Rt-1980-1142
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1980-09-12 |
| Publisert: | Rt-1980-1142 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 117B/1980 |
| Parter: | Kst. statsadvokat Stein Husby, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Røstad, Løchen, Syvertsen, Aasland, justitiarius Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §45, Veitrafikkloven (1965) §17, Straffeprosessloven (1887) §396, §387, §12, §31 |
Dommer Røstad: Alta herredsrett avsa 20. februar 1980 dom med denne domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1950, dømmes for overtredelse av vegtrafikklovens §31, jfr. §17 annet ledd, til en bot til statskassen på kr. 500,- - femhundre - kroner, eller hvis boten ikke betales, til en straff av fengsel i 10 - ti - dager.
2. A tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige med kr. 300,- - trehundrekroner.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom.
Domfelte har påanket dommen og gjort gjeldende at det foreligger feil ved lovanvendelsen. Han har blant annet gjort gjeldende at han vanskelig kan skjønne at han «kunne gjort noe annet i denne situasjonen. Dersom en edru mann ville ha gjort det samme ville det ikke vært straffbart. Dømmer man meg er det ikke på grunn av min handling eller unnlatelse, men på grunn av beruselsen. Dette kan ikke være riktig».
Forsvareren har anført at det av herredsrettens dom fremgår at kameraten ved første henvendelse fikk vite at han kunne få sitte på, men at han da måtte finne en sjåfør. Ved annen henvendelse sov tiltalte; han ble da ikke vekket, og han våknet ikke før politiet stoppet bilen som ble ført av kameraten. Denne hadde tilsneket seg bruken av bilen uten noen innvilgelse fra eieren. Under disse omstendigheter er det - hevder forsvareren - et kunstgrep å forankre et straffansvar i regelen i straffelovens §45. Forsvareren har etter dette påstått dommen opphevet.
Aktor har erklært seg enig i at det springende punkt i saken er om
Side:1143
straffelovens §45 her er anvendt med rette. Han har anført at det foreliggende tilfelle har vesentlige likhetstrekk med de to unntakstilfelle - henholdsvis straffelovens §387 og vegtrafikklovens §12 - som er omtalt hos Andenæs «Alminnelig strafferett», 2. utgave side 299. Etter aktors oppfatning kan det således være tale om at loven er anvendt med urette til skade for tiltalte.
Anken må etter min mening føre frem.
Straffebudet i vegtrafikklovens §17 annet ledd pålegger eier- eller rådighetshaver - å påse at den som får motorvognen overlatt til bruk, fyller vilkårene for å føre den. Det straffbare forhold er i straffebudet beskrevet med det omfattende uttrykk «lar bruke motorvognen». Dette uttrykk vil foruten forhold med aktiv overlatelse omfatte visse former for overlatelse som har preg av passivitet. Denne må likevel - som fremholdt i Rt-1979-460 - innebære at eieren, eller rådighetshaveren, «må ha samtykket i, eller gitt tillatelse til bruken».
I det foreliggende tilfelle har herredsretten lagt til grunn som bevist at tiltalte satt og sov på passasjersiden foran i bilen, overstadig beruset. Han ble vekket da B åpnet bildøren og spurte tiltalte om han «kunne få følge med tiltalte til Kautokeino». Tiltalte sa til denne at han hadde drukket og derfor ikke kunne kjøre, «men dersom B kunne finne en sjåfør, så kunne han følge med til Kautokeino». En stund senere kom B tilbake til bilen, uten å ha funnet noen som kunne kjøre bilen til Kautokeino. Tiltaltes tilstand ved denne anledning og det videre handlingsforløp er beskrevet slik i herredsrettens dom:
«Tiltalte satt igjen og sov. Denne gang vekket ikke B tiltalte. B visste hvor tiltalte hadde bilnøklene, og tok dem og satte seg bak rattet og kjørte mot Kautokeino. I Masi ble de stoppet av politiet. Tiltalte som fremdeles satt på passasjersiden foran i bilen, våknet da.»
Det saksforhold som her er beskrevet, viser at det i tiltaltes passivitet ikke har ligget noe samtykke til B's bruk av motorvognen. Jeg finner grunn til å understreke at tiltalte overfor B hadde gitt uttrykk for at denne måtte finne en sjåfør og at han så kunne «følge med til Kautokeino». I herredsrettens dom er uttalt at da B startet opp bilen, sov tiltalte, og han var i søvn under turen helt frem til de ble stoppet av politiet.
Tiltaltes forhold kan etter dette ikke anses som noen innvilgelse til B ,5 bruk av bilen. Hans forhold rammes - slik jeg ser saken - ikke av straffebudet i vegtrafikklovens §17 annet ledd. Jeg anser at de nødvendige forutsetninger for å frifinne tiltalte i dette tilfelle er til stede, jfr. straffeprosesslovens §396 annet ledd.
Jeg stemmer for denne
dom:
A, født xx.xx.1950, frifinnes.
Dommer Løchen: Jeg er enig med førstvoterende.
Side:1144
Kst. dommer Syvertsen, dommer Aasland og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Tormod Johansen med domsmenn): - - -
Politimesteren i Vestfinnmark har den 3.10.1978 utferdiget forelegg mot tiltalte for overtredelse av
vegtrafikklovens §31, jfr. §17 annet ledd, - - - ved
at han den 29.6.1978 som eier av personbil YZ-13244 lot B føre sin bil til tross for at han visste at B ikke var i besittelse av gyldig førerkort for vedkommende gruppe motorvogner. - - -
Retten legger til grunn som bevist:
Den 29.6.1978 satt tiltalte i sin bil YZ-13244 i Alta. Han satt på passasjersiden foran i bilen og han var overstadig beruset. Dørene til bilen var ikke låst.
B kom bort til bilen og åpnet døren. Tiltalte som da satt og sov ble vekket. og B spurte tiltalte om han kunne få følge med tiltalte til Kautokeino. Tiltalte svarte til dette at han hadde drukket og kunne derfor ikke kjøre, men dersom B kunne finne en sjåfør, så kunne han følge med til Kautokeino.
B dro av gårde, og etter en stund kom han tilbake uten å ha funnet noen som kunne kjøre bilen til Kautokeino. Tiltalte satt igjen og sov. Denne gang vekket ikke B tiltalte. B visste hvor tiltalte hadde bilnøklene, og tok dem og satte seg bak rattet og kjørte mot Kautokeino.
I Masi ble de stoppet av politiet. Tiltalte som fremdeles satt på passasjersiden foran i bilen, våknet da. Klokken var da 17.30. Kl. 19.15 ble blodprøve tatt av tiltalte, som viste en promille på 1,91.
Da tiltalte ba B om å gå for å finne en sjåfør, overlot ikke tiltalte etter rettens mening rådigheten over bilen til B. Tiltalte visste at B ikke hadde førerkort, og tiltalte overlot ikke nøklene til ham. Tiltalte ba kun B om å gå for å finne en som fylte vilkårene for å føre motorvognen. Tiltalte ønsket således som eier «å forvisse seg om at den som han lar bruke motorvognen, fyller vilkårene for å føre den», vegtrafikklovens §17 annet ledd.
Tiltalte var ved anledningen overstadig beruset. Retten legger til grunn at tiltalte på grunn av beruselse var bevisstløs da B kom og satte seg bak rattet og kjørte, og at tiltalte våknet først ved politikontrollen. På grunn av tiltaltes bevisstløse tilstand kunne han ikke «forvisse seg om at den som han lar bruke motorvognen, fyller vilkårene for å føre den». Beruselsen var fremkalt ved alkohol og var selvforskyldt. Bevisstløshet som er en følge av selvforskyldt rus utelukker ikke straff, jfr. straffelovens §45. Tiltalte må således dømmes for overtredelse av vegtrafikklovens §31, jfr. §17 annet ledd. Vedrørende lovanvendelsen viser retten til Rt-1979-1. - - -