LA-1999-792
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-07-01 |
| Publisert: | LA-1999-00792 |
| Stikkord: | Strafferett, Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett nr. 99-00620M - Agder lagmannsrett LA-1999-00792 M. |
| Parter: | Ankende part: A. Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet. |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg. Lagdommer Dag Bugge Nordén. Lagdommer Nils Simonsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §222, §227, §229, §230, §232, §267, Straffeprosessloven (1981) §342, §343, §345, §228, §268, §352a, §62, §64 |
Skien og Porsgrunn byrett avsa 23. april 1999 dom med slik domsslutning:
«1. A født xx.xx.75, dømmes for overtredelse av straffeloven §267, jr §268 1. straffalternativ, straffeloven §229 første strafalternativ jf straffeloven §232, jf §230 og straffeloven §227 1. straffalternativ, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 1 -ett- år. Til fratrekk i straffen kommer utholdt varetekt med 31 dager.
2. A dømmes til å tåle inndragning av 1. stk tollekniv til fordel for staten.»
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til dommen.
Domfelte har anket over straffutmålingen. Ved Agder lagmannsretts beslutning av 28 mai 1999 er anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Skien 1 juli 1999.
A møtte og forklarte seg. 3 vitner ble avhørt, hvorav 2 ved telefonavhør. Under ankeforhandlingen tok lagmannsretten utenom anken opp spørsmål om domfellelsen for ran i henhold til tiltalebeslutningens post I er basert på riktig lovanvendelse med hensyn vilkåret om uberettiget vinnings hensikt, og om domsgrunnene er tilstrekkelige for så vidt. Retten reiste spørsmål om byrettens dom må oppheves for dette forholdets vedkommende, eller om det kan være grunnlag for å avsi ny dom med subsumsjon under straffeloven §222.
Forsvareren gjorde i korthet gjeldende at forholdet i tiltalebeslutningens post I bør henføres under straffeloven §222, og at dette tilsier at straffen reduseres. Han anførte for øvrig at den idømte straff, også bortsett fra subsumsjonsendringen, er for streng ut fra det som foreligger av sammenlignbar rettspraksis, og at byretten har lagt for liten vekt på at A har en usonet dom. Det er dessuten særlig gjort gjeldende at byrettens bevisbedømmelse med hensyn til overtredelsens omfang er uriktig for så vidt det i tilknytning til post I er lagt til grunn at domfelte sparket fornærmede.
Aktor har påstått anken forkastet. Til det spørsmål lagmannsretten tok opp, gjorde han gjeldende at byrettens domsgrunner er knappe, men at de er tilstrekkelige til å konstatere at domfelte med rette er dømt for ran. Subsidiært gjorde han gjeldende at lagmannsretten heller bør avsi ny dom for overtredelse av straffeloven §222 enn å oppheve byrettens dom.
Lagmannsretten skal bemerke:
Ved byrettens dom er A i henhold til tiltalebeslutningens post I funnet skyldig i ran ved å ha bemektiget seg en moped ved hjelp av vold og trusler om vold. Forholdet bestod i korthet i at domfelte, sammen med en annen mann, dro hjem til fornærmede B for å hente dennes moped. Mopeden skulle tas som erstatning for en bortkommet sykkel. Den bortkomne sykkelen tilhørte As søster, og var satt igjen hos B en tid i forveien. B nektet A å ta mopeden med seg, og det kom da til håndgemeng mellom dem hvor A skallet til B i ansiktet og fulgte opp med slag og spark mot ansikt og kropp. B gikk i bakken flere ganger. A hadde med seg en blankett for salgsmelding, som han krevet at B skulle fylle ut. B nektet først, men A tok da frem en tollekniv som han først førte kontrollert tett inn til Bs mage og brystregion for så å skjære et snitt i dennes høyre arm som gikk gjennom jakken og laget et ca 2 cm langt kutt i overarmen. Kuttet ble senere sydd på legevakten. For bruken av kniv er A funnet skyldig i overtredelse av straffeloven §229 1. straffalternativ, jf §232.
B skrev etter dette under salgsmeldingen. Før A forlot stedet, truet han B med å drepe ham. For dette forholdet er han dømt for overtredelse av straffeloven §227.
Lagmannsretten er kommet til at byrettens domsgrunner ikke er tilstrekkelige til å konstatere at domfellelsen for ran er basert på riktig lovanvendelse. Ran forutsetter at gjerningsmannen har handlet i uberettiget vinnings hensikt. I rettspraksis og teori er dette forstått slik at dersom handlingen er foretatt for å oppnå dekning av et krav på fornærmede, vil det som et klart utgangspunkt ikke foreligge uberettiget vinnings hensikt. Det vises til Rt-1999-379.
Byretten har i domspremissene uttalt at domfelte handlet i uberettiget vinnings hensikt, og dette vil regulært være tilstrekkelig begrunnelse. I visse tilfeller ligger imidlertid saken slik an at det er nødvendig å foreta en nærmere drøftelse av skyldkravet, slik f eks avgjørelsen i Rt-1993-193 viser. Byretten har lagt til grunn at mopeden skulle tas som erstatning for en bortkommet sykkel, slik at det dreier seg om handling med selvtektspreg. Det krever da en nærmere drøftelse å konstatere at A likevel handlet med uberettiget vinnings hensikt. Relevante momenter ville være siktedes oppfatning av om han eller søsteren hadde et krav mot B i anledning den bortkomne sykkelen og verdiforholdet mellom gjenstandene. Lagmannsretten er ved prøvingen av lovanvendelsen bundet av byrettens domsgrunner, slik at disse bare kan suppleres med vitterlige kjennsgjerninger. I nærværende sak har lagmannsretten under straffutmålingsanken hatt anledning til å høre As og Bs forklaringer. Selv om prøvingen av lovanvendelsen under skyldspørsmålet ikke kan bygges direkte på ny bevisførsel under straffutmålingsanken, er forklaringene egnet til å underbygge at byrettens domsgrunner er for knappe på dette punkt.
Lagmannsretten har vurdert om byrettens domfellelse burde oppheves i medhold av straffeprosessloven §342 annet ledd nr 3, jf §343 annet ledd nr 8, men har kommet til at de beste grunner taler for å avsi ny dom med subsumsjon under straffeloven §222 om rettsstridig tvang. Etter byrettens bevisbedømmelse som underbygges ved As egen forklaring under ankeforhandlingen, er det ingen tvil om han ved å tvinge B til å skrive ut salgsmelding på mopeden, med forsett har overtrådt straffeloven §222, selv om man på grunn av selvtektsmomentet legger til grunn at han ikke handlet i uberettiget vinnings hensikt. Begge parter har sagt seg enige i at vilkårene for å avsi ny dom er til stede etter straffeprosessloven §345 annet ledd 2. punktum. Dette avskjærer påtalemyndigheten i å fremme en eventuell ny sak for byretten for ran, men aktor har tilkjennegitt at man fortrekker at det avsies ny dom etter straffeloven §222, og dette finnes derfor ikke betenkelig.
Det voldselement som er beskrevet i post I konsumeres av domfellelsen for post II om overtredelse av straffeloven §229, slik at slag og skalling ved samme anledning utgjør en del av overtredelsens omfang og ikke en selvstendig forbrytelse mot straffeloven §228.
Ved straffutmålingen må det tas hensyn til at domfelte ikke er skyldig i ran. For øvrig slutter lagmannsretten seg til byrettens bevisbedømmelse med hensyn til det straffbare forholdets omfang. Det dreier seg om brutal og alvorlig voldsanvendelse der de dominerende elementer er den bevisste bruken av kniv i tvangsøyemed og domfeltes harde skalling oppfulgt av knyttneveslag mot fornærmedes hode/ansikt. Det er ikke holdepunkter for at B er blitt truffet av harde spark.
Almenpreventive hensyn tilsier etter rettspraksis en streng reaksjon mot alvorlige voldshandlinger og trusler av den karakter A har gjort seg skyldig i, også når det dreier seg om handlinger med elementer av oppgjør innenfor et kriminelt belastet miljø. I tillegg gjør individualpreventive momenter seg gjeldende med betydelig styrke. A er tidligere straffet 2 ganger for voldshandlinger. Han ble ved Skien og Porsgrunn byretts dom av 29 mars 1996 dømt til 1 år og 2 måneders fengsel for legemsbeskadigelse ved bruk av kniv. Bestemmelsen om skjerpet straff ved gjentatt voldskriminalitet i straffeloven §230 kommer derfor til anvendelse.
Forholdene i den aktuelle sak er begått 24 mars 1999, dagen etter at A møtte som tiltalt i en annen straffesak i Skien og Porsgrunn byrett. Saken gjaldt i hovedak vegtrafikkforseelser, men omfattet også overtredelse av forbudet mot å bære kniv i straffeloven §352a. Ved byrettens dom av 24 mars 1999 ble A dømt til fengsel i 45 dager. Straffeloven §64 kommer ikke direkte til anvendelse ved straffutmålingen på grunn av at forholdene han nå dømmes for er begått noen timer etter dommen. Prinsippet i bestemmelsen må imidlertid iakttas slik at samlet reaksjon i de to saker ikke blir uforholdsmessig streng. Betydningen av dette elementet oppveies imidlertid langt på vei ved at siktede dagen etter å ha møtt som tiltalt i en straffesak, på ny gjør seg skyldig i en alvorlig forbrytelse.
Lagmannsretten er kommet til at straffen bør fastsettes til fengsel i 8 måneder. Til fradrag går til sammen 87 dager for varetektsfengsel, idet A 18 juni ble overført til soning av byrettsdommen av 24 mars 1999.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I byrettens dom gjøres følgende endringer:
1. Forholdet i tiltalebeslutningen post I henføres under straffeloven §222.
2. Straffen fastsettes til fengsel i 8 - åtte - måneder med fradrag av 87 - åttisyv - dager for varetektsfengsel.