LA-1999-462

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-06-22
Publisert:	LA-1999-00462
Stikkord:	Samboerforhold
Sammendrag:
Saksgang:	Tønsberg byrett Nr. 98-00487 A - Agder lagmannsrett LA-1999-00462 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-01192.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Per Kr. Hansen). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Knut Skagen).
Forfatter:	Førstelagmann Arne Christiansen, formann. Lagdommer Erling Strand. Ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Ekteskapsloven (1991) §73

Saken gjelder økonomisk oppgjør etter et avsluttet samboerforhold mellom A, født i 1928, og B, født i 1938. De to har holdt sammen siden 1978. A bodde da i en leilighet i - - gate i Tønsberg. B arbeidet på denne tiden på Rafnesanleggene i Bamble og bodde i brakke der, men holdt for det meste til hos A når han var hjemme i Tønsberg. I 1981 flyttet partene inn i Bs hus i - - gaten 3 i Tønsberg etter at han hadde overtatt dette på skifte med sin tidligere ektefelle. I 1985 solgte B eiendommen i - - gaten og kjøpte - - veien 12 i Tønberg. Der bodde partene sammen inntil samboerforholdet opphørte i 1997. A flyttet ut og leier nå en eldreleilighet på - - . B bor fremdeles i - - veien. Begge parter er uføretrygdet, A fra 1980 og B fra 1995.

A reiste i mai 1998 sak mot B ved Tønsberg byrett med påstand om at det var etablert et sameie i - - veien 12 og om «iverksettelsesdom» for at B skulle utløse henne med 50 % av dagens markedsverdi for eiendommen. Begrunnelsen for kravet var at hun hadde bidradd med både penger og arbeid til en verdiøkning av både - - gaten 3 og - - veien 12. Byretten avsa 22. desember 1998 dom med slik domsslutning:

«1. B frifinnes.

2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale sakesomkostninger til B med kr 21.060,- tjueentusenogsekstikroner.»

Nærmere om sakens bakgrunn, partenes anførsler for byretten og byrettens begrunnelse for domsresultatet fremgår av premissene i dommen.

A har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder både bevisvurderingen og rettsanvendelsen. I ankeerklæringen er nedlagt samme påstand som for byretten. Etter skifte av prosessfullmektig ble påstanden endret til å gjelde betaling begrenset oppad til 300.000 kroner. Kravet knytter seg foruten til bolig, også til bil, campingvogn og felles innbo og løsøre. For lagmannsretten er som et nytt og subsidiært grunnlag anført et vederlagskrav på As hånd. Påstanden gjelder også utlevering av diverse oppregnede gjenstander som A hevder er hennes eneeie. Denne endring av sakens ramme er akseptert av ankemotparten. Hovedforhandling i saken ble berammet til 24. februar 2000, men måtte utsettes på grunn av at Bs prosessfullmektig ble syk. Han har senere skiftet prosessfullmektig. Ankeforhandlingen ble holdt i Tønsberg 30. og 31. mai 2000. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og forklarte seg. Det ble avhørt 3 vitner, hvorav ett var nytt for lagmannsretten. Det ble videre fremlagt en del dokumenter. Under ankeforhandlingen inngikk partene rettsforlik om de gjenstander A krevet utlevert.

As anførsler kan sammenfattes slik:

Hun har bidratt til verdiøkning av - - gaten 3 og - - veien 12 både direkte og indirekte. Det direkte bidrag består av både penger, tildels skaffet til veie ved låneopptak, og arbeidsinnsats. Hun må også godskrives arbeidsinnsats som er gjort av hennes svoger og nevø. Hennes indirekte bidrag består i at hun har utført husarbeid og vært med på å betale huholdningsutgifter og faste utgifter til strøm, telefon, forsikring m.v. Gjennom disse indirekte bidrag har B kunnet benytte sine inntekter og arbeidskraft til andre formål, herunder til utbedring av boligen. Det må i denne sammenheng også legges vekt på avtale mellom partene fra november 1982 der A var gitt rett til å bo i - - gaten 3 så lenge hun måtte ønske det, også etter Bs eventuelle død. Dette innebærer i realiteten en gave til henne, som er knyttet til eiendommen og som har en betydelig verdi. Flyttingene til både - - gaten og - - veien skjedde etter enighet mellom partene og er å regne som felles prosjekter.

På grunnlag av uttalelse fra eiendomsmegler må det legges til grunn at - - veien 12 ved samlivsbruddet hadde en nettoverdi på 850.000 kroner. Anslagvis kan As eierandel settes til et beløp i størrelsesorden av 250.000 kroner.

Som et subsidiært grunnlag vedrørende boligen anføres at det er grunnlag for et vederlagskrav av en størrelse som tilsvarer den nevnte eierandel, jf. Rt-1984-497. I forhold til prinsippet i ekteskapsloven §73 foreligger en innsats fra A side som i vesentlig grad har medvirket til verdiøkning på eiendommene. B sitter igjen med en fast eiendom som ikke ville hatt den verdi den har i dag uten As innsats. Hun ville i dag ha hatt sin egen leilighet om hun ikke hadde flyttet sammen med B. Bortsett fra noen møbler og innbo eier hun ingen ting.

Kravet som knytter seg til bil og campingvogn bygger på 1982-avtalen, som fastsetter at møbler og gjenstander partene erverver etter 15. oktober 1982 skal være i sameie. Uttrykket gjenstander må omfatte både bil og campingvogn. Nettoverdien av bil og campingvogn utgjør omkring 90.000 kroner, og A tilkommer omkring halvparten av dette beløp. Under enhver omstendighet har hun direkte eller indirekte bidratt til anskaffelsen av bil og campingvogn på en måte som gir grunnlag for medeierskap eller vederlagskrav. Det vises i denne sammenheng til utskrift av hennes bankkonto for 1997 der det fremgår at denne er blitt belastet med lånebeløp som gjelder både bil og campingvogn.

A mener hun ikke har fått utlevert så mye av det felles innbo og løsøre forøvrig at dette tilsvarer halvparten av verdien av denne del av partenes sameie. Dette har sammenheng med at hun er blitt nektet adgang til boligen, og at hun derfor ikke har kunnet skaffe seg oversikt over hva som finnes av løsøre.

A har nedlagt slik påstand:

«1. Det avsies fastsettelsesdom for at det mellom saksøker og saksøkte er etablert et sameie i - - veien 12.

2. Saksøkte tilkjennes sakens omkostninger, eventuelt til det offentlige.»

B har i det vesentlige anført følgende:

- - gaten 3 tilhørte ham før samboerforholdet oppsto, og salgssummen for denne eiendommen ble brukt til å kjøpe - - veien 12. Han har også stått for anskaffelsen av bil og campingvogn. Han er kommet ut av samboerforholdet med mer gjeld enn da forholdet tok til. Det er ingen fellesbarn i forholdet, og As husarbeid kan da ikke tillegges noen nevneverdig vekt. Under samlivet har B hatt en betydelig høyere inntekt enn A. Hun ble uføretrygdet på grunn av ryggproblemer i 1980, mens han var i arbeid frem til 1995. På grunn av sin sykdom har A bare kunnet yte en begrenset innsats. Eiendommene, bil og campingvogn har vært registrert på ham. Det har ikke vært en sammenblanding av partenes økonomi i den forstand at deres inntekter er blitt lagt i en felles pott. Et regulært samboerforhold oppsto først ved innflyttingen i - - gaten i 1981. Det bestrides at As innsats har betydd noe vesentlig for eiendommenes verdi. Hun har i noen utstrekning vært håndlanger for B og utført endel malings- og tapetseringsarbeider. Det er mest sannsynlig at B har stått for det vesentlige av både arbeid og dekning av utgifter til materialer.

Det er A som har bevisbyrden for at de faktiske betingelser for sameierett eller vederlagskrav foreligger. Alene det at partene flytter sammen medfører ingen endringer i eierforholdene.

Avtalen av 1982 nevner ikke bil og campingvogn. Avtalen gjelder «møbler og gjenstander», og dette uttrykket kan ikke forstås slik at det omfatter formuesgjenstander som bil og campingvogn. Ordlyden i avtalen må dessuten forstås slik at den bare omfatter gjenstander anskaffet i tiden mellom 15. oktober 1981 og avtaledatoen. Forøvrig er det ikke godtgjort at hun har bidratt til anskaffelsen av bil og campingvogn på noen avgjørende måte.

Det skal meget til for å stifte sameierett i en annens eneeie. Det kreves bidrag av en viss størrelse. Det A har bidratt med økonomisk overstiger ikke det som er medgått til eget behov og til innkjøp av møbler og utstyr, som hun i det alt vesentlige har fått utlevert etter samlivsbruddet. Hennes arbeidsinnsats bærer preg av vedlikehold, og hun kan ikke gjennom dette erverve en sameierposisjon. Hennes husarbeid har ikke nødvendigvis frigjort tid for B.

Anskaffelsen av hus, bil og campingvogn bærer ikke preg av å være et slikt fellesforetagende som er en betingelse for at sameie kan oppstå. B eiet - - gaten 3 før samboerforholdet ble etablert, og han kjøpte - - veien 12 mens A var på langtidsferie i Spania og uten på forhånd å rådføre seg med henne.

Det foreligger ikke slikt vesentlig bidrag fra A at det er rom for noen vederlagskrav fra hennes side. Når man skal vurdere rimeligheten av et slikt krav, må det også ses hen til den fordel det har vært for A å ha bodd i - - gaten og - - veien frem til 1997. At hun nå er uten egen bolig er et resultat av hennes eget valg og ikke en ulempe som uten videre kan veltes over på B.

Det er vist til Rt-1984-497, Rt-1999-177, RG-1988-645 og RG-1998-1524.

B har nedlagt slik påstand:

«1. Prinsipalt:

Saksøkte frifinnes for å ha etablert et sameie med saksøkeren i - - veien 12.

2. I alle tilfelle:

Saksøkte, eventuelt det offentlige, tilkjennes saksomkostninger.»

Lagmannsretten har delt seg i en flertall, som mener at B må frifinnes, og et mindretall som er kommet til at A bør tilkjennes et vederlagskrav på 150.000 kroner. Flertallet består av førstelagmann Christiansen, lagdommer Strand, ekstraordinær lagdommer Sigurdsen og 2 meddommere. Mindretallet består av 2 meddommere.

Flertallet ser slik på saken:

Flertallet behandler først As anførsel om å ha ervervet en eierandel i huset. Flertallet er enig med ankemotparten i at det skal mye til for å konstatere at man uten uttrykkelig avtale kan erverve eierandel i en fast eiendom som er den annen parts eneeie. Det må foreligge klare holdepunkter for at et sameie kan etableres på denne måten, jf. Rt-1984-497, se særlig s. 503. Bl.a må det kreves at den innsats som er ydet, har medført en betydelig og uomtvistelig økning av eiendommens verdi. Flertallet er videre enig i at den ankende part må ha bevisbyrden for at det foreligger et faktisk forhold som danner grunnlag for en medeiendomsrett. Det vises om dette til Kirsti Strøm Bull, Ugift samliv s. 32. Flertallet bemerker at byttet av bolig fra - - gaten til - - veien etter at samboerforholdet ble etablert, er uten betydning for eierforholdet. Salgssummen for - - gaten 3 ble brukt til å dekke hele kjøpesummen for - - veien 12, og i forhold til spørsmålet om medeiendomsrett må de verdier som ble investert i - - veien 12 ved kjøpstidspunktet, anses som anskaffet før samboerforholdet i samme utstrekning som de verdier som fantes i - - gaten 3.

B kjøpte - - gaten 3 i 1970 for 130.000 kroner. Det var to leiligheter i bygget. Leiligheten i annen etasje ble leiet ut. Før salget i 1985 ble eiendommen seksjonert, slik at de to leiligheter ble solgt hver for seg for tilsammen 670.000 kroner. Kjøpesummen for - - veien 12 var på 575.000 kroner og ble finansiert ved salget av - - gaten 3. Den ankende part har fremlagt en uttalelse datert 26. november 1999 fra eiendomsmegler Jens-Erik Wesenberg som anslår markedsverdien på - - veien 12 til 1.250.000 kroner og prisstigningen siden oktober 1997 til 25 %. Dette skulle tilsi at eiendommen ved samlivsbruddet hadde en markedsverdi på omkring en million kroner. Det er vanskelig å si i hvilken utstrekning den verdistigning som har funnet sted fra 1970 til 1997 skyldes påkostninger på eiendommene eller den alminnelige pristigning for fast eiendom. Det har formodningen for seg at en del av påkostningene gjelder regulært vedlikehold. Utgifter av denne karakter gjelder opprettholdelse av bygningens standard og ikke verdiforøkende standardforbedringer.

En del arbeider var utført på - - gaten 3 i 70-årene mens B var gift. Det var skiftet en del vinduer og dører og lagt inn nye varmtvannsberedere i begge etasjer. I første etasje ble det lagt inn nytt klosett, og badet ble restaurert. Det elektriske anlegget ble fornyet. En vannlekkasje som ble taksert til 130.000 kroner, medførte at bl.a kjøkken i første etasje ble pusset opp på forsikringsselskapets regning. Det ble også støpt ny utetrapp. Etter innflyttingen i - - gaten i 1981 ble det skiftet stubbloftfyll i stuegulv i første etasje. En yttervegg ble isolert og det ble skiftet plater her. Det ble laget nye piper over tak. I en rekke rom i begge etasjer ble det malt og tapetsert og satt opp plater i taket. I - - veien ble det innredet et rom på loftet. Det ble bygget vinterhave og garasjen ble utvidet til å romme to biler. Det ble satt inn ny varmtvannstank. På kjøkken og bad ble det montert ny innredning og og badet ble utvidet. Det ble utført en del maling og tapetsering.

Det er fremlagt en oppstilling over partenes inntekter i årene 1978 - 1997, som viser en samlet inntekt for A og B på henholdsvis 1.507.300 og 2.838.700 kroner og en differanse i Bs favør på 1.331.400 kroner. Oppstillingen kan ikke legges til grunn uten videre. Inntektstallet for 1997 for A er inntekten etter minstefradrag og fradrag for gjeldsrenter, mens det antagelig ikke er gjort tilsvarende fradrag for B. Hennes inntekt for 1997 skulle etter dette vært oppført med ca 120.000 kroner og ikke 94.064 kroner slik som i oppstillingen. Inntekten for B for dette år er oppgitt til 150.400 kroner. Det kan være grunn til å anta at den samme feil kan gå igjen også for andre år, slik at det må legges til grunn et lavere differansetall enn det som er nevnt foran.

Partene har forskjellige oppfatninger om hvilken arbeidsinnsats som er ydet fra hver side og om hvem som har bekostet materialinnkjøp. Det lar seg nå ikke gjøre å rekonstruere hvordan sammenhengen er. Det er videre i ettertid vanskelig å ha noen sikker oppfatning av om partenes arbeid må regnes som vanlig vedlikehold eller kan ses på som standardforbedringer. Flertallet tillegger imidlertid ikke disse forhold noen vesentlig vekt. Partene har hatt felles husholdning, og det bør da ikke spille noen vesentlig rolle om deres inntekter og arbeidsinnsats til felles nytte kan tilregnes det ene eller annet formål.

Flertallet finner ikke at det er tilstrekkelig grunnlag for å statuere en medeiendomsrett for A i - - veien 12. Hun har ikke godtgjort at hennes bidrag til eiendommens verdi er slik at det foreligger klare holdepunkter for en slik rett. Det er tvert i mot uklart om det fra hennes side er ydet en innsats som kan ha hatt nevneverdig innvirkning på eiendommens verdi. For det første må en del av arbeidene anses som rent vedlikehold, som ikke bidrar til økning av eiendommens verdi men i første rekke er av betydning for å bevare dennes verdi. Arbeider av denne art kan ikke danne grunnlag for noen medeiendomsrett. For det annet er det et spørsmål om de forbedringsarbeider som er foretatt har hatt noe vesentlig å si for eiendommens verdi ved siden av den alminnelige prisstigning for fast eiendom. For det tredje er det uklart hvor stor del av forbedringen som direkte kan tilskrives henne og hvor meget som kan tilbakeføres til B. Endelig påpekes at As direkte og indirekte innsats må ses i sammenheng med at hun hadde sin bolig i eiendommene og selv dro nytte av det hun skjøt til av arbeid og penger.

Det resultat flertallet er blitt stående ved når det gjelder medeiendomsrett i - - veien, må opprettholdes også om man ser det slik at B alene har stått for erverv av bil og campingvogn, og at dette medfører at partenes økonomiske evne med hensyn til hva som brukes på boligen og felles husholdning blir mer likestilt.

Flertallet kan heller ikke finne at det er rom for et vederlagskrav knyttet til - - veien 12. Etter omstendighetene kan det tenkes et slikt krav basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og på rimelighetsbetraktninger, jf. Rt-1984-497, særlig s. 504. Det kan være naturlig å sette et krav tilsvarende det man finner i ekteskapsloven §73, om at det må foreligge en vesentlig medvirkning til økning av den annen ektefelles særeie, dersom det skal kunne kreves noe vederlag for dette. Det kan, som det fremgår foran, vanskelig konstateres at det foreligger et vesentlig bidrag fra A side. Til dette kommer at det har formodningen for seg at B uten A medvirkning ville ha kunnet sette eiendommene i den samme stand. Det er derfor ikke særlig rom for å anvende berikelsessynspunkter på det foreliggende tilfelle.

Kravet om del av verdien av bil og campingvogn er prinsipalt basert på en avtale mellom partene datert 29. november 1982 og som lyder slik:

«1. A skal ha rett til å bo i - - gt. 3 så lenge hun måtte ønske det. Også etter Bs eventuelle død. Der skal ikke betales husleie.

2. De møbler og gjenstander som A eiet da samboerforholdet tok til eller som hun har ervervet frem til 15. oktober 1981, er hennes eneeie. De møbler og gjenstander som hver av partene har ervervet etter denne dato, skal være sameie mellom dem.»

Det bemerkes at B mener at han ikke har inngått noen slik avtale som referert. Han vedgår imidlertid at underskriften på avtalen er hans, og flertallet legger til grunn at det er inngått en avtale.

Flertallet er enig med ankemotparten i at avtalen ikke omfatter bil og campingvogn som ervervet av B. Pkt. 2 i avtalen tar i første rekke sikte på A ting. Det er også en lite naturlig forståelse at uttrykket «møbler og gjenstander» skal omfatte relativt kostbare anskaffelser som bil og campingvogn. I alminnelighet vil den slags formuesgoder være uttrykkelig nevnt.

Subsidiært har den ankende part bygget sitt krav på halvdelen av bilens og campingvognens nettoverdi på at hun har medvirket til anskaffelsens av disse. B hadde bil da samboerforholdet ble etablert og kjøpte campingvogn like etter at partene kom sammen. Han oppgir at han frem til nå har skiftet både bil og campingvogn 3-4 ganger. Han har ved nyanskaffelsene byttet inn den gamle bil og campingvogn og har tatt opp lån for å dekke resten av kjøpesummen. Lånene har han selv betjent. Det er fremlagt kontoutskrifter for mars, mai, juni, juli, august og september 1997 for As konto. Disse viser at hun i mai, juni, juli og september 1997 skal ha betalt 5 beløp á kr 1.478, som skal referere seg til lån til kjøp av campingvogn. B har forklart dette med at innbetalinger ble kanalisert gjennom A s honnørkonto for å spare gebyr.

Flertallet kan ikke finne det godtgjort at A har bidratt med midler til anskaffelse av bil og campingvogn i en slik utstrekning at det kan gi grunnlag for noe krav basert på medeierskap eller for et vederlagskrav på annen måte. Det har formodningen mot seg at hun med sin sin relativt beskjedne uføretrygd skulle ha midler til dette ved siden av å bidra til den felles husholdning og til utbedringarbeider på boligen.

Flertallet kan ikke se at det er sannsynliggjort noe krav knyttet til innbo som partene har hatt sammen. Det er på det rene at A har fått utlevert en rekke møbler og annet innbo. Hun har ingen bestemt oppfatning av om de utleverte ting svarer til halvparten av det hun mener partene eiet sammen.

Lagmannsretten har funnet at saken har frembudt slik tvil at erstatning for saksomkostninger for byretten ikke bør idømmes, jf. tvistemålsloven §172 annet ledd. Anken har ikke ført frem, men flertallet finner at A i medhold av unntaksregelen i tvistemålsloven §180 bør fritas for å betale motparten og det offentlige erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten. Saken har frembudt en del tvil, og ankesaken har omfattet spørsmål som ikke ble behandlet i byretten.

Mindretallet er enig med flertallet i at det ikke er grunnlag for noe krav knyttet til bil, campingvogn og felles innbo. Mindretallet er også enig i at det det ikke er tilstrekkelige holdepunkter for etablering av sameie i bolig. Derimot finner mindretallet rom for et vederlagskrav fra A for verdistigning på eiendommene som kan tilbakeføres til hennes direkte og indirekte innsats i form av penger og arbeid.

Mindretallet finner det godtgjort at en vesentlig del av den verdistigning på de faste eiendommer skyldes standardforbedringer m.v. og ikke den alminnelige prisstigning for fast eiendom. Det vises bl.a til at - - gaten i 1970 ble kjøpt for 130.000 kroner og ble videresolgt for 670.000 kroner. Dette innebærer vel en femdobling av verdien, og årsaken til denne verdiøkning må tildels være de arbeider som er gjort etter at partene ble samboere. Verdien av dette arbeid må oppjusteres i takt med den etterfølgende alminnelige verdistigning for fast eiendom. I tillegg kommer de arbeider som er gjort i - - veien, og også verdien av disse arbeider må oppjusteres i samsvar med den alminnelige prisstigning. Skjønnsmessig vil mindretallet anta at verdien av påkostningene da partene gikk fra hverandre kan settes til 300.000 kroner. Mindretallet mener videre at det er naturlig at denne verdien tilfaller partene med en halvdel på hver. Etter mindretallets oppfatning er det naturlig å se alle utgifter og all arbeidsinnsats i hjemmet, også husarbeidet, under ett ut fra det livsfelleskap som var mellom partene. Partenes innsats under en slik synsvinkel må anses som likeverdig. Når det gjelder de økonomiske bidrag påpekes at Bs inntekter i ikke liten utstrekning gikk med til å å betale biler og campingvogner. Dette er formuesgjenstander som A ikke har fått noen rett til som medeier eller gjennom vederlagskrav. Dette forhold medfører at partene blir mer likestilt med hensyn til evnen til å dekke utgiftene til husholdningen og utbedring av eiendommene.

Også mindretallet finner at det ikke bør idømmes erstatning for saksomkostninger for noen av instansene. Saken må anses dels tapt og dels vunnet ut fra det resultat mindretallet er blitt stående ved, og hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §174 første ledd bør komme til anvendelse.

Domsavsigelsen er blitt forsinket fordi det ikke har vært mulig å finne en tidligere dag for denne som passet for samtlige dommere. Domskonferanse ble holdt umiddelbart etter ankeforhandlingen, og domsutkast ble utsendt 2. juni 2000.

Domsslutning:

1. Byrettens dom - domsslutningens pkt. 1 - stadfestes.

2. Erstatning for saksomkostninger for byretten og lagmannsretten idømmes ikke.