Rt-1984-956
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1984-05-18 |
| Publisert: | Rt-1984-956 (264-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 18. mai 1984 i l.nr. 163 K/1984 |
| Parter: | 1) Jürgen Wüsthoff, (h.r.advokat Markus Andresen), 2) Hans Petter Håtun (advokat Geir Haugen) mot J. Terje Eriksen A/S (advokat Odd Bergland). |
| Forfatter: | Blom, Christiansen, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §176, Tvistemålsloven (1915), Skjønnsprosessloven (1917) §54, §181, §404, §2, §43, Skjønnsprosessloven (1917), Vassdragsreguleringsloven (1917) §20, Vassdragsreguleringsloven (1917) |
Ved stevning av 20. august 1982 reiste J. Terje Eriksen A/S sak for Eidsvoll herredsrett mot Thor Borgersen, Jan Rasmussen, John Terje Karlsen, Harald Sunde, Stig Ihle, Jürgen Wüsthoff og Hans Petter Håtun. Sakene gjaldt krav i forbindelse med salg av byggesett til bolighus på et tomtefelt på Kløfta. De saksøkte tok til gjenmæle, de fire førstnevnte ved advokat Kristen S. Fari, Stig Ihle ved advokat Johnny Melnæs, Jürgen Wüsthoff ved h.r.advokat Markus Andresen og Hans Petter Håtun ved advokat Geir Haugen. Ihle og Wüsthoff reiste motsøksmål. - - -
Herredsretten begrunnet sin omkostningsavgjørelse slik:
«Saksøkeren har etter dette tapt hovedsøksmålet fullstendig bortsett fra den mindre reservasjon for Ihles vedkommende. Han må etter dette pålegges å erstatte de saksøkte sakens omkostninger.
De saksøkte har imidlertid engasjert ialt 4 advokater. Retten kan ikke se at saken ga grunnlag for et så stort oppbud av advokater og finner derfor ikke å kunne legge de innkomne arbeidsoppgaver til grunn i sin helhet. De saksøkte som møtte med egen advokat blir etter rettens oppfatning å tilkjenne delvis erstatning for sine saksomkostninger med kr. 9000,- på hver.»
Jürgen Wüsthoff, Hans Petter Håtun og Stig Ihle påkjærte saksomkostningsavgjørelsen til Eidsivating lagmannsrett og gjorde gjeldende at avgjørelsen var i strid med loven.
Eidsivating lagmannsrett avsa 27. februar 1984 kjennelse med slik slutning:
«1. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Lagmannsretten uttalte at tvistemålsloven §176 første ledd ikke selv angir noen begrensning i den prøvelsesadgang retten har når den skal ta stilling til om omkostningene var nødvendige for å få saken betryggende utført. At det finnes en særbestemmelse for skjønnssaker i skjønnsloven §54 kunne etter lagmannsrettens oppfatning ikke medføre at retten i vanlige tvistemål er avskåret fra å tillegge de hensyn som ligger bak skjønnsloven §54 vekt. Også i ordinære tvistemål kan det forekomme at det på samme side i tvisten opptrer flere parter som ønsker hver sin prosessfullmektig og at dette i enkelte tilfelle vil kunne lede til urimelige høye prosessomkostninger for den part som taper saken.
Lagmannsretten la videre til grunn at man uten uttrykkelig lovhjemmel ikke kunne pålegge den annen part i saken plikt til å protestere så tidlig som mulig under saken mot at hans motparter opptrer med hver sin prosessfullmektig, sammenlign bestemmelsen i skjønnsloven §54 annet ledd siste punktum.
Etter dette fant lagmannsretten at herredsretten ikke hadde avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven, jfr. tvistemålsloven §181 annet ledd. Den skjønnsmessige fastsettelse av omkostningsbeløpets størrelse kunne lagmannsretten ikke prøve. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Da det her gjelder et kjæremål over en saksomkostningsavgjørelse, kunne lagmannsretten bare prøve om saksomkostningsspørsmålet var avgjort i strid med loven, jfr. tvistemålsloven §181 annet ledd. Se for øvrig for utvalgets vedkommende også tvistemålsloven §404.
Lagmannsretten har alene vurdert dette lovspørsmål i forhold til tvistemålsloven §176 og skjønnsloven §54 annet ledd.
Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at det ut fra disse bestemmelser - når de vurderes isolert - i prinsippet ikke kan ses å være noe til hinder for at retten begrenser tilkjente saksomkostninger fordi det etter omstendighetene ikke finnes rimelig at parten har opptrådt med egen prosessfullmektig. Som utvalget senere vil komme tilbake til, kan imidlertid kjæremålet ikke avgjøres ved en slik isolert betraktning.
Innledningsvis peker utvalget på at vilkåret for å tilkjenne fulle saksomkostninger etter tvistemålsloven §176 første ledd er at disse «efter rettens skjønn var nødvendige for å få saken betryggende utført». Retten må da ta i betraktning hva som under de foreliggende omstendigheter fra et alminnelig fornuftig synspunkt måtte fremstille seg som hensiktsmessig til sakens fremme, jfr. Alten: Tvistemålsloven (3. utg.) side 196 med henvisning til loven motiver. Det er således ingen begrensning i de momenter som retten kan tillegge vekt ved skjønnet, herunder da også om det var rimelig at parten hadde egen prosessfullmektig.
Når det videre gjelder skjønnsloven §54, kan utvalget ikke se at forholdet mellom den særlige saksomkostningsregel i paragrafens annet ledd og tvistemålsloven alminnelige regler om saksomkostninger - som også gjelder i skjønnssaker, jfr. skjønnsloven §2 og §43 - har vært nærmere vurdert av lovgiveren. Nevnte §54 annet ledd har den nå opphevede regel i vassdragsreguleringsloven §20 nr. 2 annet ledd som forbilde, jfr. Ot. prp. nr. 18 for 1971-72 om endring i skjønnsloven m.v. side 42 følgende. Bestemmelsen i vassdragsreguleringsloven var igjen tatt fra den tidligere lov, jfr. Ot. prp. nr. 36 for 1915 om vassdragsreguleringsloven side 34 til §20. Ved ikraftsettingen av den nye rettergangsordning ble forholdet mellom denne bestemmelse og den alminnelige regel i tvistemålsloven §176 ikke overveiet, jfr. Ot. prp. nr. 32 for 1918 17 til §90. Utvalget er etter dette enig med lagmannsretten i at særbestemmelsen i skjønnsloven §54 annet ledd i og for seg ikke er til hinder for at retten også i vanlige tvistemål kan tillegge hensynene bak §54 annet ledd vekt. Videre er utvalget enig med lagmannsretten i at bestemmelsen i skjønnsloven §54 annet ledds siste punktum ikke får direkte anvendelse i vanlige tvistemål.
Inn under uttrykket «i strid med loven» i tvistemålsloven §181 annet ledd går imidlertid ikke bare regler som har hjemmel i uttrykkelige lovbestemmelser, men også dem som lar seg utlede av loven hele system, se sammenligningsvis bemerkningene om den tilsvarende bestemmelse i tvistemålsloven §404 nr. 3 i Rt-1958-891.
Tvistemålsloven bygger på en forutsetning om fritt advokatvalg, dvs. at den enkelte part selv har rett til å velge den prosessfullmektig han anser seg best tjent med. Vinner han saken, er det videre tvistemålsloven utgangspunkt at han har krav på å få dekket sine fulle saksomkostninger. Skal det gjennom saksomkostningsreglene i realiteten gripes inn i partens rett til fritt å velge sin prosessfullmektig, må det følge av alminnelige prosessgrunnsetninger at parten må ha hatt adgang til å uttale seg før det eventuelt treffes en slik avgjørelse. I nærværende sak har sorenskriveren besluttet bare å tilkjenne delvise saksomkostninger uten at spørsmålet om en reduksjon på dette grunnlag var reist verken under saksforberedelsen eller hovedforhandlingen. En slik avgjørelse er i strid med loven. Utvalget finner for øvrig grunn til å tilføye at det fremgår av forarbeidene til skjønnsloven §54 annet ledd at praktiseringen av bestemmelsen byr på visse problemer, og det ligger etter utvalgets mening i sakens natur at den bør anvendes med en viss forsiktighet.
Det syn utvalget har på saken, leder til at både herredsrettens og lagmannsrettens avgjørelser bør oppheves og saksomkostningsspørsmålet for de kjærende parter henvises til herredsretten til fortsatt behandling.
De kjærende parter må tilkjennes saksomkostninger for utvalget og for lagmannsretten. Disse settes til 2000 kroner for hver av dem.
Kjennelsen er enstemmig.