LA-1999-1162
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-03-20 |
| Publisert: | LA-1999-01162 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett nr. 98-01945 - Agder lagmannsrett LA-1999-01162 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Torstein Leipsland). Ankemotpart: B og C. |
| Forfatter: | Lagdommer Trude Sæbø, formann. Lagdommer Nils Simonsen. Ekstraord. lagdommer Håkon Børresen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
I sak mellom A og B og C avsa Kristiansand byrett den 27. april 1999 dom med slik domsslutning:
1. B og C frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Sakens bakgrunn og partenes anførsler for byretten fremgår av byrettens domsgrunner.
A ved advokat Torstein Leipsland har påanket dommen til Agder lagmannsrett. B og C ved advokat Knut Øslebø har inngitt tilsvar og har påstått byrettens dom stadfestet. Advokat Øslebø har senere fratrådt som prosessfullmektig for ankemotpartene.
Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand den 2. mars 2000. Partene møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 8 vitner og dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning for saken.
A ved advokat Leipsland har i hovedsak anført:
A er tante til Bs. Sommeren 1995 bodde B og mannen C med tre barn hos A. Bakgunnen var at de hadde solgt et hus tidligere enn beregnet, og bodde midlertidig hos A inntil de kunne flytte inn i ny bolig i - - veien 4b i X.
Før innflyttingen i den nye boligen ønsket B og C nye møbler. Problemet var finansieringen. For å bidra med dette inngikk A en avtale med Bohus Finans, senere DnB kort, som ble undertegnet den 15. september 1995. Kredittrammen var etter avtalen kr 50.000, og det aktuelle lånebeløp i forbindelse med møbelkjøpet kr 18.750. B og C var med da møblene ble kjøpt og kredittavtalen inngått. Avtalen er delvis utfylt av B for så vidt angår opplysninger vedrørende låntakers navn, fødselsnummer, adresse, arbeidsgiver mv. Bakgrunnen for dette var at A ikke hadde med seg lesebrillene, og derfor hadde problemer med å lese skjemaet.
Meningen var at avdragene på møbelkjøpet skulle betales av B og C, og at lånet skulle overføres på C når han kom i fast arbeid. Ankemotpartene har bestridt at de var til stede da møblene ble kjøpt, og har anført at de fikk en salonggruppe som gave av A. De har ikke noe kjennskap til hvor det er blitt av det framskapet og den leksepulten som også ble kjøpt. Denne forklaringen er uriktig. Det er flere momenter i saken som understøtter dette. For eksempel forklarte B i politiavhør 26. februar 1998, etter at hun var anmeldt av tanten for bedrageri, at møblene kom fra Bohus Sørlandssenteret. Det er imidlertid et faktum at Bohus Sørlandssenteret ikke ble åpnet før i 1997. Videre har vitnet Reidun Wilhelmsen, som er skriftgransker, forklart at det er sannsynlig at kontrakten som ble inngått 15.09.1995 delvis er utfylt av B, slik A har forklart, men som B har benektet.
Videre ble det høsten 1995 i As navn søkt om såkalt multikort hos DnB Kort. Søknaden er utfylt med As navn, adresse og telefonnummer, men også med et mobiltelefonnummer som på det tidspunkt tilhørte C. Videre er As bankkonto oppført som den konto multikortet skulle være knyttet til. Denne søknaden er undertegnet med navnet A. Vitnet Reidun Wilhelmsen, som har gransket skriften opp mot As ekte underskrift, har konkludert med at ikke noe tyder på at det er A som har skrevet, men at det derimot er sannsynlig at det er Bs.
Den 5. oktober ble det overført fra DnB Kort kr 31.000 til As bankkonto, og samme dag er kr 31.000 tatt ut av kontoen kontant. A har forklart at B fortalte henne at hun hadde brukt tantens konto for innbetaling av et forsikringsbeløp hun hadde krav på. Begrunnelsen for dette var at hun ikke ville at mannen skulle få kjennskap til at hun fikk disse pengene. Sammen oppsøkte de banken, og A fikk bekreftet at det samme dag var gått inn på kontoen kr 31.000. Dette var penger hun selv overhodet ikke hadde kjennskap til, og hun regnet derfor med at niesens forklaring var riktig. Hun tok ut pengene og gav dem til B. B har benektet ethvert kjennskap til de kr 31.000.
Den 21. februar 1996 ble det undertegnet et gjeldsbrev til DnB Kort. Låntaker var A og lånebeløpet kr 54.074. A kjenner ikke noe til dette gjeldsbrevet. Reidun Wilhelmsen har som vitne forklart at det ikke er noe som tyder på at A har undertegnet gjeldsbrevet, men at det derimot er sannsynlig at det er undertegnet av B. På gjeldsbrevet er As adresse oppgitt til - - veien 4b, X. Dette var adressen til B. Vitneforklaring fra avdelingsleder Kallestad i DnB Kort for lagmannsretten har gjort det klart at DnB Kort den 3. januar 1996 fikk en telefon om adresseendring for A fra - - stien til - - veien. I denne telefonsamtalen ble det også gjort en avtale om nedbetaling av gjelden til DnB Kort. Det var på dette tidspunkt ikke betalt noen avdrag hverken på møbelkjøpet eller pengelånet på kr 31.000, og gjeldsbrevet som ble undertegnet i februar omfatter begge gjeldsposter. Det må legges til grunn at det var B som ringte og meldte adresseendringen. A har aldri bodd i - - veien. Ved å melde denne adresseendringen fikk B alle krav fra DnB Kort sendt hjem til seg. Hennes historie om at det hadde foregått en feilregistrering i postverket etter at B og C flyttet til - - veien fra - - stien ved at også A var blitt registrert flyttet til - - veien, er altså ikke årsaken til at brev fra DnB Kort ble sendt til - - veien.
Det vises også til at det er betalt ett avdrag på lånet, nemlig en kontant innbetaling på kr 1500 den 29. februar 1996 foretatt i Sparebanken Pluss i X. Det må legges til grunn at denne innbetalingen ble foretatt av B. Det ville være helt unaturlig for A å reise til X for å foreta en slik betaling. Antagelig hadde B tenkt å betale lånet som var tatt opp i tantens navn, men har senere ombestemt seg.
A har betalt DnB Kort kr 18.750 som var lånebeløpet i forbindelse med møbelkjøpet. Dette krever hun tilbake av B og C, idet det må ansees godtgjort at møblene ikke skulle være en gave, men at møblene etter avtalen mellom A og B og C skulle betales av ekteparet B og C. Byretten synes å ha avgjort saken ut fra bevisbyrdebetraktninger. I den forbindelse vil den ankende part vise til en dom fra Drammen byrett avsagt 24. september 1998, som viser til en høyesterettsdom inntatt i Rt-1929-1086. Der var det spørsmål om hvorvidt penger var gitt som lån eller gave til ektefellens svigerdatter. Det heter at utgangspunktet må være at en forstrekning har karakter av lån, med mindre det opplyses om særlige omstendigheter som gir tilstrekkelig grunn til å bedømme den annerledes.
Utover de kr 18.750 frafalt DnB Kort ytterligere krav overfor A. Hun krever dekket av B utgiftene til advokat for å få ordnet opp i forhold til DnB Kort. Advokatsalæret er dekket under rettshjelpsforsikringen, men med en egenandel på kr 4300. Denne kreves dekket. Den skadegjørende handling er Bs bedrageri overfor DnB Kort ved å bestille multikort, få overført penger og undertegne gjeldsbrev i tantens navn.
A har nedlagt slik påstand:
«1. B og C tilpliktes in solidum å betale til A kr 18.750,- med tillegg av 12% rente fra 14.5.98 til betaling finner sted.
2. B tilpliktes å betale erstatning til A med kr 4.300,- med tillegg av 12% p.a. fra forliksklagens forkynnelse 1.9.98 til betaling finner sted.
3. B og C tilpliktes in solidum å betale 2/3 av sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten vedr. påstandens pkt. 1.
4. B tilpliktes alene å betale 1/3 av sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten vedr. pkt. 2.»
B og Cs har i lagmannsretten henholdt seg til byrettens dom, som de mener er riktig i resultatet og i begrunnelsen, og har uttalt at de vil anføre det samme for lagmannsretten som for byretten, slik disse anførsler er gjengitt i byrettens domsgrunner s 6-8.
Forøvrig vil ankemotpartene særlig vise til at politianmeldelsen mot B ble henlagt. Skrifteksperten Reidun Wilhelmsen har riktignok uttalt at det er sannsynlig at B har skrevet As navn på søknaden om multikort og på gjeldsbrevet, men det er en teoretisk mulighet for at det kan være en annen.
B og C har nedlagt slik påstand:
1. Byrettens dom, domsslutningens punkt 1 stadfestes.
2. B og C tilkjennes saksomkostninger for begge retter.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten. Saken står på vesentlige punkter bevismessig i en annen stilling for lagmannsretten enn den gjorde for byretten. Lagmannsretten viser her særlig til forklaringen fra skriftgranskeren Reidun Wilhelmsen. Hun har gransket As underskrift på gjeldsbrevet av 21.02.1996 og på søknaden om multikort mot skriftprøver fra A og B. Hennes konklusjon er at det ikke er noen skrifttekniske forhold som tyder på at de omstridte signaturer er utført av A selv, og at det er sannsynlig at den omstridte skriften er utført av B. Årsaken til at hun ikke har benyttet en sterkere konklusjon enn «sannsynlig», er at de omstridte underskrifter forelå i kopi. Wilhelmsen ga imidlertid i retten klart uttrykk for at hun ikke var i særlig tvil om at det var B som hadde foretatt forfalskningen. Videre har Wilhelmsen gransket skriften i den utfylling av kontrakten av 15.09.95 som A mener er utført av B. Hun har forklart at dette ser ut til å være Bs naturlige skrift, og at utfyllingen således er foretatt av henne slik A hevder.
Videre legger lagmannsretten stor vekt på forklaringen fra avdelingsleder Kallestad i DnB Kort om at det den 3. januar 1996 ble mottatt en telefon fra en person som opplyste at hun var A, hvor det ble meldt adresseendring for A fra - - stien i Y til - - veien 4b i X, hvor B bodde på det tidspunkt. Det ble også oppgitt et nytt telefonnummer, som var det telefonnummer B hadde i - - veien på det tidspunkt. Lagmannsretten sammenholder dette med det faktum at det i søknaden høsten 1995 om multikort i tillegg til As telefonnummer i - - stien ble oppgitt et mobiltelefonnummer som på det tidspunkt tilhørte C.
Lagmannsretten legger etter dette til gunn at B høsten 1995 søkte DnB Kort om multikort i As navn, at hun deretter fikk overført kr 31.000 til As bankkonto, og at hun - slik A har forklart - fant på en historie om at dette var penger hun skulle ha i forbindelse med et forsikringsoppgjør, og som hun ville skjule for mannnen. Derfor hadde hun bedt om at pengene ble innbetalt på tantens konto, og A tok ut pengene og gav dem til B i den tro at det var hennes penger. A slapp å betale denne gjelden til DnB Kort, men har hatt utgifter til advokathjelp for å ordne opp. Utgiften beløper seg til egenandelen på kr 4.300 etter rettshjelpsforsikringen. Dette tapet må B dekke, ettersom dette skyldes at hun opptok lånet i tantens navn og lurte tanten til å utbetale henne pengene.
B opptreden i forbindelse med låneopptaket på kr 31.000 får også betydning for vurderingen av møbelkjøpet i september 1995. B har forklart at salonggruppen var en gave, mens A har forklart at hun bare skulle være behjelpelig med finansieringen ved å stå som låntaker i forhold til Bohus finans, senere DnB Kort. Meningen var at avdragene skulle betales av B og C. Lagmannsretten legger til grunn at det er As forklaring som er den riktige her også, og legger avgjørende vekt på at man finner det bevist at det er A som har fortalt sannheten vedrørende låneopptaket på kr 31.000 og gjeldsbrevet av 21. februar 1996. Det er sannsynlig at det da er hun som har den riktige forklaring også vedrørende møbelkjøpet. For øvrig viser lagmannsretten til at det etter Reidun Wilhelmsens uttalelse må være riktig at avtalen av 15. september 1995 delvis er utfylt av B slik A har forklart. B har benektet dette, og har forklart at hun overhodet ikke var med da møblene var kjøpt. Det forhold at B har hjulpet tanten med å utfylle kontrakten, sier i seg selv ikke noe om hvorvidt møblene var en gave eller ikke. Tvert i mot ville lagmannsretten ha funnet det naturlig om B og C hadde vært med da møblene ble kjøpt selv om det skulle være en gave, og at B hadde hjulpet tanten med å fylle ut kontrakten. Når B imidlertid helt kategorisk har benektet at dette er riktig, svekker dette troverdigheten av hennes forklaring også når det gjelder spørsmålet om møblene var gave eller ikke.
Lagmannsretten legger til grunn at B og C var sammen om møbelkjøpet og sammen fikk hjelp av A til finansieringen. De må da begge være ansvarlig for beløpet på kr 18 750, som A har betalt til DnB Kort. Når det gjelder beløpet på kr 4300, er det ikke påstått at C er ansvarlig for dette.
Anken har ført frem. Ankemotpartene har tapt saken fullstendig, og saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172. Lagmannsretten finner at den ankende part bør få dekket sine omkostninger for begge retter. Saken kan nok ha fortonet seg som noe tvilsom for byretten. Det avgjørende er imidlertid at B og C hele tiden må ha visst hva som var det riktige faktiske forhold. Det må således legges dem til last at det overhodet kom til sak. Advokat Leipsland har inngitt omkostningsoppgave for lagmannsretten på kr 55.975, hvorav kr 31.000 er salær. For byretten var oppgaven kr 33.090, hvorav kr 29.000 var salær. Oppgavene legges til grunn. Den ankende part har fordelt omkostningene med 2/3 med B og C som solidarisk ansvarlig, og 1/3 med B alene som ansvarlig. Lagmannsretten legger fordelingen til grunn. B og C blir da solidarisk ansvarlige for kr 59.377, og B alene for kr 29.688, ialt kr 89.065.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. B og C tilpliktes in solidum å betale til A kr 18.750 - kronerattentusensyvhundreogfemti - med tillegg av 12% rente fra 14. mai 1998 til betaling skjer.
2. B tilpliktes å betale erstatning til A med kr 4.300 - kronerfiretusentrehundre - med tillegg av 12% rente fra forliksklagens forkynnelse 1. september 1998 til betaling skjer.
3. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler B og C som solidarisk ansvarlige til A kr 59.377 - kronerfemtinitusentrehundreogsyttisyv, og B betaler til A kr 29.688 - kronertjuenitusensekshundreogåttiåtte. Forfall er to - 2 - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.