LA-1999-1758
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-01-19 |
| Publisert: | LA-1999-01758 |
| Stikkord: | Barn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedre Telemark herredsrett Nr.: 99-00105 - Agder lagmannsrett LA-1999-01758 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Rolf J. Cappelen). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Johan Henrik Frøstrup). |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg, formann. Lagdommer Ivar Danielsen. Lagdommer Tormod Rafgård |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §35a, §44a, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder hvor partenes sønn skal bo fast, barneloven §35a, og omfanget av samværsretten, barneloven §44a.
Nedre Telemark herredsrett avsa 13. september 1999 dom i saken med slik domsslutning:
«1. B skal ha den daglige omsorgen for C, f. *.*.96.
2. A skal ha samvær med sønnen C, f. *.*.96, som nærmere bestemt i premissene foran.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
A anket til Agder lagmannsrett 17. november 1999. Anken var rettidig. B tok til motmæle i anketilsvar 29. november 1999.
Når det gjelder sakens bakgrunn forøvrig, partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens avgjørelsesgrunner, vises det til herredsrettens dom.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Skien 18. januar 1999. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og forklarte seg. Det ble ført 10 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Saken fremstår i det alt vesentlige i samme stilling for lagmannsretten, som den gjorde for herredsretten.
Den ankende part har i hovedsak gjort gjeldende:
Sønnen vil få det bedre hos far enn hos mor. Far er bedre skikket til å ha omsorgen enn mor er. Far tok seg av sønnen i stor grad, mens ekteskapet bestod. Han stod opp om natten når det var nødvendig, stelte sønnen før han gikk på arbeid om morgenen, stelte han om kvelden og tok seg av sønnen i helgene. Far har en sterk følelsesmessig tilknytning til sønnen. Mor neglisjerte sønnen. Hun var ikke nøye nok med å skifte bleier på ham i tide. Det var dårlig orden og renhold i hjemmet. Partene hadde et nettverk i X, som ble brudt da mor reiste og tok med seg sønnen. Far har sin familie her,som både han og sønnen er sterkt knyttet til. Det samme gjelder venner, venners barn og menigheten som partene tilhører. Far kan tilby et mer stabilt oppvekstmiljø enn mor kan. Far har vært i fast arbeid siden han var 17 år. Han vil fortsette i dette arbeidet, og derved forbli i det kjente miljøet. Han har skaffet leilighet i menighetens hus i X, som på det nærmeste er innflyttingsklar. Leiligheten er barnevennlig og ligger nær den barnehagen far vil benytte seg av. Mor har på sin side vist lite stabilitet i sin livsførsel. Hun har ikke hatt langvarige arbeidsforhold, og flyttet etter samlivsbruddet først til sine foreldre på Y. I september 1999 flyttet hun påny, denne gangen til en leilighet i Z. Far er innstilt på at sønnen skal ha samme samværsordning med mor, som han nå har for sin egen del. Samværsordningen kan eventuelt utvides senere dersom forholdene skulle tilsi det. Herredsretten har vurdert flere av de aktuelle momenter i saken feil i fars disfavør. Til illustrasjon vises til dom inntatt i Rt-1986-997. Samværsordningen fungere godt. Det er ikke aktuelt med endringer i de faste to-ukers samværene. Forøvrig, og da særlig i sommerferien er det ønskelig med ytterligere samvær. Lagmannsretten viser forøvrig til herredsrettens gjengivelse av den ankende parts anførsler, som i det alt vesentlige også er dekkende for situasjonen i ankesaken. Den ankende part har nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt:
1. A skal ha den daglige omsorg for C, født *.*.96.
2. B skal ha samvær med C fastsatt etter rettens skjønn.
Subsidiært.
A skal ha samvær med C fastsatt etter rettens skjønn.
For både den prinsipale og subsidiære påstand:
B dømmes til å erstatte As sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett. Omkostningskravet forfaller til betaling 14 dager fra dommens forkynnelse og det påløper 12% rente p.a. fra forfall og til betaling skjer.»
Ankemotparten har i hovedsak gjort gjeldende:
Mor har vært en god omsorgsperson for sønnen, og er det fortsatt. Det siste er det forøvrig ikke uenighet om. Hun har vært hjemme med sønnen siden han ble født, og har hatt omsorgen for ham siden samlivsbruddet. Det er ikke noe som tilsier en endring i denne situasjonen nå. Tvert imot vil en overføring av omsorgen til far få negative følger og representere en betydelig grad av usikkerhet. Mor er mer moden enn far er. Far er en god lekekammerat for sin sønn, men er for usikker og uselvstendig til å ha hovedansvaret for sønnens oppdragelse. Han har enda ikke bodd for seg selv, og det er tvilsomt om han en gang kan stelle mat på tilfredsstillende måte. Når man aldri har bodd i egen leilighet og stelt for seg selv er det dristig å skulle starte dette med samtidig å skulle ha eneansvaret for den daglige omsorg og oppdragelse av sønnen. Fars vurdering av mor og hennes omsorg for sønnen og stell av hjemmet mens ekteskapet bestod er feil og basert på uvanlig strenge krav. Mor bor nå i egen borettslagsleilighet, i et område med mye barn og med barnehage i nærheten. Hun tar sikte på å få sønnen i barnehage og skaffe seg arbeid. Inntil nå har det vært gunstig at hun har vært hjemme med sønnen. Den eksisterende samværsordning bør fortsette uendret. På samme måte som for den ankende part, viser lagmannsretten til herredsrettens gjengivelse av ankemotpartens anførsler. Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
«1. Nedre Telemark heredsretts dom i sak nr. 99-00105 A pkt. 1 og 2 stadfestes.
2. A dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten til det offentlige.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Avgjørelsen av hvor barnet skal bo fast, skal først og fremst rette se etter det som er best for barnet, jf. barneloven §35a.
Lagmannsretten legger til grunn at det i denne saken foreligger en ordning som fungerer til sønnens beste når det gjelder hvor han skal bo fast. Det er ikke noe som tyder på at gutten ikke har det godt hos mor. Partene er i hovedsak enige om at han er velfungerende og normalt utviklet. Han beskrives som glad og veltilpasset. Far bekrefter at gutten, med et par ubetydelige unntak, har sett godt og velstelt ut når far har overtatt gutten for samvær. Det er også enighet om at han blir glad når han ser igjen begge sine foreldre, ved påbegynnelse, eller etter endt samvær. Gutten har tilknytning til begge sine foreldre, og de respektive foreldres familie og venner på de to bosteder. Mor har vært hjemme sammen med sønnen siden han ble født. Far har tatt seg av sønnen i betydelig grad når han har vært hjemme. Samværsordningen fungere også godt. Mor bringer gutten med tog til Æ annenhver uke, og ved øvrige samvær. Her hentes og leveres han av far, som kommer med fergen fra Å. Kontakten med far opprettholdes således på en tilfredsstillende måte.
Lagmannsretten er videre av den oppfatning at også far er vel skikket som omsorgsperson for sønnen. Han har vist evne og interesse for å ta seg av sønnen under ekteskapet, og etter samlivsbruddet, gjennom samværene. Det er ingen tvil om at far nærer sterke følelser for sin sønn, og lagmannsretten er heller ikke i tvil om at det eksisterer et godt gjensidig forhold mellom dem. Sønnen har og vil også utvilsomt ha betydelig utbytte av kontakten med fars familie og miljø i X.
I denne situasjonen blir det avgjørende for lagmannsretten at man ikke bør endre en ordning som fungere godt, uten at det kan sansynliggjøres at forholdene derved vil bli bedre. Det er, etter lagmannsrettens syn, ikke sannsynliggjort i denne saken. Det legges til grunn at sønnen, i det alt vesentlige, ville fått det like godt hos sin far, som han nå har det hos sin mor. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig til å endre den eksisterende ordning. En endring innebærer i seg selv alltid en viss risiko. I dette tilfellet fremstår det som såvidt klart at guttens situasjon totalt sett, forholdene i hjemmet og den godt fungerende samværsordningen, er så positive at endring ikke vil være tilrådelig.
Med et slikt utgangspunkt er det strengt tatt ikke nødvendig å gå nærmere inn på de ulike momenter som er påberopt fra begge parters side. Lagmannsretten finner imidlertid grunn til å bemerke at fars anklager mot mor angående hennes forsømmelser med husarbeid og stell og omsorg for sønnen ikke kan tillegges vekt i saken. Anklagene er ikke sannsynliggjort i tilstrekkelig grad. En betydelig del av anklagene er heller ikke av en slik karakter at de kan gi grunnlag for slutninger om mors omsorgsevne. Det er heller ikke noe å utsette på mors omsorg for sønnen etter samlivsbruddet, sålangt far har kunnet registrere. Lagmannsretten er etter dette kommet til at sønnen fortsatt bør bo fast sammen med mor.
Samværsordningen fungerer i hovedsak bra og bør fortsette uendret. Dog ser lagmannsretten det slik at sommerferien kan utvides til tre uker. Sønnen får positive impulser fra samværet med far og hans familie og venner i X. En lenger periode om sommeren vil kunne bidra til å forsterke dette, og kan, slik forholden ligger an i denne saken, ikke være negativt på noen måte.
Etter unnteksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd ilegges ikke saksomkostninger for lagmannsretten. Begge parter er i utgangspunktet egnet som omsorgsperson alene for sønnen. Far har sterke følelser for sin sønn, og mener oppriktig å kunne tilby sønnen de beste oppvekstvilkår. Det er lagmannsrettens vurdering at far sansynligvis er en like god forelder som mor. Det foreligger derfor slik tvil i saken at far hadde grunn til å prøve saken for lagmannsretten.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens dom i punkt 1 stadfestes.
2. Herredsrettens dom i punkt 2 stadfestes med den endring at samværet om sommeren skal vare sammenhengende i 3 - tre - uker.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for lagmannsretten eller herredsretten.