LA-1999-1476

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-09-29
Publisert:	LA-1999-01476
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Aust-Agder jordskifterett nr. 98-00013 - Agder lagmannsrett LA-1999-01476 A.
Parter:	Ankende part: Olav Kn. Rike, Ingebjørg O. Homme, Pål Dale, Olav Ketilson Dale (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Hubert Senum). Ankemotpart: Jon No. Løyland, Nils Lien (Prosessfullmektig: Advokat Ove Chr. Lyngholt). Ankemotpart: Ingunn Holen Olsen. Ankemotpart: Åse Ingebjørg Homme (Prosessfullmektig: Advokat Olav Felland).
Forfatter:	Ola Rygg, formann. Per Holtar Evensen. Karl-Einar Knudsen
Lovhenvisninger:	Jaktloven (1899), Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180

Saken gjelder tvist om jaktrettigheter.

I sak nr. 13/1998 for Aust-Agder jordskifterett behandles blant annet krav om avklaring av rettigheter og fastsettelse av bruksordningsregler for jakt på brukene under gnr. 21 - Røysland, gnr. 26 - Løyland og gnr. 27 - Dale, samtlige i Valle kommune.

Under jordskifterettens behandling av saken ble det konstatert tvist mellom eierne av bruk under Løyland på den ene side og eiere av bruk under Dale på den annen side om det rettslige grunnlag for jaktfordelingen mellom disse to gårdsnumre.

Under gnr. 26, Løyland, var det brukene tilhørende Jon Nordstog Løyland (bnr.1), Ingunn H Olsen (bnr. 2), Nils Lien (bnr. 3) og Åse I Homme (bnr. 6) som ble parter i tvisten.

Under gnr. 27, Dale, var det brukene tilhørende Olav K Rike (bnr. 1), Ingebjørg Homme (bnr. 2), Pål Dale (bnr. 5) og Ola K. Dale (bnr. 11) som ble parter i tvisten. Det bemerkes at eieren av bnr. 2 stilte seg nøytral til tvisten og tok ikke stilling til noen av de fremsatte påstander.

Eiere av bruk under gnr. 27 Dale mente at jaktretten til reinsdyr og elg for brukene under de to gårdsnumre lå gjensidig på alt areal under de to gårdsnumre og med lik rett, 1/2 del på hver av disse. Slikt fellesskap i elg- og reinsdyrjakt er tidligere rettskraftig avgjort for deler av arealer under Løyland og Dale. Det ble vist til dom avsagt av Setesdal jordskifterett i sak nr. 21/1963 som ble stadfestet av Agder lagmannsrett i 1987. Eiere av bruk under Dale fremholdt at dette måtte gjelde også for det øvrige areal under Dale og Løyland.

Eiere av bruk under Løyland mente det ikke var slikt fellesskap i jaktretten mellom Løyland og Dale utover det som tidligere var rettskraftig avgjort i Setesdal jordskifteretts sak 21/1963. Utover det som er rettskraftig avgjort i den saken, følger jaktrettighetene grunnarealene slik at jaktrettighetene for bruk under Dale ligger på arealer tilhørende bruk under Dale og jaktrettighetene for bruk under Løyland ligger på arealer tilhørende bruk under Løyland.

Jordskifteretten avsa den 19. mai 1999 dom med slik slutning:

«Det er ikke fellesskap i jaktgrunnlag mellom Dale og Løyland utover det som følger av sak 21/1963.»

Om sakens bakgrunn og sakens behandling for jordskifteretten, vises til jordskifterettens dom.

Eierne av brukene under Dale v/advokat Bjørn Hübert Senum anket jordskifterettens dom til Agder lagmannsrett. De mente jordskifterettens dom var uriktig og at jordskifteretten hadde foretatt feil bevisbedømmelse og feil rettsanvendelse.

Eierne av tre av brukene under Løyland, Jon Nordstog Løyland og Nils Lien ved advokat Ove Chr Lyngholt og Åse I Homme ved advokat Olav Felland har alle imøtegått anken og påstått jordskifterettens dom stadfestet. Eieren av bnr. 2 under Løyland, Ingunn Holen Olsen, ble også gjort til ankemotpart. Hun har stillet seg nøytral til tvisten og har verken akseptert eller bestridt de ankende parters syn.

Ankeforhandling ble holdt i kommunehuset i Valle den 29. august 2000. For ankende part nr. 2, Ingebjørg Homme, møtte hennes svigersønn Knut Erik Paulsen. Ankemotpart nr. 2, Ingunn Holen Olsen eier av gnr. 26 bnr. 2, møtte ikke. Forøvrig møtte partene. Olav Kn. Rike, Olav K Dale og Jon Nordstog Løyland avga partsforklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Fremlagte dokumenter vil bli nevnt i den utstrekning det er av betydning. Advokat Senum opplyste at ankende part nr. 2, Ingebjørg O Homme, har overdratt eiendommen gnr. 27 bnr. 2 til sin datter Anne Gunn Homme Paulsen, gift med Knut Erik Paulsen, og at Ingebjørg O Homme blir stående som ankende part. Saken står i det vesentlige i samme stilling som den gjorde for jordskifteretten.

Om sakens bakgrunn bemerkes forøvrig:

Det som utgjør tvisteområdet i saken her er de arealer under Løyland og Dale som ligger øst for gnr. 21 - Røysland. Tvisteområdet omfatter her både innmark, skog og utmarksarealer, herunder også Løylands område Håvestøyl og Dales område Daastøyl.

Det er spørsmålet om rettighetene til elg- og reinsdyrjakt innen dette området som er tema i denne saken.

Spørsmål om jaktrettigheter under Dale og Løyland er tidligere blitt behandlet av domstolene.

I Setesdal jordskifteretts sak 21/1963 ble det i 1984 avsagt dom angående grunnlaget for elg- og reinsdyrjakten for andre deler av Løyland- og Dalegårdene. Det som da utgjorde tvisteområdet var Løylands og Dales arealer beliggende vest for Røysland,- et betydelig hei-, fjell- og utmarksområde. Jordskifterettens dom ble etter anke stadfestet av Agder lagmannsrett i 1987. Det fremgår av lagmannsrettens dom side 14 at partene var enige om fordelingen av småviltjakten innen det som da var skiftefeltet.

Setesdal jordskifterett har i sak nr. 3/1961 behandlet jordskifte for utmarka under Dale. I jordskiftet som ble sluttet i 1970, er jakt og fangst omtalt. Løyland-gårdene var ikke parter i denne saken. Partene i saken her er uenig i hvordan dette er å forstå og hvilken vekt det har for den tvist som nå behandles.

Videre har Aust-Agder jordskifterett i sak 14/1988 behandlet jordskifte for arealer under Løyland. I jordskiftet som ble sluttet i 1994 ble spørsmålet om jaktrettigheter ikke berørt. Dette med ett unntak som ikke er av betydning for saken her. Dale-gårdene var ikke parter i denne saken. Partene er ikke enige om hvilken betydning dette jordskifte har for den tvist som nå behandles.

De ankende parter, Olav Kn. Rike, Ingebjørg Homme, Pål Dale og Olav Ketilson Dale, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det gjelder generelt for Dale og Løyland at elg- og reinsdyrjakten knytter seg til det totale arealet under Dale og Løyland, og at jakten skal fordeles med en ideell halvdel til Dale-brukene og en ideell halvdel til Løyland-brukene.

Prinsipalt gjøres gjeldende at hele Dale og Løyland opprinnelig lå i et sameie, i et jordfellesskap. Alt areal var omfattet av sameiet - innmark, utmark, hei og fjell under de to gårdene, og alle rettigheter knyttet til disse arealer inngikk i sameiet. Jaktrettighetene ligger nå igjen som en rettighetsrest på det totale arealet etter at det i tidens løp er foretatt ulike delinger og utskiftinger fra det gamle opprinnelige sameiet eller jordfellesskapet.

Det er dette jordskifteretten og lagmannsretten kom til i Setesdal jordskifteretts sak nr 21/63 for det området av Dale og Løyland som den saken omhandlet. Tilsvarende gjelder for det areal som omfattes av saken her, og med samme begrunnelse.

Oppdeling av det opprinnelige gamle fellesskapet skjedde suksessivt, ved deling av innmark, etablering av støyler, deling av skogteiger og så videre. Det som ikke ble delt, slått, beite, jakt og fiske, ble fortsatt liggende igjen i det totale arealet som gjenværende restrettigheter. Jaktrettighetene for Dale har ikke blitt utskilt for det området som omfattes av saken her og ligger således tilbake på totalarealet som en restrettighet. Utskiftninger til eiendom og annen form for deling begynte på et tidlig tidspunkt, og det må legges til grunn at de delinger som har skjedd i det området som omfattes av saken her, foregikk før jaktloven av 1899. At jaktrettigheter ble liggende igjen på arealer som ble fradelt til eiendom var derfor ikke lovstridig.

Det vises til jaktmøteprotokollen for Dale, Løyland og Røysland der det fremgår at jakten har vært fordelt 50 - 50 mellom Dale og Løyland i alle år. Til grunn for de jaktfordelinger som kommer til uttrykk i jaktprotokollen ligger totalarealet under Dale og Løyland. Protokollen gir uttrykk for hvorledes partene oppfattet rettighetsforholdene seg imellom,- som likeverdige i det området protokollen gjaldt for. I protokollen fremgår enkelte forbehold med hensyn til varigheten av den fordelingsordning protokollen gir uttrykk for. Dette refererer seg til hvor stor del av det hele gården Røysland skal ha, og ikke til fordelingen mellom Dale og Løyland. Mellom disse har det ikke vært strid før i de senere år.

I jordskiftesak nr. 3/1961 er protokollert at loddeierne har retten til jakt i sine teiger. Dette er ikke av betydning for den tvisten som nå behandles. Jordskiftesak nr. 3/1961 gjaldt alene ordning av interne forhold mellom brukene under Dale. Det protokollerte gjelder dessuten kun småviltjakten. Dette er eierne av brukene under Dale enige om.

I en rekke dokumenter fremgår at man gjennom tidene har oppfattet at det var et utstrakt fellesskap i blant annet jakt mellom Dale og Løyland, og at det var en fordeling 50/50 mellom disse. Det vises blant annet til skylddelingsforetning fra 1915 over vann- og strandrett under Oddeskar, gnr. 27 bnr. 8,- til dom avsagt av Setesdal herredsrett 26. august 1972,- til rettsbok for Setesdal heradsrett av 2. april 1981 og til brev datert 18. desember 1979 fra advokat Svein Løyland til Bjørgulf Løyland.

Subsidiært gjøres gjeldende at jaktfellesskapet innen tvisteområdet har et avtalemessig grunnlag eller grunnlag i en fast omforenet ordning mellom eierne av brukene under Dale og Løyland. Avtalen eller ordningen har hatt som innhold at jaktrettighetene gjensidig skulle ligge på det hele areal og at jaktrettighetene skulle fordeles mellom disse med 1/2 del på hver. Det ble vist til den fordeling av jakten som faktisk har vært og som også kommer til uttrykk i jaktprotokollen og i ulike dokumenter.

De ankende parter la ned slik påstand:

«1. Elgjakten og reinsdyrjakten innenfor skiftefeltet hører til Dale-gårdene, gnr. 27 bnr. 1, 2, 5 og 11 med til sammen en ideell halvpart og til Løylands-gårdene, gnr. 26 bnr. 1, 2, 3 og 6 med til sammen den annen ideelle halvpart.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Saksomkostningene tillegges 12 % årlig rente fra det oppfyllelsestidspunkt som fastsettes i dommen.»

Ankemotpartene Jon Nordstog Løyland og Nils Lien har i det vesentlige gjort gjeldende:

Jordskifterettens dom er riktig i resultat og begrunnelse og dommen påstås stadfestet. Det bestrides at det foreligger fellesskap i jakt i tvisteområdet slik dette er anført fra de ankende parters side.

Det bestrides at det er grunnlag for å hevde at det som nå utgjør tvisteområdet fra gammelt av har vært i et totalt jordfellesskap mellom Dale og Løyland. Fellesskap i jakt begrunnet i slikt opprinnelig jordfellesskap tilbakevises derfor.

Annerledes var situasjonen i det området som ligger «nord i heia» og som var gjenstand for behandling i Setesdal jordskifteretts sak 21/63, jf. lagmannsrettens dom av 24. september 1987 der jordskifterettens avgjørelse ble stadfestet. I den saken var partene enige om at det i det området som da utgjorde skiftefeltet, fra gammelt av hadde vært et fullstendig sameie mellom Dale og Løyland med en halvdel på hver og at den samlede skyld på begge sider var like stor. Det er ikke slik enighet i den saken som nå er til behandling.

Det er heller ikke dokumentert og det tilbakevises at det på annet grunnlag er etablert fellesskap i jakt slik det er gjort gjeldende fra de ankende parters side.

Jaktprotokollen gir uttrykk for hvordan partene, fra det ene året til det annet, fant frem til praktiske løsninger på de aktuelle jaktspørsmål som måtte løses hvert år. Det vises også til at det som nå utgjør tvisteområdet utgjør en relativt liten del av det totale arealgrunnlag for elg- og reinsdyrjakt, og at det i jaktmessig sammenheng betød svært lite. Det tilbakevises at de forbehold til varigheten av de ordninger som hvert år ble avtalt alene har med forholdet til Røysland å gjøre. Forbeholdet gjelder også forholdet mellom Løyland og Dale.

Det tilbakevises at de formuleringer i ulike dokumenter som de ankende parter har påberopt som eksempler på at det var et fellesskap i rettigheter mellom partene, kan tas til inntekt for at det var et slikt fellesskap innen det som nå utgjør tvisteområdet. Dette gjelder skylddelingsforretningen over Oddeskar fra 1915, dommen fra Setesdal herredsrett av 26. august 1972, rettsbok fra Setesdal heradsrett av 2. april 1981 m.m.

I den utskiftning som foregikk på Dale i jordskiftesak nr 3/1961 fremgår at jaktretten ligger på den enkelte eiendom og ikke ligger i fellesskap. Det tilbakevises at det som står her alene angår småviltjakten. Dersom de ankende parters oppfatning av rettighetsforholdene hadde vært riktig, skulle forøvrig også Løyland-brukene vært innkalt til denne.

Ankemotpartene Jon Nordstog Løyland og Nils Lien la ned slik påstand:

«Jordskifterettens dom stadfestes og Jon No Løyland og Nils Lien tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Ankemotpart nr 4, Åse Ingebjørg Homme gjorde i det vesentlige gjeldende:

Det vises til og gis tilslutning til det som er anført fra ankemotpartene Jon Nordstog Løyland og Nils Lien.

Videre vises til at det ikke fremgår av det økonomiske kartverk at bruk under Dale skal ha rettigheter på Løyland innen tvisteområdet. Heller ikke at bruk under Løyland skal ha rettigheter på Dale.

Alt annet innen tvisteområdet er delt. Det gjelder grunn, skog, beite, fiske og fallrettigheter. Det må da ha vært en spesiell grunn til at jakten ikke skulle vært delt. Slik grunn foreligger ikke.

I henhold til de regler om rettskraftvirkning av jordskifteavgjørelser som gjaldt før 1990 reises spørsmål om adgangen til å prøve saken er avskåret. Det vises til jordskifterettens sak 3/1961 side 9 nederst.

Homme la ned slik påstand:

«1. Fyrste avsnitt i slutninga til jordskifteretten blir å stadfeste.

2. Dei ankande partana erstattar sakskostnadene for Åse I. Homme for lagmannsretten.»

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som jordskifteretten.

Det presiseres innledningsvis at jordskifterettens påankede dom gjelder rettstilstanden forut for jordskiftet.

Det presiseres også at verken jordskifterettens dom eller lagmannsrettens dom behandler eller avgjør noe om de innbyrdes forhold for Løyland-brukene og for Dale-brukene.

De ankende parter har anført to hovedgrunnlag for sitt syn på fellesskapet til jaktrettighetene. Prinsipalt at jaktrettighetene ligger tilbake i et restfellesskap etter at et mer omfattende eller totalt sameie opp gjennom årene sukssesivt er blitt oppløst. Subsidiært at fellesskapet til jaktrettighetene er blitt etablert særskilt. Lagmannsretten kan ikke se at de ankende parter har sannsynliggjort at noen av disse grunnlag er til stede.

For så vidt gjelder det prinsipale grunnlag, konstaterer lagmannsretten for det første at det mellom partene er uenighet om slikt sameie eller jordfellesskap har eksistert. Ingen av ankemotpartene har akseptert de ankende parters syn om slikt opprinnelig sameie eller jordfellesskap, og tre av ankemotpartene har uttrykkelig bestridt at det foreligger grunnlag for å hevde dette.

Ved dette skiller saken her seg grunnleggende fra Setesdal jordskifteretts sak 21/1963 som gjaldt andre arealer under Dale og Løyland. I den saken var eierne av brukene under Dale- og Løylandgårdene nettopp enige om at det fra gammelt av hadde vært et sameie til de grunnarealene som inngikk i skiftefeltet. Lagmannsretten finner derfor resultatet i den saken ikke avgjørende for saken her.

Det er ikke fremlagt dokumenter som klart uttrykker eller bekrefter eksistensen av et slikt gammelt sameie eller jordfellesskap, eller fellesskap med hensyn til jaktrettigheter i slik forbindelse. Heller ikke finner lagmannsretten at det i øvrige fremlagte dokumenter er opplysninger som med tilstrekkelig beviskraft viser eller tyder på at slikt har foreligget.

Lagmannsretten finner ikke at jaktprotokollen kan tas til inntekt for eksistensen av et gammelt opprinnelig fellesskap med hensyn til jakt i det området som saken gjelder. Lagmannsretten oppfatter ikke at det protokollerte gir uttrykk for noe varig rettsstiftende eller rettighetsbekreftende vedrørende jaktrettighetene. Det fremstår som de involverte parters måte å ordne opp i og fordele det enkelte års jakt og jaktinntekter på, og som partenes omforente måte å praktisere jakten på innenfor det område jaktprotokollen omfattet,- et område betydelig større enn det som utgjør tvisteområdet. Det areal som omfattes av saken her, utgjør kun en mindre del av det totalarealet som var til administrasjon, og tvisteområdet utgjorde og utgjør etter det opplyste i jaktmessig sammenheng heller ikke det mest interessante området.

De ankende parter har vist til formuleringer i en rekke dokumenter som omtaler, bekrefter og forutsetter et fellesskap mellom Dale og Løyland i ulike sammenhenger, også med hensyn til jakt. Det vises til det som er inntatt under partenes anførsler. Lagmannsretten finner imidlertid ikke det som fremgår av disse henvisninger avgjørende. Det synes gjennomgående å være slik at der det i disse dokumentene er omtalt fellesskap mellom Dale- og Løylandgårdene, er dette i sammenhenger der slikt fellesskap refererer seg til arealer eller områder som partene er enige om har vært underlagt slikt fellesskap. Det refererer seg ikke til de arealer som utgjør tvisteområdet i denne saken. Lagmannsretten kan heller ikke se at det som er omtalt om fellesskap for disse andre områder, kan «overføres» og anvendes tilsvarende for de arealer som utgjør tvisteområdet i saken her.

Legger man til grunn de ankende parters syn om at det fra gammelt av forelå et fullstendig jordfellesskap mellom Dale og Løyland og at jaktrettighetene fortsatt ligger i fellesskap fordi jaktrettighetene ikke tidligere er blitt utskilt, delt eller avgjort på annen måte, ville den naturlige konsekvens være at også andre ikke utskilte, fradelte eller avgjorte eierrettigheter, fortsatt lå i fellesskap. Dette gjelder for eksempel fallrettigheter.

Det er ikke påstått fra de ankende parters side at det innen tvisteområdet nå foreligger andre rettigheter i fellesskap mellom Dale- og Løylandbrukene. De ankende parter har herunder opplyst at de ikke påstår at det foreligger eller har foreligget slikt fellesskap til de fallrettighetene som er eller har vært knyttet til arealene som ligger i tvisteområdet. Slikt fellesskap er heller ikke påberopt eller lagt til grunn tidligere, heller ikke i forbindelse med den tvist om fallrettigheter m.m. som ble behandlet som sak nr 34/70 ved Setesdal heradsrett. Slik lagmannsretten ser det taler derfor også dette mot at det har foreligget slikt jordfellesskap til de arealer som omfattes av tvisteområdet i saken her.

Lagmannsretten finner at heller ikke de ankende parters subsidiære grunnlag kan føre frem. Lagmannsretten finner det således ikke bevist at det er etablert et fellesskap med hensyn til jakt i tvisteområdet på avtalemessig grunnlag. Heller ikke ved at det har vært etablert slik fast bruksordning at denne gir uttrykk og danner grunnlag for slik rettsstiftende eller rettsbekreftende enighet mellom partene som anført av de ankende parter.

Det er ikke fremlagt avtaledokument eller annet skriftlig bevismateriale som uttrykker slik avtale. Heller ikke er det fremlagt dokument som viser at slik avtale eller enighet er blitt inngått eller etablert. For så vidt gjelder jaktprotokollen og forståelsen av den, viser lagmannsretten til det som står ovenfor. Lagmannsretten finner heller ikke at det er sannsynliggjort en slik bruk i tvisteområdet at denne kan oppfattes som uttrykk for avtalebasert rettighet eller som kan danne grunnlag for slik rettighet.

Saksomkostninger.

Anken har vært forgjeves, og lagmannsretten finner at de ankende parter skal erstatte ankemotpartenes deres omkostninger for lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd jf. §172 første ledd. Lagmannsretten har ikke funnet at saken har vært så tvilsom at de ankende parter kan fritas for å erstatte ankemotpartene deres omkostninger i ankesaken jf. §180 første ledd jfr §172 annet ledd.

Advokat Lyngholt, som prosessfullmektig for ankemotpartene Løyland og Lien, har sendt inn veiledende saksomkostningsoppgave stor kr 39.925,- hvorav kr 38.000,- er oppgitt å være salær. Også advokat Felland har inngitt veiledende saksomkostningsoppgave. Som prosessfullmektig for ankemotparten Homme, lyder denne oppgaven på kr 23.120 hvorav kr 22.000 er oppgitt å være salær. Til sammenligning nevnes at prosessfullmektigen for de ankende parter har inngitt veiledende saksomkostningsoppgave stor kr 42.873,- hvorav salæret er satt til kr 28.000.

Det er ikke innkommet merknader til de innsendte saksomkostningsoppgaver og lagmannsretten finner i utgangspunktet å kunne legge disse til grunn for fastsettelsen, jf. tvistemålsloven §180 jf. §176 første ledd.

Lagmannsretten har vurdert om det forhold at ankemotpartene ikke hadde samme prosessfullmektig bør føre til at erstatningen for påførte saksomkostninger begrenses fordi de totale saksomkostninger ikke «skjønnes nødvendig for å få saken betryggende utført», jf. tvistemålsloven 180 jf. §176 første ledd. Det bemerkes at lagmannsretten ikke finner det urimelig at de ankende parter Løyland og Homme valgte hver sin prosessfullmektig. Grunnen til at de to ikke benyttet samme prosessfullmektig var at det dem imellom, i samme jordskifte, har bestått en særskilt rettstvist der de to har vært representert ved de prosessfullmektiger som har bistått dem i saken her. Også denne rettstvisten ble anket inn for lagmannsretten og var gjenstand for ankeforhandling samme uke som tvisten her. Det bemerkes videre at de to prosessfullmektigene koordinerte sakspresentasjonen og prosedyrene og har ved dette søkt å redusere faren for unødvendig dobbeltarbeid og omkostninger. Det bemerkes også at det ikke er fremsatt innvendinger fra de ankende parters side mot at ankemotpartene var representert ved 2 prosessfullmektiger. Etter lagmannsrettens syn bør det vises en forsiktighet med å begrense erstatningsfastsettelsen på det grunnlag som her drøftes også fordi dette kan sies å gripe inn i det frie advokatvalg, dvs partens rett til selv å velge den prosessfullmektig han anser seg best tjent med. For det spørsmål som her er drøftet, vises til Rt-1984-956. Etter en samlet vurdering der også de nevnte momenter er tatt i betraktning, har lagmannsretten under tvil kommet til at det ikke er riktig å begrense den samlede saksomkostningserstatning. De fremlagte omkostningsoppgaver legges til grunn for fastsettelsen.

Det foreligger ikke opplysninger om at Ingunn Holen Olsen har hatt kostnader i anledning saken.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Jordskifterettens dom stadfestes.

2. Olav Kn Rike, Ingebjørg Homme, Pål Dale og Olav Ketilson Dale dømmes til, in solidum, å betale i saksomkostninger til Jon Nordstog Løyland og Nils Lien kr 39.925,-trettinitusen- nihundreogtjuefem-, og til Åse Ingebjørg Homme kr.23.120,- tjuetretusenetthundreogtjuekroner- innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.