LA-1999-1664
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-04-14 |
| Publisert: | LA-1999-01664 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett nr. 99-00742 A - Agder lagmannsrett LA-1999-01664 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00837. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Mette Yvonne Larsen). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Jan Erik Granmo). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen, formann. Lagdommer Åse Berg. Ekstraord. lagdommer Odvar Rye |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-13, Tvistemålsloven (1915) §180, Ekteskapsloven (1991) §55 |
Saken gjelder spørsmålet om en kreditor kan ta utlegg i en ideell halvpart av en boligeiendom som debitor har grunnbokshjemmel til som eier sammen med ektefellen, men som i henhold til ektepakt tilhører ektefellens særeie.
Skien og Porsgrunn byrett avsa 25. august 1999 dom i saken med slik domsslutning:
«1. Eiendommen gnr. 1, bnr. 41 i X tilhører i eneeie B - pr. utleggsforretning 08.06.98, tinglysning 10.06.98 og fortsatt.
2. A dømmes til å slette sitt utlegg avholdt 08.06.98, tinglyst 10.06.98 som heftelse på gnr. 1, bnr. 41 i X.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.»
Om sakens bakgrunn, partenes anførsler for byretten og byrettens begrunnelse for avgjørelsen vises til byrettens dom.
A har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett med påstand om frifinnelse. Anken er angitt å gjelde rettsanvendelsen, bevisbedømmelsen og saksbehandlingen. Som saksbehandlingsfeil er påberopt mangelfulle domsgrunner. B har imøtegått anken. Ankeforhandling ble holdt i Skien 11. april 2000. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Seks vitner avga forklaring, hvorav ett ved telefonavhør. Saken står for lagmannsretten i samme stilling som for byretten.
A har i det vesentlige anført:
Tvistetemaet i denne saken er hvorvidt den omhandlede eiendommen var i sameie eller eneeie da utlegget ble tatt. Prinsippet om fri bevisbedømmelse gjelder i denne saken. De fremlagte dokumentbevis hvor det fremgår at C er medeier, må likevel tillegges avgjørende vekt. Det ville dessuten svekke grunnbokens positive troverdighet dersom opplysningene i grunnboken om hjemmelsforholdene ikke ble lagt til grunn. Man må kunne stole på det som står i realregistrene
Det vises videre til presumpsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 om at eiendom som tjener som felles bolig, eies av ektefellene med en ideell halvpart på hver. Dette er lagt til grunn i en rekke rettsavgjørelser. Bestemmelsen kan imidlertid ikke tolkes antitetisk, dvs. at bare den ene av ektefellene kan anses som eier når grunnboken sier det motsatte. Det er heller ingen rettsavgjørelser som går ut på at man i strid med grunnboken ikke kan anses som eier. Bestemmelsen er derfor ikke anvendelig i denne saken.
Det kan ikke reises fornuftig tvil hva angår det reelle eierforholdet. Man må kunne se bort fra at C ikke visste hva hun gjorde da hun sammen med B undertegnet som kjøper og låntaker på de aktuelle dokumentene i tilknytning til huskjøpet. Hun var fra tidligere kjent med hva det innebar å stå som eier av fast eiendom, og at hun som eier kunne risikere utlegg og tvangssalg. Likevel forsømte hun seg med hensyn til tinglysning i grunnboken da hun ved ektepakt overdro sin ideelle halvpart av eiendommen til ektefellen. Dette var en reell disposisjon og innbærer at B må respektere utlegget ettersom vilkåret om dobbel tinglysning ikke er oppfylt, jf. ekteskapsloven §55 annet ledd. Det er ikke tilstrekkelig at ektepakten er tinglyst i Ektepaktregisteret.
I ettertid har C bygget opp en alternativ historie om at hun og ektefellen hadde en avtale om at mannen skulle eie huset alene allerede før kjøpet skjedde. Hvis dette hadde vært tilfellet, hadde det ikke vært nødvendig med ektepakt. Også et brev som C skrev til trygdekontoret for å få nedsatt underholdsbidraget hun betaler for sine tre barn som A har omsorgen for, viser at hun var medeier. I brevet opplyser hun at hun betaler både huslån og andre utgifter i tilknytning til huset, og hun betegner huset som «vårt hus». I ektepakten er det omtalt som «vår eiendom». Det er defor ikke tvilsomt at C var medeier på det tidspunkt da utlegget ble tatt.
A har nedlagt slik påstand:
«1. A frifinnes.
2. A tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»
B har henholdt seg til byrettens dom som hevdes å være riktig så vel i resultat som i begrunnelse. Anførslene er de samme som for byretten, og kan sammenfattes slik:
Avgjørende for saken er at det forut for kjøpet var inngått en intern avtale mellom B og C om eierforholdet, og det er ingen tvil om at denne gikk ut på at C ikke skulle være eier. Den omstendighet at hun likevel sto oppført som medeier i dokumentene som gjaldt huskjøpet, og at ektepakten først ble skrevet og tinglyst i ettertid, skyldes uvitenhet og dårlig rådgivning fra både advokat og fra vedkommende som formidlet huslånet. Begge opplyste at en slik fremgangsmåte var korrekt og dessuten nødvendig for å få lån. Dette ble bekreftet av vitnet D, som formidlet lånet. Ektepakten som ble skrevet kort tid etter, danner derfor ingen selvstendig disposisjon og medførte ingen overføring av noen eierandel fra C til ektefellen. Ektepakten bare stadfestet hva som hadde vært forutsatt mellom partene. Helt siden Cs tidligere bolig var solgt på tvangsauksjon etter krav fra A, var ekteparet (B/C)s klare intensjon at en fremtidig bolig skulle vernes mot Cs kreditorer. Et slikt formål er fullt legitimt.
Opplysningene i brevet til trygdekontoret, kan heller ikke tillegges vekt. Selv når bare den ene av ektefellene eier felles bolig, vil det være naturlig at begge omtaler boligen som «vårt hus». Videre avvises at det kan tillegges vekt at C betalte noen av boutgiftene, hvilket hun for øvrig har benektet å ha gjort.
Det skal ikke mye til for å konstatere at det foreligger en avtale, jf. Rt-1982-667 og Rt-1979-1375. Dokumenter som måtte omhandle eierforholdet, er ikke avgjørende. Man må se på det reelle forholdet mellom partene.
Spørsmålet om grunnbokens positive troverdighet har ingen interesse i denne saken. Det samme gjelder presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13, som først og fremst får betydning under den innledende behandling av utleggebegjæringen hos namsmannen, jf. Rt-1999-901 (905). Det retten skal bygge på, er vanlige bevisregler. Spørsmålet er derfor hva som finnes mest sannsynlig.
B har nedlagt slik påstand:
«1. Skien og Porsgrunn byretts dom stadfestes.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.»
Lagmannsrettens bemerkninger:
Innledningsvis bemerkes at en kreditor ikke får noen sterkere rettsstilling enn debitor. Kreditor kan således ikke beslaglegge det som debitor ikke virkelig eier. Dette innebærer f.eks at utlegg må vike dersom debitor ikke er eier, og det selv om han står som hjemmelshaver, se bl.a. Thor Falkanger: Tingsrett, 5. utg. s. 477 og 633. Det bør likevel tilføyes at den omstendighet at debitor ifølge et offentlig register er eier, vil være et viktig bevismoment når man skal ta stilling til eierforholdet. Videre nevnes at bevisregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13, som er påberopt av den ankende part, først og fremst har betydning under namsmannens behandling av utleggsforretninger, jf. Rt-1999-901. Dette innebærer at retten i nærværende sak skal ta stilling til eierforholdet ut fra hva som finnes mest sannsynlig. Også den ankende part har for øvrig sagt seg enig i at prinsippet om fri bevisbedømmelse gjelder her.
Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at ekteparet (B/C) før kjøpet fant sted var enige om at mannen skulle eie eiendommen alene. Etter at C tidligere hadde opplevd å få sin bolig solgt på tvangsauksjon, etter begjæring fra ankende part, var hun fast bestemt på at hun ved senere boligkjøp ikke skulle ha noen eierandel. B var av samme oppfatning. Dette fortalte de også til sine venner, som har kunnet bekrefte det som vitner i retten. Videre vises til at ekteparet kort tid før kjøpet av eiendommen i X inngikk avtale om ektepakt, dagbokført 26. august 1997, hvoretter «all fremtidig eiendom» skulle være mannens særeie. Vedrørende eventuell senere bolig heter det:
«Dersom ny bolig skulle bli innkjøpt vil avtale mellom partene om særeie som forsåvidt gjelder Gnr. og Bnr. bli ettersendt ektepaktregisteret.»
Lagmannsretten legger til grunn at ekteparet (B/C) ikke hadde endret oppfatning om hvem som skulle være eier da selve kjøpet fant sted, og heller ikke senere har gjort det. Det nevnte brev til trygdeetaten tillegges liten vekt i den sammenheng, idet Cs opplysninger i brevet om betaling av huslån må ses på bakgrunn av Cs forsøk på å få nedsatt bidraget hun var pålagt å betale. Avtalen var således at B alene skulle eie eiendommen. Dette ble for øvrig bekreftet av vitnet D, som formidlet lånet, og han var overhodet ikke i tvil på denne punkt. Han ga dem også råd om hvordan de skulle forholde seg for å få det formelle i orden. Uheldigvis fulgte ekteparet de anvisninger som ble gitt med hensyn til hvilke navn som skulle stå i papirene, og om at ektepakt vedrørende eiendommen først kunne skrives etter at eiendommen var overdratt til begge i fellesskap, hvilket har skapt uklarhet utad om eierforholdet. Dette får likevel ingen innvirkning på Cs rettsstilling i forhold til ektefellen, og hennes kreditorer får ikke noen bedre rettsstilling enn henne. Ektepakten ble forøvrig skrevet bare en ukes tid etter overdragelsen. Dette støtter opp under ekteparet (B/C)s forklaring om eierforholdet. A har dermed ikke beslagsrett i eiendommen.
Anken har vært forgjeves, og den ankende part bør erstatte motpartens omkostninger for lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 føste ledd. Erstatningen fastsettes i samsvar med fremlagt omkostningsoppgave fra advokat Granmo til 25.000 kroner, som utgjøre hans salær. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre noen endringer i byrettens omkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens å betale til B 25.000 - tjuefemtusen - kroner som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.