HR-2000-894 - Rt-2001-44

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2001-01-12
Publisert:	HR-2000-00894 - Rt-2001-44 (11-2001)
Stikkord:	Strafferett, Uaktsomt drap, Promillekjøring med båt
Sammendrag:	Saken gjaldt straffutmåling ved overtredelse av Vegtrafikkloven (1965) § 3 ved påkjørsel av fotgjenger i fotgjengerfelt. Skadelidte var en 82 år gammel mann som led av Parkinson og gikk med stokk. Han kom inn i fotgjengerfeltet fra As venstre side og var kommet 7-8 meter ut i feltet ved påkjørselen. Etter påkjørselen lå fotgjengeren på gaten 7,8 meter etter antatt treffpunkt. Bremsesporene hadde en lengde på 11,2 meter, og A forklarte at han hadde oppdaget fotgjengeren kort tid før påkjørselen uten at han kunne gi noen akseptabel forklaring på at han hadde oversett ham. Forhørsretten idømt 21 dager ubetinget fengsel. Lagmannsretten hadde forkastet As anke, og hans anke til Høyesterett førte heller ikke frem. Høyesterett viste særlig til at det var tale om flere sekunders uoppmerksomhet på et sted hvor det var påkrevd med skjerpet oppmerksomhet. I en slik situasjon måtte det anvendes ubetinget fengsel selv om påkjørselen ikke hadde fått dødsfølge. I dommen drøftes forholdet mellom denne saken og flere tidligere avgjørelser om påkjørsel i fotgjengerfelt med dødsfølge. Dessuten knyttes det enkelte bemerkninger til forholdet mellom straffenivået ved forbrytelse mot Straffeloven (1902) §§ 238 og 239 og de alvorligere overtredelsene av Vegtrafikkloven (1965) § 3.
Saksgang:	Ryfylke herredsrett saknr 1998-00343 - Gulating lagmannsrett LG-1999-1182 M - Høyesterett HR-2000-00894, straffeanke
Parter:	A (advokat Frode Folkestad) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Harald L. Grønlien)
Forfatter:	Matningsdal, Stang Lund, Lund, Coward, Smith
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §239, §422, §62, §64, Veitrafikkloven (1965) §31, §3, Endringslov til straffeloven, straffeprosessloven og vegtrafikkloven (1988)

Dommer Matningsdal: Saken gjelder uaktsomt drap ved føring av fritidsbåt og overtredelse av forbudet i straffeloven §422 annet ledd mot å føre «skip» i beruset tilstand.

I straffesak mot A avsa Ryfylke herredsrett 18. desember 1998 dom med slik domsslutning:

«A, f *.*.1975, dømmes for overtredelse av strl §239 1. straffalternativ og §422 annet ledd til en straff av fengsel i 6 - seks - måneder med fradrag av 33 - trettitre - dager for utholdt varetekt. Strl §62 første ledd er iakttatt.»

A anket dommen i sin helhet til Gulating lagmannsrett. Ved lagmannsrettens beslutning av 8. februar 1999 ble anken nektet fremmet.

A begjærte etter kort tid beslutningen omgjort, og subsidiært ble det erklært kjæremål over avgjørelsen. Ved lagmannsrettens beslutning av 9. april 1999 ble begjæringen om omgjøring ikke tatt til følge. Ved kjennelse av 12. mai 1999 opphevet Høyesteretts kjæremålsutvalg lagmannsrettens beslutning om å nekte anken fremmet. Lagmannsretten fastholdt deretter ved beslutning av 3. juni 1999 nektelsen av å fremme anken, men etter ny begjæring om omgjøring ble bevisanken ved beslutning av 6. juli 1999 henvist til ankebehandling.

Gulating lagmannsrett avsa 3. april 2000 dom med samme resultat.

Dommen er avsagt under dissens, idet to av meddommerne kom til at A måtte frifinnes for tiltalen for uaktsomt drap.

A har anket dommen til Høyesterett og anført at den er beheftet med flere saksbehandlingsfeil, uriktig lovanvendelse og at straffutmålingen er for streng. Høyesteretts kjæremålsutvalg har tillatt anken fremmet for så vidt gjelder domfellelsen etter straffeloven §422 annet ledd og straffutmålingen.

Jeg er kommet til at domfellelsen etter straffeloven §422 annet ledd må oppheves, og at straffen må settes noe ned.

A er 25 år gammel. På gjerningstidspunktet var han 22 år. Han er utdannet sveiser, men har også drevet noe fiske. I 1992 ble han dømt for promillekjøring, og ved Bergen byretts dom av 9. mai 2000 er han dømt for legemsbeskadigelse til en straff av fengsel i 120 dager. Denne handlingen ble begått 14. mars 1999. Han har videre vedtatt to forelegg som er uten interesse for vår sak.

Sakens bakgrunn er at A og fornærmede, B, fredag 25. juli 1997 om kvelden og natt til lørdag 26. juli hadde vært sammen med en del andre

Side:45

personer på en hytte på X i Yfjorden noen kilometer sørvest for Y. A og B nøt store mengder alkohol, og lagmannsretten har lagt til grunn at A fra noe før kl. 18.00 og frem til ca kl. 02.00 drakk minst seks liter pilsnerøl. B drakk så mye at han ifølge lagmannsretten var «kraftig beruset».

Om natten oppstod det visse uoverensstemmelser mellom A og B, og A mobbet B ved å sprute øl på ham og knipse ham på øret. B besluttet å forlate hytten og å vende tilbake til sin campingvogn som befant seg noe lenger ute ved fjorden. B disponerte en 13 fot Askeladden med en 4 hk motor, og ca kl. 02.30 forlot han stedet. A dro etter ham i en 14 fot plastbåt med en 9,9 hk motor. Han hadde til hensikt å stanse B for å få snakket med ham. Herredsretten la til grunn at han ønsket å be om unnskyldning.

Da A kom opp på siden av B, dunket han bort i siden på Bs båt. B fortsatte imidlertid fremover. A passerte deretter Bs båt på dennes styrbord side. Da han var kommet et par båtlengder forbi, svingte han brått mot babord og stanset. B stoppet ikke sin båt, slik at båtene kolliderte, og Bs båt veltet slik at han falt i sjøen ca 250 meter fra land. Det var mørkt da ulykken skjedde. A forsøkte å berge B, men lyktes ikke. Etter å ha oppgitt bergingsforsøket, maktet A å svømme i land. B ble senere funnet på 132 meter dyp. Hans alkoholkonsentrasjon i blodet var 2,42 promille.

Forsvareren har, med tilslutning fra aktor, nedlagt påstand om opphevelse av domfellelsen etter straffeloven §422 annet ledd som følge av mangelfulle domsgrunner. Jeg er som nevnt kommet til at denne påstanden må tas til følge. Om As alkoholpåvirkning uttaler lagmannsretten:

«Lagmannsretten finner det bevist at tiltalte ved anledningen hadde en promille på minst 1,65. En skal da normalt anses beruset i lovens forstand, og det foreligger ingen omstendigheter i saken som tilsier et annet resultat. Når det gjelder den nærmere fastsettelse av blodalkoholkonsentrasjonen vises det til bemerkningene over. Når det gjelder spørsmålet om beruselse viser et flertall bestående av lagdommer Tenold, lagdommer Sjong, sorenskriver Stedal og meddommerne Tunheim og Bakkane, også til tiltaltes handlemåte slik disse dommere har lagt til grunn ad post I over.» [tiltalen for uaktsomt drap].

Det fremgår videre at lagmannsretten la til grunn en gjennomsnittsforbrenning pr. time på 0,15 promille. Sammenholdt med herredsrettens dom, som lagmannsretten uttrykkelig sluttet seg til, synes lagmannsretten å ha lagt til grunn at alkoholkonsumet tilførte A en alkoholmengde som uten forbrenning ville ha gitt ham en alkoholkonsentrasjon i blodet på nærmere tre promille.

Domfellelse etter straffeloven §422 annet ledd forutsetter at A var beruset da han førte båten. Som fremhevet i Rt-1965-259 betegner beruselse «en langt sterkere innflytelse av alkohol enn den blotte påvirkning og grensen her er flytende og vil avhenge av individuelle forhold». Jeg viser også til de momentene som fremheves av tredjevoterende i Rt-1980-1154 med tilslutning av to av de øvrige dommerne. Utover sitatet foran gir ikke lagmannsrettens dom noen ytterligere beskrivelse av As tilstand. Dette er klart ikke tilstrekkelig til å konstatere at han var beruset.

Side:46

Jeg finner det ikke nødvendig å ta stilling til om en alkoholkonsentrasjon på minst 1,65 promille alene er tilstrekkelig til å konstatere at A var beruset. Da det ikke forelå noen anvendelig blodprøve av ham, var lagmannsretten som nevnt henvist til å foreta beregninger på grunnlag av hans konsum og mellomliggende forbrenning. Ved denne beregningen har lagmannsretten, i likhet med herredsretten, lagt til grunn en forbrenning pr. time på 0,15 promille. Dette tilsvarer omtrent hva som regnes som gjennomsnittsforbrenningen i befolkningen. Forskning har imidlertid vist at en rekke personer kan ha en vesentlig høyere forbrenning enn dette, jf. for eksempel henvisningene hos Matningsdal: Promillekjøring og etterfølgende alkoholnytelse. Vilkårene for straff, side 110. I en straffesak skal rimelig tvil komme tiltalte til gode, og lagmannsretten skulle på denne bakgrunn ha foretatt en nærmere drøftelse av hvor høy forbrenning A skulle godskrives, eventuelt forelagt spørsmålet for en sakkyndig. Om det tilsvarende spørsmålet ved promillekjøring viser jeg til Rt-1975-772 og Rt-1993-98. Når dette ikke ble gjort, er det en saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse.

I anken er det også anført at den båten A førte, ikke kan regnes som «skip» i relasjon til straffeloven §422 annet ledd. Da jeg har kommet til at domfellelsen etter straffeloven §422 annet ledd må oppheves på ovenstående grunnlag, finner jeg ikke grunn til å behandle dette spørsmålet.

Om straffutmålingen bemerker jeg innledningsvis at Høyesterett ikke tidligere har behandlet straffutmålingen ved uaktsomt drap ved føring av fritidsbåt.

Under ankebehandlingen har det vært drøftet hvilken betydning endringen av straffeloven §239 ved lov av 8. juli 1988 nr. 70 har for uaktsomt drap voldt ved føring av båt. Ved denne lovendringen fikk §239 tilføyd at bestemmelsen også gjelder «ved bruk av motorvogn», og samtidig ble saker om uaktsomt bildrap overført til behandling ved herreds- og byretten. Endringen var begrunnet i at det etter lovgiverens vurdering hadde vist seg for vanskelig å få lagretten til å kjenne tiltalte skyldig i uaktsomt bildrap, slik at påtalemyndigheten etter hvert stort sett begrenset seg til å ta ut tiltale etter vegtrafikkloven §31 jf. §3. Og når handlingen ble henført under vegtrafikkloven, ble straffenivået etter lovgiverens oppfatning gjennomgående for lavt. Ved å få flere domfellelser for uaktsomt drap, håpet man å høyne straffenivået for på denne måten å øke den allmennpreventive effekten av straffen. Jeg kan ikke se at denne lovendringen har noen direkte betydning for uaktsomt drap voldt ved føring av båt. Straffenivået må avpasses til hva som utmåles ved andre uaktsomme drap som er sammenlignbare.

Ved vurderingen av vår sak er det av underordnet betydning at As båt hadde beskjeden motorstyrke. Det sentrale er As forsettlige manøvrering av båten i forhold til Bs båt. Etter å ha dunket bort i båten, passerte han den med ca to båtlengder før han gjorde en brå sving og stanset foran båten. Selv under gunstige forhold er en slik manøver svært farlig, og den er i strid med grunnleggende navigeringsregler. Da det i tillegg var mørkt og B sterkt beruset, økte faren for kollisjon ytterligere. Faren for at B skulle havne i sjøen må ha vært betydelig, og da A var klar over hans tilstand, gjør det handlingen ekstra alvorlig. En sterkt beruset person vil ha langt mindre sjanse til å unngå drukning, og når A

Side:47

dessuten selv var påvirket av alkohol, var i tillegg hans egen evne til å berge B redusert.

På denne bakgrunn kvalifiserer handlingen etter min mening for en lengre ubetinget fengselsstraff. Men da det nå er nærmere tre og et halvt år siden ulykken, må straffen bli en god del mildere enn den hadde blitt under andre omstendigheter. Ved straffutmålingen kan det riktignok normalt ikke legges vekt på et tidsforløp som må regnes som ordinær saksbehandlingstid i tre instanser, jf. Rt-1997-34. Men i vår sak tok det for det første unødig lang tid før tiltalebeslutningen ble utferdiget etter at etterforskningen var avsluttet i februar 1998, og ikke minst viser jeg til at ankebehandlingen har tatt i overkant av to år.

Til tross for det lange tidsforløpet er jeg kommet til at straffen i sin helhet må gjøres ubetinget. I enkelte saker begrunnes delvis betinget dom i at gjeninnsettelse til soning ville være uheldig. Dette momentet kan ikke begrunne et slikt resultat i denne saken. I tillegg til sakens alvor viser jeg til at varetektstiden bare utgjør en mindre del av hva jeg finner vil være en riktig straff. Dessuten er Bergen byretts dom av 9. mai 2000 foreløpig ikke sonet.

Da Bergen byrett ved straffutmålingen i sin dom av 9. mai 2000 allerede har tatt hensyn til denne saken, tar jeg ikke i betraktning de straffutmålingshensyn som følger av straffeloven §64.

Jeg er etter dette kommet til at straffen passende kan settes til fengsel i 5 måneder.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom oppheves for så vidt A er dømt for forseelse mot straffeloven §422 annet ledd.

2. I lagmannsrettens dom gjøres for øvrig den endring at straffen settes til fengsel i 5 - fem - måneder.

Dommer Stang Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Lund: Likeså.

Dommer Coward: Likeså.

Justitiarius Smith: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom oppheves for så vidt A er dømt for forseelse mot straffeloven §422 annet ledd.

2. I lagmannsrettens dom gjøres for øvrig den endring at straffen settes til fengsel i 5 - fem - måneder.