LA-2000-1363
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-03-23 |
| Publisert: | LA-2000-01363 |
| Stikkord: | Barn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tønsberg byrett nr.: 00-00535 A - Agder lagmannsrett LA-2000-01363 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Carl August Heilmann). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Tore Ihlebæk). |
| Forfatter: | Lagdommer Inge Hobæk, formann. Lagdommer Steinar Thomassen. Lagdommer Ivar Danielsen |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §34, §35a, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Barnevernloven (1992) §4-4, §4-8, §4-9, §4-21 |
Saken gjelder hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorgen for et barn som er fosterhjemsplassert etter vedtak om omsorgsovertakelse med hjemmel i barnevernloven. Sakens bakgrunn er i korthet:
A, født *.*. 1970, og B, født *.*. 1976, har sammen datteren C, født *.*.1995. Partene som aldri har bodd sammen, har felles foreldreansvar for C. Barneverntjenesten i X traffødt xx.xx.1995 vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-8, jf. §4-9. Grunnlaget for omsorgsovertakelsen var at A var rusmisbruker og samme dag som vedtak ble fattet, ble innsatt i Bredtvedt kvinnefengsel. Hun ble løslatt etter noen dager, og C ble tilbakeført til henne, da hun etter noen tid fikk et tilbud ved Origosenteret i Østfold, som hun aksepterte. Hun avbrøt imidlertid behandlingen etter kort tid og gjenopptok sitt misbruk av narkotiske stoffer. Den 5. desember 1996 valgte A frivillig å plassere C hos barnets farfar, D og hans ektefelle, E. Barneverntjenesten traff etter samtykke fra A vedtak etter barnevernloven §4-4 om plassering av barnet i dette hjem. Fylkesnemnda for sosiale saker i Buskerud og Vestfold vedtok 17. juni 1997 at Tønsberg kommune skulle overta omsorgen for C for plassering i fosterhjem. Partene fikk rett til samvær med C, til å begynne med en dag annenhver uke. I en periode mens A var innlagt på Borgestadklinikken hadde hun samvær med C annen hver helg med to overnattinger. B har fått sitt samvær betydelig utvidet og fra ca våren 1999 har det vært samvær annenhver helg med én overnatting.
Ved stevning 11. mai 2000 til Tønsberg byrett reiste B sak mot A med krav om overtakelse av den daglige omsorgen for C. Hensikten med søksmålet var å komme i posisjon til å fremme krav om opphevelse av vedtaket om omsorgsovertakelse. Tønsberg byrett avsa 22. august 2000 dom med slik slutning:
«1. B skal ha den daglige omsorgen for C, født *.*.1995.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Nærmere om sakens bakgrunn, partenes anførsler for byretten samt byrettens begrunnelse for resultatet fremgår av dommen.
Etter at byrettens dom var avsagt, traff fylkesnemnda for sosiale saker i Buskerud og Vestfold 4. september 2000 vedtak om at A skal ha rett til samvær med C et døgn hver sjette uke og at B skal ha rett til samvær med C et døgn hver sjette helg. Bakgrunnen for vedtaket var at barneverntjenesten hadde fremmet forslag om ikke å oppheve omsorgen for C og å regulere samværet mellom henne og foreldrene. Fylkesnemnda besluttet å avvise spørsmålet om opphevelse av omsorgen med den begrunnelse at Bs forhold til barneloven ikke var endelig avklart.
A har 20. september 2000 anket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen. B har tatt til motmæle i tilsvar 2. oktober 2000.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Tønsberg 19. og 20. mars 2001. A møtte sammen med prosessfullmektigen og avga forklaring. B møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt 4 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
A har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byretten har riktig tatt utgangspunkt i Høyesteretts dom av 30. juni 2000, hvoretter retten prejudisielt må ta stilling til hvorvidt det er nærliggende at barnet også fremover vil være under tvungen omsorg, og at vurderingen både etter barnevernloven og barneloven skal skje ut fra barnets beste. Byretten synes imidlertid å ha trukket inn i vurderingen at en frifinnende dom avskjærer fars mulighet til å få prøvet tilbakeføringsspørsmålet etter barnevernloven. Dette er ikke relevant ved en vurdering av hva som er barnets beste. Byretten har heller ikke i tilstrekkelig grad lagt vekt på psykolog Kaalds advarsler.
A ønsker egentlig selv å ha omsorgen for C, men ser at det er best for henne å være hos fosterforeldrene, i alle fall i hennes egen rehabiliteringsperiode på 3 - 4 år. Hun ser således sine egne begrensninger og setter Cs behov foran sine egne. C er et velfungerende barn, et produkt av sine første leveår, da mor var en sentral person. Den gode utvikling er videreført av fosterforeldrene. C er imidlertid sårbar og engstelig og hun er utrygg på grunn av sakene som verserer. Hun fornemmer en spenning mellom de voksne, ser for eksempel at far og fosterfar ikke kommuniserer. Hun trenger derfor den trygghet det vil være for henne å få vite at hun skal være i fosterhjemmet. C har en sterk tilknytning til sin mor, men hennes primærtilknytning er til fosterforeldrene. B kom sent inn i bildet og er relativt perifer for C. Han har et anstrengt forhold til sin egen far, som er Cs fosterfar, og dette kan være en medvirkende årsak til at han ønsker omsorgen for C. Det erkjennes at B har generell omsorgsevne, men han virker ureflektert i forhold til de problemer som kan oppstå i forbindelse med en eventuell overføring av omsorgen til ham. Det må reises spørsmål om han har tilstrekkelig omsorgsevne til å takle de vanskeligheter som da kan oppstå.
C har vært i fosterhjemmet siden desember 1996 og er sterkt knyttet til dette. Det er ingen risiko forbundet med at hun blir boende der. Tvert imot gir det henne en umidddelbar ro, om hun får vite at det er der hun skal vokse opp. A samarbeider godt med fosterhjemmet, og dersom hun beholder omsorgen sikres C ro i fosterhjemmet.
Dersom B får omsorgen for C, blir det en lang videre prosess, og uroen for C opprettholdes. Psykolog Kaald har i sin rapport gitt klart uttrykk for at en overføring av C til farens daglige omsorg temmelig sikkert vil avstedkomme en depressiv reaksjon hos barnet, som vil kunne sette hennes følelsesmessige utvikling i fare.
Det gjøres videre gjeldende at det sannsynlige utfall av barnevernsaken er at C forblir i fosterhjemmet. Fylkesnemndas vedtak av 4. september 2000 gir føringer i den retning. Omsorgsovertagelsen må etter dette forventes å bestå, og da må den daglige omsorgen, i forholdet mellom foreldrene, forbli hos moren.
A har lagt ned slik påstand:
«1. A frifinnes.
2. B dømmes til å betale saken omkostninger til det offentlige.»
B har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det må legges til grunn at A har gitt opp muligheten for noen gang å be om en tilbakeføring av omsorgen for C. Under alle omstendigheter må det legges til grunn at hun ikke vil kreve tilbakeføring før hun blir frisk. Det er derfor ikke relevant å sammenligne med forholdet som er omhandlet i avgjørelsen inntatt i Rt-2000-1096. I denne saken ble det lagt til grunn at det før eller senere vil finne sted en tilbakeføring.
Avgjørelsen skal tas ut fra en vurdering av barnets beste. Det er ingen motstrid mellom dette prinsipp og det biologiske prinsipp. Retten må ved den interesseavveining som skal foretas etter barnevernloven og barneloven ta utgangspunkt i Rebaccas beste med tanke på hvem av foreldrene som er best egnet til å oppfylle det biologiske prinsipp. Det er vist til Lindboe, Barnevernrett, 3. utgave, 1997, side 299.
A har åpenbart ikke omsorgsevne. Under alle omstendigheter har hun en mye lengre vei å gå med tanke på en tilbakeføringssak enn B. Det er ikke bestridt at B har omsorgsevne. Psykolog Kaalds eneste tvil i den henseende gikk på spørsmålet om varigheten av forholdet mellom B og samboeren. Dette forholdet er nå styrket, idet de har forlovet seg. B har tilstrekkelig erfaring med små barn og tilstrekkelig omsorgsevne i forhold til C, som beskrives som en normal, dog noe sårbar jente. Tilknytningen som C har fått til fosterhjemmet er det forhold som eventuelt kan gjøre det vanskelig for B å få omsorgen etter barnevernloven §4-21, ikke hans omsorgsevne. Det kan ikke brukes mot ham at han kom sent på banen i forhold til C. Han forsøkte tidlig å få kontakt, men ble avvist.
B erkjenner at C har det bra der hun er, men det kan ikke være tvilsomt at hun har vært undergitt ganske kraftig påvirkning. Det er således ikke lenger holdepunkt for det som han selv fremholdt i byretten, at de voksne forsøkte å skjerme barnet for konflikter. Det vises forsåvidt til barnevernkonsulentens uttalelse om at ingen kan utelukke at C blir utsatt for påvirkning. Det har også vært en stor forandring på C i forbindelse med samvær den siste tiden. Hun gir nå umiddelbart etter ankomst uttrykkk for at hun ønsker å reise hjem. Dette er ikke naturlig, og neste dag har hun glemt det. C er i en situasjon hvor hun er usikker på hvordan det går med mor, og hvor hun har problemer med opphold hos far på grunn av påvirkning. En slik situasjon er ikke til det beste for C. Hun værer konfliktnivået hos de voksne, og det blir da svært viktig at man finner en omsorgsbase, hvor hun kan finne roen og tryggheten. Dersom B får omsorgen, vil han sørge for at C får god kontakt både med mor og fosterforeldrene.
Hva angår risikoavveiningen, anføres det at uansett om C forblir i fosterhjemmet, pågår det en barnevernsak om samvær. Dersom far får omsorgen, unngås enhver domstolsbehandling av samvær med mor. Det vil således kun være saken om tilbakeføring som gjenstår. Det er meget om å gjøre for B at han får anledning til å få prøvet dette spørsmål. For C er det av vesentlig betydning å få ryddet opp i familieforholdene. Dette er nettopp et av de hensyn som ligger til grunn for at barnevernet helst ikke plasserer barn hos sine besteforeldre. De problemer som dette medfører for C kan forsterkes når hun begynner på skolen.
B har hatt samvær med C over en lang periode, og det har vært en opptrapping av samværet helt til fylkesnemndas vedtak etter at byrettens dom var avsagt. Det må legges til grunn at det er nærliggende med en tilbakeføring. Saken skiller seg således også på dette punkt fra avgjørelsen inntatt i Rt-2000-1096, hvor det ble forutsatt at barnet også fremover ville være under tvungen omsorg.
B har lagt ned slik påstand:
«1. Tønsberg byretts dom, domsslutningens pkt. 1, stadfestes.
2. A innrømmes overnattingssamvær nærmere fastsatt etter rettens skjønn.
3. B eller det offentlige tilkjennes sakens omkostninger.»
Lagmannsretten er kommet til at anken må føre frem.
En tvist mellom foreldrene om den daglige omsorgen - hvem barnet «skal bu fast» hos - skal først og fremst rette seg etter hva som er best for barnet, jf. barneloven §35a første ledd, jf. §34 tredje ledd. Retten må ta stilling til dette spørsmål, selv om barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barnet. Retten kan ikke i saken mellom foreldrene avgjøre spørsmålet om omsorgsovertakelsen skal opprettholdes. Dette spørsmålet skal avgjøres etter barnevernloven. Rettens avgjørelse i saken mellom foreldrene vil således gå ut på hvem av foreldrene som skal ha omsorgen, dersom omsorgsovertakelsen faller bort, og som dermed har adgang til å reise sak om opphevelse av omsorgsovertakelsen. Retten må imidlertid ta med i sin vurdering den sannsynlige fremtidige utvikling når det gjelder omsorgsovertakelsen. Dersom det må forutsettes at omsorgsovertakelsen vil vare en tid fremover, vil foreldrenes evne og vilje til samarbeid med fosterforeldrene og barneverntjenesten måtte tillegges vekt. Det vises til Høyesteretts dom inntatt i Rt-2000-1096.
C har siden desember 1996 vært i fosterhjem hos sin farfar, D og hans ektefelle E. Etter det som er kommet frem, legger lagmannsretten til grunn at hun har en trygg og harmonisk tilværelse i fosterhjemmet. Spesialist i klinisk psykologi, Per Kaald, som har avgitt en uttalelse 30. desember 1999 på oppdrag fra barneverntjenesten, beskriver C som både intellektuelt og motorisk sett et normaltfungerende barn, men at hun rent følelsesmessig synes å være ganske sårbar. Om barnets tilknytningsforhold heter det i uttalelsen:
«Sakkyndige får et sterkt inntrykk av at C har fått en solid og trygg tilknytning til fosterhjemmet, først og fremst til fostermor, i noe mindre grad også til fosterfar. Videre synes C å være svært sterkt knyttet til sin mor. C synes svært opptatt av at moren har det bra og viser et savn etter henne. Sakkyndige får imidlertid inntrykk av at forholdet til moren er noe forstrukket, hvilket ofte er tilfelle når mødre har et rusproblem. Videre synes mormor å være en meget trygg person for C. Barnet har også et godt forhold til sin far, men denne tilknytningen er etter sakkyndiges vurdering i dag nok ikke i nærheten av den samme styrke som tilknytningen til fostermor, mor og mormor. Sakkyndige blir fortalt at C foretrekker E når B og fosterforeldrene er sammen. Når mor er i fosterhjemmet synes barnet å foretrekke mor.
Dersom man i dag skulle beslutte å overføre C til sin fars daglige omsorg, vil dette være en bevegelse bort fra barnets viktigste tilknytningsforhold. C har i sitt korte liv hatt en god del usikkerhet i sine tidlige primærrelasjoner. Det vil av slike grunner være viktig at barnet ikke taper sine nåværende omsorgspersoner som hun oppfatter som hennes følelsesmessige foreldre. Dersom man i dag skulle velge å overføre C til sin fars daglige omsorg, vil den sakkyndige være temmelig sikker på at barnet vil reagere depressivt. Dette vil etter sakkyndiges mening kunne sette hennes følelsesmessige utvikling i fare. I tillegg kommer den usikkerhet - om enn begrensede - som far i seg selv representerer som omsorgsperson. Det skal igjen understrekes at denne usikkerheten er av langt mindre betydning i denne vurdering enn de ovenfor beskrevne hensyn.»
I sin vurdering og tilråding uttaler psykolog Kaald blant annet:
«I en rent omsorgsmessig sammenheng vil sakkyndige vurdere far og fars samboer som tilstrekkelig skikket til å inneha daglig omsorg for C, selv om en del usikkerhet er anført, jf. ovenforstående anmerkninger. Sakkyndige vil allikevel sterkt og entydig anbefale at C forblir værende under daglig omsorg av sine nåværende fosterforeldre inntil hun når voksen alder - eller inntil hun etter fylte 12 år gir uttrykk for et selvstendig ønske, som igjen kan vurderes for å være realistisk og til barnets eget beste av barneverntjenesten.»
Psykolog Kaald møtte under forhandlingene i byretten, og det fremgår av byrettens dom at han der uttalte at det er naturlig å tenke seg langvarig fosterhjemsplassering, eller i alle fall til konfliktene er avdempet. Byretten la til grunn for sin vurdering at det var et mer avdempet nivå på de konflikter hvor far er part, enn da psykolog Kaald avga sin rapport, og fant grunn til å tro at det pågikk en utviklingsprosess. Psykolog Kaald har ikke møtt for lagmannsretten.
Slik saken står for lagmannsretten, er det ikke grunnlag for å anta at konfliktnivået er mer avdempet, tvert imot synes det å ha tilspisset seg i den senere tid. Selv om dette for en del sannsynligvis må tilskrives den pågående prosess, må det etter bevisføringen legges til grunn at forholdet mellom B og fosterforeldrene, som også er hans egen far og stemor, er svært anspent. Psykolog Kaald uttalte i sin rapport at disse problemene synes å gå langt tilbake i tid og vil etter all sannsynlighet vedvare i mange år. Lagmannsretten anser dette som en realistisk vurdering av forholdet.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det må forutsettes at C også for en tid fremover vil være plassert i fosterhjem. Omsorgssaken mellom foreldrene må derfor vurderes ut fra denne forutsetning.
Byretten har gitt en grundig vurdering av partenes omsorgsevne og har konkludert med at A pr. idag og i de nærmeste årene ikke vil ha tilstrekkelig omsorgsevne. Hva angår B, har byretten vurdert omsorgskompetansen for C som god. Lagmannsretten kan slutte seg til byrettens vurdering på dette punkt. Når lagmannsretten, som det fremgår ovenfor, forutsetter at C også for en tid fremover vil være i fosterhjemmet, er det avgjørende likevel ikke partenes generelle omsorgsevne. Psykolog Kaald har i sin rapport uttalt at Cs tilknytning til far og fars samboer uten tvil synes å være av vesentlig mindre styrke enn tilknytningen til fosterhjemmet, mor og mormor. Tilknytningen til mor er karakterisert som svært sterk. Det er heller ikke bestridt at mor har hatt hovedomsorgen for C i tiden før hun ble plassert i fosterhjem. Lagmannsretten legger etter bevisføringen til grunn at hun samarbeider godt med fosterhjemmet og barneverntjenesten. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at A er den som best vil ivareta behovet for ro om Cs forhold. C bør således i relasjon til barnelovens regler fortsatt «bu fast» hos moren.
Anken har ført frem. Saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres etter tvistemålsloven §172, jf. §180 annet ledd. Begge parter har hatt fri sakførsel for lagmannsretten såvel som for byretten. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre byrettens saksomkostningsavgjørelse. Saken har reist vanskelige spørsmål, og lagmannsretten finner etter omstendighetene at B ikke bør pålegges å betale det offentliges utgifter ved saken for lagmannsretten, jf. unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for byrett eller lagmannsrett.