LA-2000-1519
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-03-20 |
| Publisert: | LA-2000-01519 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett nr.: 00-01228 - Agder lagmannsrett LA-2000-01519 M. |
| Parter: | Ankepart: A (Forsvarar: Advokat Knut Henning Larsen). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politifullmektig Jarle Rudi). |
| Forfatter: | Førstelagmann Asbjørn Nes Hansen. Lagdommer Erland Henrichsen. Sorenskriver Audun Johansen. 4 meddomarar |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §17, §31 |
Påtalemakta i Kristiansand politidistrikt sette den 16. mai 2000 A under tiltale ved Kristiansand byrett til domfelling etter:
«I. Vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §17 annet ledd,
hvoretter en eier av motorvogn eller den som på eierens vegne har rådighet over den, plikter å forvisse seg om at den som han lar bruke motorvognen, fyller vilkårene for å føre den.
Grunnlag er følgende forhold:
Torsdag 20 april 2000 på RV-405 ved Honnemyr i Vennesla, overlot han sin personbil med kjennemerke BL xxxx til B, til tross for at B var påvirket av alkohol og ikke innehar gyldig førerkort.»
Byretten sa dom i saka den 8. september 2000 med slik domsslutning:
«1. A, pnr. *.*..50 xxxxx dømmes for
1 - en - overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd jf. §17 annet ledd.
Gjerningstidspunkt: 20. april 2000.
2. Straffen settes til: Fengsel i 25 dager.
3. A, pnr. *.*..50 xxxxx idømmes saksomkostninger med kr 1.000,-.»
Byrettsdomen blei gjeven under dissens, med di ein av meddomarane røysta for frifinning.
Dei nærare faktiske omstenda i saka og dei personlege tilhøva åt den tiltala går fram av domen. Han har opplyst for lagmannsretten at han for tida er arbeidslaus og tek imot kr 3.800 kvar 3. veke i dagpengar.
Den tiltala har anka byrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken, som gjeld bevisvurderinga under skuldspørsmålet, er vist til ankeforhandling i vedtak 26. oktober 2000 frå lagmannsretten. Ankeforhandling blei halden i Kristiansand 19. og 20. mars 2001. Ved sidan av forklaring frå den tiltala tok retten imot forklaring frå 6 vitne, av desse var 1 vitne nytt for lagmannsretten.
Lagmannsretten ser saka slik:
Den tiltala har for lagmannsretten som for byretten forklara han under ein fest hos C i Iveland torsdag 20. april 2000 gjekk ut i bilen sin, som stod parkert utanfor huset, og la seg til å sove i baksetet. Han hadde med seg hunden sin, som hadde blitt uroa av den høgmælte samtala mellom festdeltakarane. Bilnyklane hadde han lagt frå seg i ein veggseksjon inne i huset. Den tiltala har forklara at han hadde drukke 10-13 pilsflasker, og sovna ute i bilen. Han har forklara at han ikkje tolte så mykje alkohol, av di han på førehand var trøytt og sliten, og heller ikkje hadde ete. Den tiltala har vidare forklara at han ikkje merka at to av dei andre festdeltakarane seinare kom ut i bilen, og at den eine av desse tok til å køyre. Den tiltala har i lagmannsretten halde fast ved at han ikkje vakna under køyreturen før bilen blei stansa av to polititenestemenn i eit vegkryss ved Honnemyr i Vennesla om lag kl. 23.00 same kvelden.
Ut frå forklaringane i saka har lagmannsretten ikkje bevisgrunnlag for å byggje på at den tiltala føre køyringa samtykte i at B kunne bruke bilen hans. Med støtte i forklaringane frå den tiltala, vitnet D og tildels vitnet C, blir det lagt til grunn at den tiltala hadde gått ut før B tok bilnyklane og saman med D forlét huset og køyrde vekk. Vidare har D støtta den tiltala si forklaring om at han ikkje vakna opp då køyreturen tok til. Vitneforklaringa frå B gjev ikkje haldepunkt for å leggje eit anna faktum til grunn på desse punkta.
Når det gjeld sjølve køyreturen, er det motstrid mellom vitna B og D om kvar denne gjekk. D har forklara at dei køyrde rett ned til Honnemyr, medan B har forklara at dei fyrst tok ein tur til Birkeland - altså ein klart lengre køyretur. Denne forklaringa har B òg gjeve som sikta i si eiga sak om promillekøyring ved det same høvet. Når det gjeld tilstanden åt den tiltala under køyringa, har D støtta forklaringa hans om at han sov heile tida, medan B har forklara at den tiltala sette seg opp i baksetet medan dei var på veg til Birkeland.
Dersom det skal leggjast til grunn at den tiltala vakna opp under køyringa og blei klar over at den påverka B førde bilen hans, er i tilfelle Bs forklaring det avgjerande beviset. Det kan ikkje utleiast noko sikkert av vitneobservasjonen frå den eine av polititenestemennene om at han såg tre personar sitje inne i bilen før denne blei stansa ved Honnemyr. Når det gjeld B, var han svært påverka og lét til å ha store problem med å minnast noko frå køyreturen, og ut frå det beviskravet som gjeld i straffesaker kan lagmannsretten ikkje sjå at hans vitneforklaring kan leggjast til grunn på dette punktet.
Lagmannsretten har såleis kome til at det ikkje er ført bevis utover rimeleg tvil for at den tiltala har bore seg åt på ein annan måte enn han sjølv har forklara. Med dette bevisresultatet blir det lagt til grunn for domen at den tiltala ikkje på førehand overlét bilnyklane til B eller samtykte i at denne kunne ta dei, at han sov då køyreturen tok til, og at han ikkje vakna før politiet stansa bilen. Ut frå dette faktumet kan den tiltala ikkje seiast å ha late B bruke bilen, ettersom det i hans passivitet ikkje har lege noko samtykke til slik bruk, jf. Torgersen/Engstrøm, Vegtrafikkloven (1998) side 239 og dei rettsavgjerdene som det der er vist til, særleg Rt-1980-1142.
Den tiltala blir etter dette frifunnen.
Domen er samrøystes.
Domsslutning:
A, fødd *.*. 1950, blir frifunnen.