LA-1999-1256

Instans:	Agder lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2000-05-08
Publisert:	LA-1999-01256
Stikkord:	Erstatningsrett, Skadeserstatningsloven
Sammendrag:
Saksgang:	Sand herredsrett nr. 98-00428 M - Agder lagmannsrett LA-1999-01256 A. Anken henvist til behandling i Høyesterett, senere trukket tilbake; HR-2000-00978.
Parter:	Ankende part: A, B, C, D (Prosessfullmektig: Advokat Per Aasen). Ankemotpart: E (Prosessfullmektig: Adv. Harald Stabell).
Forfatter:	Lagmann Ola Rygg, formann. Lagdommer Nils Simonsen. Ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §239, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, Tvistemålsloven (1915) §100, §180, §382, LOV-1974-06-14-39-§35, LOV-1974-06-14-39-§41

Saken gjelder krav om oppreisningserstatning, skadeserstatningsloven §3-5, første ledd pkt a, mot sprengningsbas fra etterlatte etter forulykket i sprengningsuhell.

Firma - - Anlegg AS fikk, etter anbudskonkurranse, i 1997 oppdraget med å sprenge ut byggegropen for «LM Ericsson-anlegget» i X. Byggetomten ligger mellom det såkalte - - bygget, - - vei og Z (riksvei 420) i X kommune.

Totalentreprenør var firma - - AS.

Ansvarlig sprengningsbas i - - Anlegg AS var E.

Pr 19 februar 1998 var det sprengt 14 salver, med ladning varierende fra totalt 275 til totalt 2.500 kg sprengstoff. Utsprengte stenmasser ble benyttet til fyllmasse andre steder på anlegget. Salve 15, i saksdokumentene feilaktig angitt som salve 16, ble avfyrt 24 februar 1998 om lag kl 1705. For sammenhengens skyld vil også lagmannsretten betegne salven som ble skutt denne dagen som salve 16. Salven var den siste store som skulle skytes på anlegget. Fjellpartiet, «pallen», som skulle sprenges var 4.347 m3, med pallehøyde på ca 7 meter. Ladningen var totalt 1.813 kg, tilsvarende 0,417 kg sprengstoff pr m3. Skyteretningen var, som for tidligere salver, mot Z. Som i tidligere salver ble det ikke benyttet dekningsmateriell. E har forklart at han beregnet tenningsrekkefølgen i borehullene slik at salven ville «dekke seg selv». Samtidig med salve 16 ble det sprengt fire «sprettstener», dvs stener fra tidligere salver som var for store til at de uten videre kunne benyttes til fyllmasse. Heller ikke sprettstenene ble dekket til.

Forut for avfyringen av salve 16 ble det satt ut 11 sperrevakter overensstemmende med tidligere praksis.

I det salve 16 ble avfyrt observerte vaktene stensprut utenfor sikringsområdet.

Etter hvert ble det også avklart at en stein på ca 2,9 kg ble kastet over X videregående skole og ned på parkeringsplassen foran X-hallen. Stenen traff bakken en eller to ganger før den gikk gjennom vinduet på førersiden i en personbil ført av F. Stenen traff F i hodet slik at hun døde. Avstanden i luftlinje fra pallen til bilen F satt i var 342 m.

Statsadvokatene i Agder reiste den 18 september 1998 tiltale mot E ved Sand herredsrett for overtredelse av straffeloven §239 (uaktsomt drap), tiltalens post I, lov om eksplosive varer §41 jf §35 jf forskrifter om eksplosive varer (forskriftene) §12-7, første ledd, manglende tildekking, tiltalens post II, forskriftenes §12-2, tredje ledd, manglende skriftlig plan for sprengningsarbeidet, tiltalens post III, og forskriftenes §12-8 første ledd, manglende avsperring, tiltalens post IV.

I forbindelse med straffesaken fremmet påtalemyndigheten krav om oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-5, første ledd pkt a fra Fs etterlatte, dvs. ektemannen A med kr 250.000 og med kr 200.000 fra hver av de tre barna, B, C og D.

Erstatning for de etterlattes økonomiske tap er utbetalt fra - - Anlegg ASŽ forsikringsselskap.

Sand herredsrett avsa den 13 april 1999 dom hvoretter E ble frifunnet for uaktsomt drap, tiltalens post I, og domfelt for postene om overtredelse av lov om eksplosive varer, tiltalens poster II til IV. Hva angår kravet i forskriftenes §12-2, tredje ledd, (manglende skriftlige planer for sprengningsarbeidet, tiltalens post III) omfattet domfellelsen kun sprettstenene.

E ble frifunnet for oppreisningskravet.

Saksforholdet for øvrig og herredsrettens avgjørelsesgrunner vedrørende oppreisningskravet fremgår av herredsrettens dom.

A og de tre barna ved ham som verge har anket avgjørelsen i oppreisningskravet til Agder lagmannsrett. A har senere trukket anken for sitt eget vedkommende. E har samtykket i tilbaketrekkingen, jf tvistemålsloven §382, første ledd, første setning og ikke krevet saksomkostninger. For As vedkommende skal saken da heves ved kjennelse, jf tvistemålsloven §100.

Ankeforhandling ble holdt i Arendal i tidsrommet 10 til 14 april 2000. De gjenstående ankende parter, B, C og D var representert ved verge A og prosessfullmektigen advokat Per Aasen. E møtte sammen med sin prosessfullmektig advokat Harald Stabell. Det ble hørt partsforklaring fra E, 23 vitner, avholdt åstedsbefaring og lagt frem slik dokumentasjon som rettsboken viser. Lagmannsretten oppnevnte to sprengningsteknisk sakkyndige, seksjonssjef i Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern Hans-Jørgen Eriksen og serviceingeniør i Dyno Consult AS Jan Mehren. Begge fulgte deler av ankeforhandlingen og ga forklaringer. Sivilingeniør Karl Kure ble avhørt som sakkyndig vitne etter ønske fra de ankende parter og fulgte deler av ankeforhandlingen.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten er det kommet frem at det også før salve 16 ble observert stensprut utenfor anleggs- og sikringsområdet. For øvrig står saken i det alt vesentlige i samme faktiske og rettslige stilling som for herredsretten.

De ankende parters anførsler for lagmannsretten kan oppsummeres slik:

Vi lever i en tid preget av mange ulykker med fatale utfall som følge av grove brudd på sikkerhetsbestemmelser.

Herredsretten la til grunn at E hadde utført sprengningsarbeidet overensstemmende med «vanlig praksis i bransjen» og at kravet i skadeserstatningsloven §3-5 til grov uaktsomhet derved ikke var oppfylt. De sakkyndige for lagmannsretten har uttalt at bransjepraksis, som følge av pressede anbudspriser, stadig blir «røffere». Salvene blir større og sikkerhetstiltakene mindre omfattende. Utviklingen i bransjen gjør at omgivelsene påføres stadig økende risiko for skade. Med økende risiko følger øket aktsomhetsplikt for de ansvarlige. E oppfylte ikke aktsomhetsplikten. Det er ikke tilstrekkelig å vise til at «fjellet var dårligere enn han trodde på forhånd». Mye gikk galt under avfyringen av salve 16 som følge av feilvurderinger fra Es side, særlig med hensyn til

- liten forsetning mellom pallefront og første rast

- mulig svakt, oppsprukket parti i pallefronten

- feil bunnladning

Det er umulig å si hvilke feivurderinger som har vært mest fremtredende.

Domstolene skal i sine aktsomhetsvurderinger ikke uten videre akseptere vanlig bransjepraksis som tilstrekkelig, slik herredsretten har gjort. Det er på det rene at domstolene kan og skal overprøve bransjepraksis, jf Lødrup «Lærebok i erstatningsrett» s 151. I denne saken er det all grunn for lagmannsretten til å gjøre det. Sprengning er en virksomhet med stor skaderisiko og E er straffet for overtredelse av gjeldende sikkerhetsforskrifter. Særlig må overtredelsen av forskriftenes §12-8, femte ledd om avsperring og vakthold anses som grovt uaktsom. På dette punkt er det ikke tale om vurderinger med grunnlag i bransjepraksis, men om en konkret skjønnsmessig avgjørelse fra gang til gang. Sprengningen foregikk nær bebygget område, noe som stilte særlige krav til betryggende avsperring og vakthold. E kunne ikke, slik han åpenbart gjorde, slå seg til ro med at folk ville melde fra om eventuell stensprut utenfor sikringsområdet. Han burde uansett visst at det forekom slik sprut i forbindelse med tidligere salver og tatt nødvendige forholdsregler for å unngå det. Vitneforklaringene for lagmannsretten viser at det i forbindelse med tidligere salver forekom stensprut utenfor sikringsområdet i så stor grad at E må ha kjent til det. Uansett må lagmannsretten legge til grunn at vaktmesteren ved X gymnas, G, i et hvert fall ved ett tilfelle ga beskjed til en av vaktpostene om at det var falt sten i skolegården ved X gymnas. Om vaktposten unnlot å videreformidle dette til E er det uten betydning. E må, hva kunnskap om stensprut angår, identifiseres med vedkommende vaktpost. Det kan ikke være tvilsomt at det var grovt uaktsomt av E at han, med slik kunnskap, ikke foretok justeringer f eks i salvestørrelse, boremønster, vakthold og utvidelse av sikringsområdet.

De sakkyndige er samstemte i synspunktet om at de fire sprettstenene uansett skulle vært tildekket. Tildekking av sprettstenene «ved hjelp av salven» var ikke fysisk mulig. Sprengning av sprettstener gir sprut i alle retninger. Unnlatelsen av å tildekke sprettstenene må klart anses som grovt uaktsom.

Hvorvidt stenen som drepte F kom fra hovedsalven eller fra en av sprettstenene er uten betydning. Oppreisningsspørsmålet skal vurderes ut i fra Es handlemåte hensett til skadesituasjonen og risikoen som oppstod. Man må se på alt som skjedde i forbindelse med avfyringen av salve 16 under ett. Uansett må det, hensett til at sprengningen av sprettstenene ikke var med i planen E utarbeidet etter forskriftenes §12-2, tredje ledd, være slik at E har bevisbyrden for at stenen som drepte F ikke kom fra sprettstenene, jf Rt-1988-244.

Det er heller intet krav om at den grove uaktsomhet må omfatte dødsfølgen, ref Lødrup «Lærebok i erstatningsrett» s 507/508

Advokat Aasen har på vegne av de ankende parter lagt ned slik påstand:

«1a. E dømmes til å betale B oppreisning etter rettens skjønn med inntil kr 200.000.

b. E dømmes til å betale C oppreisning etter rettens skjønn med inntil kr 200.000.

c. E dømmes til å betale D oppreisning etter rettens skjønn med inntil kr 200.000.

2. E dømmes til å betale sakens fulle omkostninger ved ankebehandlingen.»

Ankemotpartens anførsler kan oppsummeres slik:

Partene er enige om de sentrale deler av sakens faktum, som i det alt vesentlige er det samme som herredsretten har lagt til grunn. Det eneste nye er at noen vitner skal ha observert stensprut utenfor sikringsområdet også fra tidligere salver, et forhold E ikke var kjent med og som derfor ikke har betydning for de rettslige vurderinger.

Bevisførselen for lagmannsretten viser at stenen som drepte F kom fra stuffen, og man kan se bort i fra at den kom fra noen av sprettstenene. Manglende skriftlig plan for sprengning av sprettstenene er derfor uten betydning for oppreisningskravet.

Skadeserstatningsloven §3-5 krever forsett eller grov uaktsomhet. I dette tilfellet betyr det at de ankende parter må sannsynliggjøre at E opptrådte grovt uaktsomt ved avfyringen av salve 16. De ankende parter har ikke på noen måte maktet det. I den anledning er det grunn til å merke seg at det av forklaringene fra de mange sakkyndige som har uttalt seg ikke på noe punkt kan utledes noe samstemt kritikk av Es handlemåte. Ingen har hatt innvendinger mot salvestørrelsen, skyteretningen, boremønsteret eller forberedelsene for øvrig. Seksjonssjef Eriksen har bebreidet E for manglende dekning av sprettstenene. Serviceingeniør Mehren har derimot uttalt at han ikke har noen kritiske merknader til metoden E benyttet for å sikre mot stensprut. Sivilingeniør Kure har påpekt at han oppfatter sprengningsmønsteret som «røfft», men hadde ellers ingen alvorlige bebreidelser.

Praktikerne og Es kolleger i - - Anlegg AS hadde ingen kritiske merknader. Tvert om fikk E anerkjennelse for fremgangsmåten og sikkerhetsopplegget fra to meget erfarne sprengningsbaser og fra kommunens tilsynsmann. Måten E håndterte sprengningsoppdraget på lå i alle henseender godt innenfor det som anses som god praksis i bransjen. Det er på det rene at bransjen har en annen oppfatning av hva som ligger i uttrykket «nær bebyggelse» slik det benyttes i forskriftenes §12-7, første ledd om tildekking enn det Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern har. Direktoratet har likevel ikke gitt noen retningslinjer eller veiledning med hensyn til forståelsen. Dersom direktoratet ikke var fornøyd med bransjens håndtering av sikkerhetsforskriftene burde det sagt klart i fra. Bransjens oppfatning er at Ericsson anlegget ikke lå «nær bebyggelse».

Årsaken til uhellet var åpenbart beskaffenheter i fjellet som ingen kunne forutse på forhånd.

E hadde ikke kjennskap til at det tidligere hadde forekommet stensprut utenfor sikringsområdet. Det er påfallende at ingen har meldt i fra om dette tidligere. Man vet av erfaring at folk alltid melder i fra dersom de oppdager uregelmessigheter i forbindelse med sprengning. Sprengningsuhellet 24 februar 1998 ble slått stort opp i media, og det er uforståelig at det først nå, lenge etter at straffesaken er avgjort, kommer frem opplysninger om at det også tidligere forekom stensprut utenfor sikringsområdet. E gjorde hva man med rimelighet kan forvente for å sikre at han ville få kunnskap om uregelmessigheter angående stensprut. Han stod selv slik til at han kunne se salvene og samlet sikringsvaktene etter avfyringen og fikk rapporter fra dem. I og med at han ikke kjente til at det hadde forekommet stensprut utenfor sikringsområdet kan han ikke bebreides for ikke å ha tatt ytterligere forholdsregler for å unngå det.

Som påpekt tidligere kan ikke sprengningen av sprettstenene ha vært årsak til uhellet. Uansett er det heller ikke i forbindelse med håndteringen av disse sannsynliggjort noe grov uaktsomhet fra Es side.

Oppreisningsbeløpene er under en hver omstendighet satt for høyt.

Advokat Stabell har på vegne av ankemotparten lagt ned slik påstand:

«1. Herredsrettens dom, domsslutningens pkt 3 stadfestes.

2. B v/verge, C v/verge og D v/verge betaler sakens omkostninger.»

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:

Lagmannsretten finner grunn til innledningsvis å understreke at denne saken gjelder krav om oppreisning, det vil si erstatning for skade av ikke økonomisk art. De ankende parter har, gjennom utbetalinger fra - - Anlegg AS' forsikringsselskap fått dekket sine økonomiske tap som følge av sprengningsuhellet.

Vilkårene for å vinne frem med krav om oppreisning ved personskade, herunder dødsfall, fremgår av skadeserstatningsloven §3-5, første ledd pkt a. Ett av vilkårene er at skadevolder må ha opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt. Forsett er det ikke tale om i dette tilfellet, slik at spørsmålet lagmannsretten må vurdere er om lovens krav til grov uaktsomhet er oppfylt.

Grov uaktsomhet forutsetter at handlingen eller unnlatelsen er kvalifisert klanderverdig og gir grunnlag for sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet. Handlingen må således representere et markert avvik fra forsvarlig handlemåte, og det må være vesentlig mer å bebreide skadevolderen enn ved vanlig uaktsomhet, jf Lødrup «Lærebok i erstatningsrett» s 123.

Tiltalepostene E ble straffedømt for krever bare vanlig uaktsomhet, slik at lagmannsrettens vurdering av oppreisningsspørsmålet blir en annen enn i straffesaken.

Lagmannsretten legger ellers til grunn at sprengning er en virksomhet med et betydelig skadepotensiale. I en ordinær aktsomhetsvurdering gjelder prinsippet om at jo større risikoen for skade er i det enkelte tilfelle, jo større grunn er det til å utvise aktsomhet og forsvarlighet, ref Lødrup s 135. Lagmannsretten legger til grunn at det samme også må gjelde ved vurderingen av om en sprengningsansvarlig har opptrådt grovt uaktsomt, dvs. at det skal mindre til for å fastslå grov uaktsomhet ved sprengningsarbeide enn ved virksomheter med mindre uttalt skadepotensiale.

Herredsretten har i sin begrunnelse for ikke å ta oppreisningskravet til følge bemerket at da E «har fulgt vanlig praksis i bransjen, kan retten ikke se at det foreligger grov uaktsomhet». De ankende parter har for lagmannsretten med styrke anført at retten i sin aktsomhetsvurdering ikke er bundet av hva som anses som normal handlemåte eller i tråd med bransjens eller bedriftens sikkerhetsforskrifter. Dersom praksis eller sedvane avviker fra det som etter rettens mening er forsvarlig, kan den likevel stemples som uaktsom. Lagmannsretten slutter seg til dette, men understreker at når det, som her, er spørsmål om grov uaktsomhet, må vurderingen bli om vanlig bransjepraksis innebærer et betydelig avvik fra hva som må anses som forsvarlig.

Ved vurderingen av om E har handlet grovt uaktsomt finner lagmannsretten grunn til å understreke at det, fra de to for lagmannsretten oppnevnte sakkyndige, ikke er uttalt noe samstemt og entydig sterk kritikk av Es handlemåte på noe avgjørende punkt, så som salvens størrelse, ladning, tildekking, boremønster, rensing, tenningsrekkefølge, postering og sperring. Serviceingeniør Jan Mehren har i et brev til - - Anlegg AS av 1 april 1988 uttalt at noen av de viktigste forutsetninger for å hindre sprut var ivaretatt ved avfyringen av salve 16. Mehren fastholdt dette i sin muntlige redegjørelse for lagmannsretten. Heller ikke seksjonssjef Eriksen, som er den av de oppnevnte sakkyndige som har gått lengst i kritikk av Es sprengnings- og sikkerhetsopplegg, har ordlagt seg slik at det gir grunnlag for å slutte at E på noe punkt opptrådte grovt uaktsomt. Sivilingeniør Kures uttalelse kan heller ikke forstås slik.

Sprengningsbasene Lars Merakerås og Svein Sandberget har begge i sine vitneforklaringer berømmet Es sprengning- og sikkerhetsopplegg, også i forbindelse med salve 16. Begge har uttalt at de ikke på noe punkt ville utført sprengningen, herunder sprengningen av sprettstenene, annerledes enn det E gjorde.

Lagmannsretten må således konkludere med at ingen av de sakkyndige uttalelsene som fremkom under ankeforhandlingen gir grunnlag for å hevde at E har opptrådt grovt uaktsomt.

To viktige momenter ved vurderingen av aktsomhetsspørsmålet blir om E hadde kunnskaper om at det hadde falt ned sten utenfor sikringsområdet i forbindelse med tidligere salver og, hvis ikke, om han hadde tatt de nødvendige foranstaltninger for å sikre seg slik kunnskap. Lagmannsretten bemerker at det etter bevisførselen for lagmannsretten ikke er grunnlag for å anta at E, da han forberedte og avfyrte salve 16, hadde kunnskaper om at det tidligere hadde forekommet stensprut utenfor sikringsområdet. E har forklart at han, etter hver salve samlet vaktpostene og fikk deres syn på hvorledes sprengningen var forløpet, herunder om stensprut m m. Rapportene ga ikke grunnlag for bekymringer eller endringer i sprengningsmønsteret. Es forklaring støttes av vitneforklaringer fra vaktpostene. Lagmannsretten bygger på disse forklaringene og legger også til grunn at E heller ikke mottok beskjed fra andre om nedfall av sten utenfor sikringsområdet. Under disse omstendigheter kan lagmannsretten ikke se at det kan tillegges E som grovt uaktsomt å avstå fra ytterligere undersøkelser, eventuelt ikke å endre sprengnings- eller sikkerhetsopplegget før avfyringen av salve 16. Lagmannsretten kan heller ikke se det annerledes enn at E hadde tatt alle rimelige foranstaltninger for å sikre at han fikk slik kunnskap. I den forbindelse bemerkes at lagmannsretten er enig med ankemotparten i at omgivelsene vanligvis vil reagere på uregelmessigheter i forbindelse med sprengningsvirksomhet og melde fra til de ansvarlige. I forbindelse med forberedelsene til sprengningsarbeidene på LM Ericsson tomten fikk naboene orienteringer i form av rundskriv og informasjonsmøter. Det er lagt frem et rundskriv fra - - Anlegg AS av 9 januar 1998 med nødvendig beskjed om informasjonsmøte, forholdsregler og hvem man eventuelt kunne henvende seg til. Etter det lagmannsretten kan se er rundskrivet sendt alle berørte naboer. E hadde således grunn til å anta at informasjon om eventuelle uregelmessigheter ville nådd ham. Lagmannsretten bemerker for ordens skyld at det ikke er rettslig grunnlag for slik identifikasjon mellom mulig kunnskap hos en vaktmann med hensyn til sprut utenfor sikringsområdet og E slik de ankende parter har anført. En slik identifikasjon måtte i så fall vært basert på et arbeisgiveransvar for vaktmannens eventuele unnlatelse. Det er imidlertid helt på det rene at E ikke stod i noe arbeidsgiverforhold vis a vis vaktmannen.

Vilkårene i skadeserstatningsloven §3-5, første ledd pkt a foreligger etter dette ikke, slik at E må frifinnes.

Anken har vært forgjeves. De ankende parter skal erstatte ankemotpartens saksomkostninger med mindre retten på grunn av særlige omstendigheter finner at de bør fritas for erstatningsplikten, jf tvistemålsloven §180, første ledd. Lagmannsretten er, under tvil, kommet til at de ankende parter i dette tilfellet bør fritas for omkostningsansvaret. Saken har etter lagmannsrettens syn ikke vært spesielt tvilsom, men i og med at oppreisningskravet i første instans ble tatt med i straffesaken ble kravet der ikke prosedert og opplyst i samme omfang som ved et ordinært sivilt søksmål. Hensett til at det er tale om en alvorlig ulykke, med et for de etterlatte særdeles tragisk utfall, finner lagmannsretten det rimelig at de ønsket å prøve saken i lagmannsretten. Saksomkostninger idømmes således ikke.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Saken heves hva ankende part A angår.

2. For øvrig stadfestes herredsrettens dom, domsslutningens pkt 3.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.