LA-2000-1058 - RG-2001-693
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-11-17 |
| Publisert: | LA-2000-01058 - RG-2001-693 (101-2001) |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Larvik herredsrett nr. 00-00257 M - Agder lagmannsrett LA-2000-01058 M. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-01519. |
| Parter: | Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Søren Ø. Hellenes). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiinspektør Tove Nissen-Sollie). |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg. Ekstraord. lagdommer Oluf Skarpnes. Byrettsdommer Gunnar Andreassen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §238, §239, Veitrafikkloven (1965) §31, §3, Straffeprosessloven (1981) §342 |
Ved Larvik herredsretts dom av 23. juni 2000 ble A domfelt for overtredelse av straffeloven §239 1. straffalternativ, straffeloven §238 og vegtrafikkloven §31 første ledd jf. §3, og dømt til fengsel i 90 dager hvorav 60 dager betinget med to års prøvetid.
Tiltalebeslutningen i saken lyder slik:
«I. Straffeloven §239, 1. straffalternativ,
for ved bruk av motorvogn ved uaktsomhet å ha forvoldt en annens død,
ved at han torsdag 03.06.99 ca kl. 16.20 i Larvik som fører av Toyota Hiace kombinert bil LS xxx nordover rv. 40 ved Bjerke, ikke var tilstrekkelig aktpågivende og varsom og kom over i motgående kjørebane i en venstrekurve og kolliderte med svenskregistrert vogntog HAY xxx/GJU xxx, med den følge at føreren av vogntoget mistet herredømme over dette og kolliderte med møtende Opel Ascona personbil DE xxx før de kjørte utfor veien og støtte mot flere trær, hvorved føreren av vogntoget B og passasjer i personbil DE xxx, C, f. *.*.98, umiddelbart døde av skadene de ble påført ved ulykken.
II. Straffeloven §238,
for ved bruk av motorvogn ved uaktsomhet å ha forvoldt betydelige skader på legeme eller helbred,
ved at han på tid og på sted som nevnt i post I, som fører av kombinert bil LS xxx forholdt seg som der nærmere beskrevet, med den følge at føreren av personbil DE xxx, D, ble påført flere bruddskader i armer og ben og fikk alvorlige hjerneskader som har ført til tap av taleevne og tilnærmet 100 % medisinsk invaliditet.
III. Vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §3,
hvoretter enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forsyrret,
ved at han på tid og på sted som nevnt i post I og II, som fører av kombinert bil LS xxx forholdt seg som der nærmere beskrevet, med de nevnte følge samt med alvorlige personskader på ham selv og store materielle skader på de involverte kjøretøyene til følge.»
Om enkelthetene i saksforholdet utover det som fremgår av gjerningsbeskrivelsen i tiltalen, vises til herredsrettens domsgrunner.
Om årsaksforholdet har herredsretten etter bevisførselen der lagt til grunn at det ikke er forhold ved veiens beskaffenhet eller ved bilen som kan forklare ulykken. Herredsretten har videre lagt til grunn at ulykken skyldes at A før sammenstøtet var uoppmerksom, uten det kan fastslås nærmere hva dette dette skyldtes. Herredsretten har ment at det ikke er nødvendig å ta stilling til dette, og at viten om hva den konkrete årsak var ikke er noe straffbarhetsvilkår. -
A har påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder lovanvendelsen under skyldspørsmålet, og omfatter alle postene i tiltalen. I ankeerklæringen fra forsvareren er anført som ankegrunn at herredsretten har lagt til grunn en for streng aktsomhetsnorm. A har objektivt sett begått en feil ved at bilen han kjørte er kommet over i motgående kjørebane. Når det imidlertid i ettertid ikke kan påvises hva A skulle ha gjort annerledes, kan han ikke anses for å ha handlet uaktsomt.
Ved lagmannsrettens beslutning av 2. august 2000 er anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble avholdt i Tinghuset i Tønsberg 16. november 2000. A møtte og forklarte seg. Det ble ikke avhørt noen vitner. Det ble heller ikke foretatt noen befaring, idet dette ble ansett som unødvendig.
Forsvareren påsto tiltalte frifunnet, subsidiært ansett på mildeste måte.
Aktor påsto straffen skjerpet til fengsel i 120 dager, hvorav 60 dager betinget - samme påstand som for herredsretten.
Lagmannsretten skal bemerke:
A har i sin partsforklaring for lagmannsretten fastholdt at han ikke kan angi noen som helst årsak til at bilen hans kom over i motgående kjørebane. At den faktisk gjorde det, erkjennes. Han var på vei hjem til X fra Tønsberg etter endt arbeidsdag. Det hadde ikke vært noe spesielt verken med den aktuelle dagen, natten eller kvelden før; han gikk og la seg til vanlig tid, sov godt og sto opp til vanlig tid. Han arbeidet med vanlige gjøremål på arbeidsstedet i Tønsberg. Veien mellom Tønsberg og X hadde han kjørt daglig over tid, og var således vel kjent med den. Han husker intet spesielt om kjøringen forut for ulykken. Han kan ikke nå huske å ha sett at det kom et vogntog i kjøreretningen mot ham, og han har ingen formening om hva som var årsaken til sammenstøtet.
Anken gjelder herredsrettens lovanvendelse, og retter seg mot at herredsretten har ansett domfeltes kjøring som uaktsom uten at det er klarlagt hva som var årsaken til at bilen han kjørte kom over i motgående kjørebane. Dette innebærer, anføres det, i realiteten et objektivt straffansvar. Det anføres at det er en betingelse for å konstatere straffbar uaktsomhet at uaktsomheten kan knyttes til en bestemt uaktsom handling eller unnlatelse. Når det som i denne saken er helt uavklart hvorfor As bil kom over i motgående kjørebane, kan han ikke ikke anses for å ha utvist uaktsomhet i forbindelse med kjøringen, og han må da bli å frifinne for alle tiltalepostene.
Slik lagmannsretten har oppfattet anførslene fra forsvareren, er dette det eneste ankegrunnlaget. Det anføres ikke at aktsomhetsnormen etter straffeloven §238 og §239 er en annen enn etter vegtrafikkloven §3. Det bestrides ikke at når en bil kommer over i motgående kjørefelt under omstendigheter som i denne saken, må frontkollisjon med henholdsvis dødsulykke og invalidisering anses som en påregnelig følge.
Det er vist til at domfellelser i saker av denne art alltid har vært forankret i en eller flere konkret påviste feil ved kjøringen. Det er videre vist til en fremlagt rapport fra SINTEF datert 16. april 1999, hvor det blant annet fremgår at av møte- og utforkjøringsulykker på rette veistrekninger i 80- og 90 km. fartssoner i 7 fylker i Sør-Norge i 1995-97 hadde 13 prosent en ubestemt årsak.
Lagmannsretten er kommet til at anken må forkastes.
Lagmannsretten er ikke enig med forsvareren i at det er en betingelse for å kunne dømmes for uaktsom bilkjøring at uaktsomheten kan knyttes til en bestemt handling eller unnlatelse. Hvis det etter alminnelige prinsipper for bevisbedømmelse i straffesaker kan ses bort fra at en trafikkulykke skyldes noe annet enn uaktsomhet fra bilførerens side, er det etter rettens mening grunnlag for fellende dom selv om det ikke er mulig konkret å si hva uaktsomheten har bestått i. At årsaksforholdet er uklart kan derimot etter forholdene være et moment ved straffutmålingen, og er nevnt i en slik sammenheng i en dom i Rt-1993-1248 på s. 1249.
I denne saken er det på det rene at A ikke har vært oppmerksom på det møtende vogntoget før det smalt. Han sier selv at han ikke så vogntoget - i hvert fall husker han ikke nå at han så det, og det er intet som tyder på at han førsøkte å bremse før sammenstøtet. Føreren av bilen som kjørte bak A har forklart at hun ikke så bremselys på As bil. A var heller ikke oppmerksom på at bilen hans delvis var kommet over i motgående kjørebane før det smalt. - Det er ingen holdepunkter for at han har hatt noe illebefinnende eller lignende i sekundene før sammenstøtet, og muligheten for det har heller ikke vært nevnt av ham selv eller forsvareren som en mulig årsak. Da er det etter lagmannsrettens mening bare to mulige forklaringer: Den ene er at A har sovnet under kjøringen. Den andre er at han av en eller annen grunn har vært uoppmerksom over et ikke helt kortvarig tidsrom.
I begge tilfeller er etter lagmannsrettens lovforståelse kjøringen å anse som uaktsom - både i forhold til straffeloven §238 og §239 og i forhold til vegtrafikkloven §3. I en kjennelse i Rt-1966-833 har Høyesterett sagt at «normalt vil det forhold at en bilfører sovner ved rattet i seg selv innebære straffbar overtredelse - - -». Lagmannsretten oppfatter ikke senere rettspraksis slik at dette prinsippielle utgangspunktet er fraveket. Det er ikke noe i denne saken som skulle tilsi at A anses annerledes, hvis det er så at han sovnet under kjøringen. Det må også være klart at det ikke kan anses som mindre uaktsomt eller som mer unnskyldelig om sammenstøtet med vogntoget skyldes at han vært uoppmerksom i våken tilstand. Noen andre forklaringsalternativer for ulykken enn de to nevnte kan lagmannsretten ikke se at det er, når det ses bort fra muligheten for at kan ha hatt et illebefinnende.
Det er etter dette ingen feil ved herredsrettens rettsanvendelse på det påankede punkt, og anken kan ikke føre frem.
Aktor har påstått straffen skjerpet til fengsel i 120 dager, hvorav 60 dager betinget. Lagmannsretten bemerker at påtalemyndigheten ikke har påanket straffutmålingen, og antar at det da ikke er adgang til å skjerpe straffen i forbindelse med en anke fra domfelte begrenset til rettsanvendelsen, jf. straffeprosessloven §342 første ledd og - motsetningsvis -annet ledd nr. 2. Men lagmannsretten er uansett enig i herredsrettens vurdering av de konkrete straffutmålingsmomentene, og ville ha opprettholdt straffen uendret selv om det også hadde vært anket over straffutmålingen. Et generelt og tungtveiende hensyn er, som påpekt blant annet i en dom i Rt-1992-430, den grunnleggende betydning det har for trafikksikkerheten at kjørende trafikk i begge retninger holder seg i eget kjørefelt. Dette hensynet anses avgjørende for at straffen i denne saken ikke i sin helhet kan gjøres betinget.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Anken forkastes.