LA-1999-848
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-09-08 |
| Publisert: | LA-1999-00848 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett nr.: 99-00603 - Agder lagmannsrett LA-1999-00848 M. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1999-00616S. |
| Parter: | Ankende part: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiinspektør Svein Folkestad). Ankemotpart: A (Forsvarer: Advokat Einar I. Lohne). |
| Forfatter: | Lagdommer Ivar Danielsen, formann, herredsrettsdommer Jan Helliesen, ekstraord. lagdommer Odvar Rye |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §257, §258, Veitrafikkloven (1965) §31, §5, Telegrafloven (1899) §1, §6, §317, §49, §52, §62, §63, §24, Straffeprosessloven (1981) §235, §321 |
Skien og Porsgrunn byrett avsa 28. april 1999 dom med slik domsslutning:
«I. A, født xx.xx.77 dømmes for overtredelse av straffeloven §257, jf. §258, straffeloven §257, jf. §258, jf. §49, straffeloven §257, straffeloven §317 første ledd, telegrafloven §6 nr. 1, jf. §1 nr. 1b, vegtrafikkloven §31 første ledd jf. §5 første ledd jf. skiltforskriftenes §8, jf. skilt nr. 362 «fartsgrense», vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §24 første ledd, 1. pkt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd, sistnevnte forsåvidt gjelder overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §24 første ledd, 1. pkt. til en straff av fengsel i 5 - fem - måneder som gjøres betinget av en prøvetid på 2 - to - år jf. straffeloven §52 flg. Ved eventuell soning fragår 7 - syv - dager for utholdt varetekt.
II. A, født xx.xx.77 dømmes solidarisk med B og C til å betale erstatning til - - -Gatekjøkken med kr 4.500,- kronerfiretusenfemhundre, - . Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra dommens oppfullelse.»
Påtalemyndigheten har anket over straffutmålingen til Agder lagmannsrett. Ved lagmannsrettens beslutning av 8. juni 1999 ble anken henvist til ankeforhandling i medhold av straffeprosessloven §235, jf. §321 annet ledd 1. punktum.
Den sakkyndige vitnet er nytt for lagmannsretten. Ellers fremstår saken i samme stilling som for byretten.
Påtalemyndigheten har anført at straffen skulle vært gjort delvis ubetinget og har lagt ned påstand om at domfelte dømmes til fengsel i 6 måneder, hvorav 90 dager betinget. Domfelte mener byrettens dom er riktig og har bedt om at anken blir forkastet.
Den nærmere fremstilling av saksforholdet er gjengitt i byrettens dom.
Lagmannsretten skal bemerke:
Spørsmålet i saken er om den idømte fengselsstraff skal være helt eller delvis betinget. Partene er enige om at vinningsforbrytelsene i denne saken, og med den begrunnelse byretten har gitt, tilsier betinget reaksjon. Dette er lagmannsretten enig i, selv om saken i så henseende gjelder forholdsvis alvorlig og omfattende lovbrudd.
Det blir derfor vurderingen av fartsoverskridelsene som blir utslagsgivende for reaksjonsfastsettelsen. Sentralt i denne forbindelse er overskridelsenes omfang. Ved bevisbedømmelsen for straffutmålingsmomenter har man tradisjonelt bygget på en noe lempeligere bevisbyrderegel enn for skyldsspørsmålet. Ved avgjørelse inntatt i Rt-1998-1945 har Høyesterett uttalt at beviskravene for kvantum i narkotikasaker er det sammen som skyldspørsmålet, selv om kvantum ikke har betydning for subsumsjonen. Lagmannsretten legger derfor til grunn at enhver rimelig tvil skal komme domfelte til gode ved bedømmelsen av hastighetsoverskridelsene.
Tiltalens post VI a:
Lagmannsretten er her kommet til sammen resultat som byrettens mindretall og viser til mindretallets begrunnelse.
Politiets måling er foretatt i henhold til gjeldende regelverk, med godkjent utstyr og av erfaren og kvalifisert tjenestemann. Distansen målingen foregikk over er 123 meter. Målingspunktet var en fotgjengerovergang, makert med hvitt i veibanen, synlig på grunn av nærstående gatelykt. Selv om målingen foregikk stasjonært er det benyttet sikkerhetsmargin på 20 meter som for mobil måling.
Domfelte forklarte under ankeforhandlingen at han så på speedometeret under kjøringen og er sikker på at dette viste 90 kilometer i timen på strekningen. Til politiet på stedet sa han at han var usikker på farten og derfor ikke ville erkjenne straffeskyld. I senere politiforklaring opplyste han at han hadde konferert med sine passasjerer, som mente farten hadde vært 95 kilometer i timen.
Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at domfelte kjørte med en hastighet av 116 kilometer i timen, slik målingen viste.
Tiltalens post VI c:
Lagmannsretten er også på dette punkt kommet til samme resultat som byrettens mindretall og viser til mindretallets begrunnelse.
Det er fra domfeltes side anført at hans bil ikke hadde tilstrekkelig motorstyrke for å oppnå en gjennomsnittshastighet på 165 kilometer i timen, slik målingen viste. Han har i den forbindelse henvist til forklaringene fra den sakkyndige og det sakkyndige vitnet.
Lagmannsretten finner ikke å kunne tillegge dette argumentet avgjørende vekt. Bilens hastighet kan ha vært større enn de anslåtte 50-60 kilometer i timen der målingen startet. Dette anslaget er gjort, på visuelt grunnlag, av tjenestemannen som, fra avstand, observerte hendelsesforløpet og utførte målingen.
På den annen side har man den målingen som er utført. Dette har foregått etter de gjeldende regler, av kvalifisert og erfaren tjenestemann og med godkjent utstyr. Det er beregnet sikkerhetsmargin på 33 meter, mens regelverket tilsier 20 meter.
Da tjenestemannen opplyste om resultatet av målingen umiddelbart etterpå, ble ingen av førerne overrasket.
Det anførte om at nedbremsing på strekningen frem til rundkjøringen ikke er mulig, ser lagmannsretten bort ifra. Strekningen er målt til 252 meter. Det er videre mulig å kjøre inn i rundkjøringen og fortsette nedbremsingen der, om nødvendig. Trafikken i denne rundkjøringen er ikke stor på dette tidspunkt.
Lagmannsretten legger derfor til grunn at domfelte kjørte i 165 kilometer i timen.
Begge hastighetsoverskridelsene kvalifiserer, hver for seg, til ubetinget fengselsstraff.
Ved den første overtredelsen passerte domfelte et fotgjengerfelt og et veikryss i en hastighet som ikke kan ha vært mye lavere enn 116 kilometer i timen.
Den andre overtredelsen fant sted i forbindelse med avtalt kappkjøring, hvor bilene også benyttet motgående kjørebane.
Det er av almenpreventive grunner nødvendig å reagere med ubetinget fengselsstraff overfor overtredelser av denne karakter. Samfunnstjeneste finnes ikke å være tjenlig i en sak som dette.
Straffen finnes passende å kunne settes til fengsel i 6 måneder, hvorav 90 dager gjøres betinget.
Det er ikke påstått saksomkostninger for lagmannsretten. Saksomkostninger for lagmannsretten idømmes derfor ikke.
Det er ikke anket over byrettens avgjørele om erstatning til fornærmede. Denne del av avgjørelsen er derfor rettskraftig.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I byrettens dom gjøres disse endringer:
1. Straffen settes til fengsel i 6 - seks - måneder.
2. Den betingede del av straffen settes til 90 - nitti - dager.