LA-1999-1716
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-01-21 |
| Publisert: | LA-1999-01716 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett Nr.: 99-01279 M - Agder lagmannsrett LA-1999-01716 M. Påtalemyndighetens anke til Høyesterett tillatt fremmet; lagmannsrettens dom med hovedforhandling opphevd, se HR-2000-00362. |
| Parter: | Ankende part: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiadjutant Per Steinar Bungum). Ankemotpart: A (Forsvarer: Advokat Olav Stake). |
| Forfatter: | Lagdommer Steinar Thomassen, formann. Lagdommer Tormod Rafgård. Ekstraord. lagdommer John Årseth. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §31, §3, Straffeprosessloven (1981) §321, §325, §35 |
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har 28. juni 1999 satt A under tiltale ved Skien og Porsgrunn byrett til fellelse etter:
«I. Straffeloven §239, 1. straffalternativ,
for ved bruk av motorvogn ved uaktsomhet å ha forvoldt en annens død,
ved at hun torsdag 21.01.99 ca kl 1810 i X, som fører av personbil - - kjørende på - - vegen i retning mot X sentrum, ikke var tilstrekkelig aktpågivende og varsom under kjøringen da hun nærmet seg fotgjengerfeltet ved - - vegen/- - vegen, og ikke i tide ble oppmerksom på og fikk bremset opp eller stanset for den 81 år gamle B som var i ferd med å krysse vegbanen i fotgjengerfeltet, med den følge at personbilen kjørte på B som fikk store hodeskader og døde samme kveld kl 2020.
II. Vegtrafikkloven §31, første ledd, jf. §3,
hvoretter enhver skal ferdes aktpågivende og varsomt så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret,
ved at hun til tid og på sted som nevnt under post I, og som fører av den der nevnte psersonbil, forholdt seg som beskrevet der, med den følge at B omkom og det oppsto skader på personbilen.»
Ved Skien og Porsgrunn byretts dom av 15. oktober 1999 ble A frifunnet. Dommen var avsagt under dissens. Flertallet, rettens formann og den ene meddommer, fant det ikke tilstrekkelig godtgjort at tiltalte hadde opptrådt med slik uaktsomhet som kreves for domfellelse. Mindretallet, den andre meddommer, la til grunn at tiltalte hadde vært for mye opptatt av situasjonen på høyre side av vegen og av den grunn ikke la merke til fotgjengeren som var i ferd med å krysse kjørebanen i gangfeltet. Hun hadde derved utvist en slik manglende aktsomhet som måtte føre til domfellelse i samsvar med tiltalen.
Når det ellers gjelder saksforholdet og tiltaltes personlige forhold, vises til byrettens domsgrunner.
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjelder prinsipalt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, subsidiært lovanvendelsen.
Agder lagmannsrett besluttet 23. november 1999 å henvise anken til ankeforhandling, jf. straffeprosessloven §325, jf. §321 annet ledd 1. punktum.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Skien 19. og 20. januar 2000. Tiltalte møtte og forklarte seg. Det ble avhørt syv vitner, mottatt forklaring av en rettsoppnevnt medisinsk sakkyndig og dokumentert skriftlige bevis slik det fremgår av rettsboken.
Ved avgjørelsen av skyldspørsmålet har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet, lagdommerne Thomassen og Rafgård, ekstraordinær lagdommer Årseth og 1 meddommer finner at tiltalte har opptrådt uaktsomt og at hennes forhold må føre til fellelse etter vegtrafikkloven §3. Flertallet slutter seg til statsadvokatens begrunnelse for anken, hvor det bl.a er anført at det foreligger et særdeles strengt aktsomhetskrav overfor fotgjengere som befinner seg i gangfelt, jf. trafikkreglenes §9 nr.2. Tiltalte hadde en absolutt vikeplikt overfor fotgjenger B, som allerede befant seg i gangfeltet da tiltalte kjørte på henne. Flertallet er enige i at selv om lysforholdene på stedet ikke var ideelle, B kledd i grått og det muligens var slik at tiltalte ble blendet av møtende trafikk, må det vurderes som uaktsomt at tiltalte ikke oppdaget fotgjengeren.
Når det gjelder tiltalens post I, straffeloven §239 1. straffalternativ, er lagdommer Rafgård og 1 meddommer, kommet til at det ikke foreligger slik uaktsomhet som kan lede til domfellelse etter denne bestemmelse. Det vises til at ikke enhver uaktsomhet i trafikken med dødsulykke til følge, vil rammes av straffeloven §239, jf. således Høyesteretts dom inntatt i Rt-1991-678 flg. Lagdommer Rafgård og 1 meddommer finner at under de rådende kjøreforhold og i den aktuelle trafikksituasjon fremsto ikke muligheten for en ulykke med døden som resultat som konkret påregnelig for tiltalte. Det er da ikke grunnlag for domfellelse etter tiltalens post I.
Lagdommer Thomassen og ekstraordinær lagdommer Årseth legger til grunn at det er det samme aktsomhetskrav som gjelder i forhold til vegtrafikkloven §3 som i forhold til straffeloven §239. Når tiltalte derfor, slik det samlede flertall legger til grunn, har overtrådt det aktsomhetskrav som gjelder etter vegtrafikkloven §3, har hun også opptrådt uaktsomt i forhold til bestemmelsen i straffeloven §239. Om hun derfor skal domfelles etter denne bestemmelse vil bero på om hun i den aktuelle trafikksituasjon burde ha forutsett muligheten for en dødsulykke, og om det foreligger årsakssammenheng mellom hennes uaktsomme kjøring og den omstendighet at et menneskeliv gikk tapt. At det foreligger årsakssammenheng er åpenbart. Lagdommer Thomassen og ekstraordinær lagdommer Årseth finner også at tiltalte burde ha forutsett muligheten for en dødsulykke. Hun var godt kjent på stedet og visste at hun nærmet seg et gangfelt. Det er godtgjort at en møtende bil stanset foran gangfeltet for å slippe fotgjengeren over. Dette burde hun ved å utvise vanlig oppmerksomhet ha sett. Hun burde da også ha forstått at trafikken hadde stanset for å slippe over en eller flere fotgjengere. Når hun i denne situasjon, i mørkt vær med sterkt begrenset sikt, fortsatte kjøringen mot det dårlig opplyste gangfeltet med en hastighet på ca 30 km/t, burde hun ha forutsett at hun kunne komme til å treffe en fotgjenger og at et slikt sammenstøt kunne få fatale følger. Tiltalte har hevdet at hun ble blendet av den møtende bil som allerede hadde stanset, og at det var en medvirkende årsak til at hun ikke så fotgjengeren. Til dette bemerkes at dersom hun var blendet, er det et forhold som i vesentlig grad skjerper aktsomhetskravet. Ved å utvise den aktpågivenhet og varsomhet som den vanskelige trafikksituasjonen krevde, burde hun ha oppdaget fotgjengeren i gangfeltet. Dette må gjelde selv om den forulykkede ifølge vitner krysset kjørebanen i gangfeltet forholdsvis raskt og uten å se seg for.
Mindretallet, 3 meddommere, kan ikke se at tiltalte har opptrådt uaktsomt, og at hun derfor må bli å frifinne. Mindretallet slutter seg til den begrunnelse som er gitt av byrettens flertall. Det kan ikke ses bort fra at den dårlig opplyste vegbanen og blending fra møtende trafikk, gjorde det så vanskelig å få øye på den mørkkledde fotgjengeren at det ikke kan tilregnes tiltalte som uaktsomt at hun ikke så denne. Når det for øvrig gjelder lysforholdene, har overingeniør Kirste som sakkyndig vitne konkludert med at det under de rådende forhold ville være særdeles vanskelig for bilføreren å oppdage fotgjengeren, og på et så tidlig tidspunkt at bilen kunne stoppes i tide. Mindretallet er enig med byrettens flertall i at ulykken skyldes et sammenfall av flere uheldige omstendigheter, som den dårlige belysning på stedet, blending fra møtende kjøretøy, fotgjengerens mørke klær og hennes adferd ved å gå ut i høyre vegbane uten å se seg for. At hun ble påkjørt, må etter dette anses som et hendelig uhell som ingen kan holdes strafferettslig ansvarlig for.
Avgjørelse av skyldspørsmålet til ugunst for tiltalte krever i lagmannsrett fem stemmer, jf. straffeprosessloven §35 første ledd. Da kun fire av lagmannsrettens dommere har stemt for domfellelse, må tiltalte bli å frifinne.
Dommen er avsagt med slik dissens som fremgår foran.
Domsslutning:
A, født *.*. 1945, frifinnes.