvar. Men forretningsdrift, ikke minst shipping, er risikofylt og låneopptaket som muliggjorde kjøpet, er ikke, etter en totalvurdering, grunnlag for oppløsning, sett i sammenheng med de verdier som Holding er tilført. Etter en slik totalvurdering er det ikke grunnlag for å hevde at selskapet og/eller ankende parter er blitt skadelidende. Det vises i denne forbindelse til herredsrettens begrunnelse som i det alt vesentlige også på dette punkt er dekkende for lagmannsrettens vurdering.
Endelig finner lagmannsretten det vil være urimelig å reise kritikk mot Atle Bergshaven for at han ikke har gått lenger i sin informasjon til B-aksjonærene om benyttelse av forkjøpsretten enn han plikter etter aksjeloven. Dette ikke minst sett på bakgrunn av at brødrene synes å ha foretrukket at de aksjer som Holding overtok, hadde blitt overtatt av utenforstående interesser.
Anken har ikke ført frem, og de ankende parter bør etter bestemmelsen i tvistemålslovens §180 dekke ankemotpartenes omkostninger i ankesaken, idet lagmannsretten ikke finner grunnlag for å gjøre unntak fra lovens hovedregel. Advokat Christensen har inngitt omkostningsoppgave knyttet til anken på kr 71698,-. Herav utgjør salær kr 68000,-. Påstanden går ut på at Atle Bergshaven - ikke de andre ankemotparter - skal tilkjennes saksomkostningene. Lagmannsretten finner at salæret overstiger det som fremstiller seg som nødvendig for å få saken betryggende opplyst. Det bemerkes at rettsmøtet tok to dager og at prosessfullmektigene i det vesentlige kjente saksforholdet fra før, både fra underrettens behandling og en rekke andre rettssaker mellom partene, derunder en ankesak hvor det var reist krav om oppløsning av et annet selskap i "Bergshavensystemet". Omkostningserstatningen for lagmannsretten fastsettes etter dette skjønnsmessig til totalt kr 60000,-. En finner ikke grunnlag for å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Herman Bergshaven og Bjørn Bergshaven dømmes en for begge og begge for en til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale Atle Bergshaven erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten med kr 60000,- - sekstitusenkroner- samt 12 -tolv- % rente fra forfall til betaling skjer.