LA-1999-1304

Instans:	Agder lagmannsrett - Kjennelse og Dom
Dato:	2000-05-23
Publisert:	LA-1999-01304
Stikkord:	Forvaltningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Tinn og Heddal herredsrett Nr.: 98-267 A - Agder lagmannsrett LA-1999-01304 A
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bård Vikanes). Ankemotpart: X kommune, Y kommune (Prosessfullmektig: Advokat Jahn Knapstad). Hjelpeinterv. sterk: D (Prosessfullmektig: Advokat Ann Mikalsen).
Forfatter:	Lagdommer Åse Berg, formann. Lagdommer Tore-Jarl Christensen. Lagdommer Erik Holth. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §4-12, §4-1, Tvistemålsloven (1915) §482, Barnevernloven (1992) §4-10, §4-11, §4-12, §4-14, §4-19, §4-1, §4-21, §4-2, §4-4

Saken gjelder overprøving av vedtak av fylkesnemnda for sosiale saker om omsorgsovertakelse etter barnevernloven.

Fylkesnemnda for sosiale saker i Telemark fattet 25. august 1998 vedtak med slik slutning:

«1. X kommune overtar omsorgen for C, f. *.*.81, D, f. *.*.83, B, *.*.89, og E, f. *.*.93, jf. Barneverntjenesteloven §4-12.

2. C, D, B og E plasseres i fosterhjem, jf. Barneverntjenesteloven §4-14 litra a).

3. A gis rett til samvær med B og E minimum en gang hver tredje måned à 5 timer, etter en nedtrappingsperiode, eventuelt med tilsyn, etter barneverntjenestens nærmere bestemmelse. C og D gis rett til selv å bestemme samvær med sin mor. Jf. Barneverntjenesteloven §4-19.

4. F gis rett til samvær med E hver 14. dag, etter barneverntjenestens nærmere bestemmelse, jf. Barneverntjenesteloven §4-19.

5. Barna sikres kontakt med hverandre og med besteforeldrene.

6. F gis en frist for til 20. september 1998 med å ta ut stevning etter Barneloven for å få omsorgen til E overført til seg.»

Ved stevning av 11. september 1998 brakte A saken inn for Tinn og Heddal herredsrett og påsto fylkesnemndas vedtak opphevet. Den 16. juni 1999 avsa herredsretten dom i saken med slik domsslutning:

«Søksmålet avvises så langt det gjelder krav om overprøving av vedtaket med hensyn til E. Fylkesnemndas vedtak stadfestes med hensyn til D og B.»

Ettersom C var fylt 18 år da saken ble behandlet i herredsretten, ble vedtaket om omsorgsovertakelse ikke prøvet for hennes vedkommende ettersom vedtaket måtte anses som bortfalt.

Om sakens bakgrunn og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom.

A har påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken ble imidlertid frafalt under ankeforhandlingen for så vidt gjelder D med følgende begrunnelse:

«Den ankende part mener at det ikke har vært eller er forhold ved Ds omsorgssituasjon som gir grunnlag for at kommunen overtar den daglige omsorgen. Sett hen til Ds alder og mors ønske om å lytte til datterens egne ønsker, finner en å kunne trekke anken for så vidt gjelder D.»

X kommune har imøtegått anken og påstått herredsrettens dom stadfestet så langt den er påanket.

Ankeforhandling ble holdt i Skien 25., 26., 27. og 28. april 2000. A møtte sammen med sin prosessfullmektig, advokat Bård Vikanes, og avga forklaring. For ankemotparten møtte i tillegg til prosessfullmektigen, advokat Jahn Knapstad, seksjonsleder G, sosialkonsulent H samt ledende barnevernleder i Y kommune, I. G og I avga forklaring. Det ble avhørt ytterligere 7 vitner. Advokat Ann Mikalsen møtte første dag som prosessfullmektig for D.

A har i hovedsak gjort gjeldende:

Skaderisiko ved tilbakeføring, jf. barnevernloven §4-21 annet punktum, er ikke noen problemstilling i denne saken. Spørsmålet er om vilkårene for omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12a) eller d) er oppfylt. Dersom grunnvilkårene finnes å være til stede, kan det likevel bare treffes vedtak om omsorgsovertakelse dersom dette er nødvendig og hjelpetiltak ikke finnes tilstrekkelig, jf. §4-12 annet ledd.

Utgangspunktet for vurderingen er hensynet til barnets beste, jf. barnevernloven §4-1, men man må også ta i betraktning det biologiske prinsipp, jf. Ofstad/Skar: Barnevernloven, 2. utg. s. 92.

Det er situasjonen i dag som er avgjørende. Tidligere mulig omsorgssvikt fra mors side kan ikke begrunne omsorgsovertakelse dersom mors omsorgsevne nå kan anses tilfredsstillende. Ved denne vurderingen må det i nærværende sak legges betydelig vekt på at mors rusproblemer er et tilbakelagt stadium. A bruker ikke lenger alkohol og har de siste to årene bare meget sjelden brukt medikamenter. For øvrig vises til at de tidligere anonyme meldingene om beruselse viste seg ikke å medføre riktighet. Barnevernet rykket ut hver gang det kom slike meldinger, men hver gang viste det seg at A ikke var i en slik tilstand som meldingene tydet på. Tilsynsføreren så heller ikke noe rusmisbruk, og ingen har sett A ruset etter herredsrettens dom.

Det avvises videre at A har psykiske problemer. Det er ikke foretatt noen dybdeutredning av henne, og man kan ikke legge til grunn som et faktum det andre har fortalt om hennes psykiske tilstand. De kan ha misforstått hva A har sagt, og hun kan dessuten ha overdrevet noe. Det vises videre til at ingen av de tidligere sakkyndige har trukket den konklusjon at mors psykiske helse gjør henne uskikket som omsorgsperson. Det er kun psykolog Karl-Peter Ørvik som har gjort det, jf. hans siste rapport, og det uten å ha snakket med A før han endret sin konklusjon. Dessuten vises til at psykolog Sverre Bjørnstad mente at A viste betydelig omsorg for barna, som alle tidligere var velfungerende.

En tilbakeføring i dag vil være langt mindre belastende for A enn tidligere, idet hun nå skal forholde seg til kun ett barn, og ikke til fire som tidligere. Videre må det legges vekt på at adskillelsen fra mor representerer et traume for B. Han har det vanskelig og må for første gang ha hjelp av psykolog. Dette behøver nødvendigvis ikke å skyldes mors problemer, men derimot usikkerheten med hensyn til hvor han skal bo. Det lange oppholdet på barnehjemmet - 8 måneder - var også svært belastende for B. Han fungerer imidlertid bra på skolen.

Det vil ikke være noe problem for A å følge opp B. I alle fall vil hun være i stand til dette ved hjelp av støttetiltak fra barnevernets side. Hun har også tidligere vist vilje til samarbeid med barnevernet og har akseptert tilsyn. Det var ikke hun som satte en stopper for hjelpetiltak.

Ved tilbakeføring til mor vil det bli ro rundt B. Det vil det ikke bli dersom B fortsatt blir boende i fosterhjemmet. Det vises dessuten til at det er mye problemer knyttet til fosterhjemsplassering. Fosterhjemmet kan f.eks gå i oppløsning, og belastningen kan bli for stor for fosterforeldrene.

Subsidiært anføres at det fastsatte samvær har et altfor lite omfang. B tar ikke skade av å møte sin mor hyppigere enn hver tredje måned, som er særdeles lite. Å fjerne mor lar seg bare ikke gjøre. Samvær bør fastsettes til minimum en gang i måneden. Etter en overgangsperiode bør det også tillates overnattingssamvær.

A har nedlagt slik påstand:

«Fylkesnemndas vedtak oppheves for så vidt gjelder B.

Subsidiært:

Mor gis minimumssamvær en gang pr. måned.»

X kommune har anført at herredsretten har vurdert bevisene riktig og lagt til grunn en riktig lovanvendelse. Anførslene, som er de samme som for herredsretten, kan sammenfattes slik:

Kommunen har ikke snudd med hensyn til vurderingen av omsorgsevnen til A. Kommunen har hele tiden vært av den oppfatning at det er hennes psykiske problemer og fungering gjennom mange år som gjør henne uskikket som omsorgsperson, og hun kan ikke «friskmeldes» selv om hun ikke lenger ruser seg.

Det må legges til grunn at hun har en dyptgripende personlighetsforstyrrelse, og det synes ikke å ha inntrådt noen bedring. Ifølge Ørvik er de paranoide tendensene i dag mer manifeste enn tidligere. Ørvik har ikke stilt noen diagnose, men mener likevel at det han har observert, er vel forenlig med en personlighetsforstyrrelse. Lege Magne Dahlskås, som hadde A som pasient fra 1993, skriver i en uttalelse dat. 17. oktober 1997, at A har en «dyptliggende personlighetsforstyrrelse, som er vanskelig å endre selv ved langvarig psykiatrisk behandling.» A hadde på den tiden et betydelig forbruk av medikamenter, gjennomsnittlig ca 50 Stesolid 2 mg. og 25 Paralgin forte hver 14. dag.

A ønsket ikke samtaler med Ørvik i anledning hans siste utredning. Heller ikke har hun har vært villig til å opplyse hvilken lege hun har benyttet de siste to årene, dette til tross for at hun ble oppfordret av lagmannsretten til å la legen avgi forklaring. I tilknytning til opplysningen om at hun ikke lenger bruker medisiner, vises til at A så sent som 19. januar i fjor ble innbrakt til politiet og var da synlig påvirket. Under ransaking av henne ble det funnet 80 reseptbelagte tabletter som hun ikke kunne gjøre rede for. A har for øvrig alltid vært benektende i forhold til medikamentbruken.

Allerede i 1979 ble A henvist til barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling ved Telemark Sentralsjukehus. De problemer som da ble avdekket, har preget henne senere. Hun har gjennom mange år vist en høy grad av ustabilitet og har eksponert paranoide trekk, selv når hun ikke har ruset seg. Dette har vært til stor skade for barna, kanskje særlig for B, som gjerne var den som ble sendt ut for å undersøke om det var trygt å gå ut eller om noen sto utenfor huset og spionerte. Han har også gitt uttrykk for at han ofte var redd når moren lå beruset på sofaen og røkte. Han satt da på gulvet ved siden av moren for å passe på at hun ikke mistet sigaretten, som han fjernet når hun hadde sovnet.

A har således ikke maktet å skjerme barna og har ikke klart å sikre trygge og forutsigbare rammer for dem. Når de sakkyndige under sine besøk i hjemmet ikke fikk det riktige inntrykket av forholdene, skyldtes det at barna ble instruert om hva de skulle si og hvordan de skulle opptre når de sakkyndige kom.

A har hele tiden vist en manglende forståelse for barnas behov, og hun mangler evnen til å se at hennes problemer rammer barna. Det vises blant annet til at hun ved en anledning da hun kjørte bil i beruset tilstand, hadde de to yngste barna med som passasjerer. Videre nevnes at hun i barnas påhør har truet med å ta livet sitt. Hun har dessuten aldri vist vilje til å etablere et konstruktivt samarbeid med barnevernet. Det vises også til de mange ustabile forhold til menn og hyppige flyttinger som har skapt uro for barna.

A vil aldri kunne skape kontinuitet i forhold til omsorgssituasjonen, og hun vil aldri kunne klare å «normalsosialisere» B. Hennes endringspotensiale er veldig lite, og det vil ikke nytte med hjelpetiltak. Hun snakker nedsettende om Bs fosterforeldre mens B hører på, og hun er invaderende i forhold til ham. Hun krever blant annet at han skal kysse henne på munnen til tross for at han vegrer seg mot dette. I perioder har hun ofte oppsøkt ham utenom de avtalte tider, hvilket gjør B usikker og redd. Hans forhold til mor i dag er negativt preget, idet han først og fremst er bekymret for henne.

B har i dag et særskilt omsorgsbehov, hvilket er bekreftet ved en test som Ørvik nylig har foretatt. Resultatet viser at B trenger psykiatrisk behandling. Dette må tilskrives den omstendighet at han har vokst opp i et hjem med en mor med store psykiske problemer, og som har misbrukt tabletter og rusmidler i et betydelig omfang, hvilket har medført uforsvarlig oppvekstforhold for barna. I juni 1998 kom B til Y barnehjem, hvor han ble i 8 måneder før han ble plassert i fosterhjem. Et så langt opphold var klart uheldig. B, som selv ønsket å komme til et fosterhjem, har imidlertid nå fått en godt hjem som vil sikre ham en normal sosialisering. Han har tidligere ikke fått anledning til å være barn.

Også ved fastsettelsen av samvær, må det tas utgangspunkt i hva som vil være barnets beste, og ikke mors smerte.

A har liten innsikt i Bs problemer. Hun prøver dessuten å skape en allianse med B mot fosterforeldrene og har sagt at hun aldri vil gi seg. På denne bakgrunn bør ordningen med samvær hver tredje måned ikke endres før B er blitt tryggere og A aksepterer fosterhjemsplasseringen.

X kommune har nedlagt slik påstand:

«Dom avsagt av Tinn og Heddal heredsrett 31. mai 1999 stadfestes så langt den er påanket.»

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:

Etter tvistemålsloven §482 skal retten prøve alle sider av fylkesnemndas vedtak, både de rettslige og de faktiske, også de rent skjønnsmessige sider. Videre nevnes at retten ikke er bundet av partenes påstander og anførsler, og det er også slik at overprøvingen skal skje ut fra den faktiske situasjonen i dag.

Etter barnevernloven §4-1 skal det legges «avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet», men det er også et overordnet hensyn at et barn så vidt mulig skal vokse opp hos sine biologiske foreldre.

Når det gjelder vilkårene for omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12 første ledd bokstavene a og d, som er hjemmelen for fylkesnemndas vedtak i denne saken, vises til det Høyesterett uttaler i sin avgjørelse inntatt i Rt-1999-1883 (1888):

«Etter bokstav a er det et vilkår for omsorgsovertakelse at det foreligger «alvorlige mangler» ved den daglige omsorgen, og etter bokstav d kreves det at det er «overveiende sannsynlig» at barnets helse eller utvikling kan bli «alvorlig skadd» fordi foreldrene er ute av stand till å ta tilstrekkelig ansvar for barnet. I §4-2 annet ledd er det presisert at vedtak om omsorgsovertakelse etter første ledd bare kan treffes «når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i», og at det derfor ikke kan treffes vedtak om omsorgsovertakelse «dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter §4-4 eller tiltak etter §4-10 eller §4-11». I forarbeidene blir det fremholdt at «ikke ethvert avvik fra det man kan kalle vanlige normer eller situasjoner skal gjøre det berettiget å treffe vedtak om ansvarsovertakelse», men at «situasjonen må være forholdsvis klart uholdbar», se Ot.prp.nr.44 (1991-1992), side 110, jf. Innst.O.nr.80 (1991-1992) side 21.»

Vilkårene for å kunne treffe vedtak om omsorgsovertakelse er således strenge.

Lagmannsretten viser til den begrunnelse som herredsretten og fylkesnemnda har gitt for hvorfor omsorgsovertakelse er nødvendig for så vidt gjelder B, idet deres begrunnelser i alt vesentlig er dekkende også for lagmannsrettens vurdering av situasjonen i dag. Mors omsorgsevne og risikoen for at Bs helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd dersom han flyttes til mor, finnes således ikke å være nevneverdig endret.

Psykolog Karl-Peter Ørvik konkluderte i sin rapport datert 31. januar 1998 at man burde forsøke med hjelpetiltak for å bedre situasjonen for de to yngste barna, B og E. De to eldste barna hadde på den tiden allerede flyttet til sine besteforeldre, og Ørvik ga uttrykk for at de fortsatt burde bo der. Fylkesnemnda kom likevel til at det var nødvendig med omsorgsovertakelse for alle fire barna. I sin siste rapport som er utarbeidet i anledning ankebehandling, og som nå kun gjelder B, har imidlertid Ørvik konkludert med at B bør bli boende i fosterhjemmet, og ikke tilbakeføres til sin mor. Han har oppsummert sitt syn slik:

«A barn, C, D, B og E har vokst opp med en mor som har hatt et betydelig rusmisbruk i tillegg til alvorlig psykiske vansker i form av uttalte vrangforestillinger med sterke forfølgelsideer. Dette billedet synes nå å ha forverret seg siden den forrige sakkyndige rapporten ble skrevet, i den forstand at omfanget av vrangforestilte ideer slik de refereres presentert til den nærmeste familie har økt. I tillegg synes det nå å ha kommet til uttalte ideer om eget fysisk forfall og av psykotiske forestillinger om å ha kun et halvt hjerte, at det kommer urin ut av ørene osv. Videre er det det forhold at A beskrives å komme med utsagn om sin egen snarlige død eller kommende selvmord.

Tidligere bodde A og barna på Z nær As mor, F. Barna kunne da søke hjelp og støtte der om situasjonen ble for vanskelig for dem eller om A ikke var tilgjengelig. Den bærende personen gjennom mye av barnas liv har vært F. I forlengelsen av dette har de yngre barna hatt eldstesøster, C, som synes å ha vært den som i lange perioder har vært ansvarlig for dem. Det faktum at familien når de bodde på Z hadde et omfattende og utstrakt sosialt/familiært nettverk omkring seg som var svært viktig for barna, gjorde at jeg ved siste sakkyndig vurdering konkluderte med at en bør søke å få til forebyggende tiltak, til tross for at situasjonen allerede da var meget vanskelig. Forsøke å etablere et samarbeidsklima med A i forhold til å bedre situasjonen for barna, istedet for på det tidspunktet å gå til omsorgsovertakelse av barna.

Da A flyttet fra Z med B og E, ryker de viktigste premissene for min tidligere konklusjon, da den øvrige families kompenserende base blir borte. A blir stående igjen som den primære omsorgspersonen for barna.

Med hensyn til det någjeldende spørsmål om hvorvidt B bør tilbakeføres til sin biologiske mor, er altså konklusjonen at han bør bli boende hos fosterforeldrene.

Bakgrunnen for dette er som oppsummert ovenfor når det gjelder mor, at hun i samvær med nær familie viser symptomer som er forenlig med en alvorlig personlighetsforstyrrelse, og at hun heller ikke lenger har noe kompenserende nettverk som avlastning i forhold til barna.

Når det gjelder situasjonen for B og spørsmålet om eventuell tilbakeføring er det to sentrale elementer jeg skal komme inn på. Det ene er B i seg selv, hans situasjon og behov. Det andre er forholdet mellom mor og B og Bs forhold til mor.

Bs situasjon er at han i dag beskrives og oppleves som en usikker gutt med begrensede sosiale ferdigheter og som har utviklet en tendens til å sette de personer omkring seg, særlig de voksne, i fokus snarere enn seg selv. Slik jeg ser dette på bakgrunn av kjennskapen til ham, er denne tendensen så uttalt at han trenger kyndig hjelp til å komme ut av dette mønsteret. Dette inntrykket bekreftes også gjennom samtalen med psykolog Helle Eide. Fosterforeldrene beskriver at de opplever å ha kunnet bidra positivt til dette gjennom sin kontakt med ham og deres måte å forholde seg til ham på. Denne positive utviklingen hos B bekreftes også av F og C.

Videre mener jeg at B klart trenger hjelp til å gi slipp på de tanker han har omkring det å bli overvåket. Her har han adaptert seg til morens verdensbillede i uttalt grad, og han trenger hjelp til å kunne tro at det er annerledes.

Dette kan ikke biologisk mor hjelpe ham til, da hun tror at dette er slik.

Når det gjelder Bs relasjon til mor, har B en historie over tid hvor han har levd sammen med henne og hennes vansker. Dels har disse vært basert på rusbruk, dels på psykiske vansker som beskrevet. I dette har B vokst opp, og utviklet en sterk tendens til å ta hensyn til sin mor og hennes behov, til hennes verden. Dette viser seg også som en sterk tendens til å ta hensyn til de aller fleste voksne generelt, på bekostning av egne behov. Dette vil jeg karakterisere som en personlighetsmessig skade eller lyte, som han trenger hjelp av andre til å komme ut av.

Når det på den andre siden gjelder As forhold til B slik det er referert fra flere hold over, viser A i en rekke situasjoner at hun er overskridende av hans fysiske og psykiske grenser. Hun viser heller ingen forståelse for Bs reaksjoner i forhold til seg selv.

Oppsummert er det da slik at B for seg har behov som gjør at han stiller større krav til de personer som skal ivareta omsorgsbehovet for ham enn barn flest. I tillegg er han knyttet opp mot moren sin og også andre voksne med en uttalt tendens til å tekkes dem på deres premisser, ikke på egne. De eneste som kan hjelpe B ut av dette mønsteret er de voksne som B omgåes med. De kan kommentere på dette og gi ham tillatelse til å handle annerledes. En slik rolle overfor B er ikke A istand til å innta, da det ikke er noe som tyder på at hun ser dette selv eller ser sin egen delaktighet i dette samspillet.

B er positivt godt tilknyttet til fosterhjemmet og til sine fosterforeldre/fosterfamilie.

Tilknytningen til mor er i hovedsak basert på for B negative elementer. Han er opptatt av å ville ta vare på moren sin og bekymret for hennes helse. Videre er det slik at B må finne måter å relatere seg til henne på og hva hun vil kunne gi ham bekreftelse på. Det vanligste og det sunneste for barna, er at det er omvendt. At det er foreldrene som bekrefter og gir positiv emosjonell tilbakemelding til barna mer betingelsesløst enn at barna må finne ut hvor i foreldrenes verdensbillede det er mest sannsynlig å få positiv tilbakemelding på seg selv.»

Lagmannsretten kan si seg enig i det den sakkyndige her har uttalt, bortsett fra når det gjelder spørsmålet om As mentale tilstand, idet lagmannsretten ikke finner at det kan anses dokumentert at tilstanden er vesentlig forverret siden 1998. Den synes imidlertid heller ikke bedret.

Når det gjelder rusmisbruket som tidligere var meget betydelig, men som A nå hevder er et tilbakelagt stadium, bemerkes at det ikke er fremkommet opplysninger om at hun har misbrukt alkohol den senere tid. Det er likevel fortsatt stor usikkerhet med hensyn til hennes bruk av medikamenter, som hun i retten nærmest avviste å ha brukt de siste par årene. Dersom dette hadde medført riktighet, er det imidlertid grunn til å tro at hun hadde vært villig til å la legen hun nå bruker, avgi forklaring i retten. Dette motsatte hun seg. Den omstendighet at hun så sent som i januar i fjor var i besittelse av reseptbelagte tabletter som hun ikke kunne gjøre rede for da hun ble innbrakt til politiet, gjør også at det er vanskelig å feste lit til hennes forklaring på dette punkt.

Rusmisbruket er imidlertid ikke avgjørende for lagmannsrettens vurdering av mors omsorgsevne. Problemet er først og fremst at A har en meget spesiell personlighetsstruktur, preget av vrangforestillinger, skiftende humør, ustabilitet, uforutsigbarhet, hyppige flyttinger og flyktige mannlige bekjentskaper. Det er likevel ikke tvilsomt at A er svært glad i sine barn og at hun vil det beste for dem, men hun mangler selvinnsikt og forståelse for hvordan hennes problemer, opptreden og væremåte virker inn på barna. Det kan nevnes at hun i lagmannsretten opplyste at hun aldri hadde hatt psykiske problemer og heller ikke hatt behov for hjelp i den forbindelse til tross for at det er fremlagt flere legeuttalelser som viser det motsatte, og hun har avvist anbefalt behandling. Den omstendighet at A ikke respekterer den fastsatte besøksordningen, hvilket har ført til mange konflikter og vært til stor belastning for B, viser også at hun ikke er i stand til å sette seg inn i et barns situasjon. Bare i år har hun møtt opp uanmeldt i fosterhjemmet ni ganger.

Situasjonen er således at det fortsatt må sies å foreligge alvorlige mangler ved den daglige omsorgen som A kan gi B. Det finnes heller ikke tvilsomt at Bs helse og utvikling kan bli alvorlig skadet dersom han nå flyttes tilbake til sin mor. Det tilføyes at situasjonen ikke kan sies å være bedret som følge av at de andre barna ikke lenger bor hjemme, idet det ville være direkte uheldig for B ikke å ha sine søsken å støtte seg til, men utelukkende ha sin mor å forholde seg til. B sliter i dag med psykiske problemer som i stor grad synes forårsaket av mors dårlige omsorgsevne, og han trenger nå stabile, forutsigbare og trygge forhold for å kunne utvikle seg sosialt og emosjonelt. Dette er han sikret i fosterhjemmet.

Lagmannsretten er også kommet til at det ikke er realistisk å regne med at hjelpetiltak vil kunne avhjelpe problemene. Situasjonen for B ville likevel være klart uholdbar. A har dessuten gjennom flere år vist en svært negativ holdning til barnevernet og har ikke vist vilje til et konstruktivt samarbeid, selv om hun riktignok har akseptert tilsyn. Etter at de to minste barna ble fratatt henne og plassert på Y barnehjem, har hun ikke villet samarbeide om samværsordningen, som hun heller ikke har respektert. Alt skulle gå gjennom hennes advokat.

Også når det gjelder omfanget av samvær, er lagmannsretten kommet til samme resultat som fylkesnemnda og herrredsretten. Lagmannsretten viser til det som er nevnt ovenfor hva angår Bs behov for ro og stabilitet, og for at han skal få en best mulig tilknytning til fosterhjemmet, som må antas å ville bli hans hjem i årene fremover. Selv om det siste samværet som fant sted på «nøytral» grunn på Y barnehjem fungerte tilfredsstillende, finner lagmannsretten at det vil være til beste for B at samværene begrenses til en gang hver tredje måned. Det er i den forbindelse lagt særlig vekt på at A ikke vil akseptere fosterhjemsplasseringen og at hun er sterkt kritisk til fosterforeldrene, hvilket hun også gir uttrykk for overfor B.

Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste for så vidt gjelder B.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Herredsrettens dom stadfestes for så vidt gjelder B.

Slutning:

Saken heves for så vidt gjelder D.