LA-2000-1391 RG-2001-1554
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-07-03 |
| Publisert: | LA-2000-01391 RG-2001-1554 (207-2001) |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tinn og Heddal herredsrett nr.: 00-00048 - Agder lagmannsrett LA-2000-01391 M - Anken tillates ikke fremmet til Høyesterett; HR-2001-01365. |
| Parter: | Ankende part: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiinspektør Trond W. Andersen). Ankemotpart: A (Forsvarer: Adv. Harald Stabell). |
| Forfatter: | Førstelagmann Asbjørn Nes Hansen. Lagdommer Karl-Einar Knudsen. Lagdommer Åse Berg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, §29, §52, §54, Viltloven (1981) §23 |
Tinn og Heddal heradsrett sa den 22. august 2000 dom med slik domsslutning:
«A født *.*. 1962 dømmes for overtredelse av straffeloven §239, 1. straffalternativ til fengsel i 90 - nitti - dager og til tap av jaktretten i 2 - to - år. I medhold av reglene i straffeloven §52 til §54 utsettes fullbyrdelsen av fengselsstraffen i en prøvetid på 2 - to - år.»
Dei nærare faktiske omstenda i saka og dei personlege tilhøva åt den dømde går fram av domen.
Påtalemakta har anka domen til Agder lagmannsrett, som i vedtak 10. oktober 2000 har teke avgjerd om å vise anken til ankeforhandling. Anken gjeld straffutmålinga og rettar seg mot to sider av denne. Det er for det fyrste halde fram at det er feil ved lovbruken under straffutmålinga, med di heradsretten har kome til at det ikkje ligg føre «særdeles skjerpende omstendigheter» som nemnt i straffeloven §239 2. straffalternativ. Dinest er det gjort gjeldande at straffa har blitt utmålt for mildt ved at det berre er gjeve fengsel på vilkår, og vidare at frådøminga av retten til å drive jakt bør gjelde eit monaleg lengre tidsrom enn to år.
Det var ankeforhandling i rettssalen på Rjukan 28. og 29. juni 2001, der lagmannsretten ved sidan av forklaring frå den dømde A tok imot forklaring frå 6 vitne og 1 sakkunnig vitne, statssekretær i Miljøverndepartementet Stein Lier-Hansen. Retten var òg på synfaring til Hovin.
Lagmannsretten har kome til at anken bør føre fram ved at det blir fastsett ei strengare fengselsstraff og eit lengre tidsrom for tap av retten til å drive jakt. Ein kan derimot ikkje sjå at det er grunnlag for å nytte straffeloven §239 2. straffalternativ på tilhøvet.
A er dømd for aktlaust drap på ein jaktkamerat under ei småviltjakt i Hovin laurdag 6. november 2000. Partane er samde om at dei faktiske omstenda som heradsretten har gjort greie for i sin dom, i hovudsak kan leggjast til grunn for overprøvinga av straffutmålinga. Lagmannsretten tek utgangspunkt i domsgrunnane i den påanka domen, med dei tilleggsmerknadene som fylgjer nedanfor.
På grunnlag av forklaringane frå den dømde og vitna blir det lagt til grunn at det ikkje var ei skikkeleg organisering av den aktuelle jakta. Det var ikkje gjeve klar informasjon om kvar postskyttarane var plasserte, og det var heller ikkje samband mellom jegerane på grunn av dårleg mobiltelefondekning. A jakta med hund som gjekk laus, medan den avlidne, B, var postskyttar. Det sakkunnige vitnet har elles halde fram at det ikkje var tale om ei tradisjonell drivjakt, men det som i viltlova §23 er kalla jakt med «løs, på drevet halsende hund».
I ein situasjon med drivarar - som har våpen - og postskyttarar er det heilt avgjerande for tryggleiken at drivarane veit kvar postskyttarane er plasserte. A hadde ikkje skaffa seg pålitelege opplysningar om dette, og har forklara at den avlidne stod utanfor det han trudde var postrekkja. Det er opplyst at den same posten hadde vore i bruk også under det fyrste drivet same dagen, og ut frå det som har kome fram, var dette ei naturleg postplassering. I denne samanhengen nemner ein at A hadde jakta i terrenget eit par gonger tidlegare, og såleis ikkje var heilt ukjend der.
Jamvel om fleire kan lastast for den dårlege organiseringa av jakta, har kvar einskild jeger eit individuelt ansvar for sine handlingar. As manglande kjennskap til kvar den avlidne var plassert på post, må føre til ei monaleg skjerping av kravet til aktsemda hans.
Påtalemakta har fokusert nokså mykje på at A visste at B var ein urøynd jeger, og jamvel hadde lånt han våpen denne dagen. Lagmannsretten legg mindre vekt på dette, ettersom det ikkje er påvist nokon årsakssamanheng mellom dette omstendet og den tragiske hendinga. Det er ikkje noko konkret grunnlag for å byggje på at ein meir velrøynd jeger ville ha bore seg åt på ein annan måte enn B i den situasjonen som kom opp.
Når det gjeld påkledninga til den avlidne, har det sakkunnige vitnet halde fram at fargane på tøyet hans skilde seg meir ut frå fargane i naturen enn det kleda til jegerar vanlegvis gjer, jamvel om han ikkje hadde raud luve som dei andre jegerane. Lagmannsretten er då komen til at heller ikkje påkledninga åt den avlidne er noko sentralt moment i aktløysevurderinga.
Ved synfaringa fekk lagmannsretten sjå den skotlina som A hadde påvist under rekonstruksjonen som blei halden dagen etter hendinga. Han har i retten drege i tvil om denne svarar til det røynlege skotfeltet, med di han har halde fram at han såg meir av den skapnaden han meinte var eit rådyr enn det rekonstruksjonen syner. Lagmannsretten nemner at det ved ein rekonstruksjon kan vere vanskar med å gjenskape ein situasjon korrekt i alle detaljar, men kan ikkje sjå at det hefter slik tvil ved rekonstruksjonen at denne ikkje kan leggjast til grunn for straffutmålinga.
Basert på at rekonstruksjonen er dekkjande for det som skjedde, har det sakkunnige vitnet konkludert med at det var «heilt uforsvarleg» å skyte i den aktuelle situasjonen. Denne vurderinga gjeld utan omsyn til korleis jakta var organisert. Det sakkunnige vitnet har knytt karakteristikken sin til to omstende: For det fyrste at objektet var utydeleg å sjå, også i kikkertsiktet, og for det andre at skotfeltet ikkje var «reint». Med det siste er meint at det var kvister/lauv i vegen, og at jegeren ikkje kunne sjå heile objektet som han skaut mot.
Med støtte i forklaringa frå det sakkunnige vitnet legg lagmannsretten til grunn at det var klart uforsvarleg av A å skyte i den aktuelle situasjonen utan å forvisse seg om at det røynleg var eit rådyr han skaut mot. Ein legg til at sikten ikkje kan ha vore den beste, av di skotet blei løyst i skumringa seint på ettermiddagen i november og det var regn/yr i lufta. A hadde òg hast, ettersom han var redd for at «rådyret» ville bli støkt ut av hunden. Dette forsterkar inntrykket av at han ikkje tok seg den tid som trongst for å forvisse seg om kva han skaut mot.
Når ein vurderer As åtferd i sjølve skytesituasjonen på bakgrunn av den manglande kjennskapen hans til kvar B stod på post, er det tale om ei heller grov aktløyse. Lagmannsretten er likevel ikkje samd med påtalemakta i at det kan seiast å liggje føre «særdeles skjerpende omstendigheter» som nemnt i straffeloven §239 2. straffalternativ. Domfelling for aktlaust drap inneber ein alvorleg karakteristikk av åtferda til gjerningsmannen. Aktløysa til A ligg ikkje over den aktløysa som elles fører til domfelling etter straffeloven §239 1. straffalternativ på ein slik måte at det er grunnlag for å knyte handlinga til det strengare straffalternativet. Ein viser òg til at straffepåstanden frå påtalemakta ligg monaleg under maksimumsstraffa i straffeloven §239 1. straffalternativ. Omsynet til å fastsetje ei høgre straff enn den ordinære strafferamma, som i mange høve vil vere ei sentral grunngjeving for å slå fast at det ligg føre «særdeles skjerpende omstendigheter», gjer seg såleis ikkje gjeldande her.
Det er lite praksis frå Høgsterett når det gjeld straffutmålinga i saker om aktlaust drap under jakt. Både partane og heradsretten har trekt fram avgjerda i Rt-1983-1164. Tilhøvet i vår sak må vurderast som like alvorleg som sakshøvet i 1983-saka, og det kan etter lagmannsrettens meining ikkje kome på tale å fastsetje ei mildare straff enn i den saka.
A har teke hendinga svært tungt, og det trengst ingen markert straffereaksjon ut frå individualpreventive omsyn. Det er omsynet til allmennprevensjonen som er berande for straffutmålinga i slike høve. Jamvel om konsekvensane av å drepe ein jaktkamerat i seg sjølv står som svært skræmande for alle jegerar, er det likevel viktig at samfunnet gjennom sitt val av straffereaksjon ytterlegare markerer ansvaret og risikoen ved å drive jakt, og motiverer til å setje tryggleiken i høgsetet.
Lagmannsretten har kome til at straffa høveleg kan setjast til fengsel utan vilkår i 120 dagar. Det har no gått om lag 1 år og 8 månader sidan den strafflagde handinga bar til, og ventetida fram til saka kom opp i lagmannsretten har tvillaust vore tung for den dømde. Dette er likevel ikkje så lang tid at det bør føre til at straffa blir fastsett mildare enn under andre omstende, jf. elles merknadene i Rt-2001-44 på side 47.
Når det gjeld tap av retten til å drive jakt, er lagmannsretten komen til at dette bør gjelde for 5 år, som er maksimum for tidsavgrensa frådøming av rettar etter straffeloven §29 nr. 2, og som samsvarar med straffutmålinga i domen i Rt-1983-1164.
Domen er samrøystes.
Domsslutning:
I domen frå heradsretten blir det gjort desse endringane:
1. Fengselsstraffa blir sett til fengsel utan vilkår i 120 - eitthundreogtjue - dagar.
2. A blir frådømd retten til å drive jakt for eit tidsrom av 5 - fem - år, jf. straffeloven §29 nr. 2.